Underholdt: Hoffnarren ble kongens frekke talerør
En narr skulle ikke bare få kongen til å le. Også i politikken spilte narren en avgjørende rolle.
Både menn og kvinner kunne bli hoffnarr i middelalderen. Entertaineren med de spraglete antrekkene spilte en spesiell rolle ved hoffet, for narren var den eneste som kunne tillate seg å drive gjøn med adelsmennene i kongens innerste krets og sågar spøke med kongen uten å risikere livet.
Å gjøre seg morsom på majestetens bekostning var nærmest en plikt – Englands dronning Elisabet 1. skjelte ut hoffnarren sin for ikke å spøke nok med henne.
Majesteten holdt hånden over hoffnarren, som blant annet ble brukt til å uttrykke alt det kongen eller dronningen ikke kunne tillate seg å si direkte til en mektig adelsmann.
Handikappede og kortvokste hadde lettere for å bli utnevnt til hoffnarr hvis de samtidig var i stand til å delta i politiske diskusjoner. Hoffets øvrige medlemmer hatet som regel narren, fordi han gjorde dem til latter.
I 1623 skal for eksempel hertugen av Buckingham ha truet med å ta livet av hoffnarren Archibald Armstrong. Den munnrappe narren svarte da: «Mang en hertug har blitt hengt for sin uforskammethet, men aldri en narr for å snakke.»
Med sang og satire skulle hoffnarren underholde kongen.
Skotsk narr lurte til seg tronen
Kong Jakob 1. av Skottland (1603-1625) hadde en uvane med å underskrive viktige dokumenter uten å lese dem.
Det problemet kurerte hoffnarren hans, George Buchanan, da han overrakte kongen et dokument som gjorde Buchanan til regent de neste 15 dagene.
Kongen skrev under og ble straks bedt om å forlate tronstolen slik at narren kunne sette seg på den. Etter det leste kongen alt før han skrev under. Hoffnarren ble ikke straffet for spøken.
Hoffmesteren sto for driften av kongens husholdning.
Hoffmesteren sørget for overnatting og mat
Verken den tysk-romerske keiseren eller Nordens konger hadde en hovedstad i middelalderen, men reiste rundt mellom slottene sine og herregårder eller bodde på skift hos rikets viktigste adelsfamilier.
På de hyppige reisene var hoffmesterens viktigste oppgave å sørge for at alt var klart på neste slott til å motta kongen. Hoffmesteren sendte bud i forveien til de adelsmennene som kunne forvente å få besøk av majesteten.
Et så viktig besøk krevde store forberedeleser for å kunne innkvartere og varte opp kongen og hans store følge standsmessig. Enkelte hoffmestre fikk et nært forhold til kongen og ble viktige rådgivere for ham.
Tørket baken: Rumpetørker var toppstilling
Oppgaven med å rengjøre kongens akterspeil høres ikke akkurat attraktiv ut, men i middelalderen sto folk i kø for å få jobben.
Når Englands kong Henrik 8. skulle på toalettet, satt han på sin personlige toalettstol. Kongen var for fin til å tørke seg bak selv, så oppgaven ble overlatt til den såkalte «Groom of the Stool», som på norsk kan oversettes til skammeltjener.
Denne toaletthjelperens oppgave gikk ut på å stikke en hånd inn under stolen og tørke den kongelige bakdelen med et fuktet tøystykke.
Også andre europeiske konger hadde en rumpetørker, men ikke de nordiske, og selv om jobben kan virke lite tiltrekkende i dag, var det motsatte tilfellet i middelalderen.
Henrik 8.s skammeltjenere var alle riddere fra fine adelsslekter, for det var bare de adelige som ble ansett som kvalifisert til å berøre kongen – utpekt av Gud selv til å regjere som han jo var.
Jobben ga adgang til kongens gemakker, der skammeltjeneren hadde mulighet for å bli en av majestetens betrodde rådgivere.
Stillingen besto i århundrer – det engelske kongehusets siste skammeltjener var James Hamilton, hertugen av Abercorn, som bar tittelen fra 1886 til 1891.
Kongens toalettstol er årsaken til at ordet «stool» i dag er det fine ordet for avføring på engelsk. Stolen gikk nemlig under navnet «stool of easement» – lettelsens skammel.
Skammeltjeneren i aksjon
Skammeltjeneren bar frem kongens toalettstol og slo opp lokket. Så fylte han vann i en skål og satte den inn i stolen. Med en fuktig klut tørket han kongen bak.
Fikk bank: Prylegutten tok prinsens straff
Hvordan straffer man en prins som snart skal bli konge av Guds nåde? Det måtte mange middelalderhoff ta stilling til, og løsningen ble en såkalt prylegutt, eller prygelknabe etter det tyske Prügelknabe.
En typisk prylegutt var adelig av lavere rang eller barn av tjenestefolk ved hoffet, og jevngammel med kongsemnet. Oppgaven gikk ut på å ta imot straffen den unge prinsen hadde gjort seg fortjent til, men ikke kunne utsettes for.
Prins og prylegutt vokste opp sammen, var hverandres eneste lekekamerater og knyttet tette bånd. Nettopp derfor håpet hoffet at prinsen ville oppføre seg skikkelig og gjøre leksene slik at bestevennen unngikk pisk og pryl.
Trass i faren for en omgang juling var stillingen som prylegutt ettertraktet fordi han fikk et nært vennskap med den fremtidige kongen.
Pryleguttens skrik og tårer skulle gi prinsen dårlig samvittighet.
Åt gift: Munnskjenken levde farlig
Selv den sterkeste kongen fryktet giftmord, og for å unngå at rivaler forgiftet ham gjennom maten, ansatte middelalderkongen en munnskjenk.
Den betrodde posten var ettertraktet, men farlig, fordi munnskjenken skulle smake på kongens mat og drikke før majesteten fikk den servert. Den gode munnskjenken risikerte å dø på jobben hvis han ikke oppdaget faren i tide.
Under lange middagsselskaper voktet munnskjenken dessuten kongens tallerken, kopp og bestikk slik at snikmordere ikke skulle drysse gift utover serviset.
Den betrodde posten gikk gjerne til adelige eller en soldat som hadde utvist usedvanlig stor lojalitet overfor kongen.
Munnskjenken har akkurat smakt på vinen. Nå venter alle i spenning.
Drosten var kongens stedfortreder
Stillingen som drost omtales første gang på 1200- tallet og ble bare brukt i Norden og Tyskland. Det var en ettertraktet stilling fordi drosten var regentens stedfortreder og kunne ta viktige beslutninger.
Drosten Henning Podebusk regjerte fra 1375 i realiteten Danmark, fordi den nyutnevnte kong Oluf 2. – i Norge kjent som Olav 4. Håkonsson – bare var fem år og dermed umyndig.
Også i 1430-årene ble drostene i Sverige og Norge regnet som rikenes regjeringsledere i kong Erik av Pommerns fravær.
Rentemesteren styrte pengesekken
Rentemesteren var sjef over rentekammeret, middelalderens finansdepartement. Han kom som regel fra kirkens verden, for munker var de eneste som fikk undervisning i administrasjon og matematikk.
Jobben som rentemester kunne være utakknemlig fordi kongens og rikets pengesekk var én og samme sak. En råflott konge etterlot sørgelig få mynter i stats- kassen til byggeprosjekter og vedlikehold.
Marsken forsvarte landet
I Danmark og Sverige ble militærets øverstbefalende fra og med 1268 kalt marsk. Det var marskens primære oppgave å samle kongens hær når den skulle dra i krig.
Han hadde også ansvar for at riddere, bueskyttere og fotfolk fikk mat og drikke under felttoget. Hvis kongen ikke selv ønsket å lede hæren sin, hadde marsken kommandoen over troppene på slagmarken.
Kansleren svingte pisken over kongens ansatte
Selv om reisegodtgjørelse og moms ennå ikke var oppfunnet i middelalderen, trengte kongen masse kvalifisert arbeidskraft til å administrere riket sitt. Kilder viser at for eksempel England på slutten av 1300-tallet rundet 100 ansatte i statsadministrasjonen.
I Norden sto kansleren i spissen for kanselliet, som svarte til dagens offentlige administrasjon. Kansleren brukte skatteinntektene – i både naturalier og rene penger – som rentemesteren hadde mottatt, og kongen ennå ikke hadde rukket å skusle bort.