1. Hesten trakk plogen
Mennesket har holdt hester siden steinalderen for 4000 år siden. Dyrene gjorde tjeneste både som føde og som arbeidskraft.
Da bøndene begynte å holde hester i bondesteinalderen, var formålet å drikke dyrenes melk og spise kjøttet.
Snart fant menneskene også ut av å gi hesten et åk om halsen så den kunne trekke en vogn slik som oksen.
Åket passet imidlertid ikke til hestens kropp, det trykket på dyrets hals så hesten sto i fare for å bli kvalt. Først på 600-tallet e.Kr., da seletøyet slik vi kjenner det i dag ble oppfunnet, kunne bøndene for alvor utnytte hestekreftene.
Hesten var mer effektiv enn oksen, men også dyrere i drift. Fra 1000-tallet begynte bøndene derfor langsomt å skifte ut oksene med hester. Det prustende dyret trakk både plog, harve og senere såmaskiner.
Når avlingen skulle i hus på seinsommeren, var det også hesten som brakte kornnekene hjem til gården. Det var også hesten som trakk lasset når bonden skulle på torget med varene sine.
Slitet fortsatte fram til rundt 1950. På den tiden slo mekaniseringen igjennom, og traktoren og andre motoriserte landbruksmaskiner fortrengte hesten.
2. Knokler, hår og kjøtt ble gjenbrukt
Pølser:
Lokeren i Øst-Flandern er berømt for sine pølser laget av hestekjøtt.
Historisk sett kom kjøttet fra gamle øk som ikke lenger kunne brukes i landbruket eller til gruvedrift.
Tidligere var pølsene fattigmannskost, men i dag regnes de for en utsøkt delikatesse.
I Lokeren serveres hestepølser i en saus av selleri, hvitløk, løk og tomat – med brød og poteter til.
Børster:
Håret fra hestens manke og hale er kraftig og slitesterkt. Dette gjør det godt egnet til børster. Dessuten kom møbelpolstring med hestehår på moten i løpet av 1800-tallet og anvendes den dag i dag.
Lim:
Hestens hud og knokler inneholder kollagen, en klebrig masse som kan brukes til å fremstille lim. På 1700-tallet dukket de første egentlige limfabrikkene opp, men hestelim har eksistert i århundrer.
Selv i dag bruker enkelte bokbindere klebemiddel laget av hester. Limet størkner langsomt og gir bokbinderen tid til å gjøre ferdig arbeidet før bokryggen stivner.
3. Kurerer fraktet beskjeder
Gjennom historien har en rask og effektiv kommunikasjon vært avgjørende for alle herskere som ønsket å kontrollere et stort og vidstrakt rike.
Ifølge forfatteren Xenofon (425-354 f.Kr.) opprettet Persias Kyros den store derfor verdens første kurertjeneste. Beskjeder ble her gitt videre fra rytter til rytter – slik som ved et stafettløp.
Romerne hadde et lignende system, men hos dem brakte én rytter beskjeden hele veien på forskjellige hester.
Mest effektive var de kinesiske kurerene under Khubilai-khan (1215-1294 e.Kr.). Keiserens ryttere kunne angivelig tilbakelegge 300 km om dagen.
Årsaken til det var mellomstasjoner der friske hester alltid sto klar. Kureren hadde også en klokke som varslet stasjonens folk når han nærmet seg.
4. Diligencen kortet ned reisetiden
Gravfunn har avslørt at hestetrukne vogner eksisterte allerede i bronsealderen. Praksisen er også kjent fra romertiden, da samfunnets velstående lot seg transportere rundt i lukkede vogner.
Men hestevognens utvikling skjøt først for alvor fart i århundrene etter middelalderens slutt. Nå vokste byene, og dermed også handelen. Såkalte diligencer ble populære; hestevogner som i fast rutefart fraktet passasjerer og gods.
Sett med dagens øyne gikk trafikken tregt. En tur på ca. 300 km fra Liverpool til London tok tre dager i 1751. Men diligencen var langt hurtigere enn det viktigste alternativet: Folks egne bein.
Egypts faraoer gjorde den hestetrukne stridsvognen til en sentral del av rikets hær.
Samuraiene dekorerte sal og seletøy med sirlige mønstre.
6. Bueskytter til hest etablerte kjemperike
Hunerne
På 400-tallet e.Kr. hersket hunerkongen Attila over hele Sentral-Asia og store deler av Europa. Hemmeligheten bak det mektige riket var Attilas ridende krigere.
Hunerne var eksperter i å håndtere pil og bue fra hesteryggen, og rytterne mestret også koordinerte angrep hvor de gikk løs på motstanderne med lanser.
Hunernes fiender forsøkte å avfeie folket som tilbakestående. Ifølge den gotiske historieskriveren Jordanes var de etterkommere av en “skitten, svak og knapt nok menneskelig stamme, med et språk som bare minner en smule om menneskespråk.”
Men i virkeligheten kunne Attila få selv de mektigste herskere til å skjelve av redsel.
F.eks. var de østromerske keisernes frykt for hunerkongen så stor at de betalte enorme summer i gull for å få dem til å holde seg på avstand med herjingene sine.
Parterne
I storhetstiden rundt år 100 f.Kr. strakte det mektige Parterriket seg fra elven Indus i øst til Syria i vest.
Ryggraden i rikets militære var ridende bueskyttere. Uten bruk av stigbøyler kunne parterkrigerne bl.a. vende seg om på gangerne og avfyre piler mot forfølgende fiender.
Japanerne
Som både hunerne og parterne var også samuraiene gode til å skyte med pil og bue fra hesteryggen.
For å forberede seg på krig utviklet japanerne disiplinen yabusame på 500-tallet e.Kr.
Her skulle en rytter avfyre tre stumpe piler mot en rekke mål fra hesteryggen i full galopp. Yabusame praktiseres den dag i dag.
Krigshest
En god krigshest skulle være smidig og ha sterke bein så den var i stand til å bremse og skifte retning raskt.
Krigshesten ble dessuten trent etter alle kunstens regler. Først og fremst måtte dyret lære å lystre bare ved trykket av ridderens bein, da krigeren måtte ha armene fri til å svinge sverd og lanse i kamp
Chanfron
Var navnet på den delen av hestens rustning som beskyttet hodet. Rustningsdelen hadde ofte et dekorativt horn i pannen og er kjent helt tilbake til antikken.
Sadel
Var høy både foran og bak så ridderen skulle sitte godt fast.
Rustning
Beskyttet hestens kropp mot fiendens våpen. Stykket foran ble kalt en peytral og var ofte dekorert. Stykket som dekket hestens bakende het en croupiere.
Dekken
Vevd i farger og med motiver fra ridderens våpenskjold beskyttet ofte hesten og viste motstanderen hvem han hadde å gjøre med.
Mindre velstående riddere som ikke hadde råd til å bekoste rustning til hesten festet all sin lit til den beskyttelsen som dekkenet ga.
Hestens muskelkraft ble brukt til å trekke tunge kanoner frem på slagmarken.
8. Kanoner forvandlet hesten til trekkdyr
Mange erfarne generaler var overbevist om at kavaleriet ville avgjøre utfallet da 1. verdenskrig brøt ut i juli 1914.
I begynnelsen så spådommen ut til å holde stikk. Under slaget ved Mons i Belgia den 23. august klarte f.eks. britene å holde de fremrykkende tyske styrkene stangen med et kavaleriangrep.
Men snart ble det klart at hestene ikke egnet seg til den nye tids krigføring. Skyttergravskrigens gjørme, piggtråd og sperreild fra maskingeværer og -kanoner gjorde det nesten umulig for kavaleriet å angripe.
Særlig tydelig ble dette på østfronten fra 26. til 30. august, da tsarens kavaleri ble meiet ned av tyske geværer og kanoner under slaget ved Tannenberg, som endte med tysk seier.
Men hesten hadde ennå ikke utspilt sin rolle i krig. I stedet for å delta aktivt i kampene ble dyrene satt til å trekke de tunge maskinkanonene som nå overtok rollen som krigens avgjørende våpen.
Vaikka turnajaiset olivat viihdettä, ne olivat oikeasti ritareille vaarallisia.
10. Ridderne demonstrerte sine evner
Ringridning:
Med lansen eller spydet griper ridderen en ring som henger mellom to trestolper. Konkurransen foregår i galopp.
Quintane-ridning
Disiplinen går ut på at rytteren støter så hardt til et dreielig skjold (et quintane-skjold) at det snurrer rundt. Rytteren som får skjoldet til å dreie rundt flest ganger har vunnet.
Ritt på maurerens hode:
Ridderen plukker i full fart opp et kunstig hode med enten spyd eller lanse.
I dag er dressurridning der hest og rytter beveger seg i takt med musikken, en populær publikumssport.
11. Hard krigstrening endte som kunstsport
Dressuren stammer fra antikken, da den greske offiseren Xenofon (425-354 f.Kr.) som den første omtalte disiplinen i verket Om ridekunsten.
Formålet var først og fremst å styrke hestens muskulatur forut for krig, men disiplinen skulle også fremelske “et tiltalende dyr som var velegnet til fremvisning.”
I 1500-tallets europeiske fyrstehus utviklet dressuren seg til en populær underholdningsform. Enhver hersker med respekt for seg selv rådde derfor over et lag veldresserte hester som kunne opptre for hoffet og spesielt fine gjester.
Hopping har vært en fast olympisk gren siden 1912.
Hester har spilt en viktig rolle i sirkusforestillinger siden 1700-tallet.
13. Verdens første sirkusartister var firbeinte
Sirkusets utvikling til det vi kjenner i dag er tett forbundet med hesten. I 1768 åpnet hestetreneren Philip Astley fra England historiens første sirkus, og dyrene hans spilte en hovedrolle i forestillingene.
Astley og artistene utførte akrobatikk på hesteryggen, og dyrene underholdt med triks. Hestene kunne f.eks. ta av sine egne saler, åpne og lukke dører, pumpe vann opp med en pumpe, spille død på kommando og avfyre kanoner.
Rodeo-disiplinen “roping” går ut på å fange en kalv med lasso.
Hvis “kloke Hans” kunne se personen som ga den en regneoppgave, svarte hesten korrekt 89 pst. av tiden.
15. Glup hest kunne regne
I slutten av 1890-årene kjøpte den tyske skolelæreren Wilhelm von Osten en travhest som han ga navnet Hans. Underviseren fant snart ut at Hans var meget klok, og han ga seg til å trene hesten.
Ved å belønne Hans med sukker og gulrøtter lærte von Osten hesten å løse regnestykker. Dyret anga svaret ved å stampe med den ene hoven på en plate. Von Osten opptrådte ofte med “Kloke Hans” for et begeistret publikum.
Den tyske psykologen Carl Stumpf var mer skeptisk innstilt. Han satte seg fore å komme til bunns i hestens forbløffende evne.
Hemmeligheten viste seg å være Hans’ evne til å avlese kroppsspråk, oppdaget Stump. Spenninger i ansiktet hos spørreren viste hesten når den nådde det korrekte antallet tramp.
Fikk hesten skylapper på, svarte den til gjengjeld galt hver gang. Men von Osten nektet å akseptere resultatet, og han fortsatte å vise frem Hans.
