Kong Midas lurte verden med falskt gull

Udødelige myter lokker gjerne til seg historikere og arkeologer som forsøker å finne ut om det er noe sannhet i historiene. Legger du også til muligheten til å finne enorme gullskatter, er det ikke rart at historiene om kong Midas også tiltrekker seg lykkejegere og eventyrere.

Spørsmålene som blir stilt er mange, men de kan likevel oppsummeres i disse tre: Er historien om oldtidskongen noe mer enn en myte? Hvor kom de enorme rikdommene fra? Og hvor ble det av gullet til kong Midas?

Spørsmål som ingen har klart å finne svar på, men vi er nærmere enn noensinne. Sannsynligvis vil graven til kong Midas i løpet av få år bli funnet under ruinene av Gordion, den storslåtte hovedstaden hans. Da vil vi også få vite om den inneholder ufattelige rikdommer eller ei.

Skuespill gjorde Midas berømt

Historikere mener at legenden om de enorme rikdommene til Midas første gang ble fortalt i et satyrspill – en type tragikomedie som var populær på 500- og 400-tallet fvt.

Skuespillene fikk dette navnet fordi satyrer, lystige og løsslupne følgesvenner til vinens og nytelsens gud Dionysos, har en fremtredende rolle i stykkene. En satyr opptrer også i den mest kjente utgaven av historien om Midas. Fortellingen er del av skuespillet Metamorfosene av den romerske poeten Ovid og er fra år 8 evt.

Ovid forteller at Midas reddet en beruset satyr som hadde gått seg vill. Kongen ga ham mat og tok ham med tilbake til Dionysos. Dionysos ble så glad at han lovet Midas at han skulle oppfylle hans inderligste ønske – at alt han rørte ved skulle bli til gull. Teksten til den romerske dikteren hadde også flere opplysninger som senere har ledet historikere nærmere oldtidskongen.

Da Midas forsto at han ville dø av tørst og sult fordi vinen og maten han rørte ved også ble til gull, bønnfalt kongen Dionysos om å oppheve ønsket, forteller Ovid. Vinguden ba Midas om å vaske seg i elven Paktalos, som vi vet ligger i dagens Tyrkia.

Midas har sannsynligvis levd i nærheten av elven. Ovid forteller også at foreldrene til Midas, Kybele og Gordios, hersket over et rike som het Frygia, og at riket lå i dagens Tyrkia.

Kybele og Gordios er to historisk veldokumenterte personer, og fra funn vet vi at Frygia var et oldtidsrike som oppsto rundt år 1200 fvt. da det såkalte havfolket herjet i området rundt Middelhavet.

Selv det mektige hettitterriket, som noen århundrer tidligere hadde kjempet med Egypt om å dominere området, klarte ikke å motstå havfolkets herjinger. Oppløsningen av hettitterriket ga rom for nye makter, og blant disse var Frygia.

Hvor frygerne kom fra, er fremdeles litt uklart, men den greske historieskriveren Herodot forteller at frygerne opprinnelig var fra Balkan.

Da hettitterriket brøt sammen, slo frygerne seg ned i byen Gordion, den nåværende Yassıhüyük, som ligger cirka 80 kilometer sørvest for Ankara, og utnevnte byen til sin hovedstad. Nøyaktig hvor stort Frygia var i de første århundrene, vet historikerne lite om, men de er ganske sikre på at landet var av beskjeden størrelse helt opp til tiden da Midas ble konge.

Det var sannsynligvis mot slutten av 800-tallet fvt. De tidligste referansene til den historiske Midas stammer fra denne tiden. Navnet opptrer i en assyrisk krønike forfattet mellom år 721 og 705 fvt. På tettskrevne leirtavler beskrives Midas som «Mita, hersker over Mushki». Historikere mener at assyrerne omtaler det frygiske riket som dette fordi landet på denne tiden var alliert med mushkifolket fra det østlige Anatolia.

Under Midas vokste Frygia og ble et mektig rike som dominerte store deler av det sentrale og østlige Anatolia. Landet ble sterkt nok til å true naboriket, stormakten Assyria. Det vet vi fra kilder som beskriver hvordan han flere ganger oppfordret folkeslag som var underlagt stormakten, til å gjøre opprør. I år 717 fvt. klarte Midas å overtale innbyggerne i byen Karkemish, som lå nord i Syria, til å ta til motmæle mot assyrerne som de hadde vært underlagt i århundrer og som de måtte betale tributt, en skatt, til. Opprøret ble slått ned av assyrerne, og de gjenerobret byen. Likevel vitner Midas’ bidrag til opprøret om en konge som hadde betydelig makt – og ikke minst selvtillit.

Senere kilder bekrefter at Midas ikke var en mann som satte sitt lys under en skjeppe. Ifølge Herodot ofret kongen som den første ikke-grekeren til guden Apollon i tempelet i Delfi på det greske fastlandet. Og den greske lærde Julius Pollux, som levde på 200-tallet evt., forteller at Midas giftet seg med en gresk prinsesse fra byen Kyme som lå ved kysten av Lilleasia. Sannsynligvis inngikk han ekteskapet for å styrke besittelsene og få fotfeste i de vestlige delene av Anatolia.

Trusselen fra Midas ble så stor at den assyriske kongen Sargon 2. bygde festningverk for å beskytte landet mot Frygia, som på den tiden var på sitt største. Riket var nå så mektig at Midas kunne inngå fordelaktige diplomatiske forbindelser med assyrerne, og han begynte å sende gaver til Sargon 2.

Midas’ hovedstad forsvant

Men freden varte ikke så lenge. På begynnelsen av 600-tallet fvt. inntraff katastrofen. Den gresk-romerske historikeren Strabon, som levde fra 64 fvt.–21 evt., forteller at Midas’ hovedstad Gordion ble overfalt av kimeriene. De var et rytterfolk som antakelig kom fra områder sør for Svartehavet.

Angriperne erobret byen, og riket gikk til grunne. Det samme gjorde Midas. Da han oppdaget at hovedstaden ikke var til å redde, begikk kongen selvmord.

Området som tidligere hadde utgjort Frygia skulle de neste århundrene komme til å ligge under en rekke makter, herunder kongedømmet Lydia og Perserriket, og i år 333 f.Kr. underla Aleksander den store seg frygernes rike.

I den kaotiske perioden som fulgte etter at Aleksander døde i år 323 fvt., falt byen i hendene på keltere og gallere. De herjet området så mye at byen Gordion ble jevnet med jorda, og etter en tid var det ingen som husket hvor byen hadde ligget.

Minnet om hovedstaden til kong Midas levde imidlertid videre, blant annet i en fortelling nedskrevet av den romerske historikeren Quintus Curtius Rufus. I det første århundre evt. skrev han et ti bind stort verk om Aleksander den store, og i det kunne han fortelle at da Aleksander ankom Gordion, ble han stilt overfor en helt spesiell oppgave.

I byens tempel sto en vogn bundet til en pæle med en sammenfiltret og vanskelig knute av bark. Til tross for iherdige forsøk gjennom flere århundrer hadde ingen klart å få opp knuten og få løs vognen. Ifølge Quintus Curtius Rufus besto knuten av «mange knuter så tett sammenfiltret at det var umulig å se hvordan de var bundet».

Det het seg at den som kunne få vognen fri, ville bli hersker over Asia. Den snarrådige Aleksander løste oppgaven ved å dra frem sverdet og hogge over knuten, forteller historien. På Quintus Curtius Rufus’ tid var Gordion for lengst forsvunnet. Forfatteren kunne imidlertid fortelle at byen lå «midt mellom Det pontiske hav (Svarthavet, red.) og Det kilikiske hav (Middelhavet, red.)».

Jernbanearbeidere gjenfant glemt by

Den tyske oldtidsforskeren Alfred Körte kjente godt til historien om Gordion og Aleksander. Han hadde tilbrakt ungdomstiden med å oversette gamle romerske kilder og greske sagn til tysk, og dette arbeidet skulle senere vise seg å være nyttig. I 1893 ble han kontaktet av en gruppe jernbaneingeniører. De var i gang med å bygge en del av togstrekningen mellom Berlin og Bagdad.

Under arbeider i Sakarya-dalen i Tyrkia hadde de oppdaget et område med flere hauger som tydelig var bygd av mennesker. Jernbanearbeiderne hadde sett nærmere på haugene, men de hadde begynt å bruke steiner derfra som byggematerialer i viadukter, tuneller og andre deler av byggearbeidene. Etter hvert betenkte de seg og henvendte seg til Körte, som straks dro til Tyrkia

Der oppdaget Körte over 100 gravhauger i det flate landskapet. Haugene og kunnskapen han hadde fra de gamle kildene om hvor Gordion lå, overbeviste ham om at han hadde funnet hovedstaden til Midas.

Sju år senere, i 1900, vendte Körte tilbake med broren Gustav, som var arkeolog. De to mennene tilbrakte en sesong med å grave og fant blant annet bronsekar, keramikk, metall og bruksgjenstander lagd av tre med former og mønstre som var kjent fra frygisk håndverk. På grunnlag av funnene konkluderte Alfred Körte med at gravhaugene måtte stamme fra tiden før og opp til kong Midas’ død. Gradvis kunne de to tyske brødrene gi kronologiske beskrivelser av Gordion, og som de første historikerne kunne de fortelle om det frygiske riket og hvor kong Midas hadde hatt hovedstaden sin.

Utgravingene ble liggende stille til 1950. Da gjenopptok den amerikanske arkeologen Rodney Young ved University of Pennsylvania arbeidet. Under gravearbeidene fant han et stort festningsverk, et funn som senere har blitt datert til rett før kong Midas’ tid. Ved å studere festningen fikk Young innsikt i statusen og rikdommen til Midas, som har vært kolossal for perioden. I den nordøstlige delen av festningen lå det både et enormt palassområde og flere store og rektangulære bygninger med forhaller, og i den sørvestre delen av citadellet lå det to 100 meter lange bygninger oppført på hver sin side av en bred gate.

Byggearbeidet er godt utført i materialer som stein, teglstein og treverk, og inne i palasset har arkeologer funnet en gulvmosaikk i mange farger av bearbeidet stein. Ifølge forskere er gulvet et av de tidligst kjente mosaikkgulvene i verden. Under taket, som har kollapset, har arkeologer funnet skåler og drikkebegre av leire og bronse samt fint vevde tekstiler og møbler prydet med elfenbein. Langs en av veggene sto det en lav stofftrukket sofa, i samme stil som en orientalsk divan. De mange flotte gjenstandene har fått forskerne til å konkludere med at bygningen – kalt Megaron 3 – var sentrum av palasset og hovedsetet til kong Midas.

Arbeidere vevde og laget mat

De utgravde bygningene hadde imidlertid mer enn bare oppholdsrom. Noen av bygningene i palasset hadde verksteder der det må ha myldret med travle arbeidere. Der har for eksempel korn blitt malt til mel på store kvernsteiner, og funn av små hjul til vever, nåler av metall og en delvis forkullet kam av tre, som antakelig har blitt brukt til å skille trådene i veven, viser at møllerne delte plassen med spinnere og vevere. Håndverkerne i Frygia må ha vært fagkyndige spesialister.

Forrommene var kjøkkener. I kjøkkenene stekte kokkene kjøtt eller grønnsaker på store ildsteder lagd av murstein, og de bakte brød i kuppelformede bakerovner av leire eller stein. I tillegg var sidegangene fylt av leirgods til matlaging, bespisning og oppbevaring av mat. Den store aktiviteten må ha krevd mange i arbeid.

Historikere antar at de tyngste jobbene i palasset sannsynligvis ble gjort av kvinnelige slaver som frygerne tok til fange i rikene de erobret.

Dessuten har alle varene og de store arealene som var satt av til oppbevaring, fått arkeologer til å lure på om palasset også kan ha vært sentrum for økonomien og matvareproduksjonen i byen. Kanskje har innbyggerne i Gordion brakt råvarene hit for videreforedling, og så har de ferdige produktene blitt fordelt blant innbyggerne i byen eller sendt ut i felten til den frygiske hæren.

Vi vet ikke om hæren, befolkningen eller hoffet var alene om å nyte godt av alt som ble produsert, men én ting er sikkert: Midas manglet ingenting – i hvert fall ikke øl. Dikteren Arkhilokhos, som levde på 600-tallet fvt., skriver at frygerne var kjent for sin forkjærlighet for øl, og arkeologer har funnet en god del redskaper som ble brukt til å sile det grynete ølet som frygerne drakk. Det ble brygget av korn, og under utgravingene har det også dukket opp krukker med innebygde filtre som skulle sile vekk kornskallene.

Ved siden av å lage mat og klær fremstilte håndverkerne i Gordion også kunstferdig keramikk, møbler, seletøy til hester og andre kunst- og bruksgjenstander.

Undersøkelser viser at Midas hentet råvarer som kobber, tinn og jernmalm langveis fra, og kunstgjenstander som et stort bronsekar dekorert med menneskeskikkelser med vinger, viser at frygerne hentet inspirasjon i naboriker som Assyria. Andre gjenstander som bord og stoler som var dekorert med mønstre i mørkt eller lyst trevirke eller dekket av elfenben, er unike arbeider frygerne har vært alene om å gjøre.

Kunstuttrykkene er til stede i alt frygerne produserte. Smedene, snekkerne, veverne og pottemakerne i byen har jobbet sammen og inspirert hverandre til å prøve nye former og figurer under fremstillingsprosessene. Historikerne antar at alle gjenstandene som var i Midas’ palass, må ha krevd embetsmenn som holdt en form for regnskap, men det er ikke funnet noen innskrifter som kan bekrefte det. Man antar derfor at embetsmennene har brukt tavler av tre eller voks som for lengst har forvitret i ruinene.

Ingen har funnet ut hvordan tempelet og Gordion gikk til grunne. Utgravinger viser imidlertid at palasset på et tidspunkt har vært utsatt for brann, men sporene etter ilden tyder på at brannen har vært forholdsvis ubetydelig og at mesteparten av komplekset klart seg.

Elven fløt av gull

I dag er ruinene av det store tempelkomplekset det fremste tegnet på at Midas var umåtelig rik og mektig. Selv om kanskje ikke alt han rørte ved ble til gull, er det ikke rart at ryktet om den gylne frygerkongen begynte å spre seg i bronsealderen og i århundrene etterpå.

På Midas’ tid hadde gull allerede vært ettertraktet i årtusener. Historikere mener at menneskene i oldtiden har vært fascinert av det skinnende metallet fordi gull ikke ruster, og derfor ble det sett som et symbol på det udødelige og guddommelige. Gull ble brukt når menneskene skulle pynte seg og når gudene skulle hylles.

Det første eksempelet som er funnet av bearbeidet gull, er en liten gullkule fra cirka 4500 fvt. som inngikk i rituelle handlinger. Fra historien vet vi også at sumererne, en tidlig sivilisasjon som holdt til i de sørlige delene av våre dagers Irak, gjerne pyntet seg med gull. Omkring år 3000 fvt. bar både kvinner og menn smykker av det glitrende metallet. Det samme gjorde de herskende familiene i Egypt, som viste sin makt og status ved å bære smykker av det edle metallet.

I antikken hadde elven Paktalos, som rant nær hovedstaden til Midas, rike forekomster av gull. Gullet fant man langs elvebredden. Derfor er det ikke rart at de første gullmyntene som er funnet, ble slått nettopp her omkring år 500 fvt. Myntene ble preget i kongedømmet Lydia, som blant annet omfattet området som en gang hadde vært Frygia.

At lokalbefolkningen må ha hatt god kjennskap til metallet og metallets egenskaper, viser funn av gullraffinerier i nærheten av elven. Fra naturens side kan selv det pureste gull ha et sølvinnhold på fem prosent og må derfor renses for å bli helt rent. De lydiske myntmesterne klarte å utvinne gullet ved å varme metallet til 600–800 grader celsius sammen med salt. Da dannet sølvet og saltet den kjemiske forbindelsen sølvklorid, som deretter fordampet og etterlot seg rent gull.

Klærne hadde et gyllent skjær

Som hersker over et område som inneholdt noen av de største gullforekomstene i den kjente verden, kunne Midas smykke både seg selv og palassene med store mengder gull. Likevel er det merkelig at den delen av byen Giordion som stammer fra kong Midas’ tid, ikke inneholder nevneverdige mengder gull. Opprinnelsen til den merkverdige historien om Midas som får alt han rører ved til å bli til gull, er fremdeles like mystisk, men i løpet av de siste par årene har arkeologer kanskje løst gåten.

I Gordion er det nemlig funnet flere tekstiler som har vist seg å være behandlet med et jernhydroksid kalt goethitt, som gir tekstilene et gyllent skjær. Pigmentet er oppkalt etter den tyske dikteren Goethe, som i tillegg til å være forfatter, også interesserte seg for mineraler. Han eksperimenterte med farger og fikk tekstiler til å skinne som det reneste gull.

Analyser av klær viser at frygiske håndverkere visste hvordan man kjemisk fremstilte pigmentet slik at gløden varte lenge. Det gylne skjæret fra de kongelige og overklassens klær må ha gjort inntrykk på byens befolkning. Og da er det ganske nærliggende å tro at Midas, den mektigste av alle konger i Frygia, også kunne gjøre alt han rørte ved til gull. Dette er i hvert fall det siste forslaget til hvordan myten om Midas kan ha oppstått.

Ble møtt av storslått syn

Palasset og citadellet er ikke de eneste interessante funnene i Gordion. Runde forhøyninger i landskapet avslører at området som en gang var hovedstaden, skjuler hele 124 gravhauger.

Mest interessant er en haug som er 53 meter høy og cirka 300 meter i diameter. Høyden tilsvarer et bygg på 17 etasjer, og gravhaugen er den største i området. For å komme inn til gravkammeret i denne haugen måtte arkeologen Rodney Young få bygd en tunell på over 70 meter. Den ble bygd av arbeidere fra en av kullgruvene ved Svartehavet, og for å unngå besøk av gravrøvere jobbet kullgraverne døgnet rundt i de tre ukene arbeidet pågikk.

Det harde slitet ga belønning, for da arkeologene åpnet graven i 1957, ble de møtt av et storslått syn. Gravkammeret var et av de største de hadde sett. Hele 5,15 meter bredt og 6,2 meter langt, og fra gulv til tak var det nesten fire meter. For å støtte taket mot den enorme vekten av jordmassene over, var rommet forsterket med stokker av einebærtre, og opp mot en vegg sto en godt bevart kiste av sedertre som viste seg å inneholde skjelettet av en mann.

Undersøkelser har vist at mannen hadde vært 159 centimeter høy, og at han var mellom 60 og 65 år da han døde. Klærne var av fint vevet tøy i lillanyanser og hadde pyntebrosjer i bronse og fornemme fibulaer, som er en type spenne. Dessuten var den døde omgitt av møbler av tre, tekstiler, lærbelter og bronsekar.

I alt var det nesten 400 gjenstander i graven, og gravkammerets beboer hadde også fått med seg mat og drikke, slik at han verken skulle sulte eller tørste etter døden. Karbon 14-analyser viser at begravelsen fant sted en gang på 700-tallet fvt.

Allerede på 1950-tallet antok Young at den døde var Gordios, faren til den sagnomspunne kong Midas. Nyere undersøkelser foretatt ved hjelp av dendrokronologi, årringdatering av trestokkene, bekrefter teorien. Gravkammeret ble oppført mellom år 740 og 733 fvt. – for tidlig til at den døde kan være kong Midas.

Konge hadde små øyne og kroket nese

Hvis mannen i graven er Gordius, Midas’ far, har vi et ganske klart bilde av hvordan kongen har sett ut. John Prag, arkeolog ved Manchester Museum, og Richard Neave ved Manchester Universitys medisinske fakultet, brukte skjelettfunnet til å gjenskape utseendet til den døde i 1988. Rekonstruksjonen viser en mann med et langt ansikt, lang kroknese, små, dyptliggende øyne og en fremstående underleppe.

Under rekonstruksjonen la John Prag merke til at kongen antakeligvis har lidd av Darwins tuberkel, en liten fortykkelse på kanten av det ytre øret. Knuten forekommer hos én av ti mennesker og er en rest av et ledd som gjorde at våre forfedre kunne folde ned den øvre delen av øret og dekke over den ytre øregangen. Tilstanden har utelukkende kosmetisk betydning, men den har fått historikerne til å anta at den lille misdannelsen kan ha gitt grobunn for en annen myte om kong Midas.

Det het seg nemlig at kongen hadde ører som et esel. Da Midas oppdaget at gullet ikke gjorde ham lykkelig, bestemte han seg for å tilbringe mest mulig tid ute i naturen. Gleden ved å oppholde seg i det fri gjorde ham raskt til en ivrig tilhenger av naturguden Pan, som var en dyktig fløytespiller. En dag bestemte han seg for å utfordre guden Apollon i denne edle kunsten. Tmolus, som var gud for fjellet med det samme navnet, lovet å være dommer. Midas lyttet henført til Pans liflige fløytespill – overbevist om at ingen kunne gjøre dette bedre.

Tmolus var ikke enig, og og han fikk støtte fra de øvrige tilhørerne. Alle mente at musikken til guden Apollon var best. Gullkongen nektet imidlertid å akseptere avgjørelsen, og han protesterte høylytt. Skummende av raseri la Apollon hånden sin på hodet til Midas og forvandlet ørene hans slik at de så ut som lange eselører. Midas skammet seg over dette synlige tegnet på dumheten sin, og etterpå dekket han alltid hodet.

Dette er selvfølgelig bare oppspinn, men kan være en genetisk forklaring på myten, ifølge John Prag. Historikeren Sarah Morris er ikke enig i teorien. Ifølge hennes undersøkelser symboliserte eselører kongeverdighet i bronsealderen. For eksempel viser et segl at kongen i landet Mira i Anatolia hadde lange eselører. Hun mener at diktere og forfattere har sett bilder av Midas med eselører, og deretter har de funnet opp en historie som har kunnet forklare ørene.

Mens det finnes mange forklaringer på hvordan Midas fikk eselører, har historikerne fremdeles problemer med å forklare kongens død. Ifølge historieskriveren Strabon, som levde fra år 63 fvt. til 23 evt., begikk Midas selvmord ved å drikke okseblod under kimerienes invasjon.

Arkeologer har imidlertid ikke funnet noen tegn på at rytterfolket herjet og ødela palasset til Midas. Historien om at han begikk selvmord ved å drikke okseblod er heller ikke troverdig. Blodet var kanskje ikke så sunt å drikke, men dødelig var det ikke, så forklaringen på hvordan Midas døde har vi til gode. Den ligger sannsynligvis begravd i ruinene under den gamle hovedstaden hans. Den som finner kongen, kan forhåpentligvis gi oss mer kunnskap om en av de mest mytiske mennene fra antikken.