Økning i folketallet førte til at mer enn 2000 nye markeder skjøt opp i England fra 1200 til 1349.
Kirken protesterte imidlertid mot handel på «Herrens dag», og i 1448 forbød kong Henrik 6. av England markeder om søndagen.
Flyttingen la imidlertid ingen demper på handelen. Markedene vokste jevnt og trutt i størrelse opp gjennom 1400-tallet, og med oppdagelsen av Amerika i 1492 var varer fra hele verden å få på Europas store markeder.
Safran kostede en formue
For middelalderens fattige var fersk fisk og krydder noe de bare kunne drømme om å få råd til. I England fikk en murer omtrent 6 pence om dagen, en prest rundt 4 pence, og dagleiere 2,5 pence.
(1 shilling = 12 Pence)
Fisk
1-20 pence
Salt sild var billigst (5-10 stk. for en penny), mens en fersk torsk kunne koste opptil 20 pence, altså mer enn en dagleiers ukelønn. For den summen kunne han også kjøpe 60 liter øl.
Verktøy
3-32 pence
Både bønder og håndverkere hadde bruk for verktøy og redskaper til arbeidet sitt. En skovl eller en spade kunne fås for rundt tre pence, en håndverkers meisel
for fire, mens en kvalitetshammer kostet opptil 32.
Kastrert vær
9-17 pence
Kastrering ga rolige sauebukker som produserte ull hele livet og kjøtt til slakting. Prisen varierte alt etter om dyret ble kjøpt i det dyre London eller på et landsbymarked. En vær kunne også byttes mot andre dyr.
En ku
6-10 shilling
Avhengig av rase og tilstand kunne en selger få nesten dobbelt så mye for et ungt, friskt dyr som for en gammel melkeku. En gjennomsnittlig kvige var omtrent like mye verdt som ett kilo pepper.
Krydder
2-30 shilling
Et piff på maten i form av nellik, kanel eller ingefær var forbeholdt samfunnets rikeste. De fleste krydder kostet to–åtte shilling kiloet. Aller dyrest var safran, som sto i 24-30 shilling per kilo.
Arbeidshest
10-20 shilling
Kjøper var selv ansvarlig for å sjekke at det var en god hest med sterke muskler og ikke et øk. For to middels gode trekkhester kunne selgeren kreve omtrent 30 shilling.
I noen byer var det ulovlig å gamble på markedsdagen. Forseelsen kunne føre til bøtelegging.
Ingen kjøttrester eller terninger på plassen!
Klare regler skulle sikre et velfungerende marked, men metodene var ofte røffe. I den italienske byen Pistoia var handelsgatene i 1180 blitt så trange at byrådet måtte gripe inn.
Rådet bestemte at hus med balkong skulle rives, fordi stolpene balkongene sto på, snevret inn «offentlige gater».
Byrådet besluttet også at byens slaktere skulle slå dyrene sine i pannen og partere dem offentlig. Regelen skulle forhindre den «utbredte og omfattende svindelen» med gammelt kjøtt fra selvdøde dyr.
Ofte var det byens laug som fikk i oppdrag å føre tilsyn med om selgerne fulgte reglene.
I Firenze skulle slakterlauget for eksempel sørge for at medlemmene etterlot utsalgsstedene sine «grundig rengjort og uten råtne rester».
Kjøttavfall og andre rester var imidlertid så god butikk at byene holdt auksjon over retten til å feie torget. Vinneren samlet hauger av dyremøkk og kjøtt som kunne selges som henholdsvis gjødsel og grisefôr.
Det var også helt avgjørende for et markeds suksess om myndighetene kunne sikre ro og orden på plassen.
I engelske Leicester fikk bråkmakere som trakk sverdet innenfor synsvidde av markedet derfor hardere straffer enn normalt.
Andre steder fikk ikke besøkende ta «spyd, hellebarder og store staver» med seg gjennom byporten.
Brød bakt på sagmugg
Juks var utbredt på markedet. Bakere blandet sagmugg i brødet for å spare på melet, slaktere la råtne kjøttskiver mellom ferske, og kjøpmenn fuktet pepperkornene slik at de veide mer.
Midt på 1300-tallet klagde den engelske munken John Bromyard over en lignende praksis hos kleshandlerne. Ifølge ham «vætet de ulla slik at den veier mer».
Byens og laugenes oppsynsmenn kom jevnlig på kontrollbesøk i et forsøk på å begrense lureriet.
Hvis kjøper og selger kom i krangel, måtte en megler trå til.
Lær å prute på prisen
I 1424 ga forfatteren Georg av Nürnberg ut en lærebok om forhandling av pris. Verket inneholder eksempler på handler som har gått i lås.
I ett av dem uttaler en kjøper spydig: «Du vet virkelig å rose varene dine». Selgeren blir rasende av replikken, og en megler blir tilkalt.
Til ham sier selgeren at kjøperen forhandler «som om vi var i kamp». Det ble handel, til tross for krangelen, og etter datidens skikk skulle den besegles med et håndslag og et krus vin eller øl.
Slik fungerte markedet
Kjøpmannen måtte stå bak disken
En selger hadde ikke lov til å gripe tak i kundene, men måtte pent bli bak disken og selge varene sine derfra. Om natten måtte boden tas ned.
Kvinner og tjenestefolk handlet inn på markedet
Innkjøp var en oppgave for kvinner, med mindre familien hadde råd til tjenestefolk. Selgere med gode varer fikk lojale kunder, som ofte fikk handle på kreditt.
Markedet var en nyhetssentral
Folk fra alle samfunnslag la turen innom markedsplassen – fra fattige bønder til pelskledde kjøpmenn. Makthaverne benyttet derfor torgdagene til å offentliggjøre nyheter om alt fra nye skatter til krigserklæringer.
Kunngjøringen skjedde ved at en utroper stilte seg midt på plassen. I mange tilfeller hadde en musikant på forhånd gått rundt med en tromme for å kalle folk sammen.
Laugene bestemte alt
Ville folk utenfra sette opp en bod, måtte de ha løyve fra byens laug. Selv salg fra en kurv eller en kjerre krevde laugenes tillatelse.
Mørket skjulte juksing med vekten
Uærlige selgere utnyttet den dunkle belysningen under markisen til å veie feil. Ble lureriet oppdaget, vanket det bøter.
Kirken tok selgernes penger
Ofte lå markedsplassen på torget foran en kirke eller et kloster, slik at prester og munker kunne kreve leie av selgerne.
Dessuten holdt de øye med at kjøp og salg foregikk etter god kristen skikk. Handel på helligdager var forbudt.
Penger for musikk
Gatemusikanter måtte betale en viss prosentsats av det de tjente på plassen til bystyret.
Omvandrende kremmere solgte varene sine i byene og i avsidesliggende strøk uten markeder.
Markedet var toppstyrt
I byene var handelen styrt av laug. De kontrollerte kvalitet og priser på laugsmedlemmenes varer. Ønsket bønder i omlandet å selge avlinger eller kveg i byen, måtte de innordne seg under laugenes regler.
Ville en bonde for eksempel selge dyrehuder, måtte han først få tillatelse fra garverlauget.
Nederst i hierarkiet sto de omreisende kremmerne. Laugene avskydde dem, fordi de var vanskelige å kontrollere og kreve inn avgifter fra.
I Bologna ble de som solgte varene sine uten å leie en bod, nektet adgang til gatene hvor laugsmedlemmene drev forretning.
I England kostet det en hånd å jukse med gull- og sølvinnholdet i mynter.
Selgere klipte pengene i stykker
I løpet av 1200-tallet gikk blant annet Venezia, Milano og Firenze fra bytteøkonomi til å bruke mynter.
Byene handlet internasjonalt, og det var smartere å bruke kontanter til innkjøp av for eksempel ull i England eller krydder i Østen. Alternativet var å ha med fysiske byttevarer, som kunne gå i stykker eller råtne underveis.
Venezias lire i sølv og Firenzes florin i 3,5 gram rent gull ble etter hvert overtatt av konger og fyrster i blant annet England, Ungarn, Tyskland og Danmark.
Her fikk myntene regionale navn og ble slått med regentens kontrafei (portrett) som kvalitetsstempel. Juks med innholdet av gull og sølv var en alvorlig forbrytelse, og i England fikk falskmyntnere hånden hogd av.
Småhandlere trengte ikke alltid en hel mynt i edelt metall. I stedet ble mynten klippet i mindre stykker og brukt til flere betalinger, noe som forringet den praktiske verdien.
«Myntene var nesten klippet til den innerste sirkelen, og inskripsjonen rundt kanten var enten helt forsvunnet eller stygt skadet», skrev munken Matheus Parisensis i 1248 irritert om denne praksisen.
Jukset en selger med prisen, havnet han i skjærsilden, advarte kirken. Grådighet var nemlig en av de sju dødssyndene.
Øl og vin kostet alltid det samme
For å unngå prissvingninger på basale matvarer på grunn av krig eller uår, var det satt makspris på varer som brød, vin og øl.
I England bestemte kongen for eksempel at et brød kostet en halv penny, mens det i italienske bystater var fyrsten, laugene eller byrådet som bestemte.
Maksprisen skulle sikre at selv samfunnets laveste klasser hadde råd til mat – og dermed hindre at det brøt ut opprør.
Selv om Englands kong Edvard 2. i 1307 ba sheriffene sine utpeke to priskontrollører i hver av landets byer, var det umulig for ordensmakten å sjekke om selgerne alltid overholdt reglene.
Ble en baker eller brygger tatt i å jukse, vanket det rundt 6 pence i bøter. Gjengangere kunne risikere en straff på hele 24 pence – eller en ydmykende tur i gapestokken.
Bøndene kjøpte ofte en felles trekkokse for å fordele risikoen hvis dyret døde.
Fattige byttet til seg gryter og tresko
I mange byer var det markedsdag to ganger i uken, vanligvis onsdag og lørdag.
Basale matvarer som øl, egg, ost, fisk, mel og grønnsaker ble transportert inn til byene fra landsbygda og kysten, på vogner eller i kurver og sekker på ryggen.
Bønder og fiskere eide sjelden mynter, men drev byttehandel. For epler, korn og saltet fisk fikk de for eksempel klær, gryter og tresko.
Var det penger involvert, kunne en engelsk bondekone som solgte egg til byens borgere, få vel én penny for to dusin. Til sammenligning tjente en dagleier rundt 2-3 pence om dagen.