Russlands keiserinne fanget i Rasputins klør

Vel ute fra soverommet, beordrer kommandanten Jurovskij alle ned i husets kjeller. Annen etasje, hvor soverommene ligger, er for farlig på grunn av kampene i byen, lyder forklaringen hans.

Da de kommer ned i et nesten tomt kjellerrom, utbryter Aleksandra anklagende: «Det er ikke engang noen stoler her!»

Den bydende tonen får en befippet Jurovskij til å beordre et par stoler hentet. Aleksandra og hennes kronisk syke sønn, tronfølgeren Aleksej, får lov til å sette seg. De ni andre må stå.

Alle stirrer på Jurovskij, som plutselig trekker frem en pistol. Lyden av tunge støvler fyller det lille rommet idet 10 bevæpnede vakter slutter seg til ham.

«Eksekutivkomiteen for Urals råd av arbeider-, bonde- og soldatrepresentanter har besluttet at dere skal henrettes», leser Jurovskij opp med høy stemme.

Et skudd runger. Forferdet ser Russlands siste keiserinne sin mann falle om.

Denne skjebnesvangre sommeren i 1918 hadde Aleksandra Fjodorovna sittet på toppen av Russlands mektige imperium i 24 år uten å ane at katastrofen som skulle ramme tsardømmet i stor grad skyldtes henne selv.

I to tiår hadde hun ignorert folkets kvaler og styrt sin notorisk svake ektemann som en marionett til å treffe den ene fatale beslutningen etter den andre.

Hva verre var, hadde hun alliert seg med en sexgal mystiker som presset ikke bare hennes familie, men hele Russland ut over avgrunnens rand.

Kroning endte blodig

Det som i 1918 endte med et pistolskudd, begynte 34 år tidligere med søt musikk.

Den 13. juni 1884 deltok Aleksandra, den gang kjent som Alix, i bryllupet til sin eldre søster i Vinterpalasset i St. Petersburg. Den eventyrlige rammen for bryllupet var ikke fremmed for den bare 12 år gamle Alix.

Hun bodde sammen med sin far, storhertug Ludvig 4, og sine søsken i Darmstadt i den tyske delstaten Hessen. Selv om farens storhertugdømme verken var spesielt stort eller mektig, hadde det sterke forbindelser.

Alix' mor, Alice, var datter av Storbritannias dronning Victoria – Europas mektigste hersker. Alix var derfor vant til luksus. Hun hadde imidlertid også stiftet bekjentskap med livets mørke sider. Både moren og to søsken døde da hun var liten.

Sommeren 1884 ble hennes første møte med kjærligheten. Under bryllupsfesten i St. Petersburg ble hun forelsket i Russlands tronarving, den 16 år gamle Nikolaj Romanov, som var sønn av tsar Aleksander 3 og den danskfødte keiserinnen Dagmar.

Kjærligheten ble gjengjeldt, og 10 år senere, den 26. november 1894, ble det unge paret viet med deltagelse av monarker fra hele Europa.

Bryllupet hadde imidlertid en tragisk bakgrunn. Noen uker tidligere hadde Nikolajs far og Russlands regjerende tsar, Aleksander 3, dødd, og unge Nikolaj fryktet oppgaven som Russlands leder.

«Jeg er ikke forberedt på å bli tsar. Jeg aner intet om å regjere», betrodde han svogeren sin.

Den sosialt keitete Aleksandra så heller ikke frem til rollen som tsaritsa. «Jeg er ikke skapt til å stråle foran en forsamling. Det faller meg ikke lett å snakke med folk. Jeg liker mitt indre liv», skrev hun til en venninne.

For å gjøre vondt verre begynte tsarens regjeringstid også med en tragedie. I anledning Nikolajs offisielle kroning den 30. mai 1896 var over en halv million mennesker samlet til en utendørs fest like utenfor Moskva.

Festen var bekostet av tsarfamilien. Men da ryktene begynte å gå om at det ikke var mat nok til alle, begynte folk å kjempe om å komme først til buffeten. 1389 mennesker endte med å bli trampet i hjel.

Befolkningen ga den unge tsaren skylden og døpte ham «Blodige Nikolaj», mens overtroiske russere tolket ulykken som et uhyggelig varsel om fremtiden.

«Den tyske kjerringen» ble lagt for hat
Aleksandra giftet seg til tittelen som tsaritsa på et farlig tidspunkt i tsardynastiets nesten 300 år lange historie. Få år før bryllupet i 1894 led den russiske befolkningen under en katastrofal hungersnød.

Avlingene ble ødelagt før de kunne høstes, og tusenvis døde av sult. Matmangelen ble etterfulgt av koleraepidemier som tok livet av over en kvart million russere.

Mens befolkningen kjempet med sykdom og kronisk fattigdom, veltet tsarfamilien og adelen seg i penger. Misforholdet mellom den rike overklassen og den menige russers ekstreme fattigdom ga på begynnelsen av 1900-tallet grobunn for tallrike arbeideroppstander.

Aleksandras ektemann ble betraktet som en svak leder som hadde vanskelig for å ta en beslutning. Russerne spøkte med at landet i bunn og grunn hadde to ledere: tsaren og den siste personen som hadde snakket med ham. Men hatet til hans utenlandske kone fra et lite og helt ukjent storhertugdømme var større.

Keiserinnens innadvendte personlighet og kjølige fremtoning ga henne i offentligheten kallenavnet «Den tyske kjerringen». Også Aleksandras bestemor, dronning Victoria av England, hørte ryktene om hennes upopularitet.

«Det er din første plikt å vinne folkets kjærlighet og respekt», innskjerpet den erfarne dronningen.

Men Aleksandra visste bedre: «Du tar feil, kjære bestemor. Russland er ikke England. Her trenger vi ikke fortjene folkets kjærlighet. Det russiske folket ærer sine tsarer som guddommelige vesener”.

I januar 1905 kunne ikke engang Aleksandra lukke øynene for folkets vrede. Da stilte 140 000 arbeidere seg opp foran Vinterpalasset for å demonstrere mot stigende matvarepriser forårsaket av Russlands mislykkede krig mot Japan (1904-1905).

Tsarfamilien var bortreist, men politiet ble beordret ut og over 1000 demonstranter ble drept under urolighetene.

Massakren utløste streiker over hele Russland, og urolighetene fortsatte i flere måneder. Den 17. oktober 1905 ga tsar Nikolaj etter og innførte reformer. Tsarens makt ble innskrenket, borgerrettigheter ble innført og den lovgivende forsamling, Dumaen, ble opprettet.

Reformene gjorde Aleksandra rasende. Hun trodde inderlig på prinsippet om tsarens uinnskrenkede og gudegitte makt og presset sin mann til å kjempe for sin historiske rett.

Bare to år senere inndro tsaren uten varsel folkets nye rettigheter. Revolusjonen var slått ned – inntil videre.

Tronarving led av livstruende sykdom
Bak palassets murer levde Aleksandra i selvvalgt uvitenhet sammen med sin mann, deres fem barn og en hær av tjenende ånder. Etter å ha født fire jenter på rappen, var lykken stor da keiserinnen brakte en mannlig tronarving til verden den 25. august 1904.

Sønnen Aleksej ble familiens og i særdeleshet Aleksandras øyensten. Men gleden varte ikke lenge. Aleksej viste seg nemlig å lide av en alvorlig blødersykdom.

Uten å vite det var Aleksandra bærer av sykdommen hemofili, som sønnen hadde arvet. Sykdommen forårsaker spontane blødninger i ledd og muskler og kan medføre et fatalt press på kroppens organer.

Legene kunne intet stille opp, og Aleksandra søkte hjelp i troen. Keiserinnen hadde i forbindelse med sitt giftermål konvertert til den russisk-ortodokse troen, som hun tross en innledende skepsis hadde omfavnet med noe nær fanatisme.

I håp om å få en sønn hadde hun også søkt hjelp hos religiøse mystikere, som mange russere mente hadde helbredende krefter. Da hun fødte Aleksej, var hun overbevist om at det skyldtes mystikerne.

Aleksejs sykdom fikk Aleksandra til å søke alternativ hjelp igjen - denne gangen fra den beryktede mystikeren Grigorij Rasputin, en fattig bonde uten utdannelse som hadde bygget opp et rykte for å være mirakelmaker.

Rasputin kom til St. Petersburg i 1904, der han hadde suksess med å helbrede spesielt kvinner i leiligheten sin. Den kvinnekjære og hemningsløse Rasputin ble imidlertid også beskyldt for seksuelle overgrep.

Mystikeren møtte tsarparet kort etter Aleksejs fødsel og ble raskt en del av familiens indre krets. Hver gang den lille tronfølgeren ble rammet av sykdommen, ba Rasputin for ham, og så ble Aleksej alltid bedre.

Snart rådførte Aleksandra seg også med ham i alle mulige andre spørsmål. Rasputin påsto at han kjente Guds vilje, så alt han sa ble tolket som beskjeder fra de høyere makter.

I stigende grad var det Aleksandra som også bestemte i politiske anliggender. Hennes mann evnet ikke å lede landet, og Aleksandra følte det derfor at det var hennes ansvar å sørge for at tsarstyret ikke kollapset.

«Tsaren er dessverre svak. Men det er ikke jeg, og jeg har til hensikt å være hard», betrodde hun den britiske ambassadøren i Russland.

Rasputin fikk ryktene til å svirre

Aleksandras forhold til Rasputin gjorde henne enda mer upopulær blant befolkningen. Russerne avskydde Rasputin, som hvisket tsaritsaen fordervede tanker i øret og herjet fritt i de adelige kretsene med religiøs galskap, amoralske gjerninger og et eskalerende alkoholmisbruk.

En avis beskrev mystikeren som en «ødelegger av kropper og sjeler», og snart var pressen også fylt med historier om et hemmelig seksuelt forhold mellom Aleksandra og Rasputin. Tsaritsaen avfeide ryktene som «giftig sladder».

Etter hvert som kritikken mot henne vokste utenfor og inne i palasset, skrumpet Aleksandras indre krets inn. Tsaritsaen ble paranoid og stolte ikke på andre enn sin nærmeste familie. Som tsarens kusine Maria formulerte det, hadde tsaritsaen «mistet sin mentale likevekt».

Bedre gikk det ikke med Aleksandras fysiske helbred. Hun hadde lidd av migrene og sterke smerter i rygg og lemmer allerede før hun kom til Russland. Med årene ble smertene verre, og i lange perioder var hun bundet til soverommet eller til en rullestol.

Da første verdenskrig brøt ut i 1914, ble millioner av funksjonsfriske menn sendt bort fra kornåkrene og fabrikkene for å kjempe mot det tyske keiserriket. Som en konsekvens falt matproduksjonen dramatisk og hungersnøden eksploderte.

Mens sulten gnagde i den vanlige russer som måtte stå i kø for bare en enkelt brødskive, fortsatte tsarfamilien å leve i overdådig luksus. Den avgrunnsdype kløften mellom befolkningen og tsaren hadde aldri vært større.

Høsten 1915 traff Aleksandra en beslutning som kom til å besegle hennes og tsardømmets skjebne.

Tsaren overtok hærledelsen

Den russiske hæren hadde lidd en rekke katastrofale nederlag ved fronten. Etter råd fra Rasputin overtalte Aleksandra derfor sin mann – som ikke hadde nevneverdig militær erfaring – til å overta rollen som øverstkommanderende for troppene.

«Det er begynnelsen på ditt glorverdige styre. Det sier Rasputin, og jeg tror fullt og fast på ham,» fortalte hun sin ektemann.

Dagen etter Nikolajs overtakelse trakk 8 av totalt 13 ministre i regjeringen seg i protest. Med tsaren borte fra St. Petersburg for å styre hærens krigsinnsats, overtok Aleksandra i realiteten som regent i landet – med Rasputin ved sin side.

I slutten av januar 1916 utnevnte Aleksandra den tidligere seremonimesteren ved hoffet, Boris Stürmer, til Russlands nye statsminister. Stürmer var en nær venn av Rasputin, som hadde anbefalt ham.

Utnevnelsen av den inkompetente Boris Stürmer var en katastrofe, og etter massivt press måtte Aleksandra frata ham alle posisjoner i november 1916. Men skaden var uopprettelig.

Befolkningen var overbevist om at alle ulykkene skyldtes at Rasputin og den tyskfødte tsaritsaen ga statshemmeligheter videre til fienden. Den 23. februar 1917 gikk over 90 000 kvinnelige arbeidere i streik i St. Petersburg og demonstrerte med skilt der det bl.a. sto «Ned med tsaren» og «Nei til krigen».

Snart sluttet landets soldater seg til protesten mot Nikolaj 2., som måtte abdisere den 15. mars 1917. Tsarstyret ble avløst av en provisorisk regjering. 300 år med uavbrutt tsarstyre var over og katastrofen en realitet.

Husarrest endte i massakre

Tsarfamilien ble først satt i husarrest i et palass utenfor St. Petersburg våren 1917. Men etter hvert som sikkerhetssituasjonen i hovedstaden ble ytterligere tilspisset, besluttet den provisoriske regjeringen å flytte familien utenfor synsvidde og i sikkerhet i byen Tobolsk i Sibir.

Under oktoberrevolusjonen i slutten av 1917 ble den sittende regjeringen veltet av bolsjevikene, og tsarfamilien kom under kommunistenes bevoktning. Men revolusjonen splittet også landet, som snart endte i en blodig borgerkrig mellom kommunistenes Røde hær og Den hvite hæren, som omfattet tsardømmets tilhengere så vel som ukrainere som håpet å vinne sin uavhengighet.

Faren for at tsaren skulle bli befridd og gi fienden en stor symbolsk seier var overhengende. Så da Den hvite hæren nærmet seg Tobolsk i april 1918, flyttet bolsjevikene tsarfamilien til det forlatte palasset i Jekaterinburg.

Noen måneder senere bestemte bolsjevikene seg for å løse problemet en gang for alle og likvidere hele familien. Aleksandra trodde til det siste at hennes sterke tro ville redde familien fra deres pinsler.

«Du trenger ikke bekymre deg. Gud er overalt og vil sørge for et mirakel,» skrev hun til en venninne få uker før tsarfamiliens endelikt.

Mirakelet kom aldri. Den 17. juli beordret bolsjevikkommandanten Jurovskij sine menn å henrette hele familien, tjenerne og livlegen. Ifølge Jurovskij skjøt han først tsaren, hvoretter mennene hans åpnet ild mot de andre i det lille kjellerrommet.

Da skytingen stoppet, viste det seg imidlertid at både døtrene, Aleksej og keiserinnen fortsatt var i live.

«Jeg tror de hadde falt om av skrekk eller muligens med vilje, så de var i live. Vi fortsatte derfor å skyte. Aleksej ble sittende helt skrekkslagen. Jeg drepte ham,» avslørte Jurovskij mange år senere.

Selv Anastasias lille hund Jimmy slapp ikke ut fra kjelleren i live.

Av frykt for at likene skulle falle i hendene på Den hvite hæren, ble de 11 døde kroppene overhelt med syre og delvis brent før de ble etterlatt i en improvisert grav under en øde skogssti.

Først i 1998 fikk tsarfamilien og Aleksandra den tilgivelsen av det russiske folket de aldri mottok i livet. Da ble levningene av tsarfamilien stedt til hvile i katedralen i St. Petersburg under en storstilt høytidelighet.

«Vi har lenge vært tause om denne monstrøse forbrytelsen», sa Russlands daværende president Boris Jeltsin fra talerstolen:

«Det er på tide å si sannheten: Massakren i Jekaterinburg er et av de mest skamfulle øyeblikkene i vår historie».