Luksusloven ga Elisabet 1. fritt valg på øverste hylle når det gjaldt fine stoffer og sterke farger.

© Bridgeman Images

Tyrannisk kleslov skulle redde Englands økonomi

Moten er skadelig for samfunnet, mente Englands dronning. I 1574 innførte hun en streng luksuslov. Loven skulle begrense pyntesyken, redde forsvaret og styrke adelens posisjon.

I 1574 kunne ikke dronning Elisabet 1. ignorere problemet lenger. Undersåttenes pyntesyke truet landets økonomi.

En såkalt luksuslov skulle begrense importen av dyre moteklær fra Sør-Europa og redde statsfinansene.

Den store begeistringen for mote truet samtidig med å bryte ned de gamle skillelinjene i dronningens klassedelte samfunn.

Men hvis en bedrestilt byboer kunne kle seg som en hertug, lå veien åpen for en sosial klatring som overklassen ikke under noen omstendighet kunne akseptere. Luksusloven kunne løse det problemet også.

«Overmålet av bekledningsgjenstander og overfloden av unødvendige utenlandske varer har vokst til et slikt omfang at det vil føre til rikets forfall», advarte luksusloven, som også skulle redde unge adelsmenn fra personlig ruin:

«Lokket av forfengelighet bruker de ikke bare sine egne penger og jorden foreldrene etterlot dem. De stifter i tillegg så stor gjeld at de ikke kan opprettholde livsstilen sin uten å bryte loven, og dermed kan de ikke lenger tjene sitt land».

Elisabet var avhengig av at adelsmennene kunne kjøpe våpen og hester, slik at de kunne oppfylle forpliktelsen om å kjempe for England.

Med loven fikk hun satt grenser for forbruksevnen deres.

Sterke farger var forbeholdt eliten

For å finne ut hvilken stand en innbygger i middelalderens England tilhørte, var det bare å se på fargen på klærne.

Bønder, landarbeidere og håndverkere måtte nøye seg med bleke naturfarger utvunnet av planter – brunt, beige, gult, grått, mosegrønt og blågrått.

Sterke, mørke farger måtte importeres, og signaliserte at bæreren hadde en høy stilling i samfunnet.

Mange av fargene ble også tillagt stor symbolverdi fordi de var knyttet til historiske eller religiøse personer. De romerske keiserne hadde båret lilla togaer.

Derfor var denne fargen forbundet med kongelighet, og ifølge luksus­loven kunne bare regenten og kongefamilien kle seg i lilla.

Høyadelen kunne gå med skarlagensrød, indigoblå og fiolette farger, ettersom de hadde inntekt nok til å få laget klær i disse fargene.

Høyrødt ble forbundet med kirken, fordi fargen symboliserte blodet til de første martyrene. Kardinaler bar derfor høyrøde kapper.

De adelige (t.v.), borgeren (i midten), underklassen (t.h.).

© Dorling Kindersley

Straffen var utstøtelse

Dronning Elisabet innførte strenge straffer for å bryte luksusloven, men i realiteten var den vanskelig å håndheve.

I stedet ble synderne straffet av sine egne medborgere: De ulike samfunnsklassene var svært oppmerksomme på hvilke klær den enkelte hadde lov til å gå med.

Undersåtter som brøt reglene, ble latterliggjort og utestengt av folk i samme sosiale sjikt.