Besøk middelalderens gigantiske kjøpesenter

Rop om gode tilbud blander seg med lyden av kaklende gjess på plassen. Middelalderens markedsdager er ukens høydepunkt, der fattige bønder selger grønnsaker, slaktere skryter av kjøttstykkene sine, og fornemme borgere kjøper tidens største luksus – krydder fra Det fjerne Østen.

Rop om gode tilbud blander seg med lyden av kaklende gjess på plassen. Middelalderens markedsdager er ukens høydepunkt, der fattige bønder selger grønnsaker, slaktere skryter av kjøttstykkene sine, og fornemme borgere kjøper tidens største luksus – krydder fra Det fjerne Østen.

Bridgeman Images

Økning i folketallet førte til at mer enn 2000 nye markeder skjøt opp i England fra 1200 til 1349.

Kirken protesterte imidlertid mot handel på «Herrens dag», og i 1448 forbød kong Henrik 6. av England markeder om søndagen.

Flyttingen la imidlertid ingen demper på handelen. Marked­ene vokste jevnt og trutt i størrelse opp gjennom 1400-tallet, og med oppdagelsen av Amerika i 1492 var varer fra hele verden å få på Europas store markeder.

© Shutterstock

Safran kostede en formue

For middelalderens fattige var fersk fisk og krydder noe de bare kunne drømme om å få råd til. I England fikk en murer omtrent 6 pence om dagen, en prest rundt 4 pence, og dagleiere 2,5 pence.

(1 shilling = 12 Pence)

Fisk

1-20 pence

Salt sild var billigst (5-10 stk. for en penny), mens en fersk torsk kunne koste opptil 20 pence, altså mer enn en dagleiers ukelønn. For den summen kunne han også kjøpe 60 liter øl.

Verktøy

3-32 pence

Både bønder og håndverkere hadde bruk for verktøy og redskaper til arbeidet sitt. En skovl eller en spade kunne fås for rundt tre pence, en håndverkers meisel
for fire, mens en kvalitets­hammer kostet opptil 32.

Kastrert vær

9-17 pence

Kastrering ga rolige sauebukker som produserte ull hele livet og kjøtt til slakting. Prisen varierte alt etter om dyret ble kjøpt i det dyre London eller på et landsbymarked. En vær kunne også byttes mot andre dyr.

En ku

6-10 shilling

Avhengig av rase og tilstand kunne en selger få nesten dobbelt så mye for et ungt, friskt dyr som for en gammel melkeku. En gjennomsnittlig kvige var omtrent like mye verdt som ett kilo pepper.

Krydder

2-30 shilling

Et piff på maten i form av nellik, kanel eller ingefær var forbeholdt samfunnets rikeste. De fleste krydder kostet to–åtte shilling kiloet. Aller dyrest var safran, som sto i 24-30 shilling per kilo.

Arbeidshest

10-20 shilling

Kjøper var selv ansvarlig for å sjekke at det var en god hest med sterke muskler og ikke et øk. For to middels gode trekk­hester kunne selgeren kreve omtrent 30 shilling.

I noen byer var det ulovlig å gamble på markedsdagen. Forseelsen kunne føre til bøtelegging.

© Shutterstock

Ingen kjøttrester eller terninger på plassen!

Klare regler skulle sikre et velfungerende marked, men metodene var ofte røffe. I den italienske byen Pistoia var handelsgatene i 1180 blitt så trange at byrådet måtte gripe inn.

Rådet bestemte at hus med balkong­ skulle rives, fordi stolpene balkongene sto på, snevret inn «offentlige gater».

Byrådet besluttet også at byens slaktere skulle slå dyrene sine i pannen og partere dem offentlig. Regelen skulle forhindre den «utbredte og omfattende svindelen» med gammelt kjøtt fra selvdøde dyr.

Ofte var det byens laug som fikk i oppdrag å føre tilsyn med om selgerne fulgte reglene.

I Firenze skulle slakterlauget for eksempel sørge for at medlemmene etterlot utsalgsstedene sine «grundig rengjort og uten råtne rester».

Kjøttavfall og andre rester var imidlertid så god butikk at byene holdt auksjon over retten til å feie torget. Vinneren samlet hauger av dyremøkk og kjøtt som kunne selges som henholdsvis gjødsel og grisefôr.

Det var også helt avgjørende for et markeds suksess om myndighetene kunne sikre ro og orden på plassen.

I engelske Leicester fikk bråkmakere som trakk sverdet innenfor synsvidde av markedet derfor hardere straffer enn normalt.

Andre steder fikk ikke besøkende ta «spyd, hellebarder og store staver» med seg gjennom byporten.

Alle svindlere skulle straffes

Brød bakt på sagmugg

Juks var utbredt på markedet. Bakere blandet sagmugg i brødet for å spare på melet, slaktere la råtne kjøttskiver mellom ferske, og kjøpmenn fuktet pepperkornene slik at de veide mer.

Midt på 1300-tallet klagde den engelske munken John Bromyard over en lignende praksis hos kleshandlerne. Ifølge ham «vætet de ulla slik at den veier mer».

Byens og laugenes oppsynsmenn kom jevnlig på kontrollbesøk i et forsøk på å begrense lureriet.

Hvis kjøper og selger kom i krangel, måtte en megler trå til.

© Bridgeman Images

Lær å prute på prisen

I 1424 ga forfatteren Georg av Nürnberg ut en lærebok om forhandling av pris. Verket inneholder eksempler på handler som har gått i lås.

I ett av dem uttaler en kjøper spydig: «Du vet virkelig å rose varene dine». Selgeren blir rasende av replikken, og en megler blir tilkalt.

Til ham sier selgeren at kjøperen forhandler «som om vi var i kamp». Det ble handel, til tross for krangelen, og etter datidens skikk skulle den besegles med et håndslag og et krus vin eller øl.

Slik fungerte markedet

Omvandrende kremmere solgte varene sine i byene og i avsidesliggende strøk uten markeder.

© Bridgeman Images/Shutterstock

Markedet var toppstyrt

I byene var handelen styrt av laug. De kontrollerte kvalitet og priser på laugsmedlemmenes varer. Ønsket bønder i omlandet å selge avlinger eller kveg i byen, måtte de innordne seg under laugenes regler.

Ville en bonde for eksempel selge dyrehuder, måtte han først få tillatelse fra garverlauget.

Nederst i hierarkiet sto de omreisende kremmerne. Laugene avskydde dem, fordi de var vanskelige å kontrollere og kreve inn avgifter fra.

I Bologna ble de som solgte varene sine uten å leie en bod, nektet adgang til gatene hvor laugsmedlemmene drev forretning.

I England kostet det en hånd å jukse med gull- og sølvinnholdet i mynter.

© Shutterstock

Selgere klipte pengene i stykker

I løpet av 1200-tallet gikk blant annet Venezia, Milano og Firenze fra bytte­økonomi til å bruke mynter.

Byene handlet internasjonalt, og det var smartere å bruke kontanter til innkjøp av for eksempel ull i England eller krydder i Østen. Alternativet var å ha med fysiske byttevarer, som kunne gå i stykker eller råtne underveis.

Venezias lire i sølv og Firenzes florin i 3,5 gram rent gull ble etter hvert overtatt av konger og fyrster i blant annet England, Ungarn, Tyskland og Danmark.

Her fikk myntene regionale navn og ble slått med regentens kontrafei (portrett) som kvalitetsstempel. Juks med innholdet av gull og sølv var en alvorlig forbrytelse, og i England fikk falskmyntnere hånden hogd av.

Småhandlere trengte ikke alltid en hel mynt i edelt metall. I stedet ble mynten klippet i mindre stykker og brukt til flere betalinger, noe som forringet den praktiske verdien.

«Myntene var nesten klippet til den innerste sirkelen, og inskrip­sjonen rundt kanten var enten helt forsvunnet eller stygt skadet», skrev munken Matheus Parisensis i 1248 irritert om denne praksisen.

Jukset en selger med prisen, havnet han i skjærsilden, advarte kirken. Grådighet var nemlig en av de sju dødssyndene.

© Bridgeman Images

Øl og vin kostet alltid det samme

For å unngå prissvingninger på basale matvarer på grunn av krig eller uår, var det satt makspris på varer som brød, vin og øl.

I England bestemte kongen for eksempel at et brød kostet en halv penny, mens det i italienske bystater var fyrsten, laugene eller byrådet som bestemte.

Maksprisen skulle sikre at selv samfunnets laveste klasser hadde råd til mat – og dermed hindre at det brøt ut opprør.

Selv om Englands kong Edvard 2. i 1307 ba sheriffene sine utpeke to priskontrol­lører i hver av landets byer, var det umulig for ordensmakten å sjekke om selgerne alltid overholdt reglene.

Ble en baker eller brygger tatt i å jukse, vanket det rundt 6 pence i bøter. Gjengangere kunne risikere en straff på hele 24 pence – eller en ydmykende tur i gapestokken.

Bøndene kjøpte ofte en felles trekk­okse for å fordele risikoen hvis dyret døde.

© Ritzau/Scanpix

Fattige byttet til seg gryter og tresko

I mange byer var det markedsdag to ganger i uken, vanligvis onsdag og lørdag.

Basale matvarer som øl, egg, ost, fisk, mel og grønnsaker ble transportert inn til byene fra landsbygda og kysten, på vogner eller i kurver og sekker på ryggen.

Bønder og fiskere eide sjelden mynter, men drev byttehandel. For epler, korn og saltet fisk fikk de for eksempel klær, gryter og tresko.

Var det penger involvert, kunne en engelsk bondekone som solgte egg til byens borgere, få vel én penny for to dusin. Til sammenligning tjente en dagleier rundt 2-3 pence om dagen.

Alle måtte respektere bestemte regler

Flagrende markiser

Butikk­eiere skulle tjore markisene sine. Blafrende baldakiner var nemlig «stygge og usømmelige», het det i Pistoias reglement fra 1296.

Smale disker

På grunn av plassmangel kunne disken i en bod i mange italienske byer ikke stikke mer enn en fot (omtrent 30 centimeter) ut på gaten.

Trekkdyr

Okser, hester og esler kunne ikke stå tjoret på plassen mens markedet var åpent. Dyrene tok for mye plass, og måtte plasseres i en stall – for eksempel ved nærmeste vertshus.