Victoria brøt med tradisjonene
Brudens kjole skulle ha sterke farger, og det kostet. Men da dronning Victoria i 1840 skulle gifte seg med sin tyske fetter, prins Albert av Sachsen-Coburg-Gotha, dukket hun opp i en hvit satengkjole med et fem meter langt slep. Etter dette var det utelukket for tidens motebevisste kvinner å gifte seg i de vanlige oppsiktsvekkende fargene.
Det toneangivende kvinnemagasinet «Godey’s Lady’s Book» skrev:
«Hvitt er den mest passende fargen, uansett materiale. Den er et emblem på renhet og uskyld og på det ubesmittede hjertet bruden gir til sin utkårede».
Prins Albert forsto seg ikke på god smak
Høye hatter var for unge jålebukker uten manerer. Små barn gråt og sarte kvinner besvimte ifølge pressen da de fikk se en flosshatt for første gang i London i 1797.
Ekte gentlemen ville ikke finne på å sette den smakløse hatten på hodet. Men i 1850 skaffet prins Albert seg et eksemplar, og snart fikk den høye pullen status som den stilfulle mannens foretrukne hatt.
Tyske skikker preget julen
Enkelte juletrær hadde funnet vei inn i britiske stuer da prins Albert kom til landet.
Men den tyske skikken ble et fast innslag i julefeiringen etter at avisene hadde trykket tegninger av kongefamilien samlet rundt et juletre.
Prins Alberts juletre på Windsor Castle var importert fra Tyskland.
Kloroform slo an i barselsengen
Britiske leger var sterkt imot å lindre fødende kvinners smerter med det nye middelet kloroform.
«Ved å bruke stoffet gir man etter for menneskets svakhet, særlig det svake kjønns», skrev en lege. Men det brydde ikke Victoria seg om.
Da hun fødte for åttende gang i 1853, lot hun seg bedøve, og etter det forlangte en generasjon av kvinner å få prøve kloroform. Legevitenskapen måtte kapitulere, og det var fritt frem for anestesilegene.
Alle ville se dronningens skotske eventyrland
En stille skotsk landsby ved navn Pitlochry fikk storfint besøk i 1842. Victoria og Albert stakk innom da de var på rundreise i høylandet, og bodde i tre uker på slottet Blair Castle ikke langt unna. Dronningen falt pladask for stedet. I dagboken sin skrev hun:
«Her senker freden og roen seg, glemt er verden og dens sørgelige tumulter».
Også prins Albert var begeistret. Pitlochry minnet om hans tyske hjemsted Thüringen. «Alveaktig», kalte han det.
Den rojale begeistringen utløste en invasjon av engelske turister. Alle ville se høylandet. Hoteller måtte bygges for å huse alle de nysgjerrige besøkende, og i 1863 ble Pitlochry også en stasjonsby. Strømmen av gjester økte for alvor da dronningens livlege varmt anbefalte luften i høylandet som helsebringende.
Victoria var svært glad i å utforske naturen rundt Balmoral.
Ung prins hadde med drager fra Japan
Tatoveringer var bare for sjøfolk frem til Victorias 16 år gamle barnebarn prins George dukket opp med dekorert hud. Snart rapporterte New York Times:
«I England blir det sett på som skikk og bruk å tatovere det unge kvinnebenet».
Dronningen gjorde dødekult til millionforretning
Da prins Albert døde, gjorde Victoria sorgen sin til et offentlig anliggende. Hun gikk med svarte klær de neste 40 årene og bygde stadig nye monumenter over sin mann.
Et mageonde kostet prins Albert livet i 1861, og hans kone var ikke redd for å vise at hun sørget.
Dronningen lot den døde bli stedt til hvile i et stort mausoleum ved Windsor Castle. Der ble Albert lagt i en sarkofag som var uthogd av Storbritannias hittil største granittblokk – den skulle også ha plass til Victorias lik når den tid kom.
Byggingen av mausoleet hvor dronningen kunne minnes sin elskede Albert, varte helt til 1871. Samme år innviet hun konserthuset Royal Albert Hall i London. Og i nærheten ble det reist et minnesmerke – Albert Memorial.
Dronningens besettelse utviklet seg til en landsdekkende dødekult. Rike briter begynte å begrave sine slektninger i pompøse, påkostede og plasskrevende gravmonumenter.
Kirkegårdene i London var ikke store nok til å romme det nye fenomenet, så en enorm dødsby ble innviet utenfor byen. «Nekropolis» fikk to togstasjoner, og det gikk passasjertog dit døgnet rundt – med sørgende på dagtid og lik om natten.
Sorgen skulle vises
Etter Alberts død bar Victoria enkedrakt resten av livet. Vanlige briter var ikke pålagt å gå i svart like lenge, men en periode med offisiell sorg ble normen.
De etterlatte skulle bli hjemme, og svart slør ved inngangen markerte at huset ikke tok imot besøk.
Når den første sørgetiden var over, kunne familien igjen vise seg utendørs, men fortsatt med sørgeantrekk. Klærne skulle være av utsøkt kvalitet – og gjenbruk fra tidligere dødsfall var bannlyst.
Håndbøkene The Queen og Cassell's dikterte hvordan britene skulle oppføre seg når de sørget.
Vaggende gange signaliserte klasse
På slutten av 1860-årene ble mange britiske kvinner rammet av en mystisk lidelse som fikk dem til å halte. Årsaken viste seg å være dronningens svigerdatter, danske Alexandra.
Prinsessen var et forbilde for unge kvinner, og mange tok etter henne i både klær og vaner. Da sykdom gjorde henne halt, begynte også de motebevisste å humpe. Sko med ulik høyde på hælene gjorde det lettere å perfeksjonere ganglaget.
Åndeseanser ble selskapsmote
Enkedronningen begynte i 1861 å føre samtaler med sin avdøde mann. Ni ganger snakket Victoria med Albert gjennom 13 år gamle Robert James Lees, som prinsens ånd angivelig hadde for vane å ta bolig i. Hun tvilte aldri på at kontakten med dødsriket var ekte.
Hoffet snakket ikke om de okkulte seansene, men ryktene gikk, og en ny selskapslek oppsto. Deltakerne grøsset av spenning da de oppsøkte avdøde gjennom medier som Lees eller et ouija-brett, der ånder kunne skrive beskjeder.
Guidebøker til de dødes verden kunne kjøpes overalt, og London fikk etter hvert så mange profesjonelle spiritualister at de organiserte seg i forbund.
Dronningen prydet alle hjem
Da Victoria var ung, kom fotografiet på markedet, og hun elsket det. De første bildene av dronningen var utelukkende til privat bruk, men i 1860 posert hun for det første offisielle portrettbildet.
Majestetens ansikt i svart-hvitt ble revet bort. I løpet av den første uken kjøpte britene 60 000 eksemplarer av Victorias portrettbilde.
Da Albert døde i 1861, trakk Victoria seg bort fra det offentlige livet. Men folket fikk ta del i sorgen hennes, for selv om hun sjelden viste seg utenfor sine palasser, lot dronningen seg ofte fotografere, gjerne iført svart enkedrakt.