Margrete 1 – Nordens sterke mann var en kvinne

Slaget nær Falköping er Margretes første som hærfører – hun foretrekker å bestikke sine fiender eller true dem. De følgende timers kamp i det svenske slapset vil avgjøre om hun lykkes i å underlegge seg hele Norden.

Sjakkbrikke i et spill om makt

Margrete ble født 26 år tidligere på Søborg slott på Nordsjælland. Faren hennes, Valdemar Atterdag, regjerte over et utarmet Danmark som hadde vært pantsatt til tyske grever.

Som om ikke det var nok hadde byllepesten herjet landet og ført til hungersnød, men Sjællandske krønike fra 1353 kunne omsider notere en positiv nyhet:

"Dronningen fødte en datter som ble holdt over den hellige dåpen av den ærverdige fader, biskop Henrik av Roskilde, og kalt Margrete".

Prinsesse Margrete var den yngste av seks barn, men bare tre av dem overlevde barndommen. Hennes eldre bror Christoffer skulle en dag arve tronen, mens de andre barna var utsett til å bli sjakkbrikker i middelalderens maktspill.

Margretes storesøster Ingeborg ble giftet bort til en nordtysk greve slik at faren kunne få fred til å samle riket sitt. En lignende skjebne rammet Margrete, som ble forlovet med Norges 18 år gamle konge Håkon i en alder av seks år.

På papiret var forlovelsen en god avtale for alle parter: Kong Håkon var sønn av Magnus Eriksson (Smek), som styrte Sverige, og sammen med Margrete fulgte danske løfter om støtte til kong Magnus Smek. Han lå nemlig i strid med sin eldste sønn Erik om makten i Sverige. På den annen side sikret avtalen Valdemar Atterdags rike mot svenske angrep.

Hva Margrete mente var det ingen som spurte om. Ikke alle likte dette renkespillet med barn som innsats. Den hellige Birgitta av Vadstena, som selv hadde blitt giftet bort som 13-åring og senere endte i et kloster, raste mot Margretes forlovelse, som hun i et brev til paven beskrev som et barns lek med dukker. Og så kom hun med en dyster spådom for Sverige:

“Fra dette ekteskap skal komme trengsel og ei sunnhet for riket. Ei skal dets sæd slå dype røtter, og innbyggerne skal ei glede seg ved en arving”.

Ekteskapet henger i en tynn tråd

Magnus Smeks eldste sønn og tronrival Erik døde plutselig av sykdom i 1359, og dermed hadde den svenske kongen ikke lenger bruk for en allianse med Danmark. Margretes forlovelse ble hevet.

I stedet skulle Norges unge konge nå forloves med en holsteinsk greves datter - et alvorlig slag for Valdemar Atterdag, som lå i strid med Holstein, som truet Danmark sørfra.

Til Atterdags store hell drev en storm den holsteinske brudens skip til Bornholm, hvor hun ble tilbakeholdt av den danske erkebiskopen i Lund, som Bornholm hørte under. Biskopen sverget å holde henne innesperret "for at det ikke skulle handles mot Gud og ekteskapet," som han formulerte det.

Kong Magnus hadde ikke annet valg enn å la Margrete og Håkon få hverandre. I krøniken Skånske årbok noterte skriveren i 1363:

"Norges konge, Håkon, gift med Margrete, datter av Valdemar, Danmarks konge, og et høytidelig bryllup ble feiret i København".

Håkon hadde i mellomtiden også blitt medkonge i Sverige etter sin brors død, så for Danmark var den nå 22 år gamle monarken blitt et enda bedre parti for Margrete.

Se filmtraileren her

Den 10 år gamle Margrete reiste til Norge og ble i begynnelsen overlatt til en adelig lærerinne som oppdro barnedronningen sammen med sin egen datter. Noen kongelig særbehandling fikk Margrete ikke.

Oppdragelsen var dypt religiøs og korporlig avstraffelse ikke noe særsyn. I en klosterkrønike kan man lese at de to jentene “ofte fikk smake det samme riset”.

Samme år som Margrete ble gift, inntraff en katastrofe i den danske kongeslekten. Valdemar Atterdags eneste overlevende sønn Christoffer døde. Riket sto uten en mannlig arving.

Ung brud viser handlekraft

Mens Håkon dro rundt i Norge, satt Margrete hjemme på kongsgården i Akershus i Oslo. Det var harde tider i landet, som fortsatt merket følgene av det voldsomme pestutbruddet. Selv på kongsgården var det krisetider, og Håkon ble sågar nødt til å pantsette kronen sin.

“Vite skal du, min kjære Herre, at jeg og mine tjenere lider stor nød på mat og drikke, slik at verken de eller jeg får hva vi behøver. Og derfor ber vi deg, min kjære Herre, at du finner en utvei til at det kan bedres slik at ikke de som er hos meg skal skilles fra meg for hungers skyld."

Dronningens tjenere hadde truet med å forlate henne, men den nå 17 år gamle Margrete utviste den handlekraften som hun senere skulle bli kjent for.

Fremfor å avvente sin manns hjelp, gikk hun direkte til den velstående tyske handelsmannen Westfal i byen for å be ham om penger - med løfte om at kongen ville betale tilbake senere:

"Og jeg ber deg at du skriver til Westfal at han skal låne meg det jeg måtte be ham om og trenger, og si til ham at du vil betale ham det han låner meg."

Til slutt i brevet blandet Margrete seg direkte inn i kongens arbeid idet hun benådet en forbryter på hans vegne:

“Og jeg har lovet hr. Henrik at jeg skal skrive til deg, at du vil gjøre det for min bønns skyld og ikke gi Ketil av Hofflandom eller hans kompanjong landsforvisning”.

Margrete bestikker seg til tronen

Midt i denne dystre tiden opplevde Margrete et lyspunkt da hun fødte sønnen Olav i desember 1370. Arvefølgen var sikret, i det minste når det gjaldt Norge.

I Danmark var situasjonen noe annerledes, for her manglet hennes aldrende far en mannlig arving. Av bitter erfaring visste alle at hvis tronfølgen var usikker, kunne en borgerkrig lett bryte ut.

Valdemar Atterdag hadde derfor inngått en avtale med sin eldste datters svigerfar, hertugen av Mecklenburg. Danmarks trone skulle gå til hans sønn, Albrekt av Mecklenburg. Ved Valdemars død i 1375 var avtalen dog ennå ikke ratifisert av det danske riksrådet, der mektige adelsmenn styrte.

Margrete øynet en sjanse og hastet til Danmark, der riksrådet nølte.

Margrete tilbød sin fire år gamle sønn Olav som dansk tronfølger - og at hun og hennes mann ville regjere i Olavs sted til han ble myndig.

Til gjengjeld lovet hun land og slott til de danske adelsmennene som var villige til å støtte hennes sak, og med denne bestikkelsen vant hun støtte fra flertallet.

Men i Mecklenburg og Holstein gjorde konkurrentens familie også en iherdig innsats, og Albrekt kalte seg allerede for "Koning der Denen" - danskenes konge.

Familien hadde til og med sikret seg støtte fra den tyske keiseren Karl 4, som i et åpent brev oppfordret de danske adelsmennene til å peke på Albrekt.

Til syvende og sist var det de rike tyske handelsbyene i det såkalte Hansaforbundet som avgjorde hvem som skulle være Danmarks nye konge. Hansabyene fryktet at de med Albrekt som konge ville miste de handelsprivilegier de hadde i Danmark.

I februar 1376 sendte den beregnende Margrete en delegasjon til Hansaforbundet med et brev der hun lovet at byene ville beholde sine privilegier hvis de støttet planen hennes.

Hansaforbundets ledere var uvant med å forhandle med en kvinne og skrev internt:

“Nå undrer det oss meget at den før nevnte kongen ikke selv har sendt noen brev eller tilsagn, for det synes oss å være en stor sak å feste lit til fruen og henvende seg til henne”.

Men Margretes løfter var nøyaktig hva hansabyene ville høre, og den 3. mai 1376 ble prins Olav valgt som konge av Danmark på danehoffet i Slagelse. Margrete og hennes mann Håkon skulle være hans formyndere.

Pirater hjelper Margrete

Hansabyene skulle snart få en masse med Margrete å gjøre. Kong Håkon trådte nemlig mer og mer i bakgrunnen og overlot styret av Danmark til sin dronning.

Da den norske kongen døde tre år senere, tok Margrete full kontroll over begge riker. Den samtidige krønikeskriveren Detmar i Lübeck forklarte at Margrete var en dreven hersker:

“Hele Danmarks adel ble grepet av frykt for denne fruens visdom og kraft og bød seg henne til tjeneste. Hun kalte fogdene i landet til seg, reiste rundt fra slott til slott og lot seg hylle og flyttet overalt fogdene fra det ene stedet til det andre.”

Margrete sørget for at lojale menn ble plassert på de viktigste postene slik at hun kunne holde Danmark og Norge i et jerngrep.

Et av Margretes første mål var å gjenvinne kontrollen over Skåne og ikke minst den lukrative handelen med saltet sild i Falsterbo og Skanör.

Under Valdemar Atterdag hadde Hansaforbundet fått store deler av Skåne i pant for en 15-årsperiode, og Margrete ville for alt i verden sørge for at de ikke ble en eneste dag lenger.

I 1377 begynte dronningen derfor å støtte pirater som angrep hansabyenes skip med det mål å gjøre handelen på markedene i Skåne til en så dårlig forretning for tyskerne at de ikke ville nøle med å oppgi landsdelen når tiden kom.

Hansaforbundet klaget umiddelbart til dronningen. Fra pålitelige kilder visste tyskerne at tyvgodset "ble ført til slottet i Varberg. Der ble det delt i dronningens nærvær, og hun beholdt mesteparten”.

Margrete benektet alt, men hun kunne ikke komme unna at flere av piratene sto henne nær og bl.a. omfattet flere av hennes rådgivere samt tallrike danske lensmenn og adelige. Dronningen lovet naturligvis å stoppe piratvirksomheten, men fortsatte i det skjulte å la sjørøverne søke tilflukt i havnene hennes.

Da de skånske slott og byer som hansabyene hadde hatt i pant skulle tilbakeleveres den 11. mai 1385, skjedde ingenting. Margrete skrev i sin 15 år gamle sønns navn et harmdirrende brev til Hansaforbundet, der hun forklarte at de nå okkuperte Skåne "med vold og med urett".

Hun krevde at de straks måtte overlevere sine besittelser hvis ikke kongen av Danmark skulle reise saken for «vår hellige fader, paven, for keiseren og for konger, fyrster, herrer, riddere og knekter, byer og land og alle gode folk, og anklage dere for den måten dere forholder oss våre slott mot deres brev og mot tro og lover”.

Uten å vente på Hansaforbundets svar dro Margrete til Skåne sammen med sønnen, der de den 28. mai lot landsdelens innbyggere sverge troskap til den unge kongen. Margrete vurderte at hansabyene ikke var rede til å forsvare sine skånske besittelser med våpenmakt. Og det, viste det seg, hadde hun rett i.

“Dette skikket hun med stor klokskap”, noterte den samtidige tyske krønikeskriveren Detmar.

Margrete bygger ut sin makt

Året etter vant Margrete nok en seier ved forhandlingsbordet, denne gangen i Sønderjylland og Slesvig, der holsteinske grever hadde sittet ved makten i flere år og hatt en rekke borger i pant. Margrete måtte akseptere at grevene beholdt en del av borgene.

Noen tiår senere beskrev en holsteinsk krønikeskriver Margrete som "en meget utspekulert kvinne". Hun forsto viktigheten av å "ikke tenne flere bål på én gang" gjennom å rote seg ut i en væpnet konflikt med de holsteinske grevene. I stedet ga hun dem retten til borgene de allerede besatt mot å sverge troskap til henne.

Margrete hersket nå over Danmark og Norge og Skåne. Hun hadde sikret rikets sørgrense og rettet nå blikket mot Sverige.

Svenskene hadde kastet hennes avdøde mann og dennes far, Magnus Smek, på dør og gitt tronen til en annen Albrekt av Mecklenburg – onkelen til den Albrekt som Margrete hadde snytt for Danmarks trone.

Skåne lider under Albrekt

Margrete ønsket ikke Sverige fordi hun led av stormannsgalskap - Danmarks sikkerhet var det primære målet. I 1384 hadde Albrekt invadert Skåne, og ifølge Skånske årbok "fulgte Margrete, den danske kongen Olavs mor, etter (...) og jaget svenskene på flukt, noe som ikke skjedde uten skam, for de hadde ikke ventet at en kvinne ville driste seg til den kongelige leir”.

Til syvende og sist måtte Albrekt oppgi krigen og tilbakelevere de områdene han hadde erobret i Skåne. Men Margrete og den danske adelen fryktet at Albrekt kunne finne på å komme tilbake

Fra sine spioner visste Margrete at støtten til den tyskfødte Albrekt var dalende. Kongen overøste sine tyske venner med gods og borger - til den svenske adelens sterke forbitrelse.

Sverige var også plaget av stor lovløshet, for kongen hadde egentlig bare kontroll over de store byene. Da Albrekt gjennomførte en stor såkalt Reduksjon, der kongen konfiskerte enorme gods som i tidens løp hadde blitt gitt til landets mektigste familier, vendte den svenske adelen seg til Margrete.

Men akkurat idet muligheten til å samle Danmark, Norge og Sverige under seg var innenfor Margretes rekkevidde, skjedde katastrofen: En av de første dagene i august 1387 døde sønnen Olav plutselig på slottet i Falsterbro etter kort tids sykdom.

Uten en mannlig arving å herske på vegne av hadde Margrete i realiteten ingen krav på tronen. I Mecklenburg øynet hertugen straks sjansen til likevel å få sønnen innsatt som konge av Danmark.

Adoptivsønn gir ro i riket

Margrete hadde ikke tid til å sørge over sønnen – hun måtte handle hurtig. Bare en uke etter Olavs død kalte hun inn landstinget i Lund for å velge henne som “fullmektig frue og til husbond og til hele Danmarks rikes formynder”.

På landstinget sverget rikets mektigste menn at de ikke ville "ta noen herre, høvding eller annen mann til konge". Margrete måtte på sin side love å skaffe en mannlig arving slik at riket ikke ville bli rammet av uro og borgerkrig etter hennes død.

De nøyaktige omstendighetene er ikke kjent, men Margrete valgte å adoptere et av sin storesøster Ingeborgs barnebarn: den bare seks år gamle Bogislav fra Pommern. I forbindelse med adopsjonen ga Margrete ham det mer nordisk-klingende navnet Erik, og han skrev seg inn i nordisk historie som Erik av Pommern.

Bare et halvt år etter Olavs tragiske død hadde Margrete nok en gang et sikkert grep om makten i Danmark og Norge. Tiden var kommet for atter å vende blikket østover. I slutten av mars 1388 dro Margrete derfor til Sverige for å møtes med medlemmer av det svenske riksrådet, som utropte henne til "Sveriges fullmektige frue og rette husbond" og sverget troskap til henne.

Kong Albrekt måtte flykte til Mecklenburg, men ga seg ikke uten kamp. I Nord-Tyskland reiste han en hær av krigsvante leiesvenner og vendte kort etter nyttår 1388-1389 tilbake for å kaste "Kong Bukseløs", som han hånlig kalte Margrete, på porten.

Margretes hær beleiret Axevalla - en Albrekt-tro festning mellom Sveriges to største innsjøer Vänern og Vättern - da de tyske leiesoldatene gikk i land.

Albrekt satte straks kursen mot festningen, og de to hærene barket sammen en kald februardag ved landsbyen Åsle. Margretes hær var den største - ca. 1500 soldater - men Albrekts 1000 mann var bedre rustet og besto av garvede krigsveteraner.

Ifølge den såkalte Rimkrøniken følte den avsatte og forbitrede Albrekt seg sikker på seier: "Kongen var så ivrig etter kamp og hadde det så travelt at ikke alle blant hans folk rakk å gjøre seg ferdige" før angrepet startet.

Albrekts hær stormet fram mot den dansk-svenske hæren. Hastverket fikk dog ingen konsekvenser, ifølge Rimkrøniken:

"Da det kom til strid, ​​gjorde kongen det første utfallet, der han sprengte to bannere (rytteravdelinger i Margretes hær, red.)".

Men slagmarken forvandlet seg snart til slaps der de tyske ridderne i sine tunge rustninger fant det stadig vanskeligere å komme seg rundt på stridshestene sine.

Motgangen førte til motløshet, og en ung ridder utløste panikk i de tyske rekkene:

“Han flyktet på sin første dag som ridder og tok 60 riddere med seg i flukten. Det var den viktigste grunnen til at slaget ble tapt ”, forklarte krøniken.

For Albrekt var det begynnelsen på slutten. 20 fornemme riddere og utallige soldater fra hæren hans døde, og den detroniserte kongen ble tatt til fange sammen med sin sønn. Fangene ble ført til Margrete.

"Den samme natten lot hun kong Albrekt torturere," hevdet den tyske krønikeskriveren Detmar fra Lübeck.

Påstanden bestrides dog av de fleste nåtidshistorikere. Albrekt hadde ikke bare tapt slaget, men hele krigen om Sverige.

Margrete hadde seiret, og "Kong Bukseløs" hersket nå ubestridt over hele Norden - og dermed var hun Europas mektigste kvinne.

I 1397 lot hun formelt sine tre riker samle i en felles union. Seremonien ble gjennomført på slottet i Kalmar og fikk derfor navnet Kalmarunionen. I kroningsbrevet sto det at hennes adoptivsønn Erik skulle være konge over alle tre riker, men at hver av rikene skulle regjeres etter sine egne lover.

Margrete skulle fortsette som formynder for den 15 år gamle kongen og ble omtalt som “Vår kjære frue, dronning Margrete”.

Olav står opp fra de døde

Margrete fortsatte å styre hans rike selv etter at Erik av Pommern ble myndig. Adoptivsønnen var først og fremst tiltenkt rollen som arvtaker etter sin adoptivmors død.

For å sikre hans makt innledet Margrete i 1402 forhandlinger om et ekteskap med en engelsk prinsesse - for England var en av stormaktene i Nord-Europa og kunne bidra til å begrense Hansaforbundets innflytelse.

Allianseekteskapet ble imidlertid aldri noe av, for Margrete fikk det plutselig travelt med å slå ned en alvorlig trussel mot sin posisjon.

Ifølge den samtidige historikeren Johan av Posilge gjenoppsto Margretes avdøde sønn Olav. Tilsynelatende.

“I dette år fant det sted en merkelig historie i landet Preussen. Det var en fattig sykelig mann som hadde kommet til landet (…). Her fant noen kjøpmenn ham og spurte om han ikke var kjent i Danmark, for han lignet mye på kong Olav.

Mannen nektet i første omgang for å være den avdøde tronarvingen Olav. Men da flere av Margretes fiender begynte å behandle den fattige mannen som en kongelig og utstyrte ham med et kongelig segl, gikk han med på å skrive til Margrete og kreve sine troner tilbake. Margrete sendte bud på mannen som hevdet å være hennes avdøde sønn.

"Stormesteren (for ridderne av Den tyske orden i Preussen, red.) sendte ham da med noen ordensherrer over til dronningen i Kalmar, og her ble han funnet falsk i alle saker siden han verken var født i landet eller kunne språket. Den unge mannen innrømmet sine løgner i håp om å bli skånet. Men det var ingen barmhjertighet fra Margrete », skrev Johan av Posilge.

Og straffen var nådeløs.

“Det ble laget et stort, mektig bål, og han ble behengt med alle de brev som han hadde sendt dronningen som hennes sønn; fikk en krone satt på hodet og ble satt opp foran alle folk og kastet på ilden og brent”.

Pest legger dronningen i graven

Selv i den relativt høye alder av 59 år styrte Margrete med fast hånd over hele Norden. Til det siste arbeidet hun for å gjøre riket større, bl.a. ved å innlemme stadig mer av hertugdømmet Slesvig. Nettopp ambisjonene i det sørlige Danmark ble trolig hennes død.

I oktober 1412 befant Margrete seg på et skip i Flensborgfjorden da hun plutselig døde etter kort tids sykdom. På denne tiden herjet pesten Flensborg, og mange historikere antar derfor at denne sykdommen tok livet av Margrete 1.

Nordens dronning hadde samlet et enormt rike under seg. Hun hadde behendig utmanøvrert rivaler, og fred hadde avløst krig og lovløshet i Norden.

I en tid hvor kongelige mødre ellers bare fikk lov til å regjere i en kortere periode fram til sønnen ble myndig, hadde Margrete hersket med stor kløkt i 26 år.