Men løftene om betaling og gode vilkår ble ikke alltid innfridd, og tilværelsen som attraksjon i en dyrehage var ofte hard og ydmykende. Inuitter ble tvunget til å opptre i pelsklær i Chicagos stekende sommer, hele familier ble smittet av alvorlig sykdom, som kopper, og under en utstilling i 1901 i Buffalo i USA kastet de ansatte en død baby i søpla.

En del av de utstilte fikk lov til å forlate innhegningen etter stengetid, men like mange befant seg konstant bak lås og slå, eller fikk aller nådigst ta seg rundt i følge med underholdningsagentene som hadde fått dem til landet.

Mennesker satt til skue i årtusener

Etnografiske show som viste «primitive folkeferd i deres naturlige habitat», var en videreutvikling av 1800-tallets populære freakshow, hvor blant andre den amerikanske sirkusdirektøren P.T. Barnum tjente grovt på å vise frem skjeggete damer, kortvokste mennesker, siamesiske tvillinger og andre kuriositeter.
Mennesker hadde imidlertid vært utstillingsobjekter lenge før Barnum og Gravier kom på ideen. I antikken ble krigsfanger fra andre land stilt ut både i Egypt og i Romerriket.

Også i 1500-tallets Sør-Amerika hadde herskere som aztekerkongen Montezuma 2. kortvokste, albinoer og pukkelryggede side om side med dyr i sin private dyrehage. I renessansen bygde dessuten den italienske kardinalen Hippolytus de Medici en stor park med eksotiske dyr og forskjellige menneskeraser i Vatikanet. Zoologiske hager var imidlertid en luksus forbeholdt adelen helt til den franske revolusjonen i 1789. På det tidspunkt ble hagene åpnet for den brede befolkning.

Rør ved en «vill»

Mange lot seg fascinere av det ukjente og særpregede. Det fikk blant andre dyrehagedirektør Geoffroy Saint-Hilaire erfare allerede i 1877, da han lette etter en ny attraksjon til Jardin Zoologique d'Acclimatation – Paris' populære zoologiske hage.

Direktør Saint-Hilaire hadde observert med stor interesse hvor godt besøkt etnografiske utstillinger i Tyskland var. Hans tyske kollega Carl Hagenbeck hadde blant annet hatt suksess med å stille ut mennesker i sin zoologiske hage, så Saint-Hilaire importerte derfor 14 nubiere fra Nord-Afrika. Før året var omme kunne direktøren også vise frem seks grønlandske inuitter. Årets besøkstall slo rekorden med hele 37 prosent.

De store internasjonale verdensutstillingene som var blitt avholdt siden midten av 1800-tallet, utnyttet også tidens store trekkplaster. Publikum kunne dermed oppleve rekonstruksjoner av afrikanske landsbyer, egyptiske basarer og mongolske teltleirer. Og de kunne se afrikanere oppføre krigsdanser og inuitter flå sel.

Tilskuerne moret seg dessuten kostelig med å kaste småpenger inn over gjerdet til afrikanere, som velvillig dykket ned i vannet og kom opp til overflaten med de skinnende myntene mellom tennene.

I suvenirkioskene ble postkort med fotografier av inuitter, afrikanere og søramerikanske stammefolk revet ut av hyllene, men den største attraksjonen var likevel den direkte kontakten. Mange dyrehager tillot de besøkende å mate eller til og med ta på «de primitive», som om de var kjæledyr i en zoologisk hage for barn. I Chicago i 1893 fikk publikum strekke seg inn over gjerdet og pirke borti en gruppe afrikanere med pinner.

Publikum mistet interessen

Politisk ble «de ville» brukt som argument for kolonisering. Her kunne europeerne få se med egne øyne hvor usiviliserte folk i den ikke-vestlige verden var.

Særlig verdensutstillingenes etnografiske show ble brukt aktivt for å vinne folkelig tilslutning blant annet til kappløpet om Afrika (omtrent 1870-1914), da stort sett hele det afrikanske kontinentet ble kolonisert.

Som den franske statsministeren og talsmann for kolonisering Jules Ferry sa til sitt parlament på slutten av 1800-tallet:

«De overlegne rasene har en plikt til å sivilisere de underordnede rasene».

I takt med at Vesten erobret nye landområder i Afrika, Asia og Sør-Amerika, endret karakteren av de etnografiske showene seg. Villskapen ble tonet ned, og i stedet fortalte utstillingene om hvor stor nytte de innfødte hadde av å bli kolonisert. Publikum begynte derfor å miste interessen og med få unntak var utstillinger av «primitive» et utdødd fenomen da 2. verdenskrig brøt ut i 1939.

Fire ulike syn på «de ville»

Inuitt-familie ble møtt av pisk og sykdom

De var lokket til Tyskland med løfter om god lønn og en enkel jobb. Virkeligheten viste seg å være en annen.

Den 35 år gamle inuitten Abraham Ulrikab og hans familie ankom Hamburg sammen med tre andre inuitter høsten 1880. Familien var fra Labrador-regionen i det nordøstlige Canada. Abraham var sterkt forgjeldet og hadde latt seg friste av et løfte om god betaling. Jobben hørtes faktisk enkel ut: De i alt åtte inuittene skulle gjøre nøyaktig det samme som de pleide å gjøre hjemme – ro i kajakk, utføre hverdagslige gjøremål og demonstrere selfangst.

Til tross for kontrakten ble ikke inuittene behandlet som mennesker. Den 7. november 1880 skrev Abraham i dagboken:

«Ble trist igjen. Tobias ble slått med en hundepisk av vår herre, Jacobsen. Herr Jacobsen ble rasende fordi, som han sa, Tobias aldri adlød ham ...Etter dette opptrinnet var Tobias meget syk».

Livet utenfor innhegningen var også en skuffelse. «Det er umulig å gå noen steder om dagen, vi er totalt omringet av dem”, skrev Ulrikab om opplevelsen av menneskemengden i dyrehagen.

Etter bare to måneder rammet katastrofen. Adrian Jacobsen hadde glemt å få dem vaksinert før avreisen til Europa, og den 14. november 1880 døde den første av inuittene av kopper. Innen året var omme, var kun fem av de åtte inuittene fortsatt i live. Mellom 7. og 16. januar 1881 døde resten av familien i Paris.

Pygmé ble satt i bur

Publikum var begeistret da Ota Benga ble vist frem i dyrehagen. 10 år senere skjøt den da 32 år gamle afrikaneren seg selv i hjertet med en stjålet pistol.

Den 8. september 1906 stimlet usedvanlig mange besøkende sammen foran apeburet i Bronx Zoo i New York. Årsaken var en kongolesisk mbuti-pygmé ved navn Ota Benga. Den 23 år gamle afrikaneren underholdt blant annet de mange tilskuerne med sine ferdigheter i bueskyting, men vakte også stor begeistring da han ga seg til å bryte med orangutangen Dohong.

Ifølge avisen New York Times protesterte «bare noen få ved synet av et menneske i et bur med aper», og senere i samme artikkel fastslo journalisten at publikum under Bengas lek med apen hadde «god mulighet til å studere deres likheter. Hodene deres ligner hverandre, og begge ler på samme måte når noe gleder dem».

Noen stilte spørsmål ved Bengas opprinnelse: «Er det et menneske?» spurte en kvinnelig tilskuer. Flere av byens afro-amerikanske prester var imidlertid sjokkerte. «Vår rase er undertrykt nok fra før, uten at man behøver å sette en av oss på utstilling sammen med apene», protesterte pastor James H. Gordon, leder av et hjem for fattige barn.

Protestene fikk dyrehagens direktør William Hornaday til å stenge utstillingen. De neste månedene kunne Benga ferdes fritt i dyrehagen, men ble ofte fulgt av en huiende menneskemengde. I desember 1906 ble han overlatt til pastor Gordon, som fant en fosterfamilie til ham i delstaten Virginia.

Her fikk han jevnet ut de filte tennene, begynte på skole og fikk jobb på en tobakksfabrikk. Benga sparte for å reise hjem til Afrika, men da 1. verdenskrig brøt ut, ble all trafikk med passasjerskip innstilt, og håpet om å vende hjem svant.

Den 20. mars 1916 slo han kronene av tennene, tente et seremonielt bål og skjøt seg gjennom hjertet.

Kidnappet og tvunget til å opptre som kannibaler

Elleve ildlendere fra sørspissen av Sør-Amerika ble ført til Frankrike i lenker og stilt ut på verdensutstillingen i Paris i 1889. Publikum fikk blant annet se hvordan ildlenderne tok for seg av de store stykkene med rått hestekjøtt som ble kastet inn i buret til dem. Kjøttet skulle illustrere menneskekjøtt.

Etter verdensutstillingen stilte arrangøren Maurice Maître ut ildlenderne i London. Her ble en av kvinnene syk og døde på et sykehus 21. januar 1890. Sykepleieren som var på vakt, beskrev kvinnen slik:

«Da hun kom inn, var hun bare kledd i et gammelt teppe båret som en kåpe med en taustump rundt hoften og et par sko laget av hyssing. Hun var svært skitten; stanken fra kroppen hennes var forferdelig».

Maître stakk av til Belgia da britiske aviser plukket opp saken. Han fortsatte imidlertid å stille ut sin trupp av «kannibaler», helt til belgisk politi arresterte ham og sendte de fire overlevende ildlenderne hjem i 1890.

Sørafrikansk kvinne måtte vise frem kroppen

Høsten 1810 kunne borgerskapet i London oppleve «hottentottenes Venus» for bare to shilling.

Hun het Saartjie Baartman, var 21 år gammel og tilhørte det sørafrikanske Khoi-khoi-folket. Baartman var blitt solgt som slave og fraktet til Europa med utstillinger for øye, blant annet i Piccadilly Circus i London. Her var suksessen så stor at politiet måtte kontrollere folkemengden.

I mellomtiden ble Baartman paradert rundt på plassen, hvor hun fikk kommandoer som «gå» og «sitt». Spesielt bakdelen hennes, som europeiske vitenskapsfolk sammenlignet med en mandrill-ape, bidro til å gjøre henne til et sexobjekt, og hun fikk kallenavnet «Venus» på grunn av formene sine.