Konger fikk ydmykende økenavn

Keiser Konstantin 5. av Bysants markerte seg i sin samtid som en viljesterk hersker gjennom 34 år. Muligens utmerket han seg også som både hærfører, leder og gudfryktig konge. Men hva hjalp vel det når fiendene hans ga ham tilnavnet Kopronymos.

Ordet er avledet av betegnelsen for møkk eller gjødsel. Fiendene spredte ryktet om at han som baby hadde bæsjet i vannet da han ble døpt.

Den historien slo så godt an at keiseren i snart 1300 år har vært kjent som Konstantin Tilgriseren.

I 693 hadde den bysantinske hæren og kirken fått nok av monarken. Justinian 2.s evige krigføring og byggetrang gikk for hardt utover skatteyterne, og med sin brutale lederstil var ikke regenten god til å skaffe seg venner heller.

Palasset ble derfor stormet, og keiserens nærmeste rådgiver drept. Justinian fikk et snitt i nesen i bruduljene og ble sendt i eksil.

Vansiringen burde være nok til at den ydmykede keiseren ikke ville vende tilbake, mente kuppmakerne.

I år 705 dukket Justinian imidlertid opp igjen med en hær av leiesoldater og tok makten tilbake. Seks år senere ble han igjen styrtet – og denne gangen ble han for sikkerhets skyld drept.

Kanskje han selv ville ha foretrukket et tilnavn som «hevneren» – men i dag er han kjent som Justinian Stumpnese.

Da bondesønnen Ivaylo kom til verden i det nordøstlige Bulgaria, hadde absolutt ingen regnet med at han skulle nå særlig langt. Men rundt 1277 skiftet han yrke fra griserøkter til hærfører.

Noen militærutdannelse hadde han ikke, men likevel innkasserte han seier etter seier på sin ferd mot hovedstaden Tarnovo, der han avsatte kongen. Ivaylo tok egenhendig livet av kongen og giftet seg med enken hans.

Ivaylo var den eneste lederen av et bondeopprør i middelalderens Europa som klarte å innta tronen. Likevel fikk han ikke lov til å glemme sin ydmyke herkomst og ble blant sine fiender kjent som Ivaylo Kålhode.

Alfons 9. av León og Galicia i Spania kunne se tilbake på en suksessrik tid på tronen da han etter 42 år som konge lå for døden i september 1230.

Gjennom sin regjeringstid hadde han skapt det første parlamentet på det europeiske fastlandet og kongedømmets første universitet.

Alfons lyktes også med å navigere seg gjennom urolige tider og overleve politisk, selv om riket hans ble ekskommunisert av paven, som ikke satte pris på kongens skiftende ekteskap.

Paven trakk imidlertid bannlysingen tilbake, etter at Alfons gjorde ham oppmerksom på at muslimene da ville få fritt spillerom.

Med den historien burde et tilnavn som «den vise» vært på sin plass.

Men kongen hadde et problem ifølge den nordafrikanske historikeren Ibn Khaldun: Han hadde et voldsomt temperament – og når han ble sint, spyttet og siklet han.

Med et slikt handikap kunne Alfons' tilnavn bare bli én ting: «den siklende».

Vladislav 1. var en av de største kongene i den polske middelalderen.

Gjennom list, erobringer og strategiske ekteskap sørget han for at en rekke små provinser ble forent til kjernen av det som siden ble til det polske kongedømmet, og sikret samtidig landets ytre grenser.

Men uansett hvor stor personlighet han var, var det ikke nok til å overskygge det faktum at han var liten av vekst. Vladislav er den dag i dag kjent som Władysław Łokietek på polsk.

Łokietek er en gammel polsk målestokk som angir lengden fra bakken til en voksen manns albue.

Vladislav har altså gått over i historien som «den albuehøye».

Da den 15 år gamle kronprinsen Henrik av Castilia i 1440 giftet seg med kongsdatteren Blanka fra Navarra, var alt som det pleide.

Allianser gjennom arrangerte ekteskap var kutyme i Europas kongedømmer.

Men ekteskapet fikk en uvanlig avslutning – og det sikret kronprinsen et temmelig uheldig tilnavn etter at han besteg tronen i 1454. I dag er Henrik 4. nemlig kjent som «den impotente».

I mai 1453 opphevet biskopen av Segovia ekteskapet. Henrik hadde bedyret at ekteskapet aldri var fullbyrdet.

Lokale prostituerte fortalte riktig nok at Henrik ikke var impotent i selskap med dem, men kongen hevdet at en forbannelse var nedkalt over ham, slik at han ikke kunne fungere i ektesengen.

En undersøkelse av dronningen viste at hun stadig var jomfru, så saken var klar. Ekteskapet ble oppløst, og kvinnen sendt hjem til familien.

Henrik var heldig – forbannelsen forsvant med Blanka. Han fikk gifte seg igjen, og dette ekteskapet ble både fullbyrdet og kronet med en datter.

Foreldrene så rett da de ga sitt nyfødte guttebarn navnet Timur – stål – i 1336.

Men selv om lille Timur fra Usbekistan ble en av verdenshistoriens største erobrere, berømt for å være en smart og oppfinnsom hærfører, ble han ikke bare kjent som stålmannen.

Som regel omtales han som Timur Lenk. Lenk betyr «den Lamme». For stålmannen var belemret med et svært synlig handikap: Han haltet.

Timurs fiender spredte ryktet om at han hadde blitt beskutt med piler mens han prøvde å stjele sauer.

Mer sannsynlig er det at han ble såret i krig.

Det skal mye til at noen andre enn hans mor syntes at kronprins Karl av Spania var et vakkert barn da han kom til verden i 1661. Han hadde nemlig en gigantisk underkjeve og en tunge så stor at han senere i livet hadde vansker med å spise.

Karl ble konge allerede som tre-åring og ble den siste av den habsburgske fyrsteslekten i Spania.

Slekten hadde holdt på kongemakten ved å gifte seg internt i familien, og Karl 2. var det uhyggelige resultatet av mange generasjoners innavl.

Kongen ble kjent som Karl den forheksede på grunn av utseendet og sin sære oppførsel – blant annet krevde han på et tidspunkt å få gravd opp avdøde familiemedlemmer slik at han kunne se på dem.

Spania var i Karls regjeringstid rammet av økonomisk nedgang, kriger og hungersnød.

Tragediene stoppet ikke da Karl døde i en alder av 39. Han etterlot seg ingen arvinger, og landet ble kastet ut i en blodig arvefølgekrig.

Vestfrankiske Ludvig 5. var rundt 20 år da han ble konge i 986. Regjeringstiden var preget av interne maktkamper ved hoffet, og det la en demper på den unge kongens handlefrihet. Han kastet seg i stedet over damer og jakt.

Og det var jakt som ble hans skjebne. 21. mai 987 falt han av hesten og omkom mens han var på jakt. Han etterlot seg ingen arvinger – og ikke drev han det til noe stort heller.

Det mest bemerkelsesverdige ved ham ble tilnavnet hans: Ludvig den late.