Luksusloven ga Elisabet 1. fritt valg på øverste hylle når det gjaldt fine stoffer og sterke farger.

© Bridgeman Images

Tyrannisk kleslov skulle redde Englands økonomi

Moten er skadelig for samfunnet, mente Englands dronning. I 1574 innførte hun en streng luksuslov. Loven skulle begrense pyntesyken, redde forsvaret og styrke adelens posisjon.

17. november 2017 av Pelle Stampe

I 1574 kunne ikke dronning Elisabet 1. ignorere problemet lenger. Undersåttenes pyntesyke truet landets økonomi. 

En såkalt luksuslov skulle begrense importen av dyre moteklær fra Sør-Europa og redde statsfinansene.

Den store begeistringen for mote truet samtidig med å bryte ned de gamle skillelinjene i dronningens klassedelte samfunn. 

Men hvis en bedrestilt byboer kunne kle seg som en hertug, lå veien åpen for en sosial klatring som overklassen ikke under noen omstendighet kunne akseptere. Luksusloven kunne løse det problemet også.

«Overmålet av bekledningsgjenstander og overfloden av unødvendige utenlandske varer har vokst til et slikt omfang at det vil føre til rikets forfall», advarte luksusloven, som også skulle redde unge adelsmenn fra personlig ruin:

«Lokket av forfengelighet bruker de ikke bare sine egne penger og jorden foreldrene etterlot dem. De stifter i tillegg så stor gjeld at de ikke kan opprettholde livsstilen sin uten å bryte loven, og dermed kan de ikke lenger tjene sitt land».

Elisabet var avhengig av at adelsmennene kunne kjøpe våpen og hester, slik at de kunne oppfylle forpliktelsen om å kjempe for England. 

Med loven fikk hun satt grenser for forbruksevnen deres.

Sterke farger var forbeholdt eliten

For å finne ut hvilken stand en innbygger i middelalderens England tilhørte, var det bare å se på fargen på klærne. 

Bønder, landarbeidere og håndverkere måtte nøye seg med bleke naturfarger utvunnet av planter – brunt, beige, gult, grått, mosegrønt og blågrått.

Sterke, mørke farger måtte importeres, og signaliserte at bæreren hadde en høy stilling i samfunnet. 

Mange av fargene ble også tillagt stor symbolverdi fordi de var knyttet til historiske eller religiøse personer. De romerske keiserne hadde båret lilla togaer. 

Derfor var denne fargen forbundet med kongelighet, og ifølge luksus­loven kunne bare regenten og kongefamilien kle seg i lilla.

Høyadelen kunne gå med skarlagensrød, indigoblå og fiolette farger, ettersom de hadde inntekt nok til å få laget klær i disse fargene.

Høyrødt ble forbundet med kirken, fordi fargen symboliserte blodet til de første martyrene. Kardinaler bar derfor høyrøde kapper. 

De adelige (t.v.), borgeren (i midten), underklassen (t.h.).

© Dorling Kindersley

Klær skapte folk

Luksusloven var særlig rettet mot rike byfolk, slik at de skulle kjenne sin plass i Elisabets klassesamfunn. Den strenge loven gjorde dem kreative når de pyntet seg.

  • De adelige kunne gjerne skilte med rikdommen sin.
    Klesdrakten fortalte hvilken posisjon bæreren hadde i Elisabets rike. Bare regenten og kongefamilien hadde fri adgang til farger, stoffer og snitt. Adelen hadde lov til å gå i silke, brokade, fløyel og eksotisk pelsverk. Men bare hertuger og hertuginner kunne bære sobel. Ned gjennom de adeliges rang vokste listen over forbudte materialer. Men det var likevel mulig å trekke en tydelig grense til det fremadstormende borgerskapet.

  • Bedrestilte borgere hadde triks for å vise sin suksess.
    Englands kjøpmenn kunne oppnå betydelig rikdom, men luksusloven hindret dem i å vise den. De skulle kjenne sin plass – som underklassen – og bare gå i klær av ull, grov bomull, lin eller saueskinn. Loven tillot imidlertid pynt av blant annet silke og pelsverk. Dette utnyttet velstående borgere ved for eksempel å få laget splitter i klærne, slik at silke-fôret viste, eller gå med kappen på vrangen.

  • Underklassen gikk i lokale tekstiler som klødde.
    Flesteparten av Englands tre millioner innbyggere levde i fattigdom på landet eller i byene. At klesstilen deres var strengt regulert, berørte dem ikke noe særlig, for de hadde ikke råd til annet enn grove, engelske klær. I 1571 påla Elisabet alle undersåtter under en viss stand å bære luer eller kyser av ull. Skatt på ull var dronningens viktigste inntektskilde.

Straffen var utstøtelse

Dronning Elisabet innførte strenge straffer for å bryte luksusloven, men i realiteten var den vanskelig å håndheve. 

I stedet ble synderne straffet av sine egne medborgere: De ulike samfunnsklassene var svært oppmerksomme på hvilke klær den enkelte hadde lov til å gå med. 

Undersåtter som brøt reglene, ble latterliggjort og utestengt av folk i samme sosiale sjikt.

Les mer

Jane Malcolm-Davies & Ninya Mikhaila: The Tudor Tailor, Batsford Ltd., 2006. Anne Somerset: Elizabeth I, Phoenix, 2002. Simon Adams: Tudor, Dorling Kindersley, 2004. Terry Deary & Niel Tonge: Terrible Tudors, Scolastic, 1999.

www.the-tudors.org.uk ● http://elizabethan.org

Kanskje du er interessert i