Ludvig 14. og Versailles: Slik utøvet Solkongen sin makt i sin parfymerte svinesti

På Solkongens tid blir det sagt at praktslottet Versailles har sin helt egen parfyme. Her, på slutten av 1600-tallet, river odøren i nesen.

Eimen er en god blanding av urin, duftvann og svette, ispedd en anelse avføring. Gjester som besøker den rojale residensen 17 kilometer sørvest for Paris, behøver bare å trekke pusten for å vite hvor de befinner seg.

Lukten av Versailles er ikke bare markant, den sies også å overgå stanken i alle andre palasser i Europa.

Årsaken er at alt er større ved den franske kongens hoff – også antall mennesker. Tusenvis av adelsfolk og deres tjenere er stuet tett sammen i slottet, for det er her karrierer skapes og viktige poster besettes.

Derfor holder alle ut stanken – mange merker den knapt. De er bare lykkelige over å ha klatret så høyt at de kan varme seg i Solkongens stråleglans.

Spesielt utvalgte som får komme tett innpå Ludvig 14., kan ikke unngå å merke seg at den generelle stanken som preger slottet, overgås av majestetens kroppslukt – ifølge en utenlandsk ambassadør minner den om «et vilt dyr».

Ingenting gjøres halvveis på Versailles.

Den 22 år gamle kongen inviterte venner og elskerinner til løsslupne selskaper på det vesle jaktslottet, der parken ble scene for skuespill og konserter i de lange sommerkveldene.

Louvre i Paris var stedet han styrte riket fra, mens Versailles fungerte som lekeplass.

Men i august samme år fikk Ludvig en ny idé, da han møtte opp til fest hos sin finansminister, Nicolas Fouquet. Dette arrangementet markerte et avgjørende vendepunkt for Solkongen.

Det storslåtte gildet fant sted på ministerens nyoppførte Vaux-le-Vicomte nær Paris. Slottet var omgitt av en veltrimmet park med fontener, innsjøer, kanaler, statuer og appelsintrær, og innvendig var utsmykningen om mulig enda mer ekstravagant:

Takene var vakkert dekorert, salongene forgylt, overalt hang gobeliner, skapene bugnet av gull- og sølvtøy, og møblene var de vakreste og mest dyrebare som kunne oppdrives i Europa.

Ludvig beundret sin ministers luksuriøse omgivelser med like deler beundring og misunnelse, og han hadde knapt forlatt festen før han tok en rask beslutning:

Han ville overgå Vaux-le-Vicomte med et imponerende barokkslott som med sin overjordiske skjønnhet skulle få hele verden til å dåne. Vidunderet skulle bygges opp omkring jaktslottet i hans elskede Versailles.

Arkitektene lyttet med rynket panne, da Ludvig beskrev sine ønsker om overdådige saler og pompøse parker.

De sto samlet i sin motstand mot prosjektet: avstanden til Paris var for stor, utsikten elendig, jorden for sumpet, og det fantes ikke rent vann.

Det kunne vel ikke finnes en verre byggeplass i hele riket. Men Ludvig var ikke til å rikke.

«Det ga ham stor tilfredshet å tromle over naturen og bruke pengene og oppfinnsomheten sin til å forme den etter sin vilje», skrev Saint-Simon. Det ble som majesteten ønsket.

Innenfor var speilsalen, som med tiden skulle bli slottets mest staselige rom, fortsatt under bygging, men de andre rundt 350 rommene var så godt som innflyttingsklare.

Ludvig og hans familie inntok de gjeveste og største gemakkene i hjertet av bygningen. Her kjente prakten ingen grenser.

Det var høyt under taket i de kongelige suitene. Himlingen var dekorert med forgylt stukkatur eller dekket av malerier.

Store speil, innlagt marmor eller kunst i gylne rammer prydet veggene, og hvite damaskgardiner omkranset de høye vinduene.

Møblene hadde forsølvede bein, sengene var omgitt av gylne brokadeforheng, og fra takene kastet enorme lysekroner et magisk skjær over de fornemme salongene.

På utsiden var det vidstrakte slottskomplekset prakt fra ende til annen, men innendørs bleknet glansen jo lenger unna kongens gemakker man kom.

For hoffet ble innkvartert etter en striks rangorden, med de mektigste fyrstene nær kongen og adelige av lavere rang stuet bort i rom langt unna.

Versailles’ minst betydningsfulle adelsfamilier måtte ta til takke med bittesmå rom, mange av dem uten vinduer og med så lav takhøyde at det ikke var mulig å stå oppreist. Her risikerte beboerne å bli glemt.

Da Solkongens ektefelle på slutten av 1600-tallet skulle ha ny hoffdame, ba hun om å få en adelskvinne som var fraskilt eller enke.

En person med akkurat de kvalifikasjonene lot seg ikke oppdrive på Versailles, mente man.

Men så kom en av slottets embedsmenn til å tenke på en eldre hertuginne som visstnok bodde i et avsidesliggende kvistrom. Hun viste seg å være sultedøden nær i sin ensomhet, så hun tok takknemlig imot tilbudet om jobben som hoffdame.

Rundt om i gangene var det satt inn knøttsmå «avtredelsesrom». Disse var utstyrt med en trebeholder med et hull øverst.

Potte tette var de ikke, latrinene, så innholdet trakk ofte gjennom gulvbordene til rommene under.

I tillegg var det få slike beholdere, og hoffolk som var for utålmodige til å stå i kø eller for sarte til å holde ut stanken, ga gjerne etter for tissetrangen i korridorene.

I sine egne rom hadde slottets beboere nattpotter, og selv om det var uttrykkelig forbudt, ble de som regel tømt ut av vinduet.

Nedenfor risikerte tilfeldig forbipasserende å få det illeluktende innholdet rett i hodet.

Solkongen selv var bedre stilt enn sine undersåtter, for hans toalettbesøk skjedde på en stol med hull i det fløyelspolstrede setet.

Her holdt kongen gjerne hoff om morgenen, og ingen av de beærede tilskuerne lot seg merke av de særegne lydene som akkompagnerte kongens ord om statens anliggender.

På den måten sikret han seg at Frankrikes tradisjonelt gjenstridige adel hadde det altfor travelt til å rotte seg sammen mot kronen.

Ville hertuger og markiser ha makt og rikdom, måtte de hver eneste dag kretse som planeter rundt Solkongen. De ble tildelt egne roller i det omhyggelig iscenesatte skuespillet som hofflivet på Versailles utgjorde.

For de utvalgte var dagens første plikt å overvære morgenritualet, den såkalte lever – fransk for å «stå opp».

Ved åttetiden hver morgen lot Ludvig 14. seg vekke av en hviskende stemme, som varsomt fortalte at det var på tide å se dagen i øynene. Så ble han tilsett av sine livleger før han reiste seg.

Rundt hundre adelige så på mens kongen fikk morgenstellet utført. Tjenere tok nattskjorten av ham, før de barberte og friserte den nakne monarken etter alle kunstens regler.

Til slutt ble han kledd på. Bad hørte ikke til rutinen, og Ludvigs tyrkiske badstue ble stort sett brukt til møter med elskerinner.

Når kongen hadde fått på seg alle klærne i den evig ufravikelige rekkefølgen, valgte han én av sine 400 parykker. Hele samlingen var frisert, parfymert og pudret etter alle kunstens regler, men også full av utøy.

Morgenstellet var bare det første av mange ritualer som de adelige hadde plikt til å delta i.

Frem til sent på kvelden deltok de i prosesjoner, messe, jakt og kveldsunderholdning i form av for eksempel kortspill eller konsert – som regel bare som passive tilskuere til kongens fornøyelser.

Først rundt 22.30 var tiden endelig inne for dagens siste seremoni, der Ludvig gikk til ro. Under kveldsstellet skulle en tilskuer lyse for ham:

«Kongen så seg rundt i rommet og sa navnet på én av de tilstedeværende, og overtjeneren ga denne stearinlyset. Det ble regnet som en betydelig ære, takket være kongens evne til å gi de minste ubetydeligheter vekt», beskrev Saint-

Simon. Han ble selv tildelt rollen som lysestake fra tid til annen.

Imens så resten av den tallsterke forsamlingen på at Ludvig 14. lot seg kle av, fikk øynene skylt og håret frisert.

Først når Solkongen lå i sengen, kunne Frankrikes mektigste menn trekke seg tilbake og puste ut etter en lang og dørgende kjedelig dag.

Versailles’ beboere klamret seg også til boligene sine og selv et nokså loslitt slottskammer ga mer prestisje enn noen annen bolig i Frankrike.

Derfor ignorerte hoffolkene mus og rotter som gnaget seg vei gjennom møbler, tøy og vegger.

Og de fant seg i at temperaturen innendørs kunne stupe til under frysepunktet slik at folk måtte søke tilflukt under bjørnefeller.

Når en høyadelig familie falt i unåde og ble satt på porten, begynte en hissig kamp om de ledige gemakkene blant slottets øvrige beboere.

Ingen oppnådde så stor suksess med å manipulere seg til plass som Noailles-slekten.

Hertuginne Marie-Françoise Noailles og hennes mann fikk 21 barn, som alle fikk egne leiligheter på slottet.

De okkuperte faktisk en hel korridor, som fikk tilnavnet Rue de Noailles, «Noaillesgaten».

Selv majestetens mat hadde høy rang. Måltidene ble tilberedt utenfor slottet i kjøkkenet ved tjenestefolkenes boliger, og herfra bar et følge på ti mann maten til kongens bord.

Gåturen gikk gjennom sørfløyen, opp en trapp og videre gjennom flere korridorer til spisesalongen. Hvis en adelsmann møtte prosesjonen av matbærere, skulle han lette på hatten, bukke og hilse på fatene med ordene «kongens kjøtt».

Til frokost nøyde Solkongen seg med fire retter, men kveldsmåltidet var en matorgie uten sidestykke. Han inntok maten foran øynene på en stor forsamling utvalgte hoffolk.

De fleste tilskuerne måtte stå, for bare de mest begunstigede fikk lov til å sitte. Statusen deres fremgikk av om de måtte ta plass i en lenestol, en vanlig stol eller en skammel.

Vanligvis startet kongen måltidet med et par tallerkener grønnsakssuppe. Deretter fulgte fasan, rapphøne, sauekjøtt, skinke, dessert og til slutt frukt og konfekt.

Maten ble båret frem på gull- og sølvfat av bukkende og skrapende tjenere, og alt så storveis ut. Men da maten endelig sto på bordet, var den for lengst blitt kald etter den lange turen fra kjøkkenet. Likevel kunne tjenestefolkene selge restene utenfor slottet.

Bare noen av leilighetene på Versailles var utstyrt med kjøkken. Men ingen gikk sultne til sengs av den grunn, for Solkongen hadde pålagt en krets av utvalgte adelige å invitere naboene sine på middag på sine egne rom.

Maten ble levert fra de kongelige kjøkkener, og den som var utpekt som vert, måtte daglig finne seg i å se sitt hjem invadert av 20-30 gjester når det var tid for å spise.

Slikt trengte ikke Ludvig 16., som nå regjerte, og dronning Marie-Antoinette å tenke på.

Deres gemakker i slottets sentrale del manglet ingenting, og de veltet seg i luksus i en tid da økonomisk nedtur drev vanlige franskmenn ut i dyp fattigdom.

Helt upåvirket av folkets elendige levekår fortsatte de kongelige med å gjøre som de alltid hadde gjort på Versailles.

De brukte formuer på klær og ekstravagante middager og ball, men i motsetning til tidligere uten folkets sympati.

De kongeliges sløsing midt i en krisetid vakte avsky overalt i riket og særlig i Paris, der innbyggerne desperat manglet brød og korn.

Høsten 1789 var tiden inne for det endelige oppgjøret med kongemakten og Versailles, som sto som selve symbolet på ulikheten mellom høy og lav. 5. oktober marsjerte tusenvis av rasende kvinner og menn fra Paris til Versailles under slagordet «Brød til folket».

Bevæpnet med høygafler, køller, kniver og skytevåpen stormet folkemengden slottet og krevde at kongen skulle gjøre noe med nøden.

De revolusjonære tvang også kongefamilien til å følge med dem tilbake og bosette seg i palasset Tuileriene i hjertet av Paris.

En 107 år lang epoke med Versailles som Frankrikes prangende maktsentrum var dermed over, og for kongeparet sto ydmykelsene nå i kø.

Monarkiet ble avskaffet i 1792, og året etter ble både Ludvig 16. og Marie-Antoinette gjort et hode kortere av giljotinen.

Etter kongeparets død fristet plakater over hele Paris med et godt tilbud: Alt inventar på Versailles-slottet skulle selges på auksjon.

Blant de store trekkplastrene var silkelakener, hestehårsmadrasser, sofaer, lenestoler, kandelabre, fajanse og speil.

Selv om Versailles mistet glansen, fikk slottsbygningen lov til å overleve.

Også deler av inventaret har funnet veien tilbake. I dag er det en av Frankrikes største turistattraksjoner, med fem millioner besøkende årlig.