Marie Antoinette ble revolusjonens syndebukk

Vakker prinsesse er brikke i et spill

Maria Antonia Josefa Johanna kom til verden den 2. november 1755.

Hun var keiserparet Maria Theresias og Frans 1s femtende og nest siste barn.

Navnet Marie Antoinette fikk hun da hun mange år senere flyttet til Frankrike. Den lille jenta vokste opp på tre forskjellige slott i og utenfor Wien og var både bortskjemt og forsømt.

Hennes skolering gikk kun ut på å lære hvordan man oppfører seg i pent selskap. Da Maria var ti år, ble faren revet bort av et slag.

Den før så muntre moren ble nå forvandlet til en dyster

enkekeiserinne som fylte tiden med å få døtr­ene giftet inn i Europas fornemme kongehus. Strategiske ekteskap kunne bidra til å styrke politiske allianser, og kongebarna ble sett på som sjakkbrikker i dette spillet.

Maria skulle det nok ikke bli vanskelig å få plassert. Hun var en vakker jente med store, blå øyne, blek hud og tykt, blondt hår.

Et karakteristisk slektstrekk var den fremstående underleppen.

Tennene var dessverre ikke noe å skryte av, men de kunne rettes til ved hjelp av en tannregulering som en berømt fransk tannlege hadde utviklet.

Marie Antoinette blir forlovet med en fremmed

Marias mor skrev til Europas fyrstefamilier om datteren.

Brevet til Frankrike fikk positivt svar. Ludvig 15 hadde en ugift kronprins og hadde behov for å markere sin nye pro-østerrikske politikk.

Østerrike og Frankrike var gamle arvefiender, men maktbalansen i Europa hadde forskjøvet seg på 1700-tallet. De to landene hadde derfor dannet en allianse mot de felles fiendene Preussen og England.

Denne alliansen, som mer enn noe annet skulle komme til å prege Marie Antoinettes liv, var upopulær i Frankrike. Franskmennene så fremdeles med mistro på alt som var østerriksk.

Sommeren 1769, da prinsessen var tretten år, kom det offisielle tilbudet om forlovelse fra den 14 år gamle franske kronprinsen Ludvig.

De to unge hadde ennå ikke møtt hverandre.

“Gjør så mye godt mot det franske folk at de kan si at jeg har sendt dem en engel!” Med disse ordene tok keiserinne Maria Theresia avskjed med datteren.

Hunden blir sendt tilbake

Reisen fra Wien til det franske hoffet i Versailles tok to og en halv uke, og prinsessen ble feiret med fester, fyrverkeri og forestillinger underveis.

Reisefølget besto av flere hundre standspersoner, frisører, leger, kokker, bakere og andre fordelt på til sammen 57 hestetrukne vogner.

Når de passerte viktige steder ble overgangen fra Marias østerrikske liv til det franske markert med diverse seremonier.

Hun kom frem til sitt nye land uten en eneste ting fra det østerrikske hoffet. Selv hennes elskede hund Mops ble sendt hjem halvveis gjennom reisen.

Den 14. mai 1770 skulle de forlovede endelig møtes i Compiègneskogen nordøst for Paris.

Her ventet Ludvig 15 sammen med sin nysgjerrige og nervøse sønnesønn, den franske kronprinsen.

Maria måtte skuffet konstatere at den 15 år gamle gutten hun møtte ikke lignet det smigrende portrettet hun hadde sett.

Han var overvektig og gjorde et meget usikkert inntrykk.

Ekteskapet fikk en tragisk start. Under bryllupsfestlighetene i Paris stimlet folk sammen.

Det ble stor trengsel og oppstyr blant folk som kom for å se det storslåtte fyrverkeriet, og 130 mennesker ble trampet i hjel. Dagen etter ga kronprinsparet en stor pengesum til ofrenes familier.

Marie Antoinette offer for sladder

Marie Antoinette var godt likt ved hoffet, men hun fikk snart et problem.

Kronprinsen kom ikke inn til henne på soverommet hennes. Situasjonen ble stadig mer pinlig, og ved hoffet gikk sladderen høyt om det unge parets mangel på sexliv.

Marie Antoinette sendte brev hjem til moren sin hver måned. Dermed visste også Maria Theresia beskjed om det meste – også at ektefellene ennå ikke hadde vært sammen i ektesengen.

Moren besvarte brevene med bebreidelser og praktiske råd.

Marie Antoinette ville helst ikke diskutere problemet. Hun ville heller hygge seg med musikk, spill og jakt. Men spørs­målet om kronprinsparets sexliv var langt fra noen privatsak i 1700-tallets Versailles.

Det dreide seg om tronfølgen.

Og dessuten: et ekteskap som ikke var blitt fullbyrdet seksuelt, kunne oppheves ifølge den katolske kirkes bestemmelser.

Den “mangelfulle” bruden kunne i så fall sendes hjem igjen.

I mai 1774 døde gamlekongen Ludvig 15. Han ble etterfulgt av sønnesønnen Ludvig 16, og Marie Antoinette ble dronning.

Nå tok livet en ny og mer alvorlig vending, og det var store forventninger til det unge konge­paret.

Mange franskmenn håpet at den kyske, unge kongen og hans sjarmerende kone ville gi landet et oppsving.

Snusdåser smykket med portrettet av dronningen og innskriften “En trøst i sorgen” solgte som varmt hvetebrød i det nye kongeparets første sommer på tronen.

Marie Antoinette er en party-prinsesse

Kvinnen som ble kalt Europas vakreste dronning hadde nå fått mørkere hår, men hun skjulte det under et tykt lag pudder.

Hun hadde en høy panne som også ble skjult av de kunstferdige frisyr­ene, men den markante ørnenesen var det lite å gjøre med.

Men huden var likevel fremdeles “like hvit som hennes sjel” slik en av samtidens prinser uttrykte det.

Marie Antoinette utstrålte en verdighet som fikk diktere til å sammenligne henne med både nymfer og gudinner.

Marie Antoinette omga seg helst med kvinner som delte hennes manglende interesse for politikk.

Selv hadde hun ingen sans for intrigene ved hoffet, delvis på grunn av sin mangelfulle utdanning.

Hun kan også ha vært ordblind, og hun hadde vanskelig for å konsentrere seg og holde seg til emnet i samtaler med andre.

Den ferske dronningen avskydde den arro­gante hoffetiketten som hersket i Versailles.

Hun kunne ikke fordra alle disse stive og formelle seremoniene som det franske hoffet brukte så mye tid og penger på.

Derimot elsket hun teater, opera og ballett. Marie Antoinette tilbrakte også stadig mer tid ved spillebordene.

Hoffet beklaget hennes voksende interesse for hasardspill – ikke bare pga. spillets økonomiske konsekvenser, men i like høy grad fordi de nattlige spillepartiene holdt henne borte fra ektesengen.

Marie Antoinette får skylden for alt

Marie Antoinettes popularitet dalte raskt etter at hun var blitt dronning.

Høsten 1775, etter ett år på tronen, dukket de første satiriske skriftene opp.

I sjofle viser ble hun anklaget for både drukkenskap, lesbiske forbindelser og seksuelle utskeielser.

I en tekst hevdet forfatteren f.eks. at “tre fjerdedeler av offiserene i den franske garden har hatt samleie med dronningen.”

Marie Antoinette fikk også skylden for den økonomiske krisen som hadde rammet Frankrike som følge av landets kostbare deltakelse i den amerikanske frihetskrigen.

Folk omtalte henne med tilnavnet “l’Autrichienne” som riktignok betyr “østerrikerinnen” men som også kan deles opp i de franske ordene for “struts” (autruche) og “tispe” (chienne), til stor inspirasjon for vise­diktere og karikaturtegnere.

“Hvorfor hater de meg? Hva har jeg gjort dem?” spurte hun sin mann.

Dronningen prøvde å vise omsorg for folket, blant annet når hun var på jakt og som en av de få unnlot å ri tvers igjennom bøndenes jorder og trampe ned alt kornet.

Slikt bet folket seg ikke merke i, men hennes dyre vaner fikk stor oppmerksomhet.

Til slutt ble presset på dronningen så stort at familien hennes hjemme i Østerrike grep inn.

Dersom hun skulle vinne tilbake det franske folkets støtte, måtte hun føde kongen en mannlig arving til tronen.

Mysteriet blir løst

Marie Antoinettes storebror Josef, keiser av Det tysk-romerske riket, ankom det franske hoffet under dekknavnet Falkenstein i april 1777.

I de neste ukene oppholdt keiseren seg nær søsteren slik at han kunne iaktta Marie Antoinettes atferd overfor mannen sin.

“Du blir eldre, og du kan ikke lenger skylde på at du er ung,” sa han til sin 21 år gamle søster.

“Hva skal det bli av deg? En ulykkelig kvinne og en enda mer ulykkelig dronning.”

Flere harde ord fulgte etter at Josef hadde observert det franske kongeparet sammen:

“Hvordan er det du fører deg – kald, fjern, til og med frastøtt når du er sammen med din mann?”

Marie Antoinette fikk beskjed om å vise kongen større oppmerksomhet, noe som betydde at hun hele tiden skulle være i hans nærhet – ikke flere operaer i Paris, hesteveddeløp eller lange netter med hasardspill.

Den mer erfarne svogeren underkastet også ektemannen – Ludvig 16 – et forhør. I et brev til en bror i Wien skrev Josef:

“I ektesengen – og dette er hemmeligheten – får han sterke, fullt ut tilfredsstillende reisninger; han fører inn penis, og der blir han i et par minutter uten å bevege seg og trekker seg så ut uten å ha fått utløsning og sier god natt. Det er ufattelig.”

Mysteriet var oppklart, og Josef 2 reiste hjem igjen. Året etter bar innsatsen frukt, og Marie Antoinette fødte sitt første barn – en jente.

Marie Antoinette fikk ingen takk for tronarvinger

Det gikk ytterligere tre år før Marie Antoinette innfridde forventningene om en mannlig tron­arving.

Mens dronningen hentet seg etter fødsel nummer to, festet franskmennene vilt.

“Her er folk hysterisk glade,” kommenterte en utenlandsk prins som var på besøk i Frankrike.

Men selv om dronn­ingen hadde gjort sin “plikt” – og for øvrig fødte enda to barn – fortsatte folk å rakke ned på henne og karikere henne.

Når hun reiste utenfor slottet, ble hun ikke lenger fulgt av gledesrop. Hun ble møtt med en mur av taushet.

I 1785 ble dronningens omdømme ytterligere svekket. Hun ble anklaget for å ha kjøpt et dyrt diamanthalskjede uten å betale for det. Episoden førte til stor skandale.

Etterforskningen viste imidlertid at det var en svindler som hadde forfalsket dronningens underskrift og senere stjålet halskjedet fra selgeren.

Det kom altså for en dag at Marie Antoinette var helt uskyldig.

Men den såkalte hals-kjedesaken tegnet likevel et bilde av dronningen som sløsete og uansvarlig.

Det franske folket begynte å kalle henne Madame Déficit (“Madame Konkurs”).

Politisjefen rådet henne til ikke å vise seg offentlig i Paris, for alle tilfellers skyld.

Kronprinsen dør

Samtidig var det vanskelig for henne å komme seg etter den fjerde graviditeten. Hun var ofte trett og kortpustet og hadde hodepine og smerter i det ene benet.

Håret begynte å bli grått, og hun ble ikke slank igjen etter den siste fødselen. Svenske­kongen Gustav 3 sa offentlig at dronningen av Frankrike var blitt for tykk til å regnes som noen skjønnhet.

Og enda verre skulle det bli.

Marie Antoinettes yngste datter Sophie døde før hun hadde fylt ett år, og i 1789 døde den sju år gamle kronprinsen av tuberkulose.

Dronningen hadde ikke lenger overskudd til å ignorere sladderen og ble deprimert.

De hånlige visene skildret fremdeles kongen som en impotent drukkenbolt, og den utenlandske dronn­ingen ble fremstilt som en ondskapsfull tysk ekte­skapsbryter som sendte verdigjenstander hjem til gamlelandet mens hun la planer om å forgifte mannen sin.

Folket gjør opprør

Sommeren 1789 brøt den franske revolusjonen ut.

Da kravene om reformer og borgerrettigheter blusset opp, engasjerte den tidligere så politisk uinteresserte dronningen seg i kampen for kongehusets privilegier.

Hun forsøkte også å overtale sin bror, keiseren i Wien, til å gripe inn mot de revolusjon­ære.

Men hennes forsøk på å bekjempe opprøret gjorde bare vondt verre.

Forskjellen på hoffets luksus og folkets elendighet ble stadig grellere. Brødprisene skjøt i været, og det franske folket sultet og raste.

Kongeparets venner bad dem om å flykte, men det virket som om det var for sent.

En natt ble kongeparet ført bort fra Versailles med makt. Marie Antoinettes personlige livvakter ble tatt av dage og hodene ble satt på lange staker som ble båret frem gjennom folkemengden på veien tilbake til hovedstaden.

Selv ble hun gjenstand for spott og trakassering på vei til sin forestående husarrest på slottet Tuileriene midt i Paris.

Der ble de i to år til sommeren 1791. Men så forsøkte de å flykte.

Svensk greve vil redde Marie Antoinette

Alle forberedelsene til flukten fant sted i dypeste hemmelighet, for de revolusjonære hadde spioner blant de hundre hoffolkene i Tuileriene.

Kongen var i villrede og utsatte flukten flere ganger. Hver gang måtte alle hjelperne deres orienteres om endringene, men endelig ble datoen bestemt: Natten til den 21. juni 1791.

En av hovedmennene bak fluktplanen var en svensk greve ved navn Axel von Fersen. Han var en nær venn av den franske kongefamilien – spesielt av dronningen.

Han var dessuten kjent som Europas vakreste mann og en damenes venn. Sannsynligvis var han også Marie­ Antoinettes elsker.

“Hun er en engel av godhet, heroisk i all sin følsomhet. Aldri har jeg vært så elsket,” skrev han til søsteren sin i Sverige.

Fluktnatten kom Axel von Fersen til slottet forkledd som kusk.

Kongeparet og de to barna som ennå levde, prinsesse Marie Thérèse og kronprins Ludvig Karl, var også forkledd – dronningen var utkledd som tjenestejente og prinsen var i jenteklær.

De kjørte av sted i en karet der barnas guvernante spilte rollen som “baronesse de Korff” mens kongen var tjeneren hennes.

Fersen kjørte selv vognen ut av Paris, men ca. 20 km utenfor byen var det tid for å skifte hester – og kusk.

Mye mot sin vilje var greven nødt til å si farvel til Marie­ Antoinette, som han ellers gjerne ville ha ført hele veien til målet – den kongetro festningsbyen Montmédy på grensen til de østerrikske Nederlandene (nå Belgia) – men det ble for mye for kongen som hadde lite til overs for å bli hjulpet av mannen som gikk for å være dronningens elsker.

Reisen gikk snart videre. Den fornemme kareten vakte oppsikt, men jo lenger vekk de kom fra Paris, desto mer slakket Ludvig på sikkerheten.

Da en eldre mann gjenkjente kongen, innrømmet han straks hvem han i virkeligheten var.

Snart ble familien pågrepet og ført tilbake til Paris.

Etter den mislykkede flukten klarte dronningen å få smuglet ut et brev til Axel von Fersen:

“Jeg har fått muligheten til å si at jeg elsker deg,” skrev hun og bedyret at hun ikke ønsket å leve lenger hvis de to ikke kunne beholde kontakten.

Marie Antoinette blir enke

Den 10. august 1792 ble Tuileriene stormet, og kongefamilien tok tilflukt i nasjonal­forsamlingen.

Men dens medlemmer stemte for å avskaffe monarkiet.

Det forhenværende kongeparet fikk nå etternavnet Capet og ble sperret inne i fengselet Le Temple – og denne gangen på betydelig strengere betingelser enn før.

Gjennom vinduene kunne Marie Antoinette se folkemengden gå forbi med de avhuggede hodene av noen av hennes nærmeste venner.

Tilværelsen i det fuktige fengselet var redselsfull. Forkjøl­elser og andre sykdommer avløste hverandre.

Den tidligere kongen ble stilt for en dommer, og den 16. januar 1793 ble han dømt for sammensvergelse mot stat­en. Dødsdommen ble vedtatt med knepent flertall.

Fem dager senere ble han henrettet i giljotinen. Marie Antoinette kunne høre folkets jubelrop fra fengselet, og hun forsto at hun var blitt enke.

Dødens venterom

I juli kom vaktene og fjernet den åtte år gamle kronprinsen fra moren med tvang, og måneden etter tok de datteren også.

Marie Antoinette ble flyttet fra Le Temple til Conciergerie-fengselet – på folkemunne kalt “dødens venterom”.

Etter over 70 dager uten dagslys ble den avkreftede kvinnen stilt for revolusjonsdomstolen.

Hun var syk, blek og allerede gråhåret i en alder av knapt 38 år. Den tidligere dronningen ble anklaget for sammensverg­else mot Frankrike.

Blant de mange anklagepunktene var også “usømmeligheter” med sønnen Ludvig Karl. Rettssaken varte fra morgen til kveld i to dager, og Marie Antoinette måtte forsvare seg selv.

Hun avviste samtlige anklager, og spesielt anklagen om incest tok hun kraftig avstand fra:

“Når jeg ikke svarte, var det fordi den menneskelige natur ikke kan svare på en slik beskyldning mot en mor.”

Marie Antoinette dør med ren samvittighet

Hun ble kjent skyldig i alle anklager og dømt til døden i giljotinen. Morgenen etter kjennelsen, den 16. oktober 1793, skrev hun i et brev til sin svigerinne:

“Jeg har nettopp blitt dømt, ikke til en vanærende død som bare gjelder for forbrytere, men til å se din bror igjen (...) Jeg er rolig, slik man er når samvittigheten er ren. Min største sorg er at jeg er nødt til å forlate mine stakkars barn. Du vet at jeg har levd utelukkende for dem.”

Noen timer senere, kl. 12.15, skilte giljotinen hodet hennes fra kroppen, og bøddelen løftet det opp slik at alle kunne betrakte det.

Axel von Fersen ble dypt fortvilet da han fikk nyheten om Marie Antoinettes død. Han hadde gjort alt han kunne for å redde henne, men til ingen nytte.

“Hun som jeg holdt så mye av, som jeg ville ha gitt tusen liv for, er ikke mer. Smerten er ubeskrivelig,” skrev greven til sin søster.