Den 21. juni 1529 klatrer Londons innbyggere nærmest oppå hverandre for å få et glimt av partene i den mest spektakulære rettssaken i manns minne.
Landets konge og dronning skal møte i munkeklosteret Blackfriars' største sal i en rettssak mot hverandre.
Henrik 8. av England vil skilles fra sin kone gjennom 20 år, Katarina av Aragon. Folket har tatt side, og særlig kvinnene støtter åpenlyst dronningen.
De roper at hun ikke må la seg slå ut. Katarina takker for støtten.
Dronningen er uhyre populær i befolkningen. Hun har vist seg som en hengiven katolikk og gjort en innsats for de fattige.
Blant annet har hun gått i forbønn hos kongen og reddet flere hundre fra døden etter at de gjorde opprør mot de mange fremmede, særlig nederlendere, som satt på pengene i London.
Nettopp på grunn av befolkningens store støtte til dronningen har kongen valgt en offentlig rettssak.
Han vil forklare undersåttene sin versjon av saken i håp om å snu folkestemningen.
Kongen vil ha en sønn
Skilsmissen kalles «kongens store sak» og dreier seg om hvorvidt kongens ekteskap med Katarina er legitimt.
Dronningen har tidligere vært gift med Henriks storebror, Arthur. Men den daværende kronprinsen døde etter bare noen måneders ekteskap.
I sju år bodde den unge enken fortsatt i England, helt til nykronede Henrik 8. giftet seg med henne i 1509 – hun var 24 år, han 17.
For å sikre seg at ekteskapet ikke gikk imot den guddommelige rett, fikk paret en dispensasjon fra pave Hadrian 6.
Ekteskapet var lykkelig. Kjærligheten blomstret, og når Henrik var på erobringstokt i Frankrike, styrte Katarina landet med stø hånd.
Men med årene gled Katarina og Henrik fra hverandre. De hadde problemer med å få levedyktige barn, og bare ett av i alt seks overlevde de første månedene, datteren Maria.
Mangelen på et guttebarn begynner i 1520-årene å tære på Henrik. Katarina har ikke vært gravid siden 1518, og etter hvert blir kongen klar over at hun ikke kan få flere barn.
Det er utilfredsstillende for Henrik, som ønsker en sønn til å føre Tudor-slekten videre som konger av England.
Henriks nærmeste rådgiver, kardinal Thomas Wolsey, fungerer også som rikskansler og vet at mangelen på en sønn går sterkt inn på kongen.
I 1525, etter ti år som Henriks høyre hånd, planter Wolsey en tanke i kongens hode: Ekteskapet har gjennom alle år vært urent.
Beviset har kardinalen funnet i den absolutte autoriteten, Bibelen. Her heter det i 3. Mosebok at:
«Når en mann gifter seg med sin brors kone, er det urenhet. De skal bli barnløse».
I 1500-tallets England er mangelen på en sønn ensbetydende med barnløshet. Det går plutselig opp for Henrik at han har satt seg opp mot den guddommelige orden, og at han blir straffet for det.
Henrik og Wolsey har imidlertid valgt å se bort fra en annen passasje i Det gamle testamentet som sier at en mann skal gifte seg med sin brors kone såfremt de er barn-løse.
Unntaket passer perfekt på kongens situasjon, men det overser Henrik og Wolsey glatt. De har bare ett mål for øye: å få Henrik skilt fra sin kone.
Kardinal Wolseys plan er å spleise Englands konge med en fransk prinsesse i en allianse.
Men før han rekker å sette den planen ut i livet, har kongen forelsket seg i dronningens hoffdame, Anna Boleyn, og latt henne flytte inn i den kongelige residens.
Etter bare tre års ekteskap fikk Anna Boleyn svi for sin manglende evne til å føde kongen en sønn. Hun ble anklaget for utroskap og halshogd.
Dronningen vil ha saken opp i Roma
Rettssaken mot Katarina viser seg å bli en oppvisning i urettferdig saksgang, bedrag og maktmisbruk.
Dronningen ber før rettssaken gang på gang om upartiske juridiske eksperter fra utlandet som skal sikre at alt går rettferdig for seg.
Men Henrik nekter. En måned før rettssaken kommer det imidlertid en notar fra Brussel.
Dronningen får ham til å skrive en appell til pave Clemens 7. Katarinas eneste sjanse for å beholde tittel og status som dronning er at rettssaken flyttes til Roma.
For Henrik vil en rettssak i Vatikanet til gjengjeld være en katastrofe. Katarinas nevø, Karl 5. av Spania, sitter tungt på makten i Italia, og paven har ingen interesse i å fornærme Karl ved å gi Henrik lov til å bli skilt fra hans moster.
Dessuten har paven rent juridisk problemer med å skille det engelske regent-paret, for Henrik har ganske enkelt en dårlig sak uten bevis eller et teologisk grunnlag for en skilsmisse.
Til gjengjeld er Henrik garantert sakens utfall så lenge søksmålet forblir i England. Her skal embetsmennene nok sørge for at jussen og bevisene lever opp til Henriks ønsker.
Kongen har ved utallige anledninger vist at han verken er mild eller skvær – blant annet ved å henrette sin egen fetter uten rettssak samt få 80 tyveradder hengt for forsøk på å plyndre kongens vogner.
Det er intet mindre enn livsviktig å holde seg inne med kongen. Det vet både dommere, jury, aktorat og forsvarer – samt hans egen dronning.
Men Katarina vil ikke uten videre underkaste seg sin mektige mann.
Dommerne er i lommen på Henrik
Salen i Blackfriars er gjort klar til den prominente rettssaken. Rikets fremste folk er til stede. I midten sitter pavens to representanter.
De fungerer som dommere. Den ene er kongens mann, Thomas Wolsey, og den andre er kardinalen fra Roma, den 58 år gamle Lorenzo Campeggio.
På dommernes høyre side, men hevet én meter over dem, troner Henrik 8. På motsatt side har dronning Katarina inntatt sin plass.
Til stede er også landets 21 biskoper, mens aktoratet og forsvaret står på hver sin side av rommet.
Scenen er satt, og rettssaken kan begynne. Dronningens juridiske rådgivere sverger på kun å si og skrive ord som er i streng overensstemmelse med kirkens lover.
Aktoratet er ikke nødt til å avlegge samme ed. En av Katarinas jurister klager, men det forstyrrer ikke prosedyren.
Henriks menn står fortsatt fritt til å legge saken frem slik det passer dem best.
Dommerne innleder med å avvise Katarinas appell om å få flyttet prosessen til Roma. Deretter roper de opp de implisertes navn. Katarina reiser seg og appellerer nok en gang.
Hennes begrunnelse er at siden hun er spansk, og Henrik er konge av England, vil hun aldri kunne få en rettferdig rettssak.
Dommerne mottar ikke bare inntekter fra hennes mann, Wolsey lever som en greve på kongens nåde, mens Campeggio har fått tildelt et engelsk stift og er underlagt kongens makt så lenge han befinner seg i England.
Katarina møter fortsatt ingen forståelse hos dommerne. Henrik reiser seg.
Nå skal han legge frem sin versjon av saken og prøve å overbevise folket om hvor forferdelig rettssaken er for ham.
Han forklarer at hans dronning bare sitter i retten i dag fordi hans samvittighet krever det av ham.
Han har også hatt betenkeligheter rundt ekteskapet deres helt fra begynnelsen av, påstår han.
Dronningens rørende tale
Katarina ber igjen dommerne flytte saken til Roma, men svaret er det samme: Nei.
Uventet reiser hun seg fra plassen sin og skrider over gulvet i sin lange kjole. Hun legger seg på kne foran sin manns føtter.
Og så begynner hennes livs tale med den karakteristiske spanske aksenten som hun aldri har greid å kvitte seg med.
«For all den kjærlighet vi har hatt mellom oss, for kjærligheten til Gud. For min ære, for vår datter og for din skyld, gi meg rettferdighet».
Hun erkjenner at nesten alle deres barn er døde, men understreker at det ikke har vært hennes skyld. Ikke minst sverger hun overfor Gud at hun var jomfru første gang hun gikk til sengs med Henrik.
Hun ber ham igjen om å yte henne rettferdighet og understreker at hun av gode grunne ikke kan forvente rettferdighet fra hans undersåtter i rettssalen.
«Derfor spør jeg Dem ydmykt om en tjeneste: Tillat meg at saken blir ført i Roma, foran alle kristnes far».
Katarina reiser seg, neier for kongen, snur seg og forlater salen.
Henrik hadde ikke sett for seg at rettssaken skulle utvikle seg slik. Alle er rørt av Katarinas oppriktige og ydmyke tale.
Flere sitter med blanke øyne. Selv kongen er påvirket og presiserer overfor salen at hun har vært den beste hustruen noen kunne ønske seg.
I 1534 kom paven med et endelig avslag på Henrik 8.s begjæring om skilsmisse fra Katarina av Aragon.
Biskop sier kongen imot
Henrik har nå rettssaken for seg selv, og sammen med Wolsey har han tilrettelagt hvordan resten av saken skal utspille seg. Wolsey spør om skilsmissen var på Henriks initiativ.
«Nei, tvert imot», svarer kongen. «Jeg var faktisk helt imot det.»
Henrik forteller at når først tvilen om ekteskapets oppriktighet hadde tatt bolig i hans gudfryktige sinn, delte han sine tanker med erkebiskopen av Canterbury, William Warham.
Erkebiskopen ga kongen medhold og har siden fått samtlige engelske biskoper til å underskrive en erklæring om at Henrik 8.s ekteskap med Katarina av Aragon strider mot Bibelens ord.
Kongen presenterer stolt rettssalen for et stort dokument med røde segl og underskrifter fra alle biskopene. Erkebiskopen gir Henrik full støtte.
«Det er sant. Og jeg er ikke i tvil om at alle mine tilstedeværende brødre vil bekrefte det».
Plutselig runger salen av et «Nei, sir».
Den populære teologen og biskopen John Fisher er uenig. 70-åringen er dronningens nærmeste allierte og den mest populære biskopen i England.
Hans kritiske bøker om den tyske reformatoren Luther har gjort ham berømt over hele Europa.
«Jeg har ikke gitt mitt samtykke».
«Nå!» utbryter Henrik: «Er ikke dette ditt segl og din underskrift, kanskje?»
«Nei, så sannelig ikke», svarer Fisher, og snur seg mot erkebiskopen.
«De prøvde å få meg til å skrive under, men jeg sa at jeg aldri vil gi mitt samtykke til en slik handling, den strider mot min samvittighet».
Henrik er irritert over å bli avslørt, og bryter inn.
«Det betyr ingenting. Vi vil ikke krangle med Dem. De er bare én mann».
Henriks hemmelige bryllup
Den neste uken samles retten to ganger i Blackfriars. Dronningen møter ikke. Hun vil ikke risikere å bli tvunget til å trekke klagen.
Saken utvikler seg likevel ikke til Henrik 8.s fordel. Det juridiske grunnlaget er tynt, og han mangler bevis på at ekteskapet er imot den guddommelige lov.
«Så lenge Fisher er imot skilsmissen, vil ikke nasjonen tillate at dronningen blir forurettet i saken, og kongen vil ikke kunne tvinge sin vilje gjennom», skriver den italienske kardinal Campeggios sekretær i et brev etter det siste rettsmøtet 28. juni 1529.
Paven får omsider beskjed om den urimelige rettssaken og Katarinas appell. Han bestemmer at saken skal prøves i Roma.
Henrik vet at han aldri vil få medhold ved den pavelige domstolen, og hans eneste mulighet for å få annullert ekteskapet blir dermed å løsrive den engelske kirken fra Roma.
Men årene går, og i mellomtiden blir kongens elskerinne, Anna Boleyn, gravid. 25. januar 1533 blir det i all hast arrangert et hemmelig bryllup.
Samme vår erklærer landets biskoper endelig Henriks og Katarinas ekteskap for ugyldig, og parlamentet vedtar en ny lov som gjør det forbudt å anke dommer til utenlandske makter.
Dermed mister Katarina muligheten for å få saken opp i Roma.
Dronningen har tapt for godt, og en knapp uke senere blir Henrik 8.s ekteskap med Anna Boleyn stadfestet, til den engelske befolkningens store misnøye.