Maria Stuart henrettet i britisk maktkamp

Henrik VIII konge over England

I England hersket Henrik VIII. Han hadde gjennomført reformasjonen – ikke av religiøse grunner, men fordi han ønsket å oppløse ekteskapet med sin første kone Katarina av Aragon. Til tross for sine seks ekteskap hadde han bare klart å få tre overlevende barn, to døtre og en sønn. For å sikre tronen – og samtidig legge Skottland under England – krevde han at Maria måtte forlove seg med sønnen Edvard.

Rasende Henrik plyndret Skottland

Marias mor, Marie av Guise, var katolikk og nedstammet fra en av Frankrikes mest fornemme adelsfamilier. Skottland og Frankrike hadde ofte vært allierte i krigen mot England, og hun ønsket absolutt ikke å se datteren gift med den engelske tronarvingen. Hun ville i stedet styrke båndene til det franske kongehuset, og Maria ble derfor lovet bort til den franske kronprinsen Frans. Henrik VIII reagerte ved å gjennomføre en rekke plyndringstokt i Skottland som kulminerte i slaget ved Pinkie Cleugh den 10. september 1547. Der led skottene et bittert nederlag.

Marie av Guise fryktet for Marias sikkerhet i Skottland, og fem år gammel ble hun sendt til Frankrike. Der vokste hun opp i den kongelige familien, med sin kommende ektemann som lekekamerat.

Hun fikk en fyrstelig utdannelse, lærte seg flere språk og skrev dikt på både fransk og latin. «La reinette éscossaise" (den lille skotske dronningen) ble grundig bortskjemt og trivdes i det muntre hofflivet, der overdådige fester vekslet med jakt og ridning rundt de kongelige slottene i Loiredalen.

Maria I – Bloody Mary

I 1547 døde Henrik VIII av England. Han ble etterfulgt av sønnen Edvard, som imidlertid døde brått. Kronen gikk nå til en annen Maria, nemlig Henriks datter fra hans første ekteskap. Moren, Katarina av Aragon, hadde gitt Maria en katolsk oppdragelse. Hun skulle gå inn i historien som «Bloody Mary" på grunn av sin nådeløse jakt på protestanter.

Ville se Maria Stuart på tronen

Da også hun døde, var det Elisabet, Henriks datter fra ekteskapet med Anna Boleyn, som ble utropt til Englands dronning. Katolikkene, som aldri hadde anerkjent Henriks skilsmisse fra sin første kone, så på Elisabet som en «bastard" uten arverett. Ifølge dem burde Maria Stuart, hvis farmor var søster av Henrik VIII, stå øverst i arverekken.

Elisabet og Maria var ikke bare hverandres motpoler i den religiøse og politiske maktkampen. Mens Elisabet forble ugift og har gått inn i historien som den kjølige «jomfrudronningen," har ettertidens bilde av Maria vært preget av hennes dramatiske kjærlighetsaffærer, som flere ganger endte i voldsom død.

Frans IIs dronning av Frankrike

I 1558 ble Elisabet kronet til dronning av England. Samme år feiret Maria Stuart sitt første bryllup med pomp og prakt i katedralen Notre Dame i Paris. Samtidige kilder beskriver bruden som strålende vakker. Maria var 15 år gammel og minst et hode høyere enn den ett år yngre Frans, som var både skrøpelig og sykelig.

Ett år etter bryllupet døde den franske kongen Henrik II etter å ha blitt skadet i en turnering. Kronprinsen ble kronet til Frans II av Frankrike, og Maria ble hans dronning. Men ungdommene rakk ikke å sitte på tronen i to år engang før Frans døde av hjernehinnebetennelse. Kort tid etter døde også Marias mor, Maria av Guise. Hun hadde – i det minste på papiret – vært Skottlands regent i påvente av at datteren skulle bli gammel nok til å tiltre.

Fortsatte å feire katolsk messe

Alene i verden vendte den 18 år gamle enken tilbake til Skottland for å aksle ansvaret som dronning. Det skotske parlamentet hadde nå gjennomført reformasjonen, og Maria måtte love ikke å blande seg inn i det religiøse livet. Det ble sett på med misbilligelse at hun insisterte på å holde katolske messer i Holyrood House, det kongelige slottet i Edinburgh.

Det skotske hofflivet var langt mer beskjedent enn det franske. Men Maria hadde tid til å drive med favorittsportene jakt og ridning mellom møtene i det kongelige råd. Hun lærte seg også å spille golf. Lange vinterkvelder ble brukt til å spille sjakk, og til dans og selskapsliv.

Giftet seg med katolikken lord Darnley

Maria var under stort press for å gifte seg og sikre tronfølgerekken. Det var også mange interesserte friere å velge mellom. Marias valg falt til slutt på fetteren Henry Stewart, kjent som Lord Darnley, som også var katolikk. Paret giftet seg i juli 1565. Darnley var tre år yngre enn den 22 år gamle bruden. Det later til at Maria var svært forelsket i denne stilige ynglingen, i det minste til å begynne med. Det gikk da også bare noen måneder etter bryllupet før det ble kjent at hun var gravid. Protestantene fryktet at dronningens valg var ledd i en plan for å gjeninnføre katolisismen. Misnøyen var så stor at Maria måtte sette sammen en hær for å slå ned en rekke opprør.

Drapet på Davide Rizzio

Det varte ikke lenge før også Maria begynte å angre på valget av ektemann. Darnley var en arrogant og upålitelig dranker, og Maria la snart vekk tanken på å la ham krone til konge. Beslutningen gjorde de to til fiender. Mens Darnley drakk og brukte tiden på amorøse eventyr med sin kones hoffdamer, spredte ryktet seg om at dronningen søkte trøst hos sin italienske sekretær Davide Rizzio.

En kveld hadde Maria, gravid i sjuende måned, en fest i sin private salong. Blant gjestene var Davide Rizzio, som underholdt selskapet med sin lutt. Plutselig entret Darnley gjennom en bakdør, og kort etter stormet en gruppe væpnede adelsmenn inn i rommet og drepte italieneren med en rekke sverd- og knivhugg. Maria var overbevist om at det var Darnley som hadde beordret drapet, selv om han benektet anklagen

Lord Darnleys mystiske død

Ingenting kunne redde forholdet nå, ikke engang det faktum at paret fikk en velskapt gutt i juni 1566. Dronning Elisabet skal ha falt i gråt da hun fikk budskapet om at Maria hadde født en sønn: «Alack, the Queen of Scots is lighter of a bonny son, and I am but of barren stock" (Akk, skottenes dronning har født en fager sønn, mens jeg blott tilhører en ufruktbar ætt!)

Mindre enn et år senere var Maria enke igjen. Huset der Darnley var på besøk ble sprengt i luften, og da man fant kroppen var det synlige kvelemerker på halsen hans. Det var mistanke om at en råbarket offiser ved navn James Hepburn, jarl av Bothwell, sto bak attentatet. Ryktet spredte seg om at Bothwell var Maria Stuarts elsker og at de to hadde planlagt angrepet sammen.

Giftet seg med Bothwell

Kort tid etter giftet Maria seg med den utpekte morderen. Det ble sagt at hun ventet hans barn. Folk var forferdet. Men etterpå hevdet Maria at Bothwell hadde kidnappet og voldtatt henne, og at hun måtte gifte seg med ham for å unngå skammen ved å føde et uekte barn. Ifølge vitnesbyrd fra tjenerne aborterte hun rett etter bryllupet.

Mange av adelsmennene som tidligere hadde støttet Bothwell, ville verken vite av ham eller hans vordende hustru. Misnøyen førte til opprør og strid.

Slaget ved Carberry Hill ble aldri noe av

En varm sommerdag i 1567 stilte Maria og Bothwell seg i spissen for en hær for å møte sine motstandere ved Carberry Hill, et par mil sørøst for Edinburgh. De to hærene grupperte seg i skråningene på hver sin side av en dal. Hestene prustet og stampet, kanoner og musketter ble ladet, men ingen av partene ville ta skrittet å gå til angrep.

Opprørerne bar et banner som forestilte en død mann under et grønt tre. Et lite barn lå på kne ved siden av ham, og under bildet kunne man lese teksten «Døm og hevn min sak, o Herre." Det var ingen tvil om hva bildet henviste til. Mannen på banneret var den myrdede Darnley, og barnet forestilte parets lille sønn, som krevde hevn for farens død.

Slaget ved Carberry Hill ble aldri noe av. Mange av dronningens soldater valgte å stikke av mens sendebudene fra partene var opptatt i forhandlinger.
Da skumringen falt på, så ikke Maria noen annen utvei enn å overgi seg til opprørerne. Jarlen av Bothwell flyktet, men Maria ble ført til Edinburgh. Der ble hun ført gjennom byens gater mens en opprørsk folkemasse ropte «hore" og «morder" etter henne.

Maria Stuart tvunget til å abdisere

Den 29. juli ble Maria tvunget til å abdisere til fordel for sin ett år gamle sønn Jakob. Jarlen av Moray, som var Jakob Vs uekte sønn og derfor Marias halvbror, skulle regjere under hans oppvekst. Den avsatte dronningen ble sperret inne i slottet Loch Leven.

I begynnelsen av mai 1568 klarte hun å flykte, etter nesten ett år i fangenskap. Hun samlet en hær i et siste forsøk på å gjenvinne makten, men ble beseiret av jarlen av Moray i slaget ved Langside den 13. mai. Etter nederlaget så ikke Maria annen råd enn å ta seg til England og bønnfalle sin slektning, dronning Elisabet, om beskyttelse.

Satt i husarrest av Elisabet

Elisabet visste ikke hva hun skulle gjøre med Maria. Hun kunne ikke hjelpe henne med å ta tilbake kronen. Det ville styrke de katolske kreftene som ønsket å se henne avsatt i den hensikt å gjeninnføre katolisismen i England. Hun kunne heller ikke la Maria dra videre til kontinentet, der det fantes flere katolske herskere som støttet den skotske dronningens sak. Men samtidig var Maria en nær slektning og en kronet monark som burde behandles etter en viss kongelig etikette.

Resultatet ble at Maria måtte sitte resten av livet i husarrest, samtidig som hun fikk lov til å leve som kongelig på de ulike slottene der hun ble holdt innesperret. Hun hadde en årlig apanasje fra den franske kongefamilien og hadde råd til å innrette seg med et helt lite hoff i fangenskapet. Hun var under overvåkning, men fikk lov til å motta besøk og bedrive en omfattende korrespondanse. Mye av denne korrespondansen besto av krypterte meldinger.

Ridolfi-komplottet

Dronning Elisabets sikkerhetstjeneste hadde avslørt at katolske krefter smidde planer om å styrte – eller sågar drepe – dronningen og sette Maria på tronen. En av de mest alvorlige konspirasjonene var det såkalte Ridolfi-komplottet, som kom for dagen i 1570. En av landets mest høytstående menn, hertugen av Norfolk, ble dømt for forræderi og henrettet. Maria nektet for å ha deltatt i komplottet, og Elisabet valgte å skåne livet hennes.

Men overvåkingen av Maria ble skjerpet. Fra å ha blitt behandlet som en kongelig – riktignok innelåst – gjest, ble hun nå behandlet som en vanlig fange. Kontakten med verden utenfor ble sterkt redusert, og all korrespondansen hennes ble lest og sensurert.

Dømt til døden

Maria hadde sittet fengslet i 18 år da det såkalte Babington-komplottet ble avslørt i 1586. Denne gang framgikk det av de konfiskerte brevene at Maria hadde kjent til planene og ikke gjort noe forsøk på å avverge dem. Hun ble stilt for retten for høyforræderi og dømt til døden.

Klokken ti om morgenen 8. februar 1587 ble dommen fullbyrdet på Fotheringay Castle i Northamptonshire. Øyenvitner beskriver den 44 år gamle Maria som verdig og majestetisk helt til det siste. Iført en blodrød kappe, og med sin katolske bønnebok i hånden, la hun hodet på blokken. Det første hugget med øksen var mislykket og forårsaket bare en flenge i bakhodet. Da skal hun ha hvisket et svakt: «Sweet Jesus!" Det neste hugget skilte hodet fra kroppen. Men da bøddelen skulle løfte det opp for tilskuerne, falt det ned på gulvet. I bøddelens hånd var det bare en kastanjebrun parykk. Marias eget hår var kortklipt og hadde grånet i fangenskap.