Kongen gjorde kakeselger til finansminister

Fra Amsterdam til Bergen

Det som fins av kilder i dag sier ikke tydelig hvor Sigbrit Willums egentlig kom fra eller når hun ble født, men de fleste historikere er enige om at hun trolig har tilbrakt deler av sitt liv i Amsterdam, kanskje som kona til en av handelsbyens mange kjøpmenn.

Det som imidlertid er sikkert er at hun dukket opp i Bergen rundt år 1500 sammen med datteren sin, og at hun her etablerte en liten kakebod i Hollendergaten.

I 1507 kom kansler Erik Valkendorf til byen, og da han tilfeldigvis la turen ned gjennom nettopp Hollendergaten, ble han møtt av et særegent syn: I den lille kakeboden sto Sigbrit, en bred, hard og, ifølge overleveringene, heslig gammel kvinne, og ved siden av henne den mest yndige unge piken han hadde lagt sine øyne på:

Sigbrits datter Dyveke, som da var omtrent 17 år. Valkendorfs gode venn, den danske tronfølgeren Kristian, var ifølge Valkendorf “i høyeste grad en beundrer av skjønne former og gledet seg stort over å beskue dem”.

Så Valkendorf fortalte straks den kommende kongen om Bergens fortreffeligheter og fikk invitert det umake paret fra kakeboden til ball på slottet neste gang den 26-årige kronprins Kristian var i byen. Den natten ble Sigbrits datter Dyveke Kristians elskerinne.

##

Dropp Dyveke, Kristian!

De fleste regnet med at Dyvekes gunst raskt ville falle hos den unge tronfølgeren, men de tok feil. På tross av atskillige formaninger, forbud og bønner ble Kristian sammen med Dyveke – og hennes mor, som i kraft av dette tok et stort steg nærmere makten.

Det oppsiktsvekkende forholdet mellom kongen, elskerinnen og hennes mor fortsatte også etter at Kristians far, kong Hans, døde i 1513.

Kristian ble ved sin fars død kronet som konge av Norge og Danmark. Sverige ville ikke anerkjenne ham som regent, og dermed ble første kubbe lagt på bålet i en konflikt som skulle komme til å vare hele Kristian 2.s tid på den dansk-norske tronen.

Da han overtok kongetittelen ble anmodningene om å skille seg av med Dyveke til direkte krav. I stedet for å forlyste seg med en borgerlig kvinne som han aldri ville kunne gifte seg med, skulle Kristian finne seg en hustru med blått blod som kunne gi ham arvinger.

Kristian dro det ut så lenge han kunne, men til slutt ble det inngått en avtale om ekteskap med Isabella, prinsesse av det mektige habsburgske kongehuset.

Navnet hennes ble endret til det mer nordisk-klingende Elisabet. Ekteskapet var en fordelaktig forbindelse for alle parter, men Kristian nektet fremdeles plent å gi opp sin Dyveke.

I stedet ble den unge kvinnen og Sigbrit flyttet fra sitt oppholdssted på herresetet Hvidøre, nord for København, til et staselig hus på hjørnet av Amagertorv og Niels Hemmingsens Gade inne i hovedstaden, bare et par minutters gange fra slottet.

Over hele Europa kunne man høre ramaskrik over dette hånet mot den ærbare Elisabet, og mange krefter arbeidet både i og utenfor Danmark for å bryte kongens utenomekteskapelige forbindelse.

Sigbrit blir kongens rådgiver

I 1517 ble forbindelsen imidlertid brutt helt av seg selv: Dyveke falt plutselig død om. Hva som egentlig skjedde, er fremdeles usikkert.

Det er mulig at noen av de som hadde talt kraftigst imot kongens forhold til Dyveke, sto bak, men i dag blir det bare spekulasjoner. Sikkert er det imidlertid at mange høyt på strå pustet lettet ut ved utsikten til at forbindelsen med det borgerlige pakket ble brutt for godt. Men der tok de skammelig feil.

Sigbrit blir værende

I stedet for å skille dem, brakte Dyvekes dødsfall nemlig Sigbrit og kongen nærmere hverandre.

I sin felles sorg ble de hverandres fortrolige, og det gikk sikkert med mer enn én sen nattetime på å diskutere hvem som var skyldig i deres ulykke, for sett med deres øyne var det ingen tvil om at deres solstråle hadde blitt myrdet.

Spørsmålet var hvem som sto bak. Flere teorier ble diskutert, men de endte med å peke ut Torben Oxe, høvedsmann på Københavns slott, som synderen. Etter en tvilsom rettsprosess ble Torben Oxe dømt skyldig og halshogd.

Kongen og kakekonen fra torget i Bergen hadde fått sin hevn – men det betydde på ingen måte at de to etterlatte gikk hver sin vei.

I Sigbrit hadde Kristian tilsynelatende funnet en person han kunne betro seg til, og som forsto ham. Sigbrit var ikke en del av all smiskingen og sladringen som foregikk ved hoffet.

Hun sa akkurat det hun mente, uten å pakke det inn, og dessuten hatet hun alle hoffnarrene – og omvendt. I Sigbrit fikk Kristian en fortrolig som han visste han kunne stole på.

Rikets topper måtte vente i regnet

Kongen begynte nå å spørre Sigbrit til råds i forskjellige statsanliggender. Først i det små, men hennes råd var fornuftige, håndgripelige og uten tvil til landets beste.

Eksempelvis foreslo hun å vedta ved lov at Københavns gater og hus skulle holdes rene. Da behøvde man ikke lenger, bokstavelig talt, å gå rundt i møkk til anklene. Sigbrit fikk også en gruppe nederlandske bønder til Danmark slik at de kunne lære befolkningen det siste innen dyrking av korn og grønnsaker.

Hun var kvinnen bak et omfattende lovverk som bl.a. opprettet en fattighjelp og ga bedre vilkår for landets bondestand. Med årene tok Kristian Sigbrit med på råd i stadig flere saker, og etter hvert sendte han ofte folk videre til Sigbrit på Amagertorv når de kom til ham med forskjellige spørsmål, slik at hun kunne ta seg av saken.

Det falt adelsmenn og riksråder svært tungt for brystet. Hun var jo bare en simpel, borgerlig kvinne som ikke var verd noe som helst. I tillegg var hun svært lite vakker, brysk i sin uttale, brutal i sin tankegang og helt og aldeles uten respekt for rang og titler.

Til alt overmål hadde hun det med å la rikets høyeste menn vente i regnet på Amagertorv når de kom for å snakke med henne. De fine herrenes desperasjon nådde etter hvert et metningspunkt.

Det ble satt i gang rykter om at Sigbrit var en trollkvinne, at hun hadde forhekset kongen, og at hun hadde vært nær ved å ta livet av kongens og Elisabets sønn og tronarving. Hver gang kongen virket urettferdig eller overilt, fikk Sigbrit skylden for å stå bak.

Ryktesmedene gjorde grundig arbeid. Faktisk så grundig at det slett ikke er sikkert at Sigbrit virkelig var så heslig. Kanskje er beskrivelsen av henne et resultat av hetsekampanjer mot henne.

Ble dronningens venn

Kristian holdt tross motstanden fast i Sigbrit, og hun fikk sin daglige gang på slottet, der hun også ble en av dronning Elisabets fortrolige.

Den største tillitserklæringen fikk Sigbrit da hun ble utnevnt til leder av den svært innbringende sundtollen og fikk fullmakt til å styre landets finanser. I den forbindelse ga kongen henne tittelen “Moder Sigbrit”, noe som var en enestående æresbevising. Med den tittelen ble hun i realiteten landets frue.

Kritikken fortsatte imidlertid, ikke minst etter Kristians kroningsfest i Stockholm – en fest som endte i en veritabel massehalshogging av de svenske gjestene. Flere mente at blodbadet var Sigbrits idé, selv om hun satt på Københavns slott og holdt dronningen med selskap mens det hele foregikk.

Kritikken blir til åpent opprør

Motstanden mot alliansen mellom de to ble mer voldsom, noe som bl.a. resulterte i angrepet på Sigbrit da hun spaserte langs St. Jørgens-innsjøen, og etter de uhørt blodige hendelsene i Stockholm fikk Kristians motstandere mer makt.

Flere talte nå for at Kristians onkel, den noe eldre og noe mer sindige hertug Frederik av Gottorp, skulle være konge.

Ikke minst hanseatene, de mektige kjøpmennene fra Lübeck som lenge hadde følt at privilegiene deres var truet, eller enda verre ødelagt, av at nederlandske kjøpmenn kom til fatet på Sigbrits initiativ.

Fra sommeren 1522 ble motstanden til mer åpent opprør. Det sendte Kristian 2. i landflyktighet og kronet Frederik av Gottorp som konge. Sigbrit var da så hatet at hun måtte gjemme seg i en tønne og fraktes om bord på Kristians skip, Løven.

Da Løven ankom Nederland skilte de to lag, og tilbake sto en ubesluttsom Kristian. Han gjenvant aldri makten i Danmark – men til gjengjeld tilbrakte han 27 år i fangenskap på Sønderborg slott.

Sigbrit derimot ble jaget av dronning Elisabets familie, som mente at hun var skyld i det onde som hadde rammet deres slektning. Elisabet la på flukt med sin mann.

Kristian forsøkte å beskytte Sigbrit ved å fortelle at hun hadde druknet på vei til Nederland, men det fikk ikke de mektige habsburgerne til å innstille jakten.

Derfor streifet Sigbrit en årrekke rundt i Europa og ble blant annet sett forkledd som nonne i Dordrecht i 1525. I 1531 fortalte den engelske kongen Henrik 8. en dansk utsending at hun hadde blitt tatt til fange og ville bli dømt til døden.

Året etter ble Sigbrit rapportert fengslet i Vilvoorde nær Brussel. Det er det siste man vet om kakebodkonen som ble rikets finansminister. Et rykte skal ha det til at Sigbrit endte sitt liv på bålet.