Jane Grey inden halshugning

Tenåring fikk ni dager på tronen

Da Edvard 6. ligger for døden i 1553, har Englands unge konge ingen mannlig arving. I stedet gjør mektige adelsmenn en nervøs tenåringsjente til Englands kortest regjerende dronning. Forut lurer tragedien.

Da Edvard 6. ligger for døden i 1553, har Englands unge konge ingen mannlig arving. I stedet gjør mektige adelsmenn en nervøs tenåringsjente til Englands kortest regjerende dronning. Forut lurer tragedien.

The National Gallery, London

Jane Grey vaklet et par skritt tilbake da hun forbauset innså hva som var i ferd med å skje. Foran henne knelte Englands mektigste mann, Sir John Dudley. Han var Janes svigerfar, hertug av Northumberland og Englands riksforstander – i over tre år hadde Dudley regjert England på vegne av den sykelige barnekongen Edvard 6.

På veien ut til det kongelige palasset ved Greenwich utenfor London hadde Jane i all uskyldighet tenkt at hun hadde blitt budsendt for å ta avskjed med den døende kongen. Men nå stod hun ansikt til ansikt med Englands mektigste menn anført av svigerfaren. Én etter én falt de ned på kne og sverget henne troskap.
Jane innså at kongen allerede var død, og at hun – en fjern slektning – hadde blitt utsett til å bli Englands neste monark.

Da hun etter hvert fikk samlet tankene, stammet Jane med skjelvende stemme: ”Kronen er ikke rettmessig min, og den behager meg ikke. Lady Maria er den rettmessige arvingen”, insisterte hun med henvisning til den avdøde kongens halvsøster.

Lady Jane, krone, scepter, royale

Maleren Giovanni Battista Cipriani (1727-1785) tok seg noen friheter i sitt portrett som viser øyeblikket da lady Jane får vite at hun skal bli Englands dronning. Hennes maktsyke svigerfar hadde neppe med seg Englands krone og septer!

© Bridgemanartondemand.com, Giovanni Battista Cipriani

Men avgjørelsen var allerede tatt, og Dudley vek ikke fra sin dristige plan, der svigerdatteren skulle sikre ham makten og gjøre familien til Englands nye kongeslekt. Han hadde alt sendt ut budbringere for å forkynne at rikets trone 9. juli 1553, for første gang i engelsk historie hadde blitt arvet av en kvinne.

Dudley risikerte å miste makten

Dudleys plan tok allerede form et halvt år tidligere – i februar 1553. Som den unge og svakelige Edvard 6.s nærmeste rådgiver ble Dudley klar over at Englands konge ganske sikkert ville dø før året var omme av en ekkel lungesykdom – trolig tuberkulose eller lungebetennelse.

Kongens død ville skape en gyllen mulighet som Dudley ikke kunne la gå fra seg: sjansen til å gjøre Dudleyene til Englands nye kongeslekt.

Riksforstanderen følte seg tvunget til å handle raskt. Når kong Edvard døde, var de to halvsøstrene hans de neste i arverekkefølgen, og begge søstrene hatet Dudley som pesten. Uansett hvilken søster som tok over makten, ville riksforstanderen miste sin mektige posisjon.

John Dudley

Hertugen av Northumberland ville grabbe til seg makten og gjøre sin familie til Englands nye fyrsteslekt.

© Getty Images

Kuppmaker arvet talentet for intriger

Mannen som førte Lady Jane Grey til makten og i døden, var født inn i maktens innerste sirkler. John Dudleys far hadde vært økonomisk rådgiver for kong Henrik 7. – og misbrukte sin posisjon til å stjele av kassen og på den måten skrape sammen en betydelig formue.

Da Henrik 8. arvet tronen etter sin far, var en av hans første gjerninger derfor å få Dudleys far henrettet. Men sønnen måtte ikke lide på grunn av farens synder. Henrik 8. var imponert over John Dudleys militære evner og forfremmet ham til marineadmiral. Senere utnevnte kongen også Dudley til en av sin nærmeste rådgivere.

Da Henrik 8. døde i 1547, utnyttet Dudley raskt sin posisjon til å skyve alle politiske rivaler av veien og sikre seg rollen som Englands reelle hersker. Mens kong Edvard 6. var umyndig, tok riksforstander Dudley alle viktige beslutninger og tildelte eksempelvis seg selv hertugdømmet Northumberland.

Han måtte med andre ord skaffe en alternativ tronarving i en fart, og Jane Grey hadde alle de egenskapene Dudley drømte om.

Som barnebarn av Henrik 8.s søster var hun grandkusine til kong Edvard og enda viktigere: Tenåringen var
den neste i rekken hvis kongens søstre på en eller annen måte kunne skrives ut av arverekkefølgen.

Og det var akkurat det Dudley fikk kongen til å gjøre i februar 1553. Av Henrik 8.s testamente framgikk det ellers klart at hvis Edvard døde, skulle først Maria og deretter Elisabet arve tronen. Siden testamentet var
utferdiget ni år tidligere, hadde saken utviklet seg gunstig for Dudley.

De to søstrene hadde nemlig blitt erklært for bastarder og illegitime fordi de var født av henholdsvis Henrik 8.s første kone, Katarina av Aragon, som kongen ble skilt fra, og hans andre kone, Anne Boleyn, som hadde blitt henrettet for utroskap.

Jane Grey kom fra en annen gren av Tudorfamilien og var bare fjernt i familie med Henrik 8. Da kongen døde, overtok hans eneste mannlige arving, Edvard, derfor tronen.

Men lungebetennelse eller tuberkulose tok etter få år livet av den 15 år gamle Edvard. Nå fikk Jane Grey et bedre krav på tronen.

Jane grey
© History Archive

Nødløsningen Jane Grey

Tenåringskongen Edvard 6. gjorde på sitt dødsleie Jane til tronarving, selv om hun ikke tilhørte hans nærmeste familie.

Janes mormor var søster til Edvards far, Henrik 8., og hennes mor var niese av Henrik 8. og tredje tronarving ved hans død. Men da moren ikke lenger var i fødedyktig alder, inngikk hun ikke i kuppmakernes skumle planer.

Prinsesse Maria
© National Portrait Gallery

Katolsk prinsesse hadde mange fiender

37 år gamle prinsesse Maria var Henrik 8.s førstefødte – en datter han fikk med sin første kone, spanske Katarina av Aragon. Maria ville ha vært et opplagt valg som dronning hvis hun ikke hadde vært en hengiven katolikk og derfor ikke var medlem av Englands nye anglikanske kirke.

Med makt sørget katolske adelsmenn dog for at hun likevel ble dronning, og hun regjerte fra 1553 til 1558.

Elizabeth 1.
© History Archive

Elisabet var blitt svartelistet

Prinsesse Elisabet var 19 år da Jane Grey ble tronfølger. Elisabet var datter av Henrik 8. og hans andre kone, Anne Boleyn. I likhet med halvsøsteren Maria var Elisabet blitt fjernet fra listen over potensielle tronfølgere av Englands parlament fordi hennes mor angivelig hadde vært Henrik 8. utro.

I 1558 etterfulgte hun likevel Maria, som døde av sykdom. Hun regjerte i 44 år under navnet Elisabet 1.

Dudley støttet også ivrig kong Edvard, da rikets mer og mer svekkede regent insisterte på at avløseren hans ikke måtte bli den troende katolikken Maria, for da ville det store arbeidet faren hans hadde gjort for å løsrive England fra pavens klør være helt bortkastet. Maria ville trolig få gjeninnført katolisismen og legge ned farens protestantiske kirke.

Den strategisk tenkende Dudley la da fram et forslag som kunne løse problemet: en endring av arveloven slik at bastarder ikke kunne arve. Forslaget var dristig, fordi det ikke bare fjernet den katolske Maria fra tronen, men også hindret den protestantiske Elizabeth fra å bestige tronen. Svekket av sykdom og ennå umyndig stolte tenåringskongen så mye på riksforstander Dudley, at han gav sin tilslutning til planen.

I kongens testamente ble det innført en klausul om at tronen skulle gå til ”Lady Janes mannlige arvinger”. Hvis Dudleys sønn fikk en sønn med Jane, ville barnebarnet bli Englands første konge med Dudley-blod i årene.

Lynbryllup banet vei

Tre måneder senere ble den 15 år gamle Lady Jane Grey tvunget til å gifte seg med riksforstanderens nest yngste sønn, Guildford.

Slaget ved Naseby, riddere, heste

Et av borgerkrigens avgjørende slag sto ved Naseby i 1645.

© Getty Images

Kongen må være protestant

Da Henrik 8. i 1534 søkte paven om tillatelse til å la seg skille og fikk avslag, ble det begynnelsen på 150 års religiøs uro i England.

Kongen innførte ved lov protestantismen i sitt rike, men troende katolikker strittet imot. Katolske prester ble jaget vilt i England og måtte leve i skjul hos sympatisører, mens kongen beslagla formuene i alle klostrene. På midten av 1600-tallet brøt det ut borgerkrig mellom katolikker og protestanter. Først i 1689 seiret protestantene definitivt, og siden den gangen har engelsk lov diktert at monarken ikke kan være katolikk og heller ikke gifte seg med en katolikk.

Janes familie presset også på, for de fikk dermed en fantastisk mulighet til å knytte seg nærmere til Englands mektigste slekt – Dudley-klanen.

Bryllupet ble stablet på beina i hui og hast – det var ikke engang tid til å sy en kjole til den unge bruden, som i stedet måtte låne utstyr. Like etter vielsen skulle brudgommen sørge for å gjøre kona gravid – og når sønnen ble født, kunne riksforstander Dudley fortsette som formynder og rikets reelle makthaver. Men planen hadde to svake punkt: Delvis varte en graviditet også på 1500-tallet som regel ca. ni måneder, delvis var det ingen garanti for at Jane ville føde en sønn. Noe måtte gjøres.

Da Edvards helsetilstand forverret seg i juni, og Jane ennå ikke hadde blitt gravid, måtte Dudley handle. Riksforstanderen presset kongen til å endre i testamentet sitt nok en gang. Formuleringen ”Lady Janes mannlige arvinger” ble endret til ”Lady Jane og hennes mannlige arvinger”.

Edvard 6.

Tenåringskongen Edvard 6. var bare 15 år gammel og døende da hans nærmeste rådgiver overtalte ham til å gjøre sin svigerdatter, Jane Grey, til tronfølger.

© Sotheby’s Auction House

Dudley hadde lykkes med sin plan. Jane hadde tatt innersvingen på grandkusinene. Som førstevalg til tronen arvet tenåringsjenta makten når den syke kongen døde.

Få uker senere døde kong Edvard, men Dudley holdt nyheten hemmelig i tre dager mens han samtidig presset hardt på de andre av kongens adelige rådgivere for å få dem til å akseptere Jane som Englands nye dronning. Maria ble holdt uvitende om begivenhetene, samtidig som Dudley forberedte seg på å få henne arrestert.

Da kongens død omsider ble kunngjort og Jane utpekt til den nye tronfølgeren i England, reagerte ikke befolkningen slik riksforstanderen hadde håpet. Folket hadde ventet at Maria ville arve tronen og gjeninnføre den katolske troen, som de fleste fremdeles holdt seg til. Samtidig ante de færreste hvem denne Lady Jane Grey var, og i utlandet måtte både kongen av Spania og den tysk-romerske keiseren be utsendinger sende et stamtre, slik at de kunne se slektsforholdet mellom dronning Jane og kongene i Tudorslekten.

Så snart Jane var presentert som arving til tronen, ble hun hentet til Tower of London.

Tower of London

På Jane Greys tid var det tradisjon at Englands tronfølger tilbrakte de siste nettene før kroningen i slottet Tower of London. Først senere ble stedet beryktet for tortur og innesperring av prominente fanger.

© Rafesmar

Der skulle tenåringen oppholde seg fram til kroningen. Det gikk raskt opp for Jane at Tower fungerte som et gyllent fengsel, og at Dudley på ingen måte hadde planer om å la henne regjere.

Da skattmesteren kom til hoffet for å ta mål til dronningens nye krone, forsnakket han ifølge et av Janes bevarte brev seg. Skattmesteren opplyste nemlig ”at det også ville bli laget en annen krone til mannen min, kongen,” skrev Jane forarget. Til alles store forbløffelse kastet Jane og ektemannen seg nå ut i en høylytt krangel om hvor rimelig det egentlig var at dronningens ektefelle i denne situasjonen skulle få tittelen konge.

Dudleys statskupp kollapset

Jane var ikke alene om å frykte familien Dudleys ambisjoner. Store deler av Englands befolkning delte bekymringen. For hver dag som gikk, vendte stemningen seg mer og mer mot den nye dronningen og hennes maktsyke mann og svigerfar.

Samtidig greide Maria å slippe unna de soldatene som Dudley hadde sendt ut for å arrestere henne.

Jane greys underskrift

Jane Grey rakk å underskrive flere brev med “Jane – the Quene”. Dengang fantes det ingen regler for hvordan ordet queen skulle staves.

© History Archive

I et raskt mottrekk utropte hun seg selv til dronning av England og ba landets adelige om å støtte hennes krav på tronen – en oppfordring mange fulgte. Kort tid etterpå marsjerte 10 000 opprørske soldater mot London. Marias støtter var ustoppelige, og etter hvert som opprørerne inntok garnison etter garnison på veien mot hovedstaden, skiftet flere kongelige rådsmedlemmer holdning. Før hadde de støttet Janes kandidatur, nå ville de i stedet plassere Maria på tronen.

Dudleys godt planlagte statskupp var dermed i ferd med å falle fra hverandre. Riksforstanderen samlet en hær på 3000 mann og marsjerte ut av London for å møte opprørerne, men ved synet av Marias overlegne styrke trakk han seg tilbake.

Da nyheten nådde hovedstaden om kvelden 18. juli, angret de siste adelige på støtten sin til Jane. Maria gjorde sitt inntog i byen, og tenåringsdronningen ble arrestert og innesperret i en celle i Tower of London. Janes styre hadde bare vart i ni dager.

Maria ville skåne Jane

I første omgang ønsket ikke Maria å straffe sin unge konkurrent.

Økse, huggeblok

Jane Grey ble halshugget med en øks som denne. Den kan fortsatt ses i Tower of London.

© Steve Evans

Hun mente at Jane bare var en naiv ungjente som hadde blitt offer for ambisiøse menns renkespill. Sir John Dudley ble derimot dømt og henrettet for forræderi. Jane og ektemannen Guildford erklærte seg skyldige i høyforræderi og de ble også dømt til dødsstraff, men etter dronning Marias ønske ble ekteparet i stedet sperret inne i Tower of London.

Noen få måneder senere – i januar 1554 – endret bildet seg. Janes stefar sluttet seg til et protestantisk opprør med det erklærte mål å avsette den katolske Maria og innsette hennes protestantiske søster Elisabet på tronen.

Opprørerne kom helt til hovedstaden, og fra Tower of London kunne Jane trolig høre soldatene som kjempet i gatene. Hvis de protestantiske opprørerne hadde vunnet, så ville Jane ha blitt løslatt. Marias tropper seiret imidlertid, og dronningen innså at også Jane kunne bli et samlingspunkt for protestantiske opprørere og dermed en trussel mot hennes styre.

Motstrebende beordret hun Jane henrettet.

Jane Grey inden halshugning

Jane Grey ble henrettet på en åpen plass innenfor Tower of Londons murer. Før sin egen henrettelse så hun liket av sin 18 år gamle ektemann bli kjørt forbi. Han var blitt halshugget offentlig.

© The National Gallery London

Da tenåringsjenta ble ført til skafottet, lignet hun ikke lenger den standhaftige dronningen som hadde strittet imot sin manns og svigerfars ønsker. Hun var forvandlet til et lite og skremt barn. Foran bøddelen bandt hun et bind for øynene, men da han bad henne om å legge hodet på blokken, ropte hun fortvilet: ”Hvor er den. Hva skal jeg gjøre?”

En fangevokter førte hodet hennes ned mot blokken, og med et sus falt bøddelens øks og skilte hodet fra kroppen.