Siden antikken har krigere forsøkt å beskytte kroppen med påkledningen.
Allerede på 300-tallet f.Kr begynte europeere å bruke ringbrynje – en drakt laget av tusenvis av sammenklinkede metallringer.
I tidlig middelalder var ringbrynjen riddernes foretrukne beskyttelse for kroppen. Rustningen var fleksibel, men med sine ca. 30 kg var den også ganske tung.
Stadig bedre våpen krevde også sterkere rustninger, og fra 1100-tallet ble ringbrynjene forsterket med metallplater helt til ridderne på 1300-tallet var fullstendig dekket av panser.
Men vekt, overoppheting og rust gjorde beskyttelsen til et helvete.
TEMPERATURFØLSOM
Korsfarere iført ringbrynje kjempet i temperaturer over 40 °C i Midtøsten.
Varmen forvandlet rustningen til en trykkoker
Høye temperaturer og rustninger var en veldig dårlig kombinasjon. Det ble mange korsfarere klar over under kampene i Midtøsten.
Under korstogene var ringbrynjen mest utbredt, og de titusenvis av tett sammensatte metallringer ble fort veldig varme i solen.
Den heldekkende rustningen – platerustningen – fungerte som trykkoker, for hverken varme eller svette kunne unnslippe drakten.
I varmt vær var derfor faren for heteslag en nesten like stor trussel som fiendens piler.
VEKTEN
Bare rustningens hjelm kunne veie bortimot 4 kg.
Panser tappet ridderen for krefter
1400-tallets platerustninger veide bortimot 40 kg, og bare bena var beskyttet av 16 kg stål.
I 2011 viste forsøk ved University of Leeds i England at testpersoner brukte mer enn dobbelt så mye energi i rustning som uten, også når de gikk.
Ifølge historikerne var det sannsynligvis de franske riddernes tunge rustninger som kostet dem seieren mot England i slaget ved Azincourt i 1415.
Ringbrynjen veide også en god del. Ridderen måtte slepe rundt på nesten 30 000 metallringer.
VEDLIKEHOLDET
Væpnere på ned til 14 år tok seg av ridderens rustning, våpen og hest.
Tjenere måtte skrubbe og skrubbe i timevis
Vedlikeholdet av rustningen var innviklet og tidkrevende.
Gjørme, regn og alminnelig fukt utsatte metalldrakten for rust. Jernet måtte derfor hele tiden renses og smøres med olje.
Ringbrynjene ble vanligvis renset for skitt og rust ved at man kastet dem rundt i en tønne sand blandet med eddik. De større delene av platerustningen måtte møysommelig skrapes ren med f.eks. pimpstein eller sand.
Det slitsomme arbeidet ble utført av en væpner, ridderens betrodde tjener, som sannsynligvis hatet rustningen enda mer enn ridderen.
LITE FLEKSIBEL
Tunge metallplater dekket ridderens armer og hemmet hans bevegelser.
Klumset drakt gjorde ridderen til et lett bytte
Rustningen var ikke bare tung. Den hemmet også bevegelsesfriheten. Ridderen var derfor helt avhengig av hjelp fra sin væpner, f.eks. for å komme opp på hesten.
Hjelpeløsheten kunne bli skjebnesvanger. Hvis ridderen falt av hesten under kamp, var han prisgitt fienden.
Ringbrynjen begrenset også brukerens bevegelser. Det fikk den tyske keiseren Fredrik 1 erfare da han falt i den tyrkiske elven Salef under et korstog i 1190. Keiseren druknet – sannsynligvis fordi ringbrynjen trakk ham under.
PRISEN
Det tok smeden nesten et år å lage en rustning.
Rustningen kostet opptil tolv årslønner
Bare de relativt velstående hadde råd til å kjøpe en rustning.
Selv om prisen varierte alt etter materialet og kvaliteten på utførelsen, var utgiftene alltid betydelige.
En engelsk ridder måtte gi 16 pund for en rustning i 1347. Beløpet tilsvarte tre årslønner for en faglært arbeider.
Spesielt dyktige smeder som f.eks. østerrikeren Jörg Seusenhofer forlangte mye mer.
I 1546 måtte den tyske keiseren Ferdinand 1 betale Seusenhofer hele 1200 gullmynter for en rustning. Det tilsvarte 12 årslønner for en hoffembetsmann.