5 grunner til at du lever bedre enn en middelalderkonge

Legebehandling var livsfarlig

De fleste i våre dagers Europa har tilgang til profesjonell og vitenskapelig forsvarlig medisinsk behandling ved sykdom.

Som rikets mektigste mann hadde kongen tilgang til middelalderens beste legevitenskap, men det fantes ingen egentlig legeutdannelse, og behandlingene var ofte basert på overtro og totale misforståelser av menneskekroppens oppbygning.

Årelatinger var for eksempel enormt populære og ble brukt mot praktisk talt alle slags sykdommer. Men i dag vet vi at de først og fremst bare svekket pasienten, som mistet store mengder blod.

Noen behandlinger var direkte livstruende; for eksempel ble pest behandlet med medisin som inneholdt det giftige stoffet kvikksølv.

Arsenikk – som i dag blant annet brukes som rottegift – var populært. En arsenikkur mot sykdommen miltbrann svekket i 1311 den tysk-romerske keiseren, Henrik 7., så mye at han bukket under for en enkel febersykdom to år senere.

Maten smakte ingenting

Dagens supermarkeder bugner av varer fra hele kloden, og takket være rask transport og kjøleteknikk er nesten alt tilgjengelig året rundt og til relativt rimelige priser.

Slik var det ikke for middelalderkongen. Datidens mennesker – inkludert de kongelige – måtte nøye seg med kjøtt, frukt og grønnsaker fra nærområdet.

Krydder som svart pepper, kanel, nellik og safran var tilgjengelig. Men prisene var skyhøye, slik at bare de aller rikeste monarkene hadde råd til å bruke dem rundhåndet; for eksempel beløp prisen på et pund nelliker seg til seks dagers lønn for en håndverker i London på midten av 1400-tallet.

Sukker kom fra Midtøsten til Europa på 1000-tallet, men det fuktighetsfølsomme stoffet var vanskelig å transportere og kom derfor bare i begrensede mengder.

Familien valgte ektefellen

De fleste mennesker i den vestlige verden kan selv velge hvem de vil gifte seg med, og lover beskytter mindreårige mot å bli tvunget inn i ekteskap. Den luksusen hadde ikke konger i middelalderen.

Familien bestemte vanligvis giftermålet, som først og fremst skulle sikre allianser med andre fyrstehus. For at båndene skulle knyttes raskt, ble de ofte gift i svært ung alder.

Noen inngikk til og med ekteskap som barn. Dette gjaldt for eksempel den senere David 2. av Skottland, som ble gift i en alder av fire år.

Barneekteskapene var traumatiserende, og det ble ikke bedre av at kongehusene var inngiftet i hverandre, og ektefellene derfor ofte var i nær familie.

Hjemmet var kaldt og fuktig

En lun bolig med varme, tette vinduer og rennende vann er nå en selvfølge for de fleste i den vestlige verden. Middelalderkongen på sin side måtte ta til takke med en utett og fuktig bolig uten noen form for moderne sanitæranlegg.

Middelalderslottet var først og fremst en festning som skulle holde fienden ute. Bygningen hadde derfor tykke murer som gjorde rommene fuktige og iskalde om vinteren.

Vinduene var små og uten glass. Treskodder holdt kulde og vind ute, men hindret også lyset i å komme inn.

Det fantes ingen toaletter. Slottets innbyggere gjorde sitt fornødne i en potte eller i garderoben, et lite rom med en latrine av stein forsynt med en treplate. Da hullet i platen førte ut til en åpen kloakkbrønn, var besøket en både kald og illeluktende affære.

Kongen fikk aldri fri

Internettmøter, e-poster og sosiale medier gjør dagens mennesker tilgjengelige 24 timer i døgnet, men de fleste velger selv om de skal stå til rådighet hele tiden, og kan ikke tvinges til det av arbeidsgiveren sin.

Jobben som middelalderkonge var imidlertid ikke omfattet av regler om hvile og privatliv. Tvert imot.

Slottet var fullt av tjenestefolk, og noen av dem sov til og med i samme rom som kongeparet.

Møter med gjester og rådgivere fylte dagene, og den fromme kongen kunne heller ikke forsømme bønner og kirkegang.

I tillegg ble kongens kropp ansett som magisk, og mange trodde at berøring av en kongelig person kunne kurere sykdommer. Spesielt skrofulose, en alvorlig sykdom i lymfeknutene i halsen, kunne angivelig helbredes ved kongelig berøring. De mange berøringene utsatte kongen selv for alvorlig smittefare.