Konger leger krig i skoven

Overdådig jakt – konger lekte krig i skogen

Middelalderens konger elsket å jakte – her kunne de briske seg med sin rikdom, styrke og makt. Men galopperende fart, hvinende piler og dristige manøvrer utsatte monarkene for livsfare igjen og igjen.

Middelalderens konger elsket å jakte – her kunne de briske seg med sin rikdom, styrke og makt. Men galopperende fart, hvinende piler og dristige manøvrer utsatte monarkene for livsfare igjen og igjen.

Heritage Images/Getty Images

Luften er frisk, og været er perfekt denne oktoberdagen i 1672, hvor Kristian 5. har møtt opp med hundrevis av sine undersåtter og dusinvis av hunder i Jægersborg Dyrehave nord for København. Kongen har arrangert parforcejakt - hans favorittjaktform - her på sin personlige jaktlekeplass på hele 11 km2.

Skogen er full av vilt, og hver eneste tilstedeværende kunne lett ha nedlagt nok bytte til å brødfø sin familie i ukevis. Men i dag har bare én rett til å drepe - kongen selv. Jaktmesteren sendes av gårde med blodhundene, og så snart de har fått ferten av dagens bytte, den mektige kronhjorten, går det levende teaterstykket i gang.

Hornene lyder og hundene blir sendt av gårde etter hjorten, flankert av menn til hest. Resten innfinner seg på sine plasser rundt omkring i den nøye oppdelte skogen og stenger langsomt av kronhjortens fluktveier. Kongen og hans selskap av hoffmenn og gjester forblir på en høyde hvorfra det er utsikt over store deler av dyreparken.

«Slett intet spares det av vin, edle drikker eller andre traktement – hver og en fikk fylt opp». Avisen “Den Danske Mercurius”, 1672.

Herskapet deltar ikke i forfølgelsen og utmattelsen av hjorten, men slapper i stedet av mens tjenerne gjør alt for å sukre ventetiden.

«Slett intet spares det av vin, edle drikker eller andre traktement – hver og en fikk fylt opp», står det beskrevet i den første danskspråklige avisen, «Den Danske Mercurius», hvor mange av kongens jaktutflukter er omtalt.

Først etter flere timer lyder det som Kristian har ventet på: Halali-hornsignalet, som betyr at kronhjorten har falt om av utmattelse og at kongen kan gjøre sitt inntog. Som parforcejaktens klimaks skal kongen gi den utslitte kronhjorten nådestøtet, og når han kommer frem, trekker han sin hirschfenger – en stor jaktkniv – og lister seg inn på den utmattede hjorten som flere av hundene holder nede ved å bite rundt dyrets lemmer. Med et raskt støt jager Kristian kniven inn i buken på byttet og dreper det.

Kongen har vist seg som naturens hersker ved å gjøre kål på skogens prektigste dyr. Og Kristian 5. er langtfra den eneste som finner nytelse og prakt i å jakte. Fra middelalderen og frem til 1800-tallet er jakt overklassens absolutte yndlingsbeskjeftigelse. Skogene har blitt kongenes og adelens lekeland – døden venter alle andre som drister seg til å jakte på kongens areal.

Video: Hør det klassiske halali-hornsignalet

Jakt ble de fornemmes sport

Jakten på byttedyr var en grunnleggende del av menneskets overlevelse i mange tusen år. Alle med et våpen i hånden kunne i prinsippet brødfø familien ved å spore opp og drepe dyr.

Men mye tyder på at like lenge som det har vært en overklasse, så har det vært mennesker som har jaktet for andre grunner enn mat. En mesopotamisk stele fra 3400 f.Kr. viser for eksempel en hersker som jakter på en løve. Fra senere kilder vet historikere at det å jakte på og temme en løve var en måte å demonstrere fyrstelig makt på og vise at naturen kunne kontrolleres.

Også i det gamle Hellas og i Roma kastet herskerne seg over jakten. Keiser Hadrian var for eksempel kjent for å dra på bjørnejakt, og i takt med at grensene til Romerriket flyttet seg nordover, ble også jakt på andre typer vilt en del av keisernes forlystelser.

Assyrisk konge dræber løve

Assyriske konger viste sin makt ved å drepe tilfangetatte løver foran et stort publikum.

© Sotheby’s

Det var imidlertid i middelalderen at eliten for alvor begynte å utvikle en smak for jakt og den dermed ble berøvet vanlige mennesker i Europa. Bønder og borgere ble med tiden underlagt flere og flere restriksjoner i sin rett til å jakte. I Tyskland ble skogene gradvis stengt for pøbelen fra 1000-tallet og utover. Det var bare hvis et dyr forvillet seg utenfor kongens og adelens skoger at det kunne jaktes på fritt.

At jakten var blitt et adelig privilegium, gjorde den til en av de viktigste aktivitetene i samfunnet. Den ble kjent som «kongenes sport», og det var under de store jaktselskapene – ikke minst under festlighetene før og etter jakten – at viktige avtaler og allianser ble inngått og fordelaktige ekteskap arrangert.

Oppvisning av rang, velstand og eleganse var sentrale elementer når overklassen gikk på jakt. Utstyret måtte derfor være i orden og tilpasset den noble fortellingen.

Skjold med hest og rytter
© Wolfgang Sauber

Avlshester sto høyt i kurs

Hurtige og manøvreringsdyktige hester signaliserte status og gjorde at rytterne kunne utmerke seg. Etter bysantinsk forbilde ble hesteavl med tiden vanlig, og avlshester ble et must for overklassen.

To brun-hvide mynder hunde
© Jean-Baptiste Oudry

Mynder var de beste hundene

Det var først og fremst mynder og spaniels som deltok i jakten. Men mens den yndefulle mynden var overklassens yndling, fant adelen ofte spaniels – som ble brukt til å reise viltet og apportere – for stridige og bjeffende.

Mænd med bue på jagt
© Hans Biedermann – Medicina Magica

Buen mistet anseelse

Opp gjennom middelalderen brukte overklassen ofte buer til jakten. Men den ble med tiden betraktet som kujonens våpen. Det var mer nobelt å nedlegge byttet i nærkamp – etter at det hadde brukt opp sine siste krefter.

Spyd til jagt
© William H. Riggs

Spydet var utsmykket

Det var ærefullt å drepe storvilt som hjort og villsvin med spyd. Mange overklassejegere dekorerte spydspissene med mønstre og inskripsjoner, slik at våpnene fikk et personlig preg og tok seg godt ut.

Kongens horn af elfenben
© Sailko

Kongens horn skulle det ikke blåses i

Mens hornet var en viktig måte å kommunisere på for jaktherrens jegere, medbrakte de fine adelsfolkene hornet mer som et statussymbol. De fineste var av elfenbein og pyntet med gull - og slett ikke enkle å blåse i.

Saerligt jagtkniv hirshfaengeren
© The Metropolitan Museum of Art

Spesiell jaktkniv ga dødsstøtet

Under parforcejakten var hirshfengeren statussymbol nummer én, siden den ble brukt til å gi hjorten dødsstøtet. Jaktknivene var derfor ofte dekorert med jaktscener og bar blant annet kongens kronede navnetrekk.

Jakten krevde rikdom og krigsevner

Jakt var ikke bare en hyggelig fritidsaktivitet, men en uskreven konkurranse mellom de adelige der det gjaldt å vise styrke, utholdenhet og ikke minst velstand. Hertugene av Nord-Italia kappedes om å få laget de mest storslåtte freskene i palassene sine, hvor besøkende kunne se eiernes triumfer på jaktmarken.

Fremtoningen under jakten var minst like viktig som resultatet, og jaktherren som huset selskapet brukte gjerne formuer på å imponere sine gjester.

Høytstående adelige hadde vanligvis en stor stab av profesjonelle jegere. Noen av disse var spesialister på å finne viltet med hunder, mens andre var fantastiske ryttere og skyttere. Den tysk-romerske keiseren Maximilian 1. hadde for eksempel hundrevis av jegere og like mange kennelmenn i staben som avlet og trente mer enn 1500 av keiserens jakthunder.

Royal jagt med 30 hunde

Det var gjerne mer enn 30 hunder med under de storslåtte rojale jaktselskapene.

© Ashmolean Museum

Mynden var aktet som den ultimate jakthunden, som med sin hurtighet og gode syn alltid kunne finne viltet. Ifølge den normanniske middelalderdikteren Gace de la Bigne hadde den ideelle mynden «en ulvs muskler, løvens bakpart, svanens hals, spurvehaukens øyne og slangens ører».

Jakthundene ble også et statussymbol, og i England vedtok Rikard 2. i 1390 til og med en lov om at jakt med hunder skulle forbys for folk som hadde for lav inntekt.

Jakthundene var så høyt verdsatt i overklassen at dyktige mynder ofte ble gitt som gaver til fyrster og kongelige. Hundene var et sentralt redskap når byttet skulle jages, og for den jaktglade Johan 1. av Portugal, som var konge fra 1385 til 1433, var bjeffingen deres som søt musikk.

«Det er vakkert å høre når jegerne kommer på sporet, og så høre hylene fra hundene når de finner byttet», skrev den portugisiske kongen.

Hunde i samlet angreb

Hundene jaget i flokk og angrep samlet når byttet var utmattet, slik at de kunne holde det fast.

© Art Gallery of New South Wales

Selve nedleggelsen av byttet varierte opp gjennom middelalderens Europa. I begynnelsen ble dyrene ofte lokket inn i store nett, men denne teknikken ble etter hvert ansett som usportslig og skrinlagt.

I stedet løp jegerne og hundene byttet trett og tvang det i en bestemt retning, med jaktherren stående klar til å nedlegge dyret. Det foregikk ofte med bue, spyd eller sverd. Dette ble ansett som den fineste måten å drepe et dyr på.

«Jakt er den mest noble disiplin», som Edvard av York skrev i innledningen til «The Master of Game» fra 1413, den første engelskspråklige boken om jakt.

«Jakt er det som nærmer seg krig mest. Du må ha en god hest og gode våpen, være sterk, kunne utholde både kulde og varme samt skjule sin frykt». Alfonso 11. av Castilla.

På kongens jaktutflukter var det vanlig og forventet at kongen selv nedla de prektigste dyrene. Det var en måte han kunne signalisere til adelen at han var smidig og ved god helse – og dermed også den rette til å lede landet i krig.

«Jakt er det som nærmer seg krig mest. Du må ha en god hest og gode våpen, være sterk, kunne utholde både kulde og varme samt skjule sin frykt», skrev kong Alfonso 11. av Castilla på 1300-tallet.

Ved å jakte kunne jegerne trene sine krigerferdigheter, noe franske Gaston Phébus også fremhevet i sitt verk fra 1380-tallet, «Livre de chasse», som var middelalderens første store bok om jakt.

Derfor var disiplinen da også skreddersydd for kongelige og adelige menn, som ofte måtte dra ut på slagmarken. Phébus - som selv var en utmerket jeger - noterte seg dog også en annen fordel som sikkert vakte tilfredshet blant overklassen:

«Dyktige jegere lever lenge og lykkelige, og når de dør, kommer de til paradis.»

Konge og dronning falkejagt

Det var spesielt falkejakt som ble forbundet med kvinner. Man har eksempler på kvinnelige falkejegere helt tilbake til 300-tallets Japan.

© Polswissart

Kvinner jaktet med falk

De fleste kvinner nøyde seg med å se på under jakten. Men mange av middelalderens adelskvinner tok også falkonerhansken på.

Adelsfruer og dronninger deltok som regel i jakten kun som tilskuere som fra høydedragene eller vognene fulgte mennenes bedrifter. Rollen som jaktherrens beundrer var en viktig del av det rituelle aspektet ved jakten.

Men spesielt jaktinteresserte kvinner, som f. eks. Ludvig 11.s datter prinsesse Anne av Beaujeu, deltok selv til hest i de franske skogene på 1400-tallet.

«Hun var alltid blant de første, og hun kom igjennom der ingen adelsdame ellers hadde trengt igjennom», skrev hennes jaktmester, grev Jacques de Brézé.

Kvinnene deltok imidlertid først og fremst i mindre farlig jakt, hvor de skjøt med buer for å slippe å komme i nærkontakt med viltet. Ifølge 1800-tallsforfatteren John Coke ble det i England og Frankrike opprettet «små dyrehager for ladyer og fornemme damer, hvor de kunne skyte med langbuer».

Noble kvinner drev også med falkejakt, som var en roligere og mer intim form for jakt der relasjonen mellom menneske og fugl spilte inn. Falkoneren var den estetiske jegeren og ble derfor ansett som mer passende for kvinner.

Kronhjorten var glanstrofeet

Dyrejakt ble vanligvis regulert av monarkene, noe som betydde at bare få dyr kunnes jaktes på fritt av bønder og borgerskap. Et unntak var imidlertid ulven, som ble ansett som en plage som angrep både bøndenes buskap og de andre finere jaktdyrene.

Den engelske kongen Edvard 1. sendte rundt år 1300 ut et dekret om at ulven skulle total-utryddes i store deler av landet, og Jakob 1. av Skottland besluttet i 1427 at det skulle gjennomføres en stor ulvejakt tre ganger i året hvor så mange som mulig skulle drepes. Ca. 70 år senere var ulven utryddet i England, Skottland og Wales.

Øverst på listen over dyr som bare overklassen hadde rett til å jakte på, sto kronhjorten, som ble ansett som «kongelig vilt» og derfor i utgangspunktet bare kunne nedlegges av kongen. Kronhjorten ble betraktet som skogens konge – ikke minst på grunn av det store geviret, hvor de øverste takkene danner en krone. Geviret gjorde dessuten hjortehannen farlig, og det var derfor en spesiell ære forbundet med å nedlegge den.

«De er dristige og løper mot en mann som et villsvin. Og de er vidunderlig faretruende dyr og forårsaker stor smerte for den de skader,» lød det fra Edvard av York.

Kronhjorten, skovens konge

Med en lengde på to meter og en vekt på over 200 kilo var kronhjorten utvilsomt skogens konge.

© Lviatour

Tross sin harmløse fremtoning, var også haren et populært bytte – spesielt i England. Kong Edvard 2.s jaktmester, William Twiti, skrev at haren «er det mest fantastiske dyret i dette landet».

Haren kunne nemlig jaktes hele året, og kanskje enda viktigere var den perfekt til falkejakt, som ble ansett som den mest elegante formen for jakt. Det var det ultimate statussymbolet å ha en dyktig falkoner som kunne passe og trene fuglene. Det var også han som kontrollerte falken under jakten, men det var selvsagt adelsmannen som fikk æren for nedleggelsen.

Godt trente falker var mildt sagt verdt sin vekt i gull. I 1396 avviste den osmanske sultanen Bayezid 1. 200 000 gulldukater for å løslate Johan 2. av Burgund, som var blitt tatt til fange i forbindelse med korstogene. I stedet krevde sultanen – og fikk – 12 hvite jaktfalker i løsepenger for hertugen.

Dyrene kom på bordet

Overklassens store, høytidelige jaktutflukter sluttet ikke med byttedyrets død – etter det kom den overdådige middagen. Det å kunne by sine gjester viltkjøtt, demonstrerte status, velstand og makt. Siden vanlige folk ikke hadde rett til å jakte i kongens og adelens skoger, spiste de sjelden dyrekjøtt. Å meske seg vilt var derfor en klar måte å sementere sin status på.

Viltkjøtt var så ettertraktet at når jakten var over, ble det fineste byttet, som hjort og villsvin, fraktet tilbake til jaktherrens slott under fanfarer. Ofte endte også nedlagte hjorter som dyrebare gaver. På 1520-tallet sendte Henrik 8. en bukk til sin store kjærlighet, Anne Boleyn, i håp om at hans utkårede ville «tenke på jegeren mens De spiser den».

Akkurat som under selve jakten gjorde eliten en dyd av å overgå hverandre i jaktmiddager. I 1486 serverte den italienske adelsmannen Hannibal 2. påfugler til gjestene sine ved først å tilberede dyrene og deretter sette den vakre fjærdrakten på igjen. Hver eneste middagsgjest fikk servert en påfugl som bar vedkommendes våpenskjold rundt halsen.

I 1496 ønsket kardinal Ascanio Sforza på samme måte å imponere selskapet sitt ved å servere en kronhjort, et rådyr og to harer på et gigantisk fat som forestilte en skog. Krondyrets hode og gevir var belagt med gull.

Stor middag efter royal jagt

Etter den tradisjonelle kongelige jakten ble det ofte arrangert en stor middag. Her var kongens bytte det store midtpunktet, men størstedelen av de serverte dyrene var som regel nedlagt av andre jegere.

© Christie’s

Skogene ble til dyreparker

I løpet av 1500-tallet fikk europeiske monarker generelt mer makt, og det kunne utnyttes til enda villere jaktmuligheter. Store, sammenhengende jaktmarker, såkalte viltbaner, ble kjøpt opp og leverte ikke bare kjøtt til hoffet, men fungerte snart som kongefamiliens personlige lekeplass.

Arealet var så stort at det ofte gikk ut over bøndenes åkrer, men alt viltet var selvsagt kongens og kunne ikke røres av undersåttene uten hans tillatelse. De måtte derfor finne seg i at dyrene gikk og beitet og til tider ødela levebrødet deres.

Den jaktglade danske kongen Frederik 2. tok skrittet videre da han etablerte viltbaner i siste halvdel av 1500-tallet. For å sikre seg at bøndenes hunder ikke forstyrret viltet hans, fikk alle hundene i området hugget av det ene forbeinet ved kneet. Slik sørget han for at de ikke kunne jage noe som helst.

Henry Frederick, prinsen af Wales

Prinser deltok ofte i jakten fra meget ung alder. Henry Frederick, prinsen av Wales, var en ivrig jeger allerede i ni-årsalderen.

© The Metropolitan Museum of Art

De mange lovene som gjorde seg gjeldende innenfor kongens skoger og arealer ble håndhevet av en skogfogd, hvis jobb bl.a. var å hindre krypskyttere i å jakte på kongens territorium. Skogfogden var derfor et av de mest forhatte menneskene i landet og også ofte svært korrupt. Siden han var den eneste som virkelig kjente dyrebestanden i skogen, var det lett for ham å selv jakte i det skjulte og tjene gode penger på å selge kjøtt og skinn videre.

Dette var imidlertid en farlig biinntekt, for krypskyting ble straffet ekstremt hardt. I 1588 ble en krypskytter pågrepet i Frederik 2.s skog, og mannen ble først torturert og deretter henrettet i galgen. For å avskrekke andre krypskyttere ble synderens to våpen plassert ved galgestolpene, mens et hjortegevir ble satt opp over hodet til den døde.

Saaret jaeger bliver behandlet

Krypskyttere levde livet farlig, men det var fristende for mange å gå på jakt i kongens store skoger.

© National Gallery of Ireland

I andre halvdel av 1600-tallet ble mange av Europas monarker eneveldige og fikk dermed nesten uinnskrenket makt. Det hendte imidlertid at dyrene forlot de rojale skogarealer – til kongenes store irritasjon. I Frankrike reagerte den jakt-lidenskapelige Ludvig 14. ved å sette opp innhegninger rundt skogene utenfor Paris slik at de ble til gigantiske dyreparker, hvorfra det verdifulle viltet ikke kunne unnslippe.

Mens Kristian 5. fortsatt var en tenåring, besøkte han Ludvig 14, og den danske kronprinsen ble dypt imponert da han deltok i Solkongens jaktutflukter i Saint-Germain-en-Laye-skogene vest for Paris. Den franske kongen hadde fått anlagt lange, rette stier gjennom skogen slik at både ryttere og kareter kunne bevege seg raskt gjennom jaktområdet.

Ludvig anbefalte Kristian å anlegge en like storslått dyrehage i Danmark, og i 1671 – året etter at Kristian ble kronet – ble skogene ved Jægersborg nord for København inngjerdet. Innbyggerne i området ble tvangsforflyttet slik at kongen kunne få sitt jaktparadis, som var perfekt for den nye store jaktdillen – parforcejakt.

Den overdådige jagtform parforcejagt

Ludvig 14. av Frankrike elsket parforcejakt og gjorde den overdådige jaktformen populær blant Europas andre konger.

© Getty Images

Parforcejakten var et mektig skuespill

Konger og fyrster elsket parforcejakten, hvor de som jaktherrer fikk mulighet til å gi dagens bytte nådestøtet. Jakten var et sant skuespill som ofte varte fra solen sto opp til den gikk ned.

Kl. 8.00: Byttet utpekes

Tidlig om morgenen avsøker en gruppe jegere skogen med sporhunder for å oppspore den flotteste kronhjorten. Jegerne markerer ruten frem til dagens store bytte med kvister og greiner.

Ikon kort placering
© Shutterstock

Kl. 10.00: Jegernes samles

Tidlig på formiddagen samles hele jaktselskapet, og dagens utpekte bytte og terrenget i området blir nøye gjennomgått. Planen for jakten beskrives trinn for trinn, mens jegerne blir tildelt sine forskjellige poster.

Jagtselskabet med jægere og hunde
© Shutterstock

Kl. 11.00: Starten går

Jakthornene gjaller, og hunder og jegere innleder forfølgelsen av den utvalgte kronhjorten. Imens sitter kongen – eller en annen jaktherre – med sine gjester på en bakketopp med utsyn over skogen.

Kongen på en bakketop
© Shutterstock

Kl. 11.00-16.00: Kronhjorten slites ut

Forfølgelsen av kronhjorten tar det meste av dagen, mens jegerne kommuniserer med hverandre via hornsignaler. Til slutt er byttet så utmattet av den nådeløse jakten at det ikke lenger har krefter til å flykte.

Ikon af kronhjort
© Shutterstock

Kl. 16.00: Kongen trer frem

Da hundene ser at kronhjorten har løpt seg trett, biter de seg fast i den. Jegerne blåser signalet «halali», og jaktens deltakere og tilskuere iler til. Kongen trer frem og dreper byttet ved å stikke det i hjertet med en jaktkniv eller et spyd.

Ikon af horn
© Shutterstock

Kl. 17.00: Hundene får sin belønning

Når byttet er dødt, får hundene sin belønning. De blir servert innvoller og kjøttstykker av kronhjorten, hvis kjøtt har mistet sin gode smak pga. stresset og det frigitte adrenalinet under jakten.

Hunde spiser byttet
© Shutterstock

Parforcejakt kostet kongen livet

På 1600-tallet hadde parforcejakten vunnet hjertene til både konger og adel. Jaktformen stammet opprinnelig fra Frankrike, men spredte seg snart over hele Europa.

«Par force» betyr «med makt», og jakten var i prinsippet én stor iscenesettelse som skulle demonstrere og symbolisere kongens makt. Jaktselskapene var blitt gigantiske på 1600-tallet, og hundrevis av undersåtter deltok. Alles oppgave var egentlig å tjene kongen – eller en annen jaktherre – ved å spore og utmatte skogens mest majestetiske kronhjort i en timelang jakt med hund, mens kongefamilien og dens gjester lot seg oppvarte.

Ofte fulgte herskapet utmattelsesjakten fra en bakketopp, mens jegerne drev byttedyret rundt i området til alle dets krefter var oppbrukt.

Jægersborg Dyrehave i Nordsjælland

Jægersborg Dyrehave på Nordsjælland ble omdannet til et stringent oppdelt parforcelandskap av Kristian 5. Skogen er i dag tatt opp på UNESCOs verdensarvliste.

© Shutterstock

Skoger ble omdannet til perfekte jaktlandskaper

Mange monarker ville ha perfekte skoger for parforcejakt. Trær ble derfor felt og lange stier anrettet slik at de dannet en stjerneform sett ovenfra. På den måten ble skogen delt inn i tydelig avgrensede områder slik at det var lett å kommunisere nøyaktig hvor byttet var.

Veisystemet sørget også for at kongens selskap kunne følge med på avstand og raskt ta seg til stedet der byttet skulle drepes.

Kristian 5. transformerte dyrehagen sin med et stjerneformet veisystem slik at det var lett å vite nøyaktig hvor byttet var. Parkens geometriske perfeksjon symboliserte dessuten at kongen hadde temmet den ville naturen. At monarken til og med var herre over liv og død, ble sementert når han jog jaktkniven eller sverdet inn i den utmattede hjorten som avslutning på hele jaktskuespillet.

Når kongen ikke brukte for eksempel et gevær, var det for å utvise sin fysiske evne og fryktløshet. Men å drepe en kronhjort som fortsatt var i live og kunne forsvare seg med geviret, var ikke helt ufarlig. Derfor var det ikke alle nær Kristian 5. som var like begeistret for kongens store jaktlidenskap.

«Ministrene og spesielt dronningen er engstelige for at han skal komme ut for en ulykke,» berettet en utenlandsk utsending.

Det skulle vise seg å bli en realitet under årets siste parforcejakt i 1698. I sedvanlig stil stakk kongen sin hirschfenger inn i buken på kronhjorten, men i en siste krampetrekning sprang det 200 kilo tunge dyret opp, sparket bakut og traff kongen.

Christian 5. på hest

Kristian 5. (1670-1699) elsket jakt og var pga. sin folkelighet en av Danmark-Norges mest populære konger.

© Nationalmuseet/Frederiksborg Slot

Den sårede kongen ble fraktet til København, hvor livlegen hans behandlet ham med en årelating. Etterpå viklet legen et omslag av urter og vin rundt det beinet som var verst tilredt. Men Kristian 5. – som var plaget av dårlig helse – døde året etter av skadene. Han var likevel ikke konge over naturen.

Tiden var også i ferd med å renne ut for de overdådige jaktscenarier. Parforcejakten forble en av overklassens mest verdsatte fritidsaktiviteter frem til midten av 1700-tallet, men med opplysningstidens inntog ble konger og adel mer boklig orientert. Kongen ledet heller ikke lenger sin hær fra fronten, så det å trene og vise opp sine krigerferdigheter var mindre viktig enn før. Jaktens pomp og prakt hadde forduftet.

Hubertusjagt, en videreførelse fra parforcejagten

Den årlige hubertusjakten i Danmark er en videreføring av tradisjonene fra parforcejakten. I dag er «byttet» dog to ryttere med revehaler spent på skulderen.

© Shutterstock

ETTERSKRIFT

Parforcejakt er i dag ulovlig i de fleste land, da det betraktes som dyreplageri. Jaktformen ble forbudt i Danmark-Norge på slutten av 1700-tallet, men den siste parforcejakten i Danmark ble avviklet så sent som i 1887. I Europas største jaktnasjon, Frankrike, holder man imidlertid fast på tradisjonen med å utmatte byttet med hunder før det slås i hjel, på tross av protester fra dyrevernorganisasjoner.

I dag er jakt strengt regulert av hensyn til natur og dyrevelferd, og den er langtfra forbeholdt adelen. I alt finnes det ca. 7 mill. europeiske jegere. Nesten 79 000 norske kvinner og 442 000 norske menn var oppført i det norske Jegerregisteret ved utgangen av 2020/2021. I Frankrike går 1,3 mill. franskmenn på jakt og disse nedlegger bl. a. 700 000 villsvin og 500 000 hjorter hvert år.

Jagt i dag

Jakt drives i dag fritt i hele Europa, dog primært av menn.

© Imageselect

Adelen mistet jakt-privilegiet

På slutten av 1700-tallet var det ikke lenger et kongelig privilegium å gå på jakt. I takt med at Europas eneveldige monarker mistet makten og jaktinteressen, ble skogene igjen åpent land.

Parforcejakten var den mest overdådige jaktformen, men symboliserte også på sitt vis slutten på den kongelige jakten. Fra midten av 1700-tallet begynte flere konger rundt om i Europa å forpakte bort skogene, da kongen ikke lenger skulle være med på slagmarken og jaktens symbolske verdi derfor var avtagende.

Men det var den franske revolusjonen i 1789 som ble startskuddet på demokratiseringen av jakt. Revolusjonen betydde at jaktretten i Frankrike nå tilfalt jordeieren, og dermed fikk det rikere borgerskapet også mulighet til å jakte fritt – en trend som spredte seg til hele Europa.

Fra begynnelsen av 1900-tallet dikterte nye jaktlover i europeiske land at alle jegere skulle ha lik adgang til det jaktbare viltet. Dermed fikk vanlige mennesker mulighet til å gå på jakt for fornøyelsens skyld så sant de tok jegerprøven. Den europeiske overklassen fant i stedet nye jaktmarker i sør og begynte å dra på safari i det koloniserte Afrika.