«The Crown» er en vakker kongelig ryktebørs

Netflix’ suksesserie om det britiske kongehuset er eminent fortalt og feiende flott å se på. Men til tider er forholdet til fakta en smule lemfeldig.

Netflix’ suksesserie om det britiske kongehuset er eminent fortalt og feiende flott å se på. Men til tider er forholdet til fakta en smule lemfeldig.

LANDMARK MEDIA/Imageselect

«Hva er formålet med monarkiet? Bøyer kronen seg for folkets vilje? Eller skal den forbli hevet over tidens forandringer?» Det spørsmålet stiller den britiske statsministeren, Winston Churchill, den nykronede dronningen Elizabeth 2. noen få episoder ut i Netflix’ prisvinnende serie «The Crown». Året er 1952, og den unge dronningen har akkurat satt seg på tronen som Storbritannias monark etter faren Georg 6.s død.

Elizabeth svarer ikke, men Churchills spørsmål gir gjenlyd gjennom hele «The Crown», som innbyr til en interessant debatt om monarkiets rolle i det moderne samfunnet.

I knappe sytti år har den i dag 95 år gamle dronning Elizabeth sittet på tronen. Hun har gjennomlevd det britiske imperiets storhetstid og fall, den kalde krigen, ungdomsopprøret og statsminister Margaret Thatchers polariserende regjeringsperiode fra 1979 til 1990.

Se traileren til første sesong av «The Crown»:

Det er disse historiske elementene som utgjør bakteppet for fortellingen om intriger og maktkamper i den britiske kongefamilien. Fortellermessig er det et sterkt grep å gjengi historien sett gjennom kongehusets øyne, men det får også sitt å si for troverdigheten.

Det britiske kongehuset er beryktet for å være særdeles lite åpne om hverdagen på Buckingham Palace, og «The Crown» er derfor fylt med antagelser, kreative friheter og oppdiktede samtaler mellom de kongelige hovedpersonene. Og denne blandingen av fiksjon og fakta har skapt enorm debatt i Storbritannia.

I forbindelse med premieren på fjerde sesong, som skildrer forholdet mellom kronprins Charles og prinsesse Diana, sa den konservative kulturministeren Oliver Dowden:

«Jeg er redd seere som ikke har opplevd disse begivenhetene, ikke vil kunne se forskjell på fiksjon og fakta.»

© Netflix

Serien: Ekskonge baktaler monarkiet

Edvard 8. hadde vært konge i mindre enn et år da han abdiserte for å gifte seg med amerikanske Wallis Simpson. I brev og samtaler med Simpson gjennom hele serien baksnakker ekskongen familien og gir dem klengenavn.

© ZUMA Press, Inc./Imageselect

Virkeligheten: Alle fikk klengenavn

Serien gjengir all baksnakkingen til Edvard nesten ordrett fra en rekke brev mellom ham og Simpson. De omtaler blant annet kvinnene i kongehuset som «hekser», og Elizabeth får tilnavnet «Shirley Temple» etter den berømte barneskuespilleren.

Blanding av fiksjon og fakta

Kongefamilien har ikke kritisert «The Crown» offentlig, men kilder i kongehuset har sagt til pressen at familiens frustrasjon over serien har vokst for hver sesong. Og når man går seriens påstander nærmere etter i sømmene, er irritasjonen heller ikke helt uten berettigelse.

Det finnes for eksempel ingen beviser for at prins Charles daglig snakket med sin daværende elskerinne, Camilla Parker Bowles, mens Diana satt alene foran tv-en inne på rommet sitt, slik serien fremstiller det. Ifølge den engelske kongehushistorikeren Hugo Vickers hadde Charles og Camilla ikke noen nevneverdig kontakt de første årene av ekteskapet med Diana.

© Netflix

Serien: Innbruddstyv snakket politikk med dronningen

En morgen i 1982 våkner Elizabeth brått av at Michael Fagan står i soverommet hennes. Dronningen lytter interessert til den arbeidsløse mannen, som beklager seg over Thatchers sosialpolitikk.

© James Mullin/Shutterstock/Ritzau Scanpix

Virkeligheten: Elisabet flyktet ut av soveværelset

Ifølge Fagan hadde ikke dronningen lyst til å snakke under det overraskende besøket. «Da hun våknet opp og så meg, styrtet hun ut av rommet», fortalte innbruddstyven selv om episoden i 2012.

Men det er ikke bare kongefamilien som må finne seg i historieforfalskning. I første sesong er en hel episode viet til den giftige smogen som la seg over London i 1952. Dette var en stor tragedie der opp mot tolv tusen innbyggere mistet livet i den britiske hovedstaden.

Men at et av ofrene for tåken skal ha vært Churchills personlige sekretær, og at dødsfallet fikk den nølende statsministeren til endelig å ta seg av problemet, er ren fiksjon. I virkeligheten fantes ikke sekretæren i det hele tatt.

Mer virkelighetstro er skildringen av Storbritannias polariserende statsminister Margaret Thatcher, der det særlig er lagt vekt på det anstrengte forholdet mellom «Jernkvinnen» og dronningen. Kongehuset kritiserte aldri Thatcher og politikken hennes offisielt, men ifølge historikeren Dean Palmer, som har skrevet boka «The Queen and Mrs Thatcher» (2016), holdt de to kvinnene på formalitetene i de ukentlige møtene sine.

«Isen mellom dem smeltet aldri», som Palmer skriver.

© Imageselect

Serien: Kongehuset taust etter grusom tragedie

I 1966 raser en gruvehaug ved byen Aberfan ut og tar livet av 144 mennesker. Statsministeren haster til ulykkesstedet, men Elizabeth dukker ikke opp før åtte dager senere.

© Mirrorpix/Getty Images

Virkeligheten: Angret på den sene reaksjonen

Angivelig ventet dronningen med å besøke Aberfan fordi hun mente det var upassende at hun skulle besøke et ulykkessted. Hun sa senere at den sene reaksjonen var det hun hadde «angret mest på».

Visuelt betagende familiedrama

Men et punkt det ikke er noe å utsette på, er de virkelighetstro bildene. Med en pris på 13 millioner dollar per episode er «The Crown» verdens dyreste serie, og det merkes på detaljnivået i kostymer, kulisser og statister.

De fleste episodene tar for seg virkelige begivenheter, fra Elizabeths kroning til IRAs drap på prins Philips onkel, lord Mountbatten, en hendelse som er så overbevisende skildret at det er umulig ikke å bli ført tilbake i tid.

Selv om sladder blandes med håndplukkede historiske begivenheter, er «The Crown» til syvende og sist både medrivende og imponerende i skildringen av årtiers kongelige familiedramaer.

HISTORIES DOM: 4/6 STJERNER