En engelsk ridder sporer hesten sin, senker lansen og galopperer rett mot skottenes konge, Robert Bruce. I sin iver etter å få soldatene i posisjon har kongen ikke engang lagt merke til at fienden er fremme ved slagmarken.
Da Robert Bruce oppdager ridderen, er det for sent å stikke av. Han ser ingen annen råd enn å kjempe – selv om kongen bare er bevæpnet med en stridsøks og sitter på en spinkel hest.
Denne junimorgenen i 1314 tørner skotter og engelskmenn sammen ved bekken Bannockburn 60 km nordvest for Edinburgh. Hvis Robert Bruce faller allerede før slaget, vil skottenes hær gå i oppløsning – og deres håp om frihet vil være knust.
Kongen sporer hesten sin og rir fryktløst frem mot ridderen som nærmer seg raskt med lansen senket.
Duellen mellom den øksesvingende Robert Bruce og den engelske ridderen Henry de Bohun har i århundrer vært et yndet motiv for britiske malere.
Øyeblikket før engelskmannen gjennomborer Robert Bruce kaster kongen behendig hesten sin til side slik at lansen bommer på målet. Skottekongen reiser seg i stigbøylene, svinger stridsøksen og hamrer den inn i hjelmen på motstanderen idet engelskmannen suser forbi.
Øksen kløyver hjelmen og den engelske ridderes hodeskalle. Nå kan Robert Bruce igjen konsentrere seg om det forestående slaget som kommer til å avgjøre skjebnen hans. Skottenes konge får bruk for all sin store taktiske kløkt, for han har alt imot seg: Engelskmennene har mer enn dobbelt så mange soldater som han, og selv Robert Bruces kone tviler på sjansene hans.
To familier kjemper om makten
Før han kunne møte engelskmennene i det avgjørende slaget ved Bannockburn, måtte Robert Bruce gjennomgå mye. Forhistorien begynte allerede i 1286, da han bare var 12 år gammel og ennå ikke kongelig.
Den gang lå to skotske adelsmenn i strid om hvem av dem som skulle arve tronen. Den forrige skotske kongen hadde dødd barnløs samme år, og nå hevdet Robert Bruces farfar, jarlen av Carrick, at kongens far hadde lovet ham tronen.
For noen år siden gjenskapte rettsmedisinere Robert Bruces ansikt i leire.
Dette avviste rivalen til kongetittelen, John Balliol, som i likhet med jarlen av Carrick kunne spore sitt fornemme stamtre tilbake til en tidligere konge.
For å unngå borgerkrig fulgte skottene tradisjonen da de i 1292 ba nabokongen Edvard 1. om å mekle. Men kongen av England hadde sine egne planer.
Edvard 1. gjorde det derfor klart at den kandidaten han valgte, måtte adlyde ham. Både jarlen av Carrick og John Balliol gikk med på det, og 17. november 1292 erklærte Edvard at Balliol hadde det sterkeste kravet på tronen.
Men Balliols tid som konge ble kort. Allerede i 1296 så han sitt snitt til å gjøre opprør mens engelskmennene lå i krig med Frankrike. Da Edvard 1. – med kallenavnet Longshanks – sendte soldater til Skottland, ble Balliols hær beseiret ved Dunbar, og opprørslederen gikk i eksil.
Nå håpet jarlen av Carrick at han kunne overta tronen, men fra Edvard fikk han bare et iltert svar:
«Har jeg ikke noe bedre å foreta meg enn å vinne troner for deg?»
I 1996 undersøkte forskere et skotsk skrin fra middelalderen med et balsamert hjerte i. De kunne imidlertid ikke fastslå om det tilhørte Robert Bruce.
Kongen ble først Braveheart etter sin død
Har du sett Mel Gibsons film Braveheart, blir du trolig overrasket over å høre at kallenavnet «Braveheart» aldri ble brukt om William Wallace. Robert Bruce var den eneste som fortjente det.
Da 54 år gamle Robert Bruce lå på dødsleiet i 1329, kunne han se tilbake på et begivenhetsrikt liv og store bedrifter. Den skotske kongen hadde til og med fått pavens ekskommunikasjon opphevet. Men ett løftebrudd plaget ham: Han hadde sverget at han ville dra på korstog og kjempe for Guds sak – men det rakk han ikke.
Før sykdom tok livet av ham, ba Robert Bruce imidlertid ridderne om å ta med hjertet hans i hellig krig. I mangel av et ordentlig korstog til Det hellige land dro sir James Douglas og en rekke skotske riddere til Spania året etter for å kjempe mot muslimske maurere.
Ifølge en legende stormet sir Douglas en overlegen muslimsk styrke i møte og slengte skrinet med kongens hjerte mot fienden idet han ropte:
«Onwards Braveheart, Douglas shall follow thee or die!» – Før an, modige hjerte, Douglas vil følge deg eller dø.
Sir Douglas falt i slaget, men kongens hjerte vendte hjem til Skottland med ridderne som overlevde.
I stedet skulle Skottland for fremtiden styres av engelskmenn. Alle slottene i Skottland ble overtatt av engelske garnisoner, og utsendte magistrater ble satt til å styre landet. Alle skotske adelsmenn måtte sverge Edvard 1. troskap – også den unge Robert Bruce da han arvet familiens land i Sør-Skottland og Nord-England.
William Wallace gjør opprør
Hvis den engelske kongen trodde han fikk fred i Skottland nå, ble han sørgelig skuffet. Kongens stedfortredere i Skottland innledet et rent terrorregime som vakte så mye harme i befolkningen at det brøt ut et nytt opprør mot engelskmennene i mai 1297. Denne gangen ble det ledet av legendariske William Wallace, en riddersønn fra den skotske lavadelen.
Men uten støtte fra den skotske høyadelen var Wallaces opprør dømt til å mislykkes. Den unge Robert Bruce hjalp ham heller ikke – han hadde kjempet på engelsk side mot John Balliol året før – i håp om at han som takk skulle bli konge av Skottland en vakker dag.
I 1297 ledet William Wallace skottene til seier over engelskmennene ved Stirling Bridge. Men den første skotske uavhengighetskrigen endte opp med å koste ham livet.
Men da den engelske kongen sendte Robert Bruce til Skottland for å ta tilbake et slott som opprørerne hadde inntatt, deserterte den unge adelsmannen og sa:
«Jeg må slutte meg til mitt eget folk og nasjonen jeg ble født i.»
Men ut over Bruce var det få skotske adelsmenn som støttet William Wallaces opprør. Hele ni av tretten skotske jarler eide også land i England på 1200-tallet – og de var fullt klar over at et opprør mot den engelske kongen ville koste dem deres len i England, selv om opprørerne til slutt skulle oppnå skotsk uavhengighet.
Etter opprørernes lovende seire over sterke engelske hærer endret imidlertid den skotske adelen holdning. Høsten 1297 ble William Wallace utnevnt til Skottlands verge – landets offisielle hærleder.
Men våren 1298 kom Edvard 1. til Skottland i spissen for en enorm hær.
Synet av Englands overmakt – og løftene om å få mer land i len – fikk adelen til å trekke tilbake støtten til opprørerne. Beslutningen kostet William Wallace mange av hans beste soldater, og i juli 1298 ble opprørerne nedkjempet i slaget ved Falkirk.
Robert Bruce skifter side igjen
William Wallace unnslapp med nød og neppe nederlaget ved Falkirk, men hans tid som leder av det skotske opprøret var forbi.
Mel Gibsons film ble kritisert i senk av historikere, men vant fem Oscars i 1996 – bl.a. for beste film.
Braveheart-filmen er full av løgn
Millioner har sett Mel Gibsons spillefilm Braveheart. Den vakte fornyet interesse for Skottlands historie, men filmen ga et vrengebilde av landets lange frihetskamp.
Robert Bruce forrådte ikke Wallace
I filmen forråder Robert Bruce helten William Wallace under det avgjørende slaget ved Falkirk. Men de historiske kildene forteller hvilke riddere og adelsmenn som var til stede under slaget, og ingen av kildene nevner Robert Bruce. Det stemmer at Robert Bruce skiftet side flere ganger under frihetskrigen mot engelskmennene, men det finnes ikke bevis for at han gjorde det mens William Wallace ledet det skotske opprøret.
Wallace erobret ikke engelske byer
Når William Wallace og skottene hans i filmen Braveheart stormer byen York og sender det avhogde hodet av byens sheriff til den engelske kongen, er det ren fantasi. Wallace angrep nok Nord-England, men han plyndret bare småbyer. Først da Robert Bruce ble konge, falt store engelskkontrollerte byer som f.eks. Berwick.
Krigen endte ikke med seieren i Bannockburn
Mel Gibsons film ender i det rene vrøvl: William Wallace tortureres til døde, og samtidig dør Edvard – selv om den engelske kongen i realiteten ikke døde før to år senere, i 1307. Etter dette ser man skottene anført av Robert Bruce storme frem mot engelskmennene ved Bannockburn, der de ifølge filmen vinner sin frihet. Slaget ved Bannockburn fant sted i 1314, og selv om skottene vant, skulle det ytterligere 14 års frihetskamp til under Robert Bruce før Skottland ble selvstendig igjen.
I stedet valgte den skotske adelen å utnevne de to ledende utfordrerne til den skotske tronen som landets nye verger: Robert Bruce og John Comyn, hvis familie hadde støttet den avsatte kongen John Balliol.
Robert Bruce skjønte snart at den skotske adelen ikke hadde til hensikt å støtte hans krav på tronen. De ville i stedet ha den avsatte John Balliol tilbake. I 1302 valgte Bruce derfor å bytte side – igjen.
Men selv om Robert Bruce støttet Edvard 1. utad, la han planer bak ryggen på både kongen og den skotske adelen. I all hemmelighet samlet han støtte til et storstilt opprør ledet av ham selv.
I 1305 klarte Robert Bruce til og med å få rivalen Comyn til å støtte sitt krav på tronen – mot å få tildelt alle Bruce-familiens landområder i Skottland når Robert ble kronet.
Men like etterpå avslørte Comyn planene for den engelske kongen. Dermed måtte Bruce forlate hoffet over hals og hode.
John Comyn ble brutalt drept. Først stakk Robert Bruce ned rivalen med kniv, deretter ble Comyn halshugd av noen menn han hadde med seg.
Året etter tok Robert Bruce hevn da han fikk lokket Comyn til et møte i kirken i Dumfries nær grensen til England. Robert trakk kniven og stakk ned rivalen på hellig grunn. Ugjerningen på hellig grunn fikk paven til å ekskommunisere Bruce.
Nykronet monark må flykte
Seks uker etter drapet på Comyn lot Robert Bruce seg krone som konge av Skottland. Landets kirke støttet ham, men adelen var fortsatt splittet. Spesielt Comyns støttespillere søkte hevn.
Samtidig var en engelsk hær på vei sørfra for å stoppe opprøret, og Edvard 1. erklærte Robert Bruce fredløs og konfiskerte familiens eiendommer i England.
Skottenes nykronede konge gikk straks på offensiven, og i juni 1306 dro han og en styrke på 4500 mann til byen Perth, der 3000 engelske soldater forsvarte bymurene.
Bruces beleiring endte i katastrofe. Han oppfordret engelskmennene til å følge riddernes uskrevne lover og utkjempe et åpent slag, men for å vinne tid svarte de at det var for mørkt og at slaget måtte utsettes til neste morgen.
Den nykronede kongen godtok argumentet og slo leir for natten.
De fleste kampene mellom Robert Bruce og engelskmennene fant sted nær Edinburgh, der Skottland er smalest.
Hvis Robert Bruce hadde visst at Edvard 1. hadde erklært ham fredløs, ville han neppe ha opptrådt så uforsiktig.
Man kunne ustraffet bryte sitt ord til en fredløs – og det var det engelskmennenes leder hadde til hensikt å gjøre. I ly av natten stormet engelskmennene den skotske leiren.
Under de kaotiske kampene som fulgte, fikk Robert Bruce hele tre hester drept under seg, men hver gang ble han reddet av sine menn.
Skottene var i overtall, men engelskmennene kunne dra nytte av overraskelsesmomentet og omringet skottene. Først i siste øyeblikk klarte noen av Robert Bruces riddere å trenge gjennom engelskmennenes rekker slik at han kunne flykte.
Kongen reddet livet, men hæren hans gikk tapt, og engelske soldater fikk nå fritt spill. Robert Bruce måtte gå under jorden.
Kong Sommer blir latterliggjort
Engelskmennene omtalte hånlig Robert Bruce som «kong Sommer» fordi han hadde regjert så kort tid. Satiriske vers ble spredt over de britiske øyer.
«Nå har kong Sommer søkt tilflukt på heia – komme til byen vil han ikke», lød det i et av dem.
Ifølge en legende gjemte Robert Bruce seg i en hule der han satt og betraktet en edderkopp som forsøkte å spinne et nett. Først med det sjette forsøket klarte den det, og det utrettelige rovdyret inspirerte kongen til ikke å gi opp.
Robert Bruce innså imidlertid snart at han ikke kunne føle seg trygg i den skotske utmarken. Da han forsøkte å sende sin kone og datter i sikkerhet hos sin søster i Norge, ble de tatt til fange av engelskmennene. I den forbindelse ble hans yngste bror torturert og henrettet.
Vinteren 1306–1307 søkte Bruce tilflukt på Hebridene nordvest for det skotske fastlandet sammen med noen få lojale støttespillere og sine tre gjenlevende brødre. Ifølge legenden måtte de gjemme seg i huler mens Bruce samlet nye styrker for å kaste ut engelskmennene.
Allerede neste vår gjorde han et forsøk, men felttoget begynte med en fiasko og en personlig tragedie: To av Robert Bruces brødre, Alexander og Thomas, tapte et slag mot en skotsk klan som støttet Comyn-familien. Begge brødrene ble henrettet som hevn.
Bruces forsøk på å verve soldater mislyktes også. Da skottenes konge gikk i land i Skottland, hadde han bare 600 fotfolk. Og ikke lenge etter sto de overfor 3000 engelske riddere.
Norsk dronning sendte soldater til sin bror
Da det så som mørkest ut for Robert Bruce sommeren 1306, forsøkte han å sende sin kone og datter i sikkerhet i Norge.
Når han valgte nettopp Norge, henger det sammen med at søsteren hans bodde her – enkedronning Isabel (1272–1358).
Isabel hadde kommet til Norge i 1292 for å gifte seg med kong Eirik 2. Magnusson. Frem til kongens død syv år senere var hun en av hans viktigste rådgivere.
Selv som enke beholdt Isabel sin mektige posisjon. Hun deltok på en rekke offisielle sammenkomster og spilte etter alt å dømme en aktiv rolle i norsk politikk.
Isabel kom aldri tilbake til Skottland, men hun sørget for å sende soldater til Robert Bruces frihetskamp. Hvem disse nordmennene var, vet man ikke med sikkerhet. Øygruppene Orknøyene og Shetland nord for Skottland tilhørte den norske kronen fra vikingtiden til 1470, så det er sannsynlig at Isabel skaffet forsterkninger til broren på øyene.
Men Robert Bruce utnyttet terrenget til sin fordel. Han befalte sine menn å ta oppstilling på en haug som var omgitt av myr på to sider, og som de tunge engelske rytterne ikke kunne forsere. Derfor ble de nødt til å angripe front mot front.
Men skottene hadde hatt tid til å grave tre dype grøfter som de engelske rytterne styrtet ned i under angrepet. Den skotske poeten John Barbour beskrev slaget seks tiår senere:
«Så kunne man høre den forferdelige lyden da spyd og rustning voldsomt brast – og skrik og stønn ble ytret av de sårede.»
Bak de dype grøftene og en mur av spyd holdt de tallmessig underlegne skottene stand til fienden ga opp. Robert Bruce hadde vunnet en liten, men psykologisk viktig seier over engelskmennene.
«Folk tror at Bruce vinner over alle som går mot ham», skrev en frustrert engelsk hærleder hjem fra Skottland.
Ny strategi snur krigen på hodet
Troen på seier ble enda større da den 68 år gamle Edvard 1. døde 7. juli 1307 etter lang tids sykdom.
Ifølge en myte hang Robert Bruces søster og grevinne Isabella i bur utenpå engelske borger. I virkeligheten satt de i en slags fengselsceller inne i festningene.
Kongens søstre endte bak lås og slå
Da Robert Bruce ble konge av Skottland i mars 1306, lot han seg krone for øynene på sin kone Elizabeth som dermed ble skotsk dronning. To av søstrene hans, Mary og Christina, deltok også i seremonien som kulminerte med at grevinne Isabella av Buchan satte kronen på Roberts hode.
I september samme år ble de fire kvinnene tatt til fange av engelskmennene, og det ventet dem en etter riddertidens begreper usedvanlig grusom straff.
Elizabeth ble satt i husarrest og slapp dermed billigst unna – sannsynligvis fordi hun var av irsk avstamning og den engelske kongen ikke ønsket uro i Irland. Roberts yngre søster Christina ble sendt til et engelsk kloster der hun ble holdt isolert i en celle i årevis.
Det gikk hardest ut over Roberts søster Mary og grevinne Isabella, som hadde kronet ham. De to kvinnene ble sperret inne i bur som ifølge middelalderkilder sto i festningene Roxburgh og Berwick. Straffen skulle ydmyke den skotske kongen.
Først etter seieren ved Bannockburn åtte år senere lyktes det Robert Bruce å kjøpe dem fri.
Den engelske kongen etterlot seg en svak arving, Edvard 2., som trengte tid til å trygge tronen. I mellomtiden kunne Robert Bruce samle hele Skottland bak seg og trene sin voksende hær.
Bruce var klar over at han måtte utvikle en ny strategi i krigen mot engelskmennene hvis han skulle ha noen sjanse i det lange løp. De store engelske invasjonshærene var bedre utrustet enn skottene, men Bruce visste også at fienden ikke hadde mulighet for å stasjonere store styrker i Skottland året rundt.
Den skotske historikeren Walter Bower beskrev hans nye strategi 100 år senere:
«La Skottlands krigskunst være denne: fotsoldater, fjell og myrlendte strøk. La hennes skoger, hennes bue og spyd være barrikade. La faren lure i alle hennes trange kløfter, blant hennes grupper av krigsmenn. Og la hennes åkrer brenne så sterkt at hennes fiender flykter.»
Stirling Castle skulle komme til å spille en avgjørende rolle i den skotske frihetskampen. Slaget ved Bannockburn ble utkjempet ikke langt fra slottet i 1314.
Om våren, når de engelske hærene kom til Skottland, flyktet Bruce og hans menn opp i det skotske høylandet eller gjemte seg i skogene. Om høsten, når engelskmennene dro hjem og etterlot seg små garnisoner, kom skottene ned fra fjellene og tok tilbake borgene.
Kampene fortsatte i syv år mens Bruce sikret seg borg etter borg med sin nye taktikk. Men i 1314 varte beleiringen av den viktige borgen Stirling Castle i flere måneder.
Engelskmennene sendte en mektig hjelpehær, men i stedet for å flykte opp i fjellene som vanlig, satte Robert Bruce seg fore å stoppe fienden ved bekken Bannockburn litt sør for Stirling Castle den 23. juni 1314.
Den engelske overmakten var overveldende. Robert Bruce hadde over 7000 fotfolk og 600 ryttere mens Edvard 2. hadde samlet nesten dobbelt så mange fotfolk og 3000 riddere.
Fallgruver med spisse påler sikret skottene seieren ved Bannockburn
Sommeren 1314 er Stirling Castle, engelskmennenes viktigste borg i Skottland, under beleiring. Derfor fører den engelske kongen personlig en mektig hær nordover for å fordrive Robert Bruces opprørere. Men denne gangen flykter ikke skottene.
Engelskmennene kommer
Den 23. juni er Edvard 2. fremme i Stirling. På den andre siden av elven Bannockburn er skottene i ferd med å innta sine posisjoner. Engelskmennene angriper, men blir overrasket av fallgruvene som skottene har gravd langs veien. Ridderne blir derfor nødt til å ri rett inn i den muren av lange spyd som skotske fotfolk sperrer veien med.
Skotsk overtak
Mens kampene raser, forsøker en liten gruppe engelske riddere å komme seg øst for de skotske linjene for å avskjære fiendens fluktrute, men på den andre siden av skogen venter skottenes baktropp og avverger angrepet.
Dårlig leirsted
Etter kampene den første dagen krysser engelskmennene Bannockburn lenger øst og slår leir for natten i et sumpområde. En skotsk adelsmann i engelsk tjeneste deserterer og sier at de engelske soldatene er demoraliserte etter kampene den første dagen og en dårlig nattesøvn.
Overraskelse ved daggry
Kort tid etter daggry marsjerer skotske fotfolk med lanser ut av skogen og setter kursen mot den engelske leiren. De engelske bueskytterne sendes frem, men deres forsøk på å tynne ut skottene mislykkes da de selv blir beskutt av tallmessig underlegne skotske bueskyttere.
Engelskmennene taper
Idet den engelske hæren blir presset tilbake, blir flukten avskåret av bekkene Bannockburn og Pelstream. Ridderne og væpnerne deres har for tunge rustninger til at de kan krysse bekkene. Kong Edvard klarer å komme unna, men tusenvis av hans soldater blir enten hugget ned eller drukner. Det engelske nederlaget er totalt.
Det var en av disse engelske ridderne som holdt på å gjennombore Robert Bruce med lansen sin allerede før slaget, men han fikk hodeskallen kløyvd i to da den skotske kongen svingte stridsøksen.
Resten av dagen klarte skottene å holde fienden stangen. Neste morgen forventet engelskmennene at de undertallige skottene enten ville stikke av eller forsøke å forsvare sin posisjon. Men i stedet gikk Robert Bruce til angrep over en åpen åker mot en hær som var dobbelt så stor som hans.
Overraskelsesangrepet fanget den engelske hæren mellom to bekker slik at den ikke kunne utnytte sin tallmessige overlegenhet. Slaget endte i et knusende nederlag for engelskmennene. Da dagen var omme, lå omtrent 5000 døde igjen på slagmarken, mens skottene bare hadde mistet 500.
Selv om Bannockburn var Skottlands største seier over England, klarte Edvard 2. å flykte fra slagmarken, og krigen fortsatte.
Skottland vinner sin frihet
Etter seieren ved Bannockburn gikk skottene på offensiven. Robert Bruces hær herjet og plyndret engelskmennene.
«Mister du Berwick, mister du hele norden.» Havnebyen Berwicks kommandant, 1318.
For Edvard 2. var det verste at skottene beleiret havnebyen Berwick rett sør for dagens skotsk-engelske grense. Tollinntektene fra handelsknutepunktet var en viktig inntektskilde for den engelske statskassen.
Situasjonen i Berwick var dyster. Byens kommandant, Maurice de Berkeley, fikk smuglet ut et brev der han ba sin konge om å komme ham til unnsetning:
«Jeg forsikrer deg, sir, mennene dine sulter. Hvis du ikke tenker på oss eller dem som er her, så tenk på byen din, som du har så kjær. Mister du Berwick, mister du hele norden.»
Men det kom ingen hjelp, og i 1318 falt byen.
Skottenes plyndringer fortsatte uten at engelskmennene kunne forhindre det. Men krigen hadde etter hvert kommet inn i en bakevje, og ingen av partene hadde krefter til å vinne den. I desperasjon forsøkte Robert Bruce å invadere Irland for å vriste øyboerne fri av Englands klør slik at de kunne støtte ham. Men invasjonen mislyktes.
Det ble i stedet begivenheter ved det engelske hoffet som satte punktum for krigen. I 1327 tvang dronningen og hennes elsker den upopulære Edvard 2. til å abdisere. De satte henne og kongens 14 år gamle sønn på tronen under navnet Edvard 3.
Ifølge en irsk middelalderkrønike seilte Edvard Bruce til Irland med 300 skip.
Skottenes invasjon av Irland mislyktes
I 1315 sendte Robert Bruce sin siste gjenlevende bror, Edvard, til Irland. Han skulle slå engelskmennene og krones til konge. Men ingenting gikk etter planen.
Ved ankomsten til Irland håpet skottene at befolkningen ville hylle dem som befriere etter 150 års engelsk undertrykkelse. Men for hver irsk adelsmann som sluttet seg til Robert Bruces bror Edvard, gikk et av irens familiemedlemmer over til engelskmennene – i håp om å få overta jorden.
Samtidig ble Irland rammet av en hungersnød som gjorde at den skotske hæren på 6000 mann og en enda større engelskvennlig irsk styrke tappet Irland for alt som kunne spises. Irenes kampånd og vilje til å slutte opp om Edvard Bruce var derfor begrenset.
I tre år raste kampene før det avgjørende slaget fant sted ved Faughart, nær den nåværende grensen mellom Irland og Nord-Irland.
Edvard spredte sine etter hvert bare 2000 menn så tynt at engelskmennene nedkjempet dem lett. Robert Bruces siste bror falt i slaget. Engelskmennene halshugget liket, skar kroppen i fire og sendte delene til hvert sitt hjørne av Irland – for å skremme andre fra å slutte seg til skottene.
England var utpint etter mer enn 30 års krig mot skottene og samtidige kriger mot Frankrike og irske opprørere. Den unge kongen trengte fred for å gjenoppbygge landet sitt, og 17. mars underskrev England og Skottland en fredsavtale som anerkjente Skottland som et selvstendig land med Robert Bruces slekt som konger.
Engelskmennene kalte fredsavtalen «turpis pax» – den skammelige freden – mens skottene hyllet Robert Bruce. Den sanne Braveheart hadde skapt et fritt og uavhengig skotsk kongerike.
Robert Bruce fikk imidlertid ikke nyte Skottlands frihet så lenge. Bare ett år senere døde den skotske frihetshelten, 54 år gammel. I England forsøkte man å sverte hans ettermæle ved å hevde at Bruce døde av «den urene sykdommen» – altså spedalskhet.
Men ingen skotske kilder støtter den påstanden. Ting tyder i stedet på at kongen spiste og drakk så mye at livsstilen hans til slutt tok livet av ham. Hans sønn etterfulgte ham på den skotske tronen.