Kong Arthur inspirerte ridderturneringer lenge etter sin død

Ridderutdannelsen kostet tenner

Middelalderens ridderturneringer var storslåtte arrangementer som trakk store tilskuerskarer. De innbudte gjestene kom fra fjern og nær med utstyr og følge på slep.

Hvis det i tillegg var en såkalt Round Table-turnering (rundebordsturnering), betydde det at festen ville utfolde seg som en ­oppførelse av tidens populære ridder­romanser, der deltakerne var kledd ut som personer fra legenden om Arthur og hans riddere av det runde bord, som ­skulle spille rollene i ulike tablåer mellom kampene.

Rundebordsturneringene var den engelske Edvard 1.s påfunn, for kongen var en lidenskapelig Arthur-fan og ivrig ­turneringsdeltaker.

Vanlige turneringer ble introdusert i England på slutten av 1100-tallet av Rikard 1. – med tilnavnet Løvehjerte.

Han hadde lagt merke til at franske riddere var i bedre form fordi de deltok i turneringer, og for ikke å stå tilbake for erke­fienden innførte Rikard noe lignende i England.

Da kunne den unge ridderen også forstå hva som ventet ham på den virkelige slagmarken – knuste tenner, blødende sår og fall fra hesten.

Men viktigst av alt ville den unge mannen lære hvordan han skulle håndtere sine våpen.

Turneringsfeberen herjet fra 1200- til 1400-tallet i hele Europa, og entusiastiske riddere kunne være på farten året rundt for å pleie sitt turneringsrenommé, bevise kjærligheten til sin utkårede jomfru eller skape seg en formue ved å beseire pansrede motstandere.

LES MER: Kong Arthurs reise fra hærfører til sagnkonge

Turnering var ridderens jobbmarked

De første ridderturneringene var såkalte mêlêer og kunne minne om vanlig krig. Deltakerne ble delt i to lag og red frem mot hverandre med felte lanser.

Etter at de hadde tørnet sammen, kunne det oppstå mindre kamper, gjerne til fots med sverd eller krigsøkser.

De brutale kampene ga konger og fyrster rik mulighet for å vurdere en ridders mot, ridekunst og ­våpenhåndtering – og rekruttere de mest talentfulle til sin hær.

Mêlêene var imidlertid ikke helt etter ­monarkenes hoder, for altfor mange

riddere døde eller endte i krangler som kunne utvikle seg til rene voldsorgier.

Dessuten risikerte adelen å bli tatt til fange under mêlêene og avkrevd løsepenger, noe som var god forretning for kidnapperen, men ikke for riket.

Derfor var monarkene glade for at nye og mindre farlige tvekamper begynte å bli populære – ridderkonkurranser.

Tevlinger krevde sitt utstyr

I den nye våpensporttypen kjempet hver ridder for seg selv mot én utvalgt motstander på en avgrenset bane.

Reglene sa at kampen var over etter tre splintrede lanser, noen ganger etterfulgt av kamp til fots.

Målet var ikke å drepe motstanderen, bare kaste ham av hesten.

Publikum kunne tydelig vurdere hver enkelt deltaker, og enhver seriøs ridder måtte derfor ha en presentabel utrustning.

Foruten rustningen besto basis-utstyret av en drakt, en lansefane og en såkalt skaberakk – et forseggjort dekken til hesten – i samme farger som ridderens våpenskjold.

I tillegg burde han bære en praktfull kappe og en armring av gull, som var et utfordringstegn til ridderen han ­ønsket å duellere mot. Ble utfordringen tatt imot, satte ­­­­­motstanderen den overleverte ringen på armen sin.

Tevlingene ble etter hvert en dyr affære, og deltakertallet skrumpet inn. Det gledet monarkene, for med færre folk samlet på ett sted var festivalene også mindre farlige for kronen.

En hær av rebeller kunne saktens samles til de ­gammeldagse turneringene, men ikke til mindre ridderkamper.

Utspjåketheten gjorde ­turneringene til et skue, og i 1290 tok Edvard 1. helt av da han arrangerte en av de tidligst kjente ­Arthur-turneringene i anledning sin datters forlovelse.

Edvard fikk laget et rundt bord med plass til 24 – og alle gjestene skulle komme utkledd som en person fra Arthur-legendene.

Riddere levde seg inn i dramaet

Edvard elsket å kjempe og arrangerte mange rundebordsturneringer med kamper i dagevis. Skuespillet varte også til den store festen etter tevlingene.

Her ­beskriver den nederlandske kronikøren Lodewijk van Velthem hvordan Edvard selv spilte rollen som Arthur – og rundt ham satt hans menn:

«Lancelot, Gawain, ­Per­cival, Agravain, Bors og Gareth var der, og det var også skapt en Kay», forteller ­nederlandske van Velthem.

Etter hver eneste rett ble festlighetene avbrutt av kongens væpnere, som slepte seg inn i salen iført blodstenket tøy eller var ­bundet på hen­der og føtter, mens de fortalte hvordan rikets provinser var i opprør som måtte stoppes.

De skulle bønnfalle Arthurs riddere om hjelp, og ­kongens menn levde seg inn i rollespillet og sverget på at de ville dra ut og bekjempe opprørerne så snart festlighetene var over.

Dagen etter avslørte kongen at selv om han hadde iscenesatt skuespillet, forventet han naturligvis at adelsmennene hans holdt løftene de hadde gitt som Arthurs riddere.

Derfor sluttet festivalen ifølge van Velthem av med forberedelser til et virkelig militært fremstøt.

Denne sammenblandingen av fantasi og virkelighet var et hyppig innslag i Arthur-festivalene, og den har uten tvil vært en stor del av årsaken til at de appellerte så sterkt til middelalderens overklasse.

Ved å sammenligne seg med ­historiens mest kjente riddere kunne både konge og adelsfolk understreke at de besatt de samme dydene som Arthur og hans riddere av det runde bord.

Arthur-festivaler tok helt av i Europa

Særlig engelske konger utnyttet Arthur- myten som propaganda som skulle iscenesette dem som edle, uovervinnelige etterkommere av selveste kong Arthur, men hele Europa var med på bølgen av Arthur-festivaler.

I år 1278 innledet en «dronning Guinevere» den store Arthur-festivalen i Le Hem i Nord-Frankrike med å ankomme med et stort følge av adelsfruer.

Det ble fortalt at «ridder Gawains» søster var blitt kidnappet, og da «Guinevere» ­appellerte til deltakerne om å redde henne, hoppet hundre beredvillige riddere frem og ble dermed en del av skuespillet, selv om bare noen få utvalgte hadde roller som Arthurs riddere.

Alle påfunnene ble for øvrig kommentert på sarkastisk vis av Arthurs hissige ridder «Kay», som også ofte sto for de komiske innslagene i romanene.

Ridderne i Le Hem levde seg inn i skuespillet, og da turneringens stjerne, «Ridderen med løven», mistet hjelmen, prøvde han å skjule ­ansiktet sitt for ikke å røpe sin sanne identitet.

En annen berømt og 15 dager lang rundebordsturnering ble holdt i Jerusalem i 1286 til ære for Henry av Champagne.

Henry ble kronet som regent av Palestina, og kronikørene ­omtalte seremonien som «den fineste festivalen, noen hadde sett på hundre år».

Gjestene skulle imitere ridderne av det runde bord og dronningen av ­Femenie, som hersket over en stamme av kvinnelige krigere. Tristaner og Lanceloter kjempet derfor mot riddere med harnisk og utkledd som kvinner.

Ordenen av det runde bord

Bak den største av alle Arthur-festivaler sto Edvard 3. I likhet med bestefaren sin var han en stilfull turneringsridder, og hans plan med Arthur-mytene hadde store perspektiver. 19. januar 1344 samlet han nærmere tusen av rikets adelsmenn og -kvinner på Windsor Castle.

Også riddere fra Tyskland og ­Italia var invitert, for Edvard forsto verdien av internasjonale allianser.

Kongen elsket Windsor, der han selv var født, for slottet var allerede på dette tidspunktet forbundet med Arthur-mytene, og mange mente at nettopp dette slottet var bygd på ruinene av det legendariske Camelot.

I tre dager konkurrerte kongen sammen med 19 riddere mot alle utfordrere og ble selv kåret som den dyktigste.

Men da festen sluttet, ba kongen ­gjestene sine om å bli en natt til. Neste morgen fulgte Edvard og skaren av adelsfolk til ­slottets kapell, der kongen høy­tidelig la hånden på Bibelen og sverget på at han ville innstifte en orden av det runde bord etter Arthurs forbilde.

På skift avla Edvards jarler en ed på at de ville la seg oppta i kongens broderorden, og deretter beordret Edvard en helt ny bygning oppført: broderordenens forsamlingssal. Foran øynene på sitt publikum instruerte han murere og tømrere i bygningsarbeidet.

Og etter fem dagers videre fest kunne alle dra hjem og fortelle om den høytidelige seremonien de hadde vært vitne til.

Edvard fikk satt i gang byggingen, men prosjektet ble aldri fullført, for ­riket hadde ikke økonomi til å finansiere en orden med 300 riddere.

Forut for festlighetene på Windsor hadde ­Edvard blant annet vært nødt til å pantsette den gjeveste av sine fire kongekroner, Magna Corona, hos erkebiskopen i Trier.

Fire år senere, i 1348, innførte Edvard imidlertid den eksklusive Hosebåndsordenen, som fortsatt eksisterer i dag.

Pavens forbud hjalp ikke

Mens den europeiske samfunnseliten ikke kunne få nok av ridderturneringer, tordnet kirken mot den risikable sporten. I 1314 bannlyste pave Clement 5. turneringer i hele Europa.

Han var redd for at altfor mange menn ville dø i turneringer før de rakk å dra ut på et nytt korstog.

Hellig krig burde være viktigere enn ridderleker, mente paven, som heller ikke vil ha noe av at hans egen makt ble undergravd av ­troskapseder til kongen.

Det hjalp ikke at ridderkampene hadde redusert risikoen for utøvernes liv og helse på turneringsbanen:

«Ved deltakelse i konkurranser som kalles rundebordsturneringer, er de samme ­synder og farer til stede som i turne­ringer», erklærte paven. Som straff for å tevle ville de som døde på banen, bli nektet en kirkelig begravelse.

Men de harde truslene fikk ikke ned antall turneringer. Middel­alderens riddere elsket hobbyen sin og brakte den med seg overalt, selv til de landene de dro på korstog i.

Den militære utviklingen betydde imidlertid at den ­elskede sportens dager var talte. På 1500-tallet løp tiden fra riddere i full utrustning, og ridderleken mistet sin referanse til den virkelige slagmarken.

Maskerader og rollespill fortsatte imidlertid i stor stil ved europeiske hoff, men renessansens monarker ­behøvde ikke Arthurs riddere til å ­sanksjonere kongemakten.

Folket og adelen hadde vennet seg til å være samlet under én konge, og mens rundebords­turneringer forsvant, flyttet maskeraden inn på de kongelige dansegulvene.