Kvinnelige boksere fikk blodet til å flyte
På 1700-tallet var kvinneboksing en attraksjon i London. Mennene var ivrige etter å se «det svake kjønn» kjempe iført minimalt med klær. For kvinnene selv var boksing en mulig vei ut av fattigdommen – eller i det minste til et måltid.
Kvinneboksing var brutalt. Under en kamp mellom to kvinner i 1795 slo de to bokserne hverandre i gulvet 70 ganger i løpet av 80 minutter.
Rop, hvin, eder og forbannelser gjaller i bakgården til en snuskete London-pub. Utbruddene smeller tilbake fra de kalde steinmurene denne ettermiddagen i 1794. To kvinner i bar overkropp denger løs på hverandre mens de sparker og river alt de kan.
Kampen har vart i to timer.
«Den eldste av de to fikk store problemer fordi venstre øye var oppsvulmet. Det gjorde henne blind, for synet på høyre øye var nesten blokkert av en strøm av blod som hadde rent konstant i 40 minutter», fortalte et øyenvitne til en avis etter kampen.
Bakgården er tettpakket av et engasjert publikum, og «hvert vellykkede slag gledet de fremmøtte, og det lød mange rop som oppildnet kvinnene», kommenterte øyenvitnet.
Penger skifter hender i takt med at det blir inngått veddemål om hvem som først må trekke seg, og de to kvinnene er etter hvert godt og grundig mørbanket.
«På kroppene deres var det ingen steder større enn en penny som var uberørt av tegn på kamp. Barmene deres var svært hovne, likevel fortsatte de å sende slag etter slag ned over dette følsomme området», forklarte tilskueren etter kampen.
Utmattet og blindet på begge øyne segner den eldste av de to kvinnene til slutt om på brosteinene. Deretter trekker publikum høylytt og uten tegn til samvittighetskvaler inn på puben for å drikke videre.
Boksing var en gentlemanssport
I 1700-tallets Storbritannia var boksing en av de få adspredelsene rik og fattig hadde felles.
Hver eneste dag ble det bokset mer eller mindre offisielle kamper over hele landet.
Som regel sto menn i bokseringen, for hos de brede lag i den britiske befolkningen ble boksing ansett for å være en gentlemanssport, der ungdommen kunne vise styrke og mot i ringen.
Kvinner ble derimot ansett for å være tandre vesener som måtte beskyttes. Når kvinnene plutselig gjøv løs på hverandre, var det en sensasjon på linje med dansende bjørner, kortvokste og folk med misdannelser, og kampene mellom to kvinnelige boksere trakk derfor langt flere tilskuere.
Med like deler fascinasjon og opprørthet så tilskuerne på mens de beinharde og halvnakne kvinnene slo hverandre til blods i utrivelige bakgårder og i improviserte bokseringer rundt om i landet.
«To hunndjevler, for de hadde knapt et menneskelig utseende, var i gang med en klore- og boksekamp.
Ansiktene var fullstendig dekket av blod, brystene bare, og klærne nærmest revet av kroppene. I mange minutter avbrøt ingen dem», erindret den britiske advokaten og levemannen William Hickey etter å ha overvært en kamp.
Under et besøk i London tidlig på 1700-tallet forvillet tyskeren Zacharias Conrad von Uffenbach seg inn til to kvinners boksekamp.
Kvinnen ved siden av ham blant tilskuerne fortalte at hun «hadde kjempet samme sted mot en annen kvinne i bare underkjolen».
Kvinnene slo hverandre til blods, og Uffenbach konstaterte fortørnet at den slags kamper «åpenbart ikke var noe nytt i England».
Kvinneboksing ble offisiell olympisk øvelse først i 2012.
Vinneren fikk mat og sprit
Oftest var kampene mellom kvinner spontane arrangement stelt i stand av den lokale pubeieren. Han hentet to prostituerte inn fra gaten og tilbød seg å spe på den magre inntekten ved å la dem bokse om et måltid eller en flaske gin.
Det var helt annerledes for de etablerte kvinnelige bokserne.
Kampene deres var planlagt og forhåndsannonsert, og foregikk gjerne på scenen i små teatre, der det ble utlovet pengepremier til vinneren – ofte som en avtalt del av inngangspengene.
I noen tilfeller kunne en kamp tiltrekke så mange tilskuere at inntekten åpnet en vei ut av fattigdommen for kvinnene.
Da mesterbokserne Elizabeth Stokes og Ann Field møttes i Stokes Amfi- teater 7. oktober 1728, sto derfor den enorme summen av ti pund på spill – nesten det dobbelte av årslønna til en vanlig tjenestejente, som var seks pund.
De to bokserne avskydde hverandre, og Elizabeth Stokes skjulte ikke sin forakt for motstanderen, som til daglig arbeidet som eseldriver.
«Den berømte eselkvinnen fra Stoke Newington utfordrer meg til kamp om de ti pundene, og hun kan være sikker på at jeg ikke kommer til å trekke meg fra å møte henne om den vedtatte summen», fortalte den senere vinneren i et intervju før kampen.
Kvinnene kjempet i bar overkropp
slåsskjempene i klærne de sto og gikk i. Mange av kvinnene kledde gjerne helt av seg fra midjen og opp – til tilskuernes utilslørte glede.
Til de arrangerte kampene var deltagerne til gjengjeld fullt påkledd. I en avisannonse for en kamp sto det for eksempel at kvinnene «bokser i stoffjakker, underskjørt fra knærne og opp, lange underbukser, hvite strømper og høye hæler».
Under disse kampene var det også vanlig at kvinnene hadde en trener med som sekundant og til å pleie sårene mellom omgangene.
En av bokserne var irske Mary Waller, som treneren Charles Wright skrøt av at han hadde «trent siden hun lå i vuggen».
Det forekom ganske ofte at sekundantene var kvinnenes ektemenn. Dette var tilfelle under en kamp i august 1792, da to kvinner skulle bokse i byen Chelmsford, nordøst for London.
«Da en av bokserne var så ille tilredt at folk fryktet for hennes liv, var husbonden brutal nok til å tvinge henne til å fortsette kampen. Men tilskuerne grep raskt inn og fikk skilt de to kjempende fra hverandre», fortalte et øyenvitne.
Regler avløste skitne triks
Mange av kampene mellom prostituerte bar mer preg av å være katte- eller barslagsmål, med kloring i ansiktet, opprevne klær og lugging.
Når den ene bokseren falt om av utmattelse eller blodtap, var kampen avgjort.
I disse improviserte kampene fantes ingen regler, og skitne triks var helt lovlig. Under en boksekamp i 1832 bet en mrs. Hemsted fingeren av motstanderen. Landets lovgivning måtte imidlertid overholdes, og etter kampen ble hun arrestert.
De mer etablerte kvinnebokserne insisterte imidlertid på å kjempe etter fastlagte regler.
Kampene var planlagt flere dager på forhånd og ble for det meste annonsert i avisene. I juni 1722 kunne folk dermed lese en utfordring i London Journal fra én kvinnelig bokser til en annen:
«Jeg, Elizabeth Wilkinson fra Clerkenwell, forlanger oppreisning etter en krangel med Hannah Hyfield, og utfordrer henne til å møte meg på scenen for å bokse».
Deretter ramset Elizabeth opp reglene for kampen: «Hver kvinne skal holde en half a crown-mynt i hånden, og den første kvinnen som mister mynten, har tapt kampen».
Kampen skulle vare i sju runder, og i svaret sitt til Elizabeth gjorde Hannah Hyfield det klart at hun så frem til å gi rivalen «en skikkelig omgang juling».
Myndighetene hadde imidlertid ikke sansen for kvinneboksingen. Det ble ansett for å være uanstendig, og de prøvde med alle midler å stanse bataljene.
Elizabeth og Hannah ble truet med fengsel hvis de avviklet kampen, og måtte derfor gjennomføre den i all hemmelighet, uten myndighetenes vitende.
Luktesalt var mye brukt blant boksere fordi saltets ammoniumdamp har en
oppkvikkende effekt. Sekundanten, som ofte var bokserens ektemann, skulle støtte og hjelpe kvinnen mellom rundene.
Baronens elskerinne ble gatebokser
For spesielt én kvinne var boksingen det laveste punktet på karrierestigen.
Som ung var Mary Ann Pearce så vakker at Richard Barry, 7. jarl av Barrymore, falt for henne.
Hun ble hans elskerinne, med eget hus og karet. Jarlen var en pasjonert sportsmann, og han har utvilsomt introdusert henne til boksesporten, som han var svært opptatt av.
Da jarlen døde av et vådeskudd, raste Mary Anns verden sammen. Huset han hadde gitt henne og fremtiden hun hadde drømt om, var borte.
I stedet havnet Mary Ann på gaten, der hun i første omgang levde som prostituert. Inspirert av jarlens interesse for sporten kastet hun seg over boksing. Snart ble hun kjent som «den boksende baronesse».
Avisene skrev om henne, og såvel skillingstrykk som porselen ble produsert med et portrett av henne.
Men Mary Ann fikk aldri bokset seg ut av fattigdommen. Mer enn 150 ganger ble hun arrestert for drukkenskap og ordensforstyrrelser. Hun endte sine dager i fengselet som «assisterende bestyrerinne for fengslede kvinner», fremgår det av nekrologen.
Kvinneboksingen gled i bakgrunnen
I løpet av 1800-tallet falt interessen for kvinnesporten drastisk, i takt med at myndighetene satte politiet inn for å få slutt på de uoffisielle kampene på pubene – både for å stanse kvinnenes moralske fordervelse og for å få has på den ulovlige gamblingen som var tett knyttet til sporten.
Det endelige dødsstøtet fikk sporten i forbindelse med første verdenskrig, da kvinnene måtte ut på arbeidsmarkedet, og de mannlige tilskuerne ble sendt til fronten. Nå behøvde ikke kvinnene lenger å bokse for penger.