Kongelige elskerinner var fritt vilt
En ekte konge har elskerinner – det vet alle i 1600-tallets Europa. Men rollen som kongelig elskerinne er krevende. Hun skal behage kongen døgnet rundt, overskygge rivalinner og unngå å hisse på seg dronningen. Dessuten gjelder det å kare til seg mens man kan, for kongens gunst er flyktig.
Der var rift om en omgang på de kongelige lakener, for den rojale gunsten ga kontante fordeler.
Det er søndag kveld 31. januar 1685, og Karl 2., konge over England, Skottland og Irland, iler gjennom slottet Whitehall ved Themsen i London. Kongens cocker spaniel- hunder løper ivrig foran – de kan ruten Karl tilbakelegger nesten hver kveld.
På veien passerer kongen sin dronning Katarinas gemakker, men henne har han mistet all interesse for etter at hun har vist seg ute av stand til å gi ham en levedyktig arving.
I slottets østfløy når Karl bestemmelsesstedet, elskerinnen Louises overdådige gemakker – kanskje de mest prangende på hele slottet. Tre ganger har kongen bygd om fløyen for å gjøre elskerinnen fornøyd.
Louise, som har tittelen hertuginne av Portsmouth, tilbringer dagene i sitt jordiske paradis med å vente på kongen, omgitt av kammerpiker som sørger for at hun alltid er strålende vakker og klar til hans besøk.
Denne kvelden har Louise selskap av en rekke hoffolk og to av kongens tidligere favorittelskerinner, Barbara Palmer og Hortense Mancini. Rommet er ladet med erotiske allianser, spunnet på kryss og tvers.
Selv Karls elskerinner glemmer til tider å være tro mot kongen, og Hortense og Barbara har tidligere vært forvist fra hoffet på grunn av sine eskapader – men er tatt til nåde igjen av kongen, som alltid selv holder mer enn én elskerinnes seng varm.
Kongens gudfryktige embetsmann John Evelyn har et ærend i gemakkene, og beskriver, som så ofte før, den kongelige tøylesløsheten i dagboken sin:
«Jeg glemmer aldri den ubeskrivelige profanitet og luksus, gambling og alle slags forderv og fullstendige forglemmelse av Gud (selv om det var søndag kveld). Kongen satt og lekte med sine konkubiner, en fransk gutt sang kjærlighetssanger, og 20 hoffolk og andre fordervede personer satt rundt et spillebord. Det var en scene av den ytterste forfengelighet, som de sikkert trodde aldri ville ta slutt».
Men kveldene med lystig lek slutter her. Neste dag blir Karl syk, og før uken er omme, dør han og etterlater seg tolv utenomekteskapelige barn og ingen arvinger. Til det siste tenker kongen på sine elskerinner og hvisker til sin bror:
«Vær snill mot Portsmouth, og la ikke stakkars Nelly sulte».
Kyske og kjedelige dronninger
Kongelige elskerinner var helt vanlig ved alle Europas hoff. Dronningene var oppdratt til kyskhet for å sikre at barna deres var kongens, og det var derfor som regel ikke særlig mye sprell mellom de ekteskapelige lakenene. Det kompenserte elskerinnene for.
Siden 1500-tallet hadde hele Europa vært opptatt av å herme etter Frankrike. Det franske hoffet dikterte moten, enten det gjaldt arkitektur, gastronomi, dans, påkledning eller kjærlighet.
Da den franske kongen ga sin yndlings-elskerinne tittelen maîtresse-en-titre – offisiell kongelig elskerinne – tok resten av Europa etter, og på slutten av 1500-tallet var det utenkelig at et hoff ikke hadde en maîtresse.
Selv konger som avskydde utroskap måtte ha en for syns skyld. For eksempel utnevnte Fredrik 3. av Brandenburg, som elsket sin kone svært høyt, en vakker hoffdame som sin offisielle elskerinne. Han overøste henne med gull og juveler, men rørte henne aldri.
Da kurfyrsten av Sachsen, August den sterke, ble valgt til konge av Polen, rådet ministrene hans ham til å ta en polsk elskerinne også – for ikke å fornærme sine nye undersåtter.
Skjørtejegeren August, som angivelig rakk å bli far til mer enn 300 utenomekteskapelige barn i sitt liv, fulgte gladelig rådet.
Karl 2. introduserer Barbara Palmer ved hoffet. Hun viste seg å være dyr i drift.
Alltid vakker og i perlehumør
Ettersom kongen kunne løfte skjørtet på nesten en hvilken som helst kvinne han fikk lyst på, skulle det spesielle kvaliteter til for å oppnå tittelen som offisiell elskerinne.
Skjønnhet var viktig, men ikke nok. Intelligens, vidd og sjarm måtte også være til stede, for kongens image krevde en elskerinne av format.
Hun måtte kunne konversere muntert, selv når hun var trett, elske med kongen selv om hun var syk, sympatisere med ham selv om han var i dårlig humør, servere hans yndlingsretter, massere føttene hans og aldri være misfornøyd, uopplagt eller uenig.
Dessuten var det hardt arbeid å holde på kongens gunst, og den offisielle elskerinnen måtte alltid være på vakt overfor de utallige andre kvinnene som drømte om å smyge seg ned i kongens silkelakener.
Prostituerte eller kammerjomfruer kunne aldri oppnå den offisielle tittelen og utgjorde ingen fare, men det gjorde vakre adelsfruer og -frøkner. Derfor plasserte noen forutseende elskerinner
pene kvinner av lavere stand for å avlede kongens oppmerksomhet.
Skulle en av dem likevel sjarmere kongen, hadde maitressen en godt betalt skare av hofffolk klar til å hviske kongen i øret at den andre hadde en smittsom sykdom, at familien hennes var grådig, eller at hun var totalt blottet for diskresjon.
Det fikk som regel kongens interesse til å kjølne. Hele intrigen måtte utføres bak kongens rygg, for en maîtresse-en-titre kunne ikke tillate seg å vise sjalusi.
En annen viktig kvalifikasjon var at elskerinnen var gift, fordi ektestanden kastet et mer respektabelt skjær over den kongelige skjøgen.
Mange elskerinner var allerede gift når kongens blikk falt på dem, og var de det ike ble de snart spleiset med en adelsmann av lavere stand, som så ble sendt langt bort i forretninger.
Bare en sjelden gang var ektemannen et problem – som da Frankrikes Henrik 4.s elskerinne fødte ham en sønn, og kongen plutselig ble redd for at mannen hennes skulle påberope seg farskapet.
Henrik presset derfor på for en skilsmisse, noe den katolske kirken bare tillot under helt spesielle omstendigheter.
En av dem var impotens, og den bedratte ektemannen, som var far til 14 barn fra et tidligere ekteskap, måtte foran en fullsatt rettssal bekjenne at han var impotent, og ta ut skilsmisse – til Henriks store tilfredshet.
De fleste ektemenn holdt lav profil og fikk som regel god betaling for sin samarbeidsvilje. I 1855 beskrev ektemannen til Napoleon 3.s elskerinne sin rolle som kongelig hanrei:
«Jeg er en forbilledlig ektemann – jeg ser og hører aldri noe som helst!»
Elskerinnen var jaget vilt
Mens elskerinnens ektemann kunne føre en skyggetilværelse, måtte elskerinnen være forberedt på å stå i rampelyset.
For mens andre kvinner kunne gi seg ut for å være dydige fruer mens de levde ut hete affærer i det skjulte, visste alle at den kongelige elskerinnen lå med en annen kvinnes mann.
Og mens det var forræderi å uttrykke misnøye med regenten, var det fritt frem for å kritisere elsker- innen. Fødte hun kongens barn, var hun en skamløs hore som satte dyre bastardbarn til verden.
Fødte hun ingen, var det enda verre – en gold skjøge! Var hun vakker, var hennes skjønnhet en gave fra djevelen for å forføre monarken. Var hun helt vanlig, fortjente kongen bedre.
Levde hun overdådig, sløste hun med de stakkars skattebetalernes penger. Levde hun beskjedent, fikk hun det glamorøse ved hoffet til å blekne – og det hatet folket også.
Endelig var en elskerinne fra fedrelandet å foretrekke fremfor en importert. Det fikk tyskfødte Georg 2. merke da han ble konge over England i 1736.
Georg insisterte på å ta med seg sine to tyske elskerinner til London – en høy og tynn og en liten og tykk.
Britene var krenket, både fordi de fikk en konge med så stygge elskerinner og fordi deres egne kandidater åpenbart ikke var gode nok for kongen.
Elskerinnen karet til seg
Den offisielle kongelige elskerinnen ble belønnet for sine tjenester i form av titler, gods og juveler. Hun disponerte også en praktleilighet på slottet.
Men en smart elskerinne begynte å kare til seg for å sikre pensjonen allerede samme dag som hun hadde oppnådd tittelen. For mens dronningen satt rimelig trygt på tronen, kunne elskerinnen miste jobben bare kongen knipset med fingrene.
Og selv om elskerinnen ved utnevnelsen fikk en fornem adelstittel og en fast årlig sum, risikerte hun å miste begge deler igjen på et blunk dersom vinden snudde.
Penger og juveler kunne hun til gjengjeld ta med seg, også hvis det ble nødvendig å rømme i en fart.
Mange elskerinner hadde derfor gode konti hos ledende juvelerer, som visste at kongen ville dekke alle kjøp.
Svimlende summer flommet ut av de nasjonale statskassene for at kongens yndlingselskerinne skulle overstråle alle på hoffet.
I 1666 – et år da sjøfolkene i Royal Navy fikk lønn i verdiløse gjeldsbevis – innløste engelske Karl 2. elskerinnen Barbara Palmers gjeld på 30 000 pund, og i tillegg kjøpte han juveler som han ga henne i gave.
Dronningens triste lodd
Selv om kongelige elskerinner var regelen snarere enn unntaket ved ethvert hoff, gikk de fleste dronninger likevel inn i ekteskapet med et håp om at deres gemal skulle være annerledes. Det var de sjelden.
Derimot var dronningens liv ved hoffet betinget av kongens innstilling til henne – om hun skulle delta på ball eller bli hjemme, og om hun skulle bo i rommelige gemakker midt i slottet eller i kalde, avsides fløygemakker.
Behandlet kongen sin kone med respekt, gjorde resten av hoffet stort sett det samme. Og kongens oppførsel overfor dronningen avhang ofte av hvordan hun behandlet hans elskerinne, så livet var avgjort enklest for dronninger som ydmykt aksepterte kongens utroskap.
Da den portugisiske prinsesse Katarina av Bragança i 1662 seilte til England for å gifte seg med Karl 2., var hun oppsatt på ikke å tolerere Karls beryktede elskerinne Barbara Palmer, som kongen hadde gitt tittelen lady Castlemaine, ved sitt hoff.
Men Karl møtte ikke engang frem da Katarina ankom – han var opptatt med sin høygravide elskerinne i London. I seks dager lot han Katarina vente i havnebyen Portsmouth, der den ydmykede fremtidige dronningen ble febersyk.
Selv om Karl stort sett ignorerte Katarina, fikk Barbara Palmer i ren protest hengt undertøyet sitt ut til tørk på slottsplassen den dagen kongen giftet seg, slik at bryllupsgjestene kunne nyte synet av hennes kniplingsunderbukser.
Og først da Katarina etter en årelang kamp oppga sin motvilje og aksepterte Barbara Palmer, ble Karl en god ektemann og nær venn med sin kone.
To av Ludvig 14.s mange utenomekteskapelige barn, avbildet med madame Scarron, som senere ble hans kone.
Elskerinnen tok makten
For en sterk elskerinne som hadde temmet kongens lidenskap, kunne erotisk makt føre til politisk makt. I 1550 ble franske Henrik 2.s eldre og klokere elskerinne Diane de Poitiers medlem av kongens kabinett og utøvde stor innflytelse på de andre medlemmene.
Hun underskrev offisielle dokumenter, utpekte ministre og tildelte hedersbevisninger, pensjoner og titler.
Henrik 4.s elskerinne Gabrielle d’Estrées mestret kunsten å overtale, sjarmere og formilde kongens politiske motstandere. Kongen innførte i 1590 en bestemmelse om at hun skulle introduseres for offisielle utenlandske gjester ved hoffet som den neste etter kongen selv.
Katolske Gabrielle overtalte kongen til å konvertere fra protestantismen, og fikk dermed slutt på den blodige religionskrigen som raste i landet.
«Paris er nok en messe verd», lød kongens berømte samtykke.
Størst makt av alle elskerinner fikk madame de Pompadour, som ble installert som maitresse på Versailles av Ludvig 15. i 1745.
Men som yndlings-elskerinne hadde Pompadour et alvorlig problem. Hun var ikke spesielt interessert i elskov, og utholdt bare akten for karrierens skyld.
For å kompensere for sin manglende nattlige glød ble Pompadour ekspert i å tolke kongens humør, og satte sin imponerende intelligens inn på å glede ham på dagtid.
Ludvig ble ofte rastløs og flyktet til sin elskerinnes gemakker via en hemmelig vindeltrapp mellom værelsene deres når den kongelige hverdagen ble for stillestående.
Her underholdt Pompadour med alt fra palassbyggeplaner til botaniske eksperimenter og teater. Hun var også en glimrende skuespiller og fikk til og med bygd en liten scene i sine gemakker, der hun opptrådte for kongen.
Ludvig, som hadde mistet foreldrene som barn og levde et liv avsondret fra resten av menneskeheten, var alltid ensom. I Pompadour fant han sitt livs mest trofaste ledsager.
For å overleve i Versailles’ ormebol tildelte Pompadour sine egne venner høye stillinger og kvittet seg med motstandere. Snart kontrollerte hun alle titler og æresbevisninger ved hoffet.
Etter hvert kunne høytstående embetsmenn og diplomater bare få foretrede for kongen hvis hans elskerinne tillot det.
Under møtene var hun alltid til stede og holdt omhyggelig øye med kongen, som fikk et gulaktig skjær i ansiktet når han kjedet seg. Da marineminister monsieur de Maurepas insisterte på å føre en lang og krevende samtale med kongen, avbrøt Pompadour brått møtet:
«Monsieur de Maurepas, De gjør kongen gul. Farvel, monsieur».
For mange kokker ble dyrt
Etter fem år som elskerinne arbeidet Pompadour de neste 13 årene som uoffisiell minister for Frankrike, med mer makt enn noen av Ludvigs andre ministre – som hun for øvrig selv utnevnte.
Katastrofen inntrådte med sjuårskrigen mot Preussen. Pompadour utpekte den franske hærens generaler blant sine adelige venner, som ikke akkurat var militære genier.
De franske krigshestene trakk stort sett rundt på vognlass med parykkpudder, pomade og parfyme, kammertjenere og kurtisaner.
Da en fransk general i fangenskap ble invitert til å spise middag med Preussens Fredrik den store etter en strålende prøyssisk seier, spurte han Fredrik om hemmeligheten bak krigslykken.
Den prøyssiske kongen hadde svaret klart:
«Den er enkel – fyrst Soubise (en fransk general, red.) har 20 kokker og ikke en eneste spion, mens jeg for min del har 20 spioner og bare én kokk».
Men dårlig krigskunst fikk ikke Ludvig til å slå hånden av sin elskede Pompadour.
Da hun 42 år gammel fikk en lungesykdom, insisterte kongen på at hun ble værende og døde på Versailles – et privilegium som ellers bare var den guddommelige kongelige familien og ingen vanlig dødelig forunt.
Glamouren røk med revolusjonen
I 1789 brøt revolusjonen ut i Frankrike og vakte frykt i Europas kongehus.
Revolusjonen fikk ikke monarker til å være mer tro, men en fri presse og befolkninger som ikke lenger fant seg i de kongeliges forakt for moral, tvang sine konger til diskresjon.
Imidlertid vitner all verdens ukeblader om at sex, sladder og kongelige utskeielser stadig er like godt stoff som det alltid har vært.