Pavens elskerinne tok makten i Roma

Moren ville styre Roma

At Marozia var i stand til å dominere pavedømmet på nettopp dette tidspunktet, var ingen tilfeldighet. Keiser Karl den stores død hundre år tidligere hadde etterlatt pavedømmet sterkt svekket, for den mektige keiseren hadde påtatt seg oppgaven som kristenhetens – og dermed pavedømmets – beskytter.

Med keiserens bortgang falt hans veldige frankerrike gradvis fra hverandre. Dermed var pavene overlatt til andre sterke menns forgodtbefinnende – en situasjon­ som ble grovt utnyttet av adelen i og rundt pavens regjeringsby.

I år 890 flyttet en ambisiøs adelsfamilie til byen. Theofylaktus-familien kom fra Tusculum, knappe 20 kilometer fra Roma, og var meget velstående. Familiens overhode, Theofylaktus, var offiser i hæren.

I tillegg til hjemmet, et palass i den fornemme gaten Via Lata (dagens Via del Corso), hadde familien en rekke eiendommer på Romas beste adresser. Theofylaktus fikk raskt manøvrert seg oppover i byens hierarki.

Kona, Theodora, hadde imidlertid enda større planer. Hun ønsket at familien – og særlig hun selv – skulle styre Roma. Ifølge en av hennes argeste motstandere, diplomaten og historikeren Liutprand­ av Cremona­, brukte hun alle triks for å nå målet: «En skamløs skjøge, som det er avskyelig bare å nevne, øvde overherredømme over Roma, som om hun var en mann».

Theodoras sjanse kom da Sergius 3. ble innsatt som pave i 904. Sergius hadde mange fiender og tok derfor imot Theofylaktus-familiens støtte med takknemlighet.

Theodora var imidlertid ikke sikker på om paven fremdeles ville la seg styre når han først satt trygt i pavestolen. For å beholde taket på ham brukte hun sin vakre datter Marozia.

Fødte pavens barn som 15-åring

Marozia fikk etter alt å dømme en tradisjonell utdannelse på en av Romas klosterskoler. Her lærte hun å lese og skrive, slik det passet seg for overklassens døtre. Marozia skulle imidlertid snart få bruk for helt andre evner. Hun var bare 14 år da foreldrene sørget for at hun ble presentert for Sergius 3.

Den nyinnsatte paven falt pladask for den sjarmerende Marozia, som ble sagt å ha et velutviklet talent for å tiltrekke menn. Ifølge diplomaten Liutprand slektet både Marozia og søsteren på sin skamløse mor:­ «De var ikke bare hennes like når det angår seksuelt begjær, men enda mer klar til å hengi seg til synd».

Med forbindelsen mellom Marozia og Sergius håpet ekteparet Theofylaktus å knytte paven enda tettere til seg, og de ble ikke skuffet. Bare ett år senere nedkom Marozia med pavens­ velskapte sønn.

På dette tidspunktet var ikke den ka­tolske kirkens overhode underlagt kravet om sø­li­bat, men forholdet var likevel pinlig for Sergius, som nå for alvor var i lommen på Marozias slekt. Og belønningen kom raskt: Samme år ble Theofylaktus ut­nevnt til pavelig rådgiver og leder av Romas bymilits.

Samtidig fikk han tittelen senator, mens kona Theodora ble æret med tittelen domna senatrix – en betegnelse som i antikken var knyttet til Romas styrende råd, og som middelalderens mektige familier fortsatt brukte for å vise statusen sin. Theofylaktus-familien var nå Romas reelle hersker.

Paven ble kvalt

Marozia ble kort tid etter avsatt til nok en innflytelsesrik mann som Theofylaktus-familien ønsket kontroll over. Den yndige jenta ble gitt til den velstående markgreven Alberik av Spoleto.

Få år etter bryllupet rammet tragedien, da både Alberik og Marozias foreldre døde. Historikerne kjenner ikke de nærmere omstendighetene, men drap på mektige personer var nokså utbredt i datidens Roma, og familien Theofylaktus hadde mange fiender.

Så lenge foreldrene ennå levde, hadde familiens makt vært sikret. Pave Sergius 3. og hans to etterfølgere var alle styrt av Theofylaktus-paret. Også den sitten­de paven, Johannes 10., hadde vært familiens lydige redskap og hadde an­gi­ve­lig hatt et forhold til Marozias mor.

Etter Theodoras død så Johannes en mulighet for å vriste seg løs fra Theofylaktus-familiens jerngrep ved å alliere seg med Italias konge, Hugo av Provence. Marozia, som nå var i 30-årene, hadde imidlertid ikke tenkt å la seg utmanøvrere av paven.

Som mottrekk giftet hun seg med Guido, markgreven av Tos­ca­na. At de to som fetter og kusine inngikk et blodskamlignende forhold, som ifølge kirkeretten var forbudt, våget ingen å nevne. Bryllupet sto høsten 925, og nå var Marozia klar til å svare paven igjen.

Med hjelp fra sin manns hær okkuperte hun Roma. Sommeren 928 inntok hun pavepalasset, og mens Johannes holdt messe i Laterankirken, styrtet mennene hennes frem og pågrep paven foran alteret.

Soldatene kastet ham i fangehullet i festningen Engelsborg, og få måneder etter var den hellige mannen død. Den nøyaktige dødsårsaken er ikke kjent, og det er mulig at paven døde en naturlig død, fremskyndet av de kummerlige forholdene i borgen.

Marozias fiende, diplomaten Liutprand, er imidlertid ikke i tvil om at paven ble myrdet av Marozia og ektemannen Guido: «De la en pute over munnen på ham og kvalte ham på motbydelig vis».

Byens ubestridte hersker

Marozia hadde bevist at hun hadde både viljen og evnen til å knuse sine fiender. Stolt tok hun tittelen senatrix et patricia Romanorum – en hedersbevisning som i Romerrikets dager ble gitt til byens hersker. Nå hadde hun pavedømmet i sin hule hånd, og de følgende to pavene var marionettene hennes.

De skulle bare holde stolen varm til Marozias sønn, som hun hadde fått med pave Sergius 3., ble gammel nok til å tiltre embetet.

Innsettelsen av sønnen – kalt Johannes 11. – fant sted i Peterskirken i mars 931, trolig etter at Marozia hadde fått forgjengeren myrdet.

Få var i tvil om hvor den egent­lige makten lå: «Roma er underlagt en kvinnes makt, slik vi leser det hos profeten; ‘kvinnene hersker over Jerusalem’», jamret munken Benedikt av Monte Soratte.

Med årene hadde Marozia mistet ungdommens skjønnhet og Guido, men den brennende viljen hadde hun fremdeles – og nå strebet hun etter tittelen som Europas keiserinne. Til det formålet var sønnen Johannes 11. viktig, for pave-embetet hadde en makt som nådde lenger enn bare pavedømmet og Roma.

For eksempel hadde paven stor innflytelse når en ny keiser skulle krones. Det eneste Marozia trengte, var en mektig ny mann – hennes tredje – som kunne lokkes med keisertittelen.

Hun så seg ut Guidos bror, Hugo, som var konge av Italia på sjette året. Med Johannes­’ hjelp ville Hugo få den ettertraktede keisertittelen, mens hun selv ville kunne kalle seg både dronning av Italia og keiserinne.

Sønnen gjorde opprør

Denne gangen gikk Marozia imidlertid for langt. Med seg inn i ekteskapet brakte hun nemlig Alberik, en sønn fra hennes første ekteskap. Alberik utgjorde en trussel mot Hugos maktposisjon – og Hugo var i likhet med Marozia selv klar til å bruke alle midler for å rydde problemer av veien.

Det hadde han blant annet bevist like før bryllupet med Marozia: Da Hugos yngre bror, Lambert, påpekte at det ifølge gjeldende kirkerett ble regnet som incest å gifte seg med sin brors enke, fikk Hugo ham straks fengslet og blindet.

Stesønnen på sin side var heller ikke fornøyd med plutselig å stå i skyggen av morens nye mann. Marozia hadde dessuten ydmyket sønnen ved å gjøre ham til pasje for Hugo. I 932 hadde Alberik fått nok. Da han skulle vaske Hugos hender, kunne han ikke dy seg, og veltet vaskefatet utover stefaren.

Hugo reagerte med å slå ham i ansiktet, og det var mer enn Alberik ville finne seg i. Han forlot palasset og begynte å samle en hær for å styrte stefaren.

Alberik hadde gode forbindelser og fant raskt støttespillere i makteliten. Mange romere var skeptiske til Hugo, som etter deres mening var en oppkomling som markerte seg litt vel mye. Alberik utnyttet stemningen i folket til sin fordel.

«Hvis Hugo slår meg, sin stesønn, i ansiktet allerede nå, når han nærmest akkurat er ankommet som gjest, hva tror dere han kan få seg til å gjøre når han først har slått rot», spurte Alberik retorisk,­ ifølge diplomaten Liutprand.

Romas sterke kvinne endte i fengsel

Alberiks ord fikk romerne til å samle seg til et opprør mot Hugo og Marozia: «Forsamlingen begynte å synge høyt mens de i fellesskap iførte seg rustningene sine», beretter Liutprand.

Marozia og Hugo rakk bare å fange opp trompetfanfaren før Alberik stormet Engelsborg, der paret holdt til. I panikk firet Hugo seg ned i et tau langs festningsmuren, og søkte tilflukt­ hos hæren sin.

Nå var Marozia alene og prisgitt Alberik­, som brutalt kas­te­t sin mor i fengsel. Samme skjebne rammet Marozias eldste sønn, pave Johannes. Ifølge Liutprand holdt Alberik sin halvbror «som slave i boligen sin».

Med Marozia i fangehullet styrte Alberik­ Roma og utpekte sine egne paver – fire på rad. På dødsleiet sikret han seg dessuten at hans egen sønn også ble utnevnt til pave. Under navnet Johannes 12. bekledde Marozias barnebarn embetet fra 955 til 963.

Selv døde Marozia i all stillhet i fengselet i januar 936. Men minnet om den ville tiden da Roma ble styrt av en tøylesløs og frivol kvinne, levde videre. På 1500-tallet satte kardinal Cesare Baronio navn på epoken: Pornokratiet.