Klokken to om ettermiddagen 7. mai 1697 bryter det ut brann på loftet over riddersalen i renessanseslottet Tre Kronor i Sveriges hovedstad Stockholm.
Slottsforvalteren Georg Stiernhoff, som har ansvaret for brannberedskapen, løper gjennom riddersalen og opp trappen mot flammene.
Røyk og varme velter mot slottsforvalteren, som samtidig får en illevarslende melding fra den sotete og svette brannsjefen Sven Lindberg:
Det er umulig å få tak i brannslukkingsutstyret på grunn av flammene. Kongefamilien – Karl 12, hans farmor og hans to søstre – flykter i panikk fra slottsgemakkene.
Også kisten med den nylig avdøde kong Karl 11 bringes i sikkerhet. Utenfor slottet kan forskrekkede borgere se hvordan stoler, malerier, gobeliner og bøker blir kastet ut av vinduene, som har sprukket på grunn av heten.
Et mektig hovedtårn dominerte slottet Tre Kronor i Stockholm.
Ilden spredte seg gjennom loftet
Ilden spredte seg raskt fra den ene slottsfløyen til den andre. Allerede etter en halv time sto hele slottet i flammer idet ildhavet raskt fortærte det tørre treverket under kobbertaket.
Snart brant det også i hovedtårnet i midten av slottskomplekset, og enkedronningens vinkjeller ble smadret under tyngden av åtte salutt-
kanoner som styrtet med et øredøvende drønn ned gjennom etasjene i tårnet.
Etter en time var de tre eldste fløyene brent ned mens den nybygde nordlige fløyen så langt hadde klart å stå imot brannen. Men til slutt ble også den et offer for flammenes rov.
Tre Kronor, som gjennom sin fem hundre år lange historie var blitt ombygd fra en middelalderborg til et elegant og praktfullt renessansepalass med blant annet riddersal, slottskirke og riksarkiv, sto igjen som en rykende ruin.
Lindberg tok imot bestikkelser
Brannens katastrofale omfang skyldtes blant annet den elendige brannberedskapen. To av vaktene som skulle ha oppdaget brannen og slukket den, het Anders Andersson og Mattis Hansson.
Rett før brannen hadde Andersson vært et ærend ute i byen, og ved hjemkomsten til slottet hadde han slått seg ned i Sven Lindbergs forstue.
Da Andersson og brannsjefens kone Ingeborg merket at det luktet brent, løp begge to opp på loftet men oppdaget at det var for sent å gripe inn.
Sven Lindberg og Mattis Hansson ble dømt til døden.
Også Mattis Hansson hadde forlatt sin post før brannen. Han hadde stukket inn på kjøkkenet for å få noe å spise – det hadde han etter eget utsagn fått lov til av brannsjefens kone.
Ingeborg avviste imidlertid Hanssons forklaring. Det var i det hele tatt vanskelig å forhøre de to vaktene og brannsjefen, som vartet opp med den ene bortforklaringen etter den andre, stadig endret sine vitneutsagn og ofte ble rammet av plutselig hukommelsessvikt.
I kjølvannet av brannen ble det også avslørt en lang rekke uregelmessigheter. Sven Lindberg hadde ikke bare tatt imot bestikkelser for å ansette bestemte brannvakter, han hadde også sendt dem ut i byen for å utføre hans private ærender.
Dessuten hadde brannsjefen ulovlig drevet en mindre krovirksomhet i slottsværelset sitt og dermed latt uvedkommende slippe inn på slottet.
I februar 1698 felte den kongelige slottsretten sin dom over de tiltalte. Sven Lindberg og Mattis Hansson ble dømt til døden, mens Anders Andersson, som beviselig hadde fått ordre fra Sven Lindberg om å løpe ærend i byen, måtte løpe spissrot fem ganger.
Slottets tre gylne kroner gjenoppsto i en ny versjon på rådhustårnet i Stockholm.
Dødsstraffene ble omgjort
Senere omstøtte kongemakten imidlertid dødsstraffene. I stedet skulle Sven Lindberg og Mattis Hansson løpe spissrot syv ganger hver og deretter straffes med seks års fengsel og straffarbeid.
Spissrot var egentlig en militær straff, men den kunne også brukes mot sivile. Straffen gikk ut på at et par hundre menn dannet to parallelle rekker.
Mellom disse skulle den dømte løpe med bar overkropp og motta slag med kjepper. Ikke sjelden endte spissrot med døden. Det ble skjebnen for brannsjef Lindberg, mens vaktene overlevde straffen.
Deretter ventet imidlertid ekstremt hardt straffearbeid for Hansson på Marstrands festning. Det hendte at fanger tilsto forbrytelser som medførte dødsstraff for å slippe unna en langsom og pinefull død i festningen.
Uvurderlige arkiver gikk opp i røyk da riksarkivet på Tre Kronor brant.
Sveriges fortid gikk opp i røyk
I den østlige fløyen på slottet Tre Kronor lå det svenske riksarkivet. Da brannen nærmet seg satt tjenestemennene som lammet, og mange nektet å flytte arkivets dokumenter.
Det gikk derfor litt tid før de ansatte begynte å flytte de verdifulle arkivene til andre bygninger.
Store mengder kildemateriale fra den svenske middelalderen ble offer for flammenes rov, noe som er et problem når historikere i dag skal forske på tiden før 1600-tallet.
Brannårsaken fortsatt ukjent
Det var et mysterium hvordan brannen kunne bryte ut. Spekulasjonene gikk på om skorsteinene hadde vært dårlige, om noen hadde røykt pipe ulovlig oppe på loftet eller om ilden var påsatt.
Brannen kom samtidig med en rekke andre ulykker – Karl 11 døde i en alder av bare 41 år, kun en måned før slottskatastrofen, og en feilslått avlingshøst hadde sendt tusenvis av tiggere ut i hovedstadens gater.
Da en brann attpåtil fortærte Tre Kronor, trodde mange at rikets undergang var nær.
Gud i all sin allmektighet kan og vil straffe det onde. Den danske ambassadøren i Stockholm, 1697.
Hysteriet spredte seg i Stockholm, og en rekke representanter for fremmede makter ble mistenkt for å stå bak brannen. Den danske ambassadøren i Stockholm, Bolle Luxdorph, fortalte at han som representant for Sveriges erkefiende fryktet for livet sitt.
Luxdorph var på samme måte som mange andre forvirret over at brannen hadde utviklet seg så raskt og at slukkingsarbeidet var blitt så elendig utført. Brannårsaken er fremdeles ukjent, og det har aldri vært mulig å kartlegge hendelsesforløpet fullt ut.
Mange i samtiden så trolig katastrofen som et utslag av høyere makters vilje. Den danske ambassadøren konstaterte i hvert fall fornøyd at «Gud i sin allmektighet kan og vil straffe det onde».
Nicodemus Tessin den yngre var sin tids største og mektigste svenske arkitekt.
Brannen kom beleilig
Allerede seks uker etter brannen kunne hoffarkitekt Nicodemus Tessin den yngre presentere en tegning for et nytt slott.
Han hadde tidligere tegnet den nordlige fløyen på Tre Kronor.
Det nye barokkslottet hadde et italiensk forbilde, der fire fløyer omsluttet en kvadratisk borggård. Tessin fikk tillatelse til å starte byggingen.
Men tre år etter brannen brøt den store nordiske krig ut, og et nytt kongeslott hadde ikke høyeste prioritet. Arbeidet trakk ut, og først i 1754 – 26 år etter Tessins død – kunne kongefamilien flytte inn.
Det har vært spekulasjoner om at Nicodemus Tessin sto bak brannen i 1697. Det var kjent at han helst ville rive Tre Kronor og bygge et helt nytt slott, men sterke krefter motsatte seg planen.
Var brannen en måte hoff-arkitekten kunne virkeliggjøre sine dyre planer på? Det har imidlertid aldri blitt fremlagt håndfaste bevis for Tessins innblanding i katastrofen.