«Staten, det er meg!» skal Ludvig 14. (1643–1715) ha uttalt. Sitatet rommer essensen av fortellingen om den eneveldige franske kongen som regjerte i 72 år fra han var 4 år. Ludvig 14. gjorde Frankrike til Europas sterkeste makt og seg selv verdig til det tilnavnet han valgte til seg selv: Solkongen.
Som ung la Ludvig 14. sin elsk på farens lille jaktslott i Versailles. Etter sitt første ekteskap besluttet han å bygge det ut i elegant barokkstil. Versailles-slottet ble konstruert etter Solkongens ordre og utviklet seg raskt til sentrum for europeisk arkitektur, etikette, mote, litteratur og kunst.
Følg historien om Ludvig 14. og livet på hans ufyselige praktslott.
Innholdsoversikt
- Tidslinje over Ludvig 14.s liv
- Versailles tar form: Fra jaktslott til Europas prektigste palass
- Versailles-slottets overdådige park
- Kongen holdt hoff på toalettet
- Hofflivet var et skuespill
- Ludvig 14.s elskerinner
- Plantegning over Versailles-slottet
- Etiketten på Solkongens slott
- De kongelige ble satt på porten
- Versailles etter Ludvig 14.s død
På Solkongens tid blir det sagt at praktslottet Versailles har sin helt egen parfyme. Her, på slutten av 1600-tallet, river odøren i nesen.
Eimen er en god blanding av urin, duftvann og svette, ispedd en anelse avføring. Gjester som besøker den rojale residensen 17 kilometer sørvest for Paris, behøver bare å trekke pusten for å vite hvor de befinner seg.
Lukten av Versailles er ikke bare markant, den sies også å overgå stanken i alle andre palasser i Europa.
Årsaken er at alt er større ved den franske kongens hoff – også antall mennesker. Tusenvis av adelsfolk og deres tjenere er stuet tett sammen i slottet, for det er her karrierer skapes og viktige poster besettes.

Versailles-slottet ligger 17 km sørvest for Paris. Versailles var fra 1682 frem til den franske revolusjon i 1789 Frankrikes hovedstad.
Derfor holder alle ut stanken – mange merker den knapt. De er bare lykkelige over å ha klatret så høyt at de kan varme seg i Solkongens stråleglans.
Spesielt utvalgte som får komme tett innpå Ludvig 14., kan ikke unngå å merke seg at den generelle stanken som preger slottet, overgås av majestetens kroppslukt – ifølge en utenlandsk ambassadør minner den om «et vilt dyr».
Ingenting gjøres halvveis på Versailles.
Tidslinje over Ludvig 14.s liv

Ludvig 14. var bare en liten gutt da hans far døde. Oppdragelsen av den kommende regenten ble overlatt til kardinal Jules Mazarin og guvernør Nicolas de Neufville.
1638: Ludvig 14. blir født
Ludvig 14. kommer til verden 5. september 1638 som sønn av Ludvig 13. og Anna av Østerrike.
1643: Ludvig 14.s far dør
Ludvig 13. dør, og Ludvig 14. utnevnes til konge av Frankrike. Han er imidlertid bare fire år, så landet styres reelt av enkedronning Anna av Østerrike og kardinal Mazarin til han er myndig.
1648–1653: Adels- og borgeropprøret «Fronden»
Der bryter ut oppstander i Frankrike på grunn av befolkningens utilfredshet med skatter og det tiltakende eneveldet. Ludvig 14. jages bort fra Paris, og kardinal Mazarin må også forlate landet. Kongen vender tilbake i 1651 og gjenutnevner Mazarin året etter, da kongemakten har gjenvunnet sin autoritet.
1659: Pyreneerfreden
Spania og Frankrike, som har vært i krig siden 1635, underskriver en fredstraktat. Spania må avstå flere områder til Frankrike. Det gjelder bl.a. Artois, Namur og Roussillon. Avtalen markerer en ny epoke i europeisk historie med Frankrike i førersetet.
1660: Kongen gifter seg
Ludvig 14. blir gift med den spanske prinsessen Maria Teresia. Ekteskapet skal fungere som forsoning og et endelig punktum for striden mellom Spania og Frankrike.
1661: Eneveldet innføres
Kardinal Mazarin dør. Ludvig 14. fratar høyadelen en del av dens innflytelse for å samle makten hos seg selv.
1667–1668: Devolusjonskrigen
Med et mål om å skaffe De spanske Nederlandene til den franske krone går Ludvig 14. til krig mot Spania. En allianse mellom Sverige, Nederlandene og England ender med å tvinge Ludvig 14. til å trekke seg. I mai 1668 besluttes det ved Freden i Aachen at Frankrike kan beholde en liten del av Flandern.
1672–1674: Den tredje anglo-nederlandske krigen
England og Nederland hadde opp gjennom 1600-tallet kriget med hverandre på grunn av handelsstridigheder. Frankrike velger å gå inn på Englands side i 1672, og Nederland tvinges til å begrense handelen sin, men kan likevel beholde sin posisjon som sjømakt.
1678-1679: Nijmegenfreden
Ludvig 14. får tilbakelevert noen tidligere erobringer, herunder Franche-Comté og andre områder ved den franske nordøstlige grensen.
1683: Dronning Maria Teresia dør
Dronningen dør på grunn av komplikasjoner fra en bylleinfeksjon. Ludvig 14. reagerer på meddelelsen med en latter og ordene: «Det er første gang hun har voldt meg besvær.»
1684: Ludvig 14. gifter seg igjen
Kongen ekter sin elskerinne Francoise d’Aubigne Maintenon. Den nøyaktige datoen for bryllupet er usikker. Noen historikere hevder at det skal ha funnet sted i oktober 1683, mens andre mener at det først var i januar 1684.
1685: Opphevelsen av ediktet i Nantes
Ludvig 14. sløyfer Henrik 4.s forordning fra 1598 som ga hugenottene flere borgerrettigheter og mer religionsfrihet. Opphevelsen av rettighetene får 200 000 hugenotter til å forlate Frankrike til stor skade for landets økonomi.
1688–1697: Den pfalziske arvefølgekrig
Nok en krig der europeiske makter prøver å forhindre at fransk ekspansjonistisk politikk bryter ut. Etter Frankrikes annektering av Strasbourg i 1681 og Luxembourg i 1684, samt den franske hærens angrep på Pfalz, velger England å sette seg i spissen for en koalisjon av land som vil sette en stopper for den franske fremrykningen. Krigen slutter på grunn av partenes gjensidige utmattelse. Ved freden i Rijswijk i 1697 besluttes det at Ludvig 14. må gi opp de fleste av sine annekteringer, men han får lov til å beholde Strasbourg.
1711–1714: Arvinger dør
Ludvig 14. rammes av personlige tragedier over en kort årrekke. Først dør hans eldste sønn, Ludvig, som etter sin død ble kjent som Le grand dauphin (1661–1711). Deretter mister Solkongen to sønnesønner, Ludvig, hertugen av Burgund, også kjent som Le Petit Dauphin (1682–1712), og Charles, hertugen av Berry (1686–1714).
1715: Solkongen dør
Ludvig 14. dør den 1. september 1715 og etterlater et land i krigsgjeld til sitt fem år gamle oldebarn, Ludvig 15. Solkongen rakk å regjere i 72 år og 110 dager. Der finnes fortsatt ikke et statsoverhode i europeisk historie som har sittet lengre tid ved makten enn ham.
Versailles tar form: Fra jaktslott til Europas prektigste palass
Sett utenfra var Versailles et overdådig mesterverk og 1600-tallets største underverk. Ingen andre fyrstepalasser kunne måle seg med kong Ludvigs slott, verken i størrelse eller i prakt.
Det første Versailles var bare et kongelig jaktslott.
«Et lite papp- chateau som Ludvig 13. bygde slik at han ikke behøvde å sove på halm», som den evig syrlige hertugen av Saint-Simon uttrykte seg i sine memoarer.
Han bodde på Versailles i flere tiår og skrev senere ned inntrykkene derfra med sylskarp penn.
Kongens etterfølger, Ludvig 14., tilbrakte sin barndoms lykkeligste stunder på jaktslottet. Hjort og villsvin streifet rundt i de dype skogene, og for en gutt som foretrakk å sitte på en hesterygg fremfor i en myk stol, var det lille slottet et sant paradis.
Stedet hadde fortsatt en spesiell plass i Ludvigs hjerte da han tok makten i egne hender og innførte eneveldet i 1661.

Ludvig 14.s tilnavn «Solkongen» var en del av hans selviscenesettelsesprosjekt som holdt ham beskjeftiget hele livet.
Den 22 år gamle kongen inviterte venner og elskerinner til løsslupne selskaper på det vesle jaktslottet, der parken ble scene for skuespill og konserter i de lange sommerkveldene.
Louvre i Paris var stedet han styrte riket fra, mens Versailles fungerte som lekeplass.
Men i august samme år fikk Ludvig en ny idé, da han møtte opp til fest hos sin finansminister, Nicolas Fouquet. Dette arrangementet markerte et avgjørende vendepunkt for Solkongen.
Det storslåtte gildet fant sted på ministerens nyoppførte Vaux-le-Vicomte nær Paris. Slottet var omgitt av en veltrimmet park med fontener, innsjøer, kanaler, statuer og appelsintrær, og innvendig var utsmykningen om mulig enda mer ekstravagant:
Takene var vakkert dekorert, salongene forgylt, overalt hang gobeliner, skapene bugnet av gull- og sølvtøy, og møblene var de vakreste og mest dyrebare som kunne oppdrives i Europa.

Nicolas Fouquest (1615–1680) støttet kardinal Mazarin og ble i 1653 utnevnt til finansminister.
Ludvig beundret sin ministers luksuriøse omgivelser med like deler beundring og misunnelse, og han hadde knapt forlatt festen før han tok en rask beslutning:
Han ville overgå Vaux-le-Vicomte med et imponerende barokkslott som med sin overjordiske skjønnhet skulle få hele verden til å dåne. Vidunderet skulle bygges opp omkring jaktslottet i hans elskede Versailles.
Arkitektene lyttet med rynket panne, da Ludvig beskrev sine ønsker om overdådige saler og pompøse parker.
De sto samlet i sin motstand mot prosjektet: avstanden til Paris var for stor, utsikten elendig, jorden for sumpet, og det fantes ikke rent vann.
Det kunne vel ikke finnes en verre byggeplass i hele riket. Men Ludvig var ikke til å rikke.
«Det ga ham stor tilfredshet å tromle over naturen og bruke pengene og oppfinnsomheten sin til å forme den etter sin vilje», skrev Saint-Simon. Det ble som majesteten ønsket.
Adelen stues sammen
Versailles ble omgjort til en hektisk byggeplass, der stillaser skjøt opp rundt jaktslottet, og tusenvis av arbeidere vrimlet rundt.
Det måtte flere runder med omfattende byggearbeid til før kongen kunne flytte inn i sitt nyoppførte hjem sammen med familie, ministre og hoff i 1682 – 21 år etter besøket på Vaux-le-Vicomte. Selv da var parken langt fra ferdig.
Over 36 000 menn arbeidet jevnt og trutt med å grave kanaler, plante trær og anlegge innsjøer.

Ludvig 14. bygde ut det lille slottet Versailles og gjorde det til et forbilde for hele Europa. Alt på Versailles-slottet var skapt for å imponere og vise Solkongens eneveldige makt. Blant folket ble det funklende palasset til gjengjeld et symbol på hvor fjernt kongen levde fra sine undersåtters trengsler.
Innenfor var speilsalen, som med tiden skulle bli slottets mest staselige rom, fortsatt under bygging, men de andre rundt 350 rommene var så godt som innflyttingsklare.
Ludvig og hans familie inntok de gjeveste og største gemakkene i hjertet av bygningen. Her kjente prakten ingen grenser.
Det var høyt under taket i de kongelige suitene. Himlingen var dekorert med forgylt stukkatur eller dekket av malerier.
Store speil, innlagt marmor eller kunst i gylne rammer prydet veggene, og hvite damaskgardiner omkranset de høye vinduene.
Versailles fikk avleggere i hele Europa
Beskrivelser av Ludvig 14.s palass sparket i gang en byggeboom på hele kontinentet. Alle herskere måtte ha sitt eget Versailles.
Fra alle deler av Europa valfartet høyadelige og ambassadører til Versailles for å møte Solkongen og oppleve en overdådighet som det ikke fantes maken til noe sted.
De besøkende ble overveldet av prektig inventar, de symmetriske hagene og vrimmelen av parykkledde adelige iført kostbare drakter.
På kort tid seilte Versailles-slottet opp som det store forbildet for alle andre europeiske hoff, både når det handlet om livsstil, mote og kultur.
Konger og fyrster nøyde seg ikke med å oppføre seg som Ludvig 14. og etterligne hans seremonifylte hverdag.
De ga seg også til å bygge kopier av Versailles i håp om å kunne låne bare litt av Solkongens prestisje.
Overalt i Europa dukket det opp nye slott, og kontinentets kronede hoder konkurrerte om å være mest franske.

Charlottenburg
Preussens konger hadde store ambisjoner, men hvis de skulle bli tatt på alvor, måtte de omgi seg med en passende prakt. Derfor ble arkitekter sendt på studietur til Versailles før de gikk i gang med å bygge om og utvide slottet utenfor Berlin først på 1700-tallet.

Drottningholm
Den svenske kongefamiliens residens nær Stockholm kalles også «Nordens Versailles». Navnet er treffende, for det nåværende barokkslottet med den storslåtte parken ble skapt i siste del av 1600-tallet etter fransk inspirasjon. Det ble tatt opp på UNESCOs liste over verdens kulturarv i 1991.

Vinterpalasset
På 1700-tallet ville de russiske tsarene anerkjennes som sofistikerte europeere. Et ledd i denne ambisjonen var å gi rikets nye hovedstad, St. Petersburg, et Versailles. Italieneren Rastrelli tegnet det praktfulle Vinterpalasset i 1754-1762, og det forble tsarens hovedresidens frem til revolusjonen i 1917.
Møblene hadde forsølvede bein, sengene var omgitt av gylne brokadeforheng, og fra takene kastet enorme lysekroner et magisk skjær over de fornemme salongene.
På utsiden var det vidstrakte slottskomplekset prakt fra ende til annen, men innendørs bleknet glansen jo lenger unna kongens gemakker man kom.
For hoffet ble innkvartert etter en striks rangorden, med de mektigste fyrstene nær kongen og adelige av lavere rang stuet bort i rom langt unna.
Versailles’ minst betydningsfulle adelsfamilier måtte ta til takke med bittesmå rom, mange av dem uten vinduer og med så lav takhøyde at det ikke var mulig å stå oppreist. Her risikerte beboerne å bli glemt.
Da Solkongens ektefelle på slutten av 1600-tallet skulle ha ny hoffdame, ba hun om å få en adelskvinne som var fraskilt eller enke.
En person med akkurat de kvalifikasjonene lot seg ikke oppdrive på Versailles, mente man.
Men så kom en av slottets embedsmenn til å tenke på en eldre hertuginne som visstnok bodde i et avsidesliggende kvistrom. Hun viste seg å være sultedøden nær i sin ensomhet, så hun tok takknemlig imot tilbudet om jobben som hoffdame.
Versailles-slottets overdådige park




Alt sto på rekke i orangeriet
På Solkongens tid var appelsiner ren luksus, og i orangeriet hadde kongen sin egen forsyning. Appelsintrærne sto oppstilt i ulastelig orden i hver sin kasse slik at de lett kunne flyttes innendørs om vinteren.
Kanaler var kongens Venezia
På den 1,5 km lange Grand Canal og den kryssende Petit Canal lot majesteten seg underholde med gondolseilas. Den var bemannet av venetianske fagfolk.
Majesteten dro på hytta
Når Ludvig 14. fikk nok av livet ved hoffet, flyttet han ut til lystslottet Grand Trianon – gjerne med en elskerinne.
Ingen adgang for kongen
I 1774 forærte Ludvig 16. palasset Petit Trianon til sin hustru, Marie-Antoinette. Her fikk ikke engang kongen lov å komme på besøk uten å være invitert.
Kongen holdt hoff på toalettet
Det ombygde jaktslottet var blitt til en livlig by med rundt 5000 innbyggere. Korridorer og trappeoppganger var fulle av mennesker som hastet hit og dit.
En og annen vandret rundt i selskap med kyr som ble trukket bort til rom med små barn for å levere fersk melk.
De store dyrene fylte godt opp i korridorene, men bærestolene opptok enda mer plass. For slottet fikk flere taxiselskaper som hadde i oppgave å transportere hoffolk rundt i de endeløse korridorene – bare kongefamilien fikk la seg befordre i egne bærestoler.
Taxitjenesten ble så populær at det snart ble mer vanlig enn uvanlig med trafikkork i korridoren.
Etter mørkets frembrudd var det ikke til å unngå at bærerne braste inn i hverandre i gangene, der fakkelbærere sørget for den sparsomme belysningen.
Senere, når trafikken hadde stilnet, hørtes lyden av fortvilte rop fra folk som hadde gått seg vill, eller av den sakte plaskingen fra en nattevandrer som urinerte i en krok.

Toalettkassens fløyelssete var deilig og mykt, men boksen under var ikke alltid like tett, med de følger det fikk.
Rundt om i gangene var det satt inn knøttsmå «avtredelsesrom». Disse var utstyrt med en trebeholder med et hull øverst.
Potte tette var de ikke, latrinene, så innholdet trakk ofte gjennom gulvbordene til rommene under.
I tillegg var det få slike beholdere, og hoffolk som var for utålmodige til å stå i kø eller for sarte til å holde ut stanken, ga gjerne etter for tissetrangen i korridorene.
I sine egne rom hadde slottets beboere nattpotter, og selv om det var uttrykkelig forbudt, ble de som regel tømt ut av vinduet.
Nedenfor risikerte tilfeldig forbipasserende å få det illeluktende innholdet rett i hodet.
Solkongen selv var bedre stilt enn sine undersåtter, for hans toalettbesøk skjedde på en stol med hull i det fløyelspolstrede setet.
Her holdt kongen gjerne hoff om morgenen, og ingen av de beærede tilskuerne lot seg merke av de særegne lydene som akkompagnerte kongens ord om statens anliggender.
Hofflivet var et skuespill
Ludvig omga seg med overflod, men privatliv var en luksus han aldri unte seg selv. Fra han slo øynene opp, til han la seg om kvelden, var han omgitt av en nøye utvalgt skare av undersåtter som så det som en ære å følge ham overalt.
Allerede fra første dag i det ombygde Versailles var kongens hverdag satt i system, med et omfattende sett av tidsslukende ritualer.

I visse tilfeller kunne gjester som dramatikeren Molière sitte på en krakk og se på mens Solkongen spiste.
På den måten sikret han seg at Frankrikes tradisjonelt gjenstridige adel hadde det altfor travelt til å rotte seg sammen mot kronen.
Ville hertuger og markiser ha makt og rikdom, måtte de hver eneste dag kretse som planeter rundt Solkongen. De ble tildelt egne roller i det omhyggelig iscenesatte skuespillet som hofflivet på Versailles utgjorde.
For de utvalgte var dagens første plikt å overvære morgenritualet, den såkalte lever – fransk for å «stå opp».
Ved åttetiden hver morgen lot Ludvig 14. seg vekke av en hviskende stemme, som varsomt fortalte at det var på tide å se dagen i øynene. Så ble han tilsett av sine livleger før han reiste seg.
Rundt hundre adelige så på mens kongen fikk morgenstellet utført. Tjenere tok nattskjorten av ham, før de barberte og friserte den nakne monarken etter alle kunstens regler.
Til slutt ble han kledd på. Bad hørte ikke til rutinen, og Ludvigs tyrkiske badstue ble stort sett brukt til møter med elskerinner.
Ludvig 14.s elskerinner
Når kongen hadde fått på seg alle klærne i den evig ufravikelige rekkefølgen, valgte han én av sine 400 parykker. Hele samlingen var frisert, parfymert og pudret etter alle kunstens regler, men også full av utøy.
Morgenstellet var bare det første av mange ritualer som de adelige hadde plikt til å delta i.
Frem til sent på kvelden deltok de i prosesjoner, messe, jakt og kveldsunderholdning i form av for eksempel kortspill eller konsert – som regel bare som passive tilskuere til kongens fornøyelser.
Først rundt 22.30 var tiden endelig inne for dagens siste seremoni, der Ludvig gikk til ro. Under kveldsstellet skulle en tilskuer lyse for ham:
«Kongen så seg rundt i rommet og sa navnet på én av de tilstedeværende, og overtjeneren ga denne stearinlyset. Det ble regnet som en betydelig ære, takket være kongens evne til å gi de minste ubetydeligheter vekt», beskrev Saint-
Simon. Han ble selv tildelt rollen som lysestake fra tid til annen.
Imens så resten av den tallsterke forsamlingen på at Ludvig 14. lot seg kle av, fikk øynene skylt og håret frisert.
Først når Solkongen lå i sengen, kunne Frankrikes mektigste menn trekke seg tilbake og puste ut etter en lang og dørgende kjedelig dag.
Boligen går i arv
Ingen adelig torde å skulke unna kongens rutiner på Versailles:
«Han fikk med seg alt, noterte seg fraværet av de som normalt oppholdt seg ved hoffet, og selv de som sjelden var til stede», noterte Saint-Simon.
En hertug som snek seg til en fridag i Paris, risikerte å møte stengte dører tilbake på slottet.
Alle franskmenn higet etter å komme tett på Solkongen, der godt betalte embeter og fornemme titler ble utdelt.
Og de som allerede hadde skaffet seg en plass i Versailles, klamret seg til posisjonene sine. Samtlige embeter på slottet gikk i arv, fra ministerposter til stillingene som springsvannsingeniør, kongelig nattpottebærer, muldvarpfanger og livrékledd lakei.
Havnet en familie i økonomisk uføre, kunne overhodet selge posten sin videre for en betraktelig sum.
Plantegning over Versailles-slottet

Alt glitret på slottets overflate
Ludvig 14. bygde ut det lille slottet Versailles og gjorde det til et forbilde for hele Europa.
Alt på Versailles-slottet var skapt for å imponere og vise Solkongens eneveldige makt.
Blant folket ble det funklende palasset til gjengjeld et symbol på hvor fjernt kongen levde fra sine undersåtters trengsler.
Versailles’ beboere klamret seg også til boligene sine og selv et nokså loslitt slottskammer ga mer prestisje enn noen annen bolig i Frankrike.
Derfor ignorerte hoffolkene mus og rotter som gnaget seg vei gjennom møbler, tøy og vegger.
Og de fant seg i at temperaturen innendørs kunne stupe til under frysepunktet slik at folk måtte søke tilflukt under bjørnefeller.
Når en høyadelig familie falt i unåde og ble satt på porten, begynte en hissig kamp om de ledige gemakkene blant slottets øvrige beboere.
Ingen oppnådde så stor suksess med å manipulere seg til plass som Noailles-slekten.
Hertuginne Marie-Françoise Noailles og hennes mann fikk 21 barn, som alle fikk egne leiligheter på slottet.
De okkuperte faktisk en hel korridor, som fikk tilnavnet Rue de Noailles, «Noaillesgaten».
Etiketten på Solkongens slott
Foruten tvungen deltagelse i allverdens seremonier måtte beboerne på slottet følge en streng etikette.
Ingen fikk spytte på gulvet i kongens nærvær, og når Ludvig kom spaserende, skulle alle bukke for ham og trekke inn mot veggen.
Etiketten dikterer på Ludvig 14.s slott

Ingen støy
Majesteten tåler ingen høye lyder, så på Versailles-slottet er det forbudt å banke på døren. Vil man inn, kan man skrape diskré med en kam eller en fingernegl. Av samme årsak er det en fordel å la neglen på venstre lille-finger vokse seg lang.

Nye klær
Når Solkongen inviterer til ball, skal gjestene stille i nye klær. Ingen får bruke festantrekket om igjen – selv om en grand habit koster mer enn den jevne franskmann noen gang vil greie å spare opp. Fattige adelsfolk har ingenting ved hoffet å gjøre.

Ingen selvbetjening
Kongefamiliens medlemmer fikk ikke helle vin i glasset selv eller legge mat på tallerkenen. Alt, både mat og drikke, skulle serveres av tjenere. De kongelige skulle heller ikke kle på seg selv, den jobben sto de mange tjenestefolkene for.
Selv majestetens mat hadde høy rang. Måltidene ble tilberedt utenfor slottet i kjøkkenet ved tjenestefolkenes boliger, og herfra bar et følge på ti mann maten til kongens bord.
Gåturen gikk gjennom sørfløyen, opp en trapp og videre gjennom flere korridorer til spisesalongen. Hvis en adelsmann møtte prosesjonen av matbærere, skulle han lette på hatten, bukke og hilse på fatene med ordene «kongens kjøtt».
Til frokost nøyde Solkongen seg med fire retter, men kveldsmåltidet var en matorgie uten sidestykke. Han inntok maten foran øynene på en stor forsamling utvalgte hoffolk.
De fleste tilskuerne måtte stå, for bare de mest begunstigede fikk lov til å sitte. Statusen deres fremgikk av om de måtte ta plass i en lenestol, en vanlig stol eller en skammel.
Vanligvis startet kongen måltidet med et par tallerkener grønnsakssuppe. Deretter fulgte fasan, rapphøne, sauekjøtt, skinke, dessert og til slutt frukt og konfekt.
Maten ble båret frem på gull- og sølvfat av bukkende og skrapende tjenere, og alt så storveis ut. Men da maten endelig sto på bordet, var den for lengst blitt kald etter den lange turen fra kjøkkenet. Likevel kunne tjenestefolkene selge restene utenfor slottet.
Bare noen av leilighetene på Versailles var utstyrt med kjøkken. Men ingen gikk sultne til sengs av den grunn, for Solkongen hadde pålagt en krets av utvalgte adelige å invitere naboene sine på middag på sine egne rom.
Maten ble levert fra de kongelige kjøkkener, og den som var utpekt som vert, måtte daglig finne seg i å se sitt hjem invadert av 20-30 gjester når det var tid for å spise.
De kongelige ble satt på porten
Både i Solkongens regjeringstid og under de neste regentene var Versailles et slott i evig forandring. Kongene bygde på og om, og med årene forandret levekårene seg.
Like før sin død i 1715 ville Ludvig gjøre noe med den evinnelige stanken, og han befalte at avføring skulle fjernes fra Versailles’ korridorer én gang i uken.
Begge deler – Solkongens død og hygieneforbedringen – betydde at hertugen av Saint-Simon kunne håpe på bedre tider.
For da han gikk glipp av en forfremmelse, hadde han forlatt offisersposten sin i hæren. Det gjorde at han falt i unåde.
En slik type opprørskhet kunne ikke Ludvig 14. tilgi.
Under etterfølgeren, Ludvig 15., prøvde Saint-Simon å klatre oppover i hierarkiet, men uten særlig hell.
Da han døde i 1755, hadde han for lengst flyttet fra Versailles. Dermed fikk han aldri oppleve de engelske vannklosettene som endelig la lokk på den tradisjonelle dunsten over hele Versailles-slottet.
I stedet kom nye luktgener til, for på slutten i 1700-tallet fikk mange leiligheter kaminer og små kjøkkener. Forbedringen innebar at matos og røyk nå bølget gjennom korridorene, og oppvask og kjøkkenavfall hopet seg opp.

Den unge dronningen fikk hoffdamer og budeier til å leke bondegård med seg.
Dronningen flyktet til en fantasiverden i parken
Når Marie-Antoinette ikke brukte formuer på klær og sko, lekte hun at hun var bondejente med hoffdamene sine i en landsbykulisse.
Marie-Antoinette var bare 14 år gammel da hun ble giftet bort til Frankrikes kronprins i 1770. Keiserdatteren hadde vokst opp i uformelle rammer i Østerrike, og for henne ble Versailles som et forgylt bur.
Hun fordrev tiden blant annet med å kjøpe kjoler, sko og smykker for enorme summer. Men så fikk hun en ny idé til tidtrøyte: I 1783, da hun hadde vært Frankrikes dronning i ni år, fikk Marie-Antoinette bygd seg en miniatyrlandsby i slottsparken.
Le Hameau ble landsbyen kalt, og besto av idylliske små bondegårder, et meieri og en mølle dandert rundt et lite vann. Jorder, hønsegårder og staller gjorde den kunstige bygdeatmosfæren komplett.
I Le Hameau kunne dronningen leve ut sin fantasi om det gode liv på landet, fjernt fra det stive hoffet.
Hun elsket å kle seg ut som en vanlig bondekone iført bomullskjole, forkle og stråhatt. Til å befolke eventyr-universet sitt leide hun inn en hær av budeier, gjetere og bønder.
Slikt trengte ikke Ludvig 16., som nå regjerte, og dronning Marie-Antoinette å tenke på.
Deres gemakker i slottets sentrale del manglet ingenting, og de veltet seg i luksus i en tid da økonomisk nedtur drev vanlige franskmenn ut i dyp fattigdom.
Helt upåvirket av folkets elendige levekår fortsatte de kongelige med å gjøre som de alltid hadde gjort på Versailles.
De brukte formuer på klær og ekstravagante middager og ball, men i motsetning til tidligere uten folkets sympati.
De kongeliges sløsing midt i en krisetid vakte avsky overalt i riket og særlig i Paris, der innbyggerne desperat manglet brød og korn.
Høsten 1789 var tiden inne for det endelige oppgjøret med kongemakten og Versailles, som sto som selve symbolet på ulikheten mellom høy og lav. 5. oktober marsjerte tusenvis av rasende kvinner og menn fra Paris til Versailles under slagordet «Brød til folket».
Bevæpnet med høygafler, køller, kniver og skytevåpen stormet folkemengden slottet og krevde at kongen skulle gjøre noe med nøden.

Revolusjonære Paris-kvinner dro til Versailles i 1789. De tvang kongen til å flytte til Paris og bo blant folket.
De revolusjonære tvang også kongefamilien til å følge med dem tilbake og bosette seg i palasset Tuileriene i hjertet av Paris.
En 107 år lang epoke med Versailles som Frankrikes prangende maktsentrum var dermed over, og for kongeparet sto ydmykelsene nå i kø.
Monarkiet ble avskaffet i 1792, og året etter ble både Ludvig 16. og Marie-Antoinette gjort et hode kortere av giljotinen.
Etter kongeparets død fristet plakater over hele Paris med et godt tilbud: Alt inventar på Versailles-slottet skulle selges på auksjon.
Blant de store trekkplastrene var silkelakener, hestehårsmadrasser, sofaer, lenestoler, kandelabre, fajanse og speil.
Selv om Versailles mistet glansen, fikk slottsbygningen lov til å overleve.
Også deler av inventaret har funnet veien tilbake. I dag er det en av Frankrikes største turistattraksjoner, med fem millioner besøkende årlig.
Versailles etter Ludvig 14.s død

Tyskland ble samlet under en seremoni i den storslåtte speilsalen i 1871.
Palasset ble konferansesenter
Den franske revolusjon ble slutten på Versailles' storhetstid. Men selv de mest stivbeinte revolusjonære, som halshogde Ludvig 16. uten skrupler i 1792, kunne ikke få seg til å ødelegge det gamle slottet.
Da keiser Napoleon tok makten, ble Versailles igjen et fyrsteslott, men verken han eller senere herskere flyttet inn selv. I stedet fikk prakt-bygningen en ny rolle som museum og åpnet for publikum i 1837.
Etter det var palasset flere ganger arena for stor-politiske hendelser. I 1871 samlet Tysklands fyrster seg i speilsalen for å utrope den prøyssiske kongen til sin keiser.
Samme sted nesten 50 år senere undertegnet seierherrene etter første verdenskrig Versailles-traktaten – fredsbetingelsene for tyskerne.