Our website does not support Internet Explorer.

To get the best experience on our website and of our content, please use a more modern browser like Edge, Chrome, Safari or similar.

August den Stærke statue

Solkongens tyske lærling

Da storebror plutselig dør, arver 24 år gamle August tittelen som kurfyrste av Sachsen. Den unge regenten har store ambisjoner: Han vil overgå Solkongen, Frankrikes mektige enehersker.

Shutterstock & National Museum in Warsaw (MNW)

I 1690 fikk den 20 år gamle fyrstesønnen August fra Dresden en lei omgang kopper. På denne tiden var virussmitten ofte dødelig, og selv for dem som var heldige og overlevde, var det et hardt sykeleie.

August holdt motet oppe ved å lese følelsesladde romaner om hoffintriger og tapre heltedåder. Mens han langsomt kom til hektene, grep August til pennen i et forsøk på å gjøre sine yndlingsforfattere kunsten etter.

Boken, som han aldri gjorde ferdig, handlet om et fyrstehus, og hovedpersonen var tydeligvis August selv.

“Men han hadde ikke noe ønske om å studere, for han var sikker på at sverdet var nok til å gi ham suksess.”
August den sterkes dårlig skjulte omtale av seg selv i en roman som han aldri fikk skrevet ferdig.

I skriftet avslørte den unge fyrstesønnen sine ønsker for fremtiden: August skrev at hovedpersonen var “en dristig og fryktløs mann. Allerede i ungdommen sto det klart for ham at han ville bli både sterk og utholdende. Han passet studiene med stor iver og viste at han var klok. Men han hadde ikke noe ønske om å studere, for han var sikker på at sverdet var nok til å gi ham suksess.”

Ordene skulle bli profetiske. Overbevisningen om at han var skapt til noe større, sto klart fra det øyeblikket han besteg tronen som kurfyrste i det tyske fyrstedømmet Sachsen.

August den sterke ble kurfyrste av Sachsen fordi broren døde av kopper.

© The Picture Art Collection/Imageselect

August var krigersk av gemytt

Fredrik August kom til verden i Dresden den 12. mai 1670. Som kurfyrst Johann Georg 3 av Sachsens nest eldste sønn var det ikke meningen at han skulle arve tronen i det lille tyske fyrstedømmet.

August vokste opp på slottet i Dresden sammen med storebroren Johann Georg, og begge guttene ble opplært i adelige dyder. August lærte bl.a. å ri og fekte, og tolv år gammel var han med på sin første kongelige jakt.

Opplevelsene brødrene hadde i gutteårene knyttet dem ikke sammen. Tvert imot lå de to “alltid i krig med hverandre,” avslører August i sine selvbiografiske opptegnelser fra 1690.

Videre forteller han i en hoven tone at “den yngste hadde en naturlig fordel fremfor den eldre,” for storebroren var “svak av natur og bygning og var hissig og melankolsk av seg.”

“Han var veldig interessert i vitenskap og utdannet seg med hell på dette feltet,”
August den sterkes beskrivelse av storebroren.

Storebroren var mer boklig anlagt, og “han var veldig interessert i vitenskap og utdannet seg med hell på dette feltet,” tilføyde August nedlatende.

Lillebroren interesserte seg først og fremst for det militære, og August slukte alt han kom over om artilleri og bygging av festninger.

Hans interesse for klassiske kunnskaper som filosofi og litteratur var heller begrenset. Fransk var det språket som den europeiske adelen foretrakk, men det var ikke Augusts sterke side.

Høytysk var ille nok. Han brukte helst den saksiske dialekten, og han stavet ofte ordene slik han uttalte dem.

Troen sto det enda dårligere til med. August var faktisk så lite interessert i det hellige at guttens hoffmester, Christian August von Haxthausen, følte han måtte orientere kurfyrsten om sin bekymring.

Han fryktet at 15 år gamle August slett ikke trodde på Gud. August ble tidlig kjent med kjødets lyster. Som 16-åring innledet han en intens affære med en av morens hoffdamer.

Forholdet kom for dagen og ble til stor skam for kurfyrstinne Anna Sophie. Hun var kjent for sin fromhet.

I 1694 ble August den sterke kurfyrste av Sachsen (til venstre). Tre år senere ble han konge av Polen-Litauen (til høyre).

Kurfyrsten misunte franskekongen

Én ting ønsket August seg mer enn alt annet: et kongerike. I 1697 fikk han ganske uventet en sjanse til å få et.

Et besøk hos den franske sol­kongen Ludvig 14 kom til å prege Augusts syn på tilværelsen. Sachsens kurfyrste drømte om å ha et enormt rike – slik som Ludvig.

Med tittelen kurfyrste var August dessverre låst fast i en underordnet posisjon overfor den tyske keiseren. For å få det han ville måtte han bevege seg utenfor landets grenser.

Det oppsto en anledning da Polens kong Johan 3 Sobieski døde i 1697. Uenighet blant adelen hindret polakkene i å utpeke en ny konge. Det var denne situasjonen August utnyttet.

Han visste at Polen var i pengenød og erklærte seg villig til å komme med sine rikdommer.

Løftet om penger var nok til å overbevise mesteparten av den polske adelen – og de andre godtok August fordi han hadde med seg hæren sin.

Som overhode over Sachsen og Polen-Litauen hersket August over et enormt rike som strakte seg fra elven Dnepr i øst til Leipzig i vest.

Imponert av solkongen og Versailles

I 1687 dro August på sin dannelsesreise – en rundtur til diverse konge- og fyrstehus i Europa. Reisene var høyst moderne på 1600- og 1700-tallet og skulle både gjøre unge kongelige og adelige kjent med hverandre og med andre lands språk og skikker.

I Frankrike besøkte August enevoldskongen Ludvig 14 – bedre kjent som “solkongen” – på det imponerende slottet Versailles utenfor Paris.

Hoffmester Haxthausen ledsaget den unge mannen på reisen og kunne fortelle at kongen mottok August “svært ærefullt og med stor fornemhet.”

August sugde til seg inntrykk fra festene, ballene og jaktturene. Han elsket dette livet og all prakten som var en fast del av Ludvigs hoff.

Hjemme i Dresden gjorde August opp status over livet og sin fremtid i 1690 – etter at han hadde vunnet kampen mot kopper.

En ting sto tindrende klart: Som familiens nest eldste sønn måtte han avfinne seg med å vinne ære på slagmarken, for noen trone ville han aldri få.

I juli 1701 krysset Karl 12 og hæren hans elven Daugava utenfor Riga og beseiret Augusts styrker.

© Album, Fine Art Images & Imageselect

Nederlag endte med en krone

  • 1694

    Etter brorens død blir August den sterke utropt til kurfyrste av Sachsen.

  • 1697

    August tar kongemakten i Polen og lar seg krone i Wawel-katedralen i Kraków.

  • 1700

    Den nye kongen allierer seg med Danmark og Russland om et angrep på Sverige. Augusts styrker rykker inn i Livland (i dag Estland og Latvia).

  • 1701

    Krigen mot svenskene går dårlig, og Augusts styrker må trekke seg tilbake til Polen.

  • 1704

    Sveriges Karl 12 har erobret store deler av Polen, og han innsetter en ny konge.

  • 1706

    August blir fordrevet fra Polen, og svenskene tvinger ham til å oppgi kravet på tronen.

  • 1709

    Russland knuser svenskene under slaget ved Poltava, og tsar Peter 1 aksepterer at August atter blir Polens konge.

    August dør i 1733, og det følger en arvestrid. Hans sønn ender på tronen, men da han dør i 1763, mister familien makten i Polen.

Sykdom rammet familien hardt

Men livet viste seg å bli mer uberegnelig enn August hadde tenkt seg. Han hadde kommet seg over sin sykdom, men mange av hans samtidige bukket under for kopper, som var tidens største dreper. I september 1691 døde faren hans, bare 44 år gammel.

Augusts storebror overtok verdigheten som kurfyrste under navnet Johann Georg 4. Men etter mindre enn tre år på tronen var også han borte: Kurfyrstens elskerinne hadde smittet ham med kopper under karnevalet i Venezia.

Storebroren hadde ingen ektefødte barn, og dermed gikk tronen til den 24 år gamle lillebroren August.

Sachsens nye kurfyrste gjorde inntrykk på alle han traff. August var 1,76 m høy – langt over gjennomsnittet på den tiden – og muskuløs av bygning.

Tilnavnet “den sterke” fikk han ikke før på 1800-tallet, men han elsket å sammenligne seg med Herkules, antikkens sterke sagnhelt. Den nye kurfyrsten ga gjerne synlige beviser på sine krefter.

Ifølge legenden kunne August med letthet bøye en mynt med fingrene og krølle sammen en sølvkanne. For å vise frem kreftene sine stilte han ut en hestesko i kunstkammeret sitt.

Den hadde han brukket i to med bare nevene. Gjenstanden var forsynt med en liten lapp: “Brukket i stykker med hans egne kongelige hender.”

fox throwing

Under en berømt turnering i Dresden kastet August og gjestene hans 687 rever.

© Greiner & Shutterstock

Revkasting var den tyske adelens foretrukne sport

August den sterke elsket å konkurrere og vise hvor sterk han var. En av de sportsgrenene han likte var revkasting – en disiplin som gikk ut på å kaste en rev høyest mulig opp i luften.

Revkasting er beskrevet i en tysk jakthåndbok fra 1720, men ble praktisert i hvert fall så tidlig som 1672. I mars dette året så en svensk diplomat ved navn Esaias Pufendorf den tysk-romerske keiseren Leopold 1 utfolde seg i disiplinen.

Keiseren “slo revene med køller og jaktet dem med kjepper når de var blitt kastet. Sammen med ham deltok unge gutter og hoffnarrer,” skrev Esaias.

Sporten vant stor popularitet hos den tyske adelen på 1600- og 1700-tallet. Deltakerne kjempet i lag på to personer – som oftest en kvinne og en mann.

De holdt fast i hver sin ende av et syv meter langt tøystykke mens en rev ble jaget forbi. Når den passerte tøystykket, løftet deltakerne det så hardt de kunne slik at dyret ble kastet opp i luften. Dyktige revkastere kunne sende en rev 7,5 m til værs.

Krig mot osmanene gikk dårlig

For sterke August kom den plutselige makten som en stor overraskelse. Han hadde alltid drømt om å herske, men aldri trodd at han ville få sjansen.

I tiden 1683-1699 ble den såkalte Grosser Türkenkrieg (den store tyrkiske krig) utkjempet mellom det osmanske riket og det tysk-romerske riket.

“Hele hæren kan bevitne at jeg nesten ikke spiste og drakk enda mindre.”
August den sterke i et brev til keiseren, 1696.

August kastet Sachsens soldater inn i krigen på keiserrikets side med stor iver, men kampene gikk ikke kurfyrstens vei.

Den 26. august 1696 gikk han på et smertelig nederlag ved elven Bega mellom vår tids Romania og Serbia. Militærkommandoen i Wien satte ut rykter om at August hadde vært full under slaget, men det avviste han blankt.

“Hele hæren kan bevitne at jeg nesten ikke spiste og drakk enda mindre,” skrev han indignert til sitt forsvar.

Keiser Leopold 1 godtok forklaringen, men August trakk seg fra kommandoen – lut lei intrigemakerne i Wien.

August prøvde å holde oppskriften på fremstill­ingen av porselen på slottet Albrechtsburg hemmelig.

© Les Archives Digitales/Imageselect, Peter Horree/Imageselect, Metropolitan Museum of Art & Cleveland Museum of Art

Alkymist løste porselenets gåte

Europas konger og fyrster elsket porselen. I middelalderen kom vakkert malte tallerkener og dekorative bruksgjenstander fremstilt av det harde, hvite materialet via Silkeveien fra Kina til Europa.

Herskere i hele Europa elsket kinesisk porselen. Portugisiske kjøpmenn tjente enorme summer på 1500-tallet, da de begynte å kjøpe opp porselen i Kina og seile det til Europa.

Ifølge eget utsagn var August hardt rammet av maladie de porcelaine – porselensfeber. Han gikk faktisk så langt at han byttet 600 av sine beste dragoner mot en rekke av den prøyssiske kongens blå-hvite porselensvaser.

August ville helst produsere sitt eget porselen. Men den kinesiske produksjonsprosessen var en godt bevoktet hemmelighet, og kurfyrsten satte derfor fysikeren Ehrenfried Walther von Tschirnhaus til å løse gåten.

I årevis eksperimenterte fysikeren uten hell med blandinger av leire og diverse mineraler. I 1707 fikk han hjelp av 26 år gamle Johann Friedrich Böttger.

Åtte år tidligere hadde August fått Böttger arrestert fordi den unge mannen påsto at han kunne lage gull.

Alkymi var ingen forbrytelse, men kurfyrsten ville sikre seg at bare han dro nytte av Böttgers evner hvis alkymisten snakket sant. Da fangen ikke holdt ord, satte August ham til å arbeide i von Tschirnhaus’ laboratorium.

Året etter, den 15. januar 1708, produserte de to i fellesskap det første tysk-produserte porselenet. Kinesernes hemmelige ingrediens viste seg å være kaolin, en hvit leirart.

I 1710 åpnet August den første europeiske porselensfabrikken i slottet Albrechts­burg i byen Meissen.

August trodde at oppskriften var trygt forvart bak slottets tykke murer, men en av slottets håndverkere solgte hemmeligheten til keiseren. I 1718 ble det derfor grunnlagt en konkurrerende keiserlig porselensfabrikk i Wien.

Polakkene solgte kongekronen

August nøt all pomp og prakt som fulgte med kurfyrstetittelen. Men fest­ene, oppmerksomheten og privilegiene ga mersmak. Ambisjonene vokste, og han drømte om å bli like mektig som selveste solkongen.

Men August var langt fra å være i mål. Han kunne ikke engang kalle seg konge! Men det fikk han sjansen til å bøte på da kongen av Polen døde den 17. juni 1696.

Ifølge landets forfatning måtte de ha en etterfølger på tronen i løpet av et år, og til Augusts store hell ønsket den polske adelen også utenlandske kongekandidater velkommen.

Egentlig var ikke den polske kronen noen stor gevinst: Landet ble styrt av en nasjonalforsamling som het Sejmen (forsamling) og besto av adelsmenn. De hadde stor innflytelse – også overfor kongen, som hadde begrenset makt.

Landets økonomi var dessuten svak, og militæret var i en sørgelig forfatning. Hæren manglet mannskap og penger til utstyr, og den kunne ikke måle seg med de langt større hærene som sto til rådighet i nabolandene.

Men August klarte ikke å motstå fristelsen. Som overhode for Sachsen var han bare én av mange fyrster i det tysk-romerske riket – men det fantes bare én polsk konge.

Den polske riksdagen bestemte seg for å la kronen gå til den kandidaten som ville og kunne betale ned mest på landets enorme gjeld.

Bl.a. skyldte hæren soldatene lønn for en lengre periode, og hvis ikke pengene snart ble utbetalt, risikerte militæret å bryte sammen.

Dessuten var det én ufravikelig betingelse: Den nye kongen måtte bekjenne seg til polakkenes tro, katolisismen.

Fabrikk i Sachsen er førende i Europa

Den dag i dag betraktes porselen fremstilt på Meissen-fabrikken som Europas ypperste. Dette ryktet har fabrikken hatt siden 1700-tallet.

Hæren sikret August tronen

Mindre enn 50 år hadde gått siden trettiårskrigens ødeleggende religiøse kamper, først og fremst mellom tyske protestanter og katolikker. Sachsen hadde stått på protestantenes side.
August var egentlig likeglad – religion var uinteressant. Men kurfyrsten ønsket ikke å provosere sine protestantiske undersåtter, så han konverterte i en privat seremoni der han fremsa den apostoliske trosbekjennelsen.
Trosskiftet alene var ikke nok til å sikre ham tronen, for August hadde en rival: den franske prinsen François Louis av Conti. Prinsen var en seriøs konkurrent, for hans avdøde bror hadde vært solkongens svigersønn, og Ludvig 14 støttet derfor François Louis.

Avstemmingen som skulle munne ut i valget av Polens nye konge fant sted på et jorde utenfor Warszawa den 26. juni 1697 og endte i full forvirring.

altomonte

I 1697 sto Polen uten konge. Kurfyrst August kastet inn hansken, og på et jorde utenfor Warszawa valgte polakkene sin nye hersker.

© National Museum in Warsaw (MNW)

Begge leirer erklærte at deres kandidat hadde vunnet. Men mens François Louis avventet begivenhetenes gang hjemme i Frankrike, opplyste August sine saksiske undersåtter om at han var utnevnt til konge av Polen og reiste til Kraków for å la seg krone.

Begivenheten fant sted i Wawel-katedralen den 15. september. August gjennomførte seremonien iført pansret brystplate og tykk pelskåpe. På hodet bar han Polens kongekrone, og i hendene holdt han sverd og rikseple.

Utstyret var så tungt at majesteten nesten ikke kunne stå oppreist, men det gjorde ingenting. Drømmen hadde gått i oppfyllelse – nå var han kong August 2 av Polen.

Prinsen av Contis skip la riktignok til i havnen i Danzig (Gdansk) samme måned for å påta seg den kongeverdigheten han mente var hans.

Men August og de saksiske soldatene sto klar til å motta prinsen, som derfor skyndte seg å seile hjem igjen.

Forgylt kaffeservise fra fra Grünes Gewölbe (1697-1701).

© Hajotthu

Kunstsamling var åpen for alle

August den sterke var glad i vakre og dyre ting, og hele livet igjennom var han en ivrig samler.

Kunst og kostbarheter var kurfyrst August den sterkes store lidenskap. Men i stedet for å beholde de vakre gjenstandene for seg selv bestemte August seg for å dele herlighetene med andre. Derfor åpnet han et av verdens første museer i 1723.

Augusts forkjærlighet for vakre ting gjorde at han alltid var på utkikk etter utsøkte kunstgjenstander.

Han besøkte gjerne selv markedene i Leipzig, som var Sachsens fremste handelsby, og han hadde kontakt med kunsthandlere over hele Europa.

Og kurfyrstens egne gullsmeder og hoffjuvelerer sto til tjeneste for å skape de mest kunstferdige skattene til den kresne herskeren.

August gjemte kostbarhetene i “Grünes Gewölbe” (Den grønne hvelvingen), en rekke spesialbeskyttede rom hvor tidligere fyrster oppbevarte smykker og viktige dokumenter.

Da August begynte å vise frem skattene sine i 1723, var det bare adgang for slottets gjester, men det endret seg snart: Fra 1732 kunne alle interesserte avlegge museet et besøk.

Grünes Gewölbe fikk hard medfart under 2. verdenskrig, men gjenstandene var brakt i sikkerhet på festningen Königstein utenfor Dresden. Skattene er nå igjen utstilt i de rekonstruerte rommene.

Kongen kastet seg ut i krigseventyr

August hadde store planer for Polen. Han hadde nedfelt sine ideer i et dokument allerede i februar 1697 – mer enn et halvt år før kroningen.
I innledningen skrev August at han ville “få Polen til å blomstre og høyne landets stilling.” Dette målet ville han nå gjennom å få fart i handelen, reformere skattesystemet, styrke landets hær og befestning samt ved å opprette fire nye universiteter. Kongen støtte fort mot en mur av motstand. Jo, polakkene hadde da ønsket ham og pengene hans velkommen, men høyadelen var egenrådig og mektig, og de motarbeidet ham.
Det ble ikke bedre da August tok med en elskerinne som ledsagerske til karnevalet i Warszawa i 1698 og ikke sin kone. Kongens skamløse opptreden sjokkerte de sterkt troende polakkene.
Men August ga ikke opp: Han valgte i stedet å kaste seg ut i et militært eventyr. Kongen ville erobre Livland (i dag Estland og Latvia), som hørte under Sverige på denne tiden. Som ledd i en allianse med Russland og Danmark erklærte han svenskene krig i 1700.
August regnet med en lett seier. Han og offiserene hans forventet ikke stort av fiendens øverstkommanderende – den bare 18 år gamle kong Karl 12. De kom snart på andre tanker.

“Siden jeg var 18 hadde jeg kun beskjeftiget meg med militære studier; andre forretninger hadde jeg ikke den minste kjennskap til. Jeg ønsket bare militær ære.”
Seint i livet reflekterte August over sitt ensidige fokus på krigskunsten.

Etter en svensk landgang på Sjælland den 4. august 1700 ble danskene nødt til å slutte fred. Deretter slo svenskekongen ut den russiske hæren i slaget ved Narva den 20. november.

Krigen gikk også dårlig for August. Styrkene hans ble presset ut av Livland, og i juli 1702 led de et sviende nederlag for de tallmessig underlegne svenske styrkene ved den polske byen Kliszów.

Svenskene beslagla det saksiske artilleriet, hærens pengekasse og hele Augusts bagasje. Deretter marsjerte den svenske hæren sørover og inntok Kraków.

Flere nederlag fulgte, og etter to års krig var Polen sommeren 1704 på randen av kaos. Svenskekongen utnyttet behendig situasjonen: Han fikk en forsamling av polske adelige til å innsette prins Stanislaw Leszczynski av Poznan som ny konge. August hadde plutselig mistet den fine tittelen sin.

I august 1706 marsjerte svenskene inn i Sachsen og besatte Leipzig. August måtte overgi seg, og den 24. september underskrev diplomatene hans en ydmyk­ende fredsavtale i Altranstädt.

Avtalen tvang August til å oppgi alliansen med Russland, avstå fra å kreve krigserstatning og – det verste av alt – å frasi seg retten til den polske tronen for all fremtid.

Hoffjuveler Johann Melchior Dinglinger fremstilte den 63 cm høye Mohr mit Smaragdstufe (Maurer med smaragdklynge) på oppfordring fra August.

BPK, Staatliche Kunstsammlungen Dresden & Jürgen Karpinski

Figuren bærer en klynge med 16 smaragder som opprinnelig tilhørte kurfyrstens tipptippoldefar.

BPK, Staatliche Kunstsammlungen Dresden & Jürgen Karpinski

Figurens påkledning er inspirert av en reise­beskrivelse fra Sør-Amerika på 1500-tallet og avslør­er at figuren trolig forestiller en slave.

BPK, Staatliche Kunstsammlungen Dresden & Jürgen Karpinski

Dresden ble Elbens Firenze

Augusts rådgivere raste mot svenskene. Noen foreslo til og med å kidnappe Karl 12. Kurfyrsten avviste tanken og tok i det hele tatt situasjonen med stoisk ro og en nokså lite karakteristisk mangel på kamplyst.

Mye tyder på at August etter hvert hadde lært at sverdet ikke var den eneste måten en fyrste kunne oppnå storhet på.

“Siden jeg var 18 hadde jeg kun beskjeftiget meg med militære studier; andre forretninger hadde jeg ikke den minste kjennskap til. Jeg ønsket bare militær ære,” skrev han.

Han begynte i stedet å utbedre og forskjønne Sachsen – og spesielt Dresden. Det hadde August råd til. Sachsens økonomi blomstret opp, og velstanden økte.

“Kongen holdt seg med et slags harem som besto av de vakreste kvinnene i landet.”
Fyrstens guddatter, Friederike Sophie av Preussen

Rikdommen skyldtes spesielt ladningene av sølv som gruvearbeidere hakket ut av Erzgebirge – fjellområdet som danner grensen mellom Sachsen og våre dagers Tsjekkia.

Kurfyrsten bestemte seg for å bruke sølvet til å gjøre Dresden til en hovedstad som kunne måle seg med Paris, Madrid og Venezia.

August bygget ut byens slott og startet oppførelsen av det praktfulle barokkpaleet Zwinger. Dessuten bygget han sommerresidensen Pillnitz øst for Dresden og jaktresidensene Moritzburg og Hubertusburg.

Slottene dannet rammen om utallige fester hvor August yndet å opptre iført en solformet maske – en åpenlys hentydning til den franske solkongen.

De mange vakre bygningene og kunstsamlingene ga Dresden tilnavnet Elbflorenz (Elbens Firenze) på begynnelsen av 1800-tallet.

Den svensk-tyske adelskvinnen Maria Aurora von Königsmarck var en av Augusts elskerinner. Det ble sagt at fyrsten fikk over 350 barn, men han anerkjente bare ni som sine egne.

© History and Art Collection & Imageselect

Sachsen blomstret opp

I mellomtiden endret forholdene i Polen seg til Augusts fordel. Den 27. juni 1709 led Karl 12 et katastrofalt nederlag for russerne ved Poltava i vår tids Ukraina, og svenskekongen flyktet til Tyrkia.

Veien lå nå åpen for August, og han dro tilbake til Polen med hæren sin. Uten Karl til å beskytte seg stakk kong Stanislaw halen mellom beina og flyktet til Sverige. August var igjen konge av Polen.

Han hadde riktignok funnet seg til rette i det mer beskjedne Sachsen, men med den nye kroningen reddet han sin tapte ære. August håpet også at kongemakten kunne sikre ham og slekten hans en sterk posisjon i keiserriket.

Det siste forsøkte han også å sikre med en ekteskapelig allianse. Den 20. august 1719 ble Augusts sønn Frederick Augustus gift med Maria Josepha Habsburg i Wien.

Bruden var datter av keiser Josef 1 av det tysk-romerske riket, og giftermålet skulle sikre Sachsen en fremtredende stilling i keiserens Tyskland.

Over 800 gjester var innbudt til feiringen i Dresden, som pågikk i over 40 dager med maskeball, fekteturneringer og operaforestillinger.

De mange gjestene kunne til og med nyte fremførte sjøslag i sjøen utenfor slottet Moritzburg.

“Jeg tviler på at det foregår mer storslått hos Ludvig 14.”
Preussens konge om Augusts hoff.

“Dette unike bryllupet sammenfattet nesten alle menneskelivets gleder,” skrev dikteren Johann von Besser.

Festen kostet 4 millioner thaler. Til sammenligning hadde en kammerpasje cirka 150 thaler i årslønn den gangen.

Kongen forsynte seg neppe beskjedent under feiringen, for August var glad i mat og drikke. I 1712 veide han over 120 kg.

Samtidig fortsatte han å bedre forholdene for borgere og handelsfolk. Han bygget f.eks. ut postvesenet og persontransporten ved å opprette en postvogn mellom Sachsen og Polen.

Kongen viste seg også å ha nese for de riktige investeringene. “Når tidligere tiders majesteter tjente en dukat, la de den til side. Jeg derimot gir den ut, og så kommer den tredobbelt tilbake,” skrev kongen i 1730.

August forsto også å nyte livet privat. “Kongen holdt seg med et slags harem som besto av de vakreste kvinnene i landet. Man sa at de barna han fikk med sine elskerinner til sammen utgjorde en flokk på 354,” skrev fyrstens guddatter, Friederike Sophie av Preussen.

“Jeg tviler på at det foregår mer storslått hos Ludvig 14,” uttalte kong Fredrik Wilhelm av Preussen etter et besøk ved hoffet i Dresden i 1728. Større ros kunne August ikke få.

© Shutterstock

Kommunistene reddet Augusts slott

Etter 2. verdenskrig lå Dresden i ruiner – cirka 90 pst. av byen var ødelagt, ikke minst August den sterkes slott.

Den sovjetiske militæradministrasjonen som fikk kontrollen over den øst­lige delen av landet etter Nazi-­Tysklands fall gikk i gang med gjenreisningen.

Augusts barokk-palé Zwinger var på det nærmeste jevnet med jorden, men etter en full restaurering gjenoppsto det i sin opprinnelige form i 1951.

Andre restaureringsprosjekter fulgte. I 1960-årene begynte DDR-­styret å gjenskape Dresdens slott – en oppgave som ikke ble fullført før høsten 2019.

Bykjernen, som for det meste besto av boliger, var kommunistene ikke fullt så interessert i. Her begynte gjenreisningen for alvor etter Murens fall.

Hjertet ble i Dresden

Men det utsvevende livet tæret på fyrstens helse. I 1725 falt vekten på kort tid til 95,5 kg. Datidens leger kunne ikke stille diagnosen, men August hadde trolig pådratt seg diabetes.

Kongen fikk ofte betente sår, og nyttårsdagen 1727 måtte kirurgene amputere en tå. August drakk store mengder vin hele livet – gjerne to flasker daglig, og selv på sine eldre dager kunne kongen sette til livs et stort kvantum.

Den kongelige diplomaten Friedrich Heinrich von Seckendorff meldte således at August og den prøyssiske generalen Grumbkow drakk om kapp i januar 1733:

“Under dette møtet drakk Grumbkow og kongen en umåtelig mengde vin – det gjorde de dels for fornøyelsens skyld, dels av politiske grunner, for begge håpet å lokke statshemmeligheter ut av den andre.”

Få dager etter møtet reiste August til Warszawa som så ofte før. Han besvimte flere ganger underveis og var bevisstløs da han og følget hans nådde frem til byen.

Han døde tidlig om morgenen den 1. februar, 62 år gammel. Kongen ble gravlagt i katedralen i Kraków. Men noe manglet.

Augusts hjerte ble nemlig fraktet til Dresden. Her ligger det den dag i dag i et skrin av sølv i byens katolske hoffkirke. Skrinet er belagt med gull på innsiden, for selv om August aldri ble hele verdens solkonge – ble han Sachsens.

Les også:

Krig

LYNGUIDE: Store nordiske krig

3 minutter
The month of January: Rich man's banquet
Kongelige

Kongens merkeligste tjenere: Prylegutt og rumpetørker

8 minutter
Kongelige

Johan uten land tapte England

4 minutter

Logg inn

Ugyldig e-postadresse
Passord er påkrevd
Vis Skjul

Allerede abonnement? Har du allerede et abonnement på magasinet? Klikk her

Ny bruker? Få adgang nå!

Nullstill passord

Skriv inn e-postadressen din, så sender vi deg en e-post som forklarer deg hvordan du skal nullstille passordet ditt.
Ugyldig e-postadresse

Sjekk e-posten din

Vi har sendt en e-post til som forklarer deg hvordan du skal nullstille passordet ditt. Hvis du ikke finner e-posten, bør du se i søppelposten (uønsket e-post, «spam»).

Oppgi nytt passord.

Skriv inn det nye passordet ditt. Passordet må ha minst 6 tegn. Når du har opprettet passordet ditt, vil du bli bedt om å logge deg inn.

Passord er påkrevd
Vis Skjul