Blider var middelalderens altødeleggende supervåpen

Et skremmende våpen gjorde livet usikkert for Europas borgherrer i middelalderen. Mens tidligere tiders kastemaskiner sendte steiner over murene, hamret bliden flere hundre kilo tunge steinkuler tvers gjennom dem.

AP/Polfoto & Shutterstock

I dagevis har borgerne i den sørfranske byen Minerve fulgt fiendens bevegelser med fryktsomme blikk. Året er 1210, og Frankrike ligger i åpen borgerkrig.

To år tidligere har den franske kongen kalt til korstog mot de sørfranske katarene, som utøver sin egen avart av kristendommen. Og nå er kongens hær fremme ved katarbyen Minerve.

Egentlig burde ikke katarene ha noe å frykte. Minerve er omkranset av doble murer og ligger dessuten på et bratt klippeplatå omgitt av en dyp kløft. Byen er med andre ord umulig å innta med et regulært stormløp. Likevel preges innbyggerne av uro.

Kongens hær ledes av den brutale adelsmannen Simon­ de Montfort, og hans menn har nå plassert seg høyt oppe i terrenget på motsatt side av kløften som omgir Minerve.

Fra murene kan byens forsvarere se hvordan fiendens soldater er i gang med å bygge flere snodige innretninger der kjempestore trebjelker er montert på gigantiske stativer. De kan også se hvordan store, tilhogde steiner rulles frem til disse innretningene.

Få dager senere går innbyggernes verste anelser i oppfyllelse da de flere tonn tunge maskinene, med en uhyggelig klaging fra det massive tømmeret, sender kampestein etter kampestein hvislende gjennom luften og inn over kløften. Hver gang steinene treffer murene og får forsvarsverker og hus til å riste, høres vanvittige brak.

Dag og natt bombarderer maskinene­ bymuren fra sine posisjoner rundt Minerve. Verst er maskinen som står ved Simon de Montforts leir. Den er større enn de andre og blir kalt «den dårlige naboen» – et navn den i aller høyeste grad lever opp til.

Prosjektilene knuser Minerves murer og steintrappen som innbyggerne bruker til å hente vann i kløften. Etter seks ukers bombardement er katarenes kanskje mest uinntakelige by fortapt. Minerves innbyggere overgir seg.

Kjempemaskinen knuste alt

Blider som de som i 1210 la Minerves festningsverker i ruiner, var middelalderens nye supervåpen.

Maskinen var den første som til fulle utnyttet energien fra tyngdekraften, og de største blidene kunne kaste over 300 kilo tunge prosjektiler flere hundre meter med ekstrem kraft. Som den tyske militæringeniøren Konrad Kyeser skrev i sitt verk Bellifortis fra 1405:

«Her er den store bliden som overvinner alle festninger, kaster stein, ødelegger tårn, knuser slott og byer».

Bliden overgikk alle andre beleiringsmaskiner i slagkraft, og var så effektiv at den var å se på slagmarker over hele Europa i løpet av 1100- og 1200-tallet.

De neste 250 årene tordnet blidenes massive kampesteiner mot Europas byporter, mens alt fra sykdomsbefengte hestekadavere til uheldige krigsfanger ble skutt over murene.

Åtte år etter Minerves fall i 1210 ble byens erobrer, Simon de Montfort, selv drept av en stein sendt fra en blide inne i katarbyen Toulouse.

© Granger/Polfoto

Utnyttet vektstangprinsippet

De første primitive blidene ble mest sannsynlig oppfunnet i Kina på 300-tallet f.Kr. og besto av en bjelke som dreide rundt en aksel på et høyt stativ. Akselen delte bjelken i en kort og en lang del. Ytterst på den lange delen av bjelken var det en slynge som prosjektilet lå i, mens det i den korte delen av bjelken var festet en rekke tau.

For å skyte med bliden trakk en hær av menn i tauene og tvang den korte enden ned mot bakken, mens den lange enden fór oppover og sendte prosjektilet av gårde. Moderne forsøk med rekonstruksjoner av denne typen blide har vist at de kunne sende steiner på 60 kilo mot mål opptil 130 meter unna.

Blidetypen ble i tidlig middelalder videreutviklet av ingeniører i det kristne Bysants i dagens Tyrkia. Herfra spredte den seg gradvis til andre kulturer. På 500-tallet dukket «trekkblider» for første gang opp på Europas slagmarker, der de skapte frykt og redsel.

Ifølge bysantinske kilder hadde en soldat fra Bysants lært avarene – en krigersk stamme av tyrkisk opprinnelse – å bygge trekkblider. Da avarene i 597 beleiret den greske byen Thessaloniki, bombarderte de byen med 50 blider:

«De kastet hele fjell og åser mot oss. For hva annet kan man kalle disse gigantiske steinene?» klaget byens opprørte biskop.

Snart begynte også muslimske hærer i Midtøsten å bruke trekkblider. Og da kristne korsfarere og muslimer kjempet mot hverandre i Det hellige land på slutten av 1000-tallet, spredte bruken av trekkbliden seg for alvor i Vest-Europa.

Da korsfarere i 1147 beleiret Lisboa, gikk de ifølge samtidige kilder løs på byens mauriske forsvarere med to blider bemannet av hundre mann til å trekke i tauene.

Ved å arbeide på skift kom korsfarerne opp i en skremmende avfyringsfrekvens på 5000 steiner i løpet av ti timer, det vil si rundt fire skudd i minuttet fra hver maskin.

Sammenstøtet mellom den kristne og den muslimske verden­ satte i gang et veritabelt blidekappløp mellom øst og vest. Og snart dukket en helt ny type blide opp på slagmarken – et monster som i kraft overgikk alt verden hadde sett.

Prest ba for «Guds steinkaster»

På slutten av 1100-tallet ble den såkalte motvektsbliden oppfunnet. Den fungerte på samme måte som trekkbliden med en lang kastearm som satt fastspent på en aksel.

Men på kastearmens korte stykke var det ikke noe tau å trekke i, men derimot en tung motvekt som før avfyringen ble løftet høyt opp i luften med et spill. Når kastearm og motvekt ble frigjort, sørget tyngdekraften for å kaste prosjektilet i motsatt ende av kastearmen av gårde med voldsom fart.

Når og hvor denne typen blide ble oppfunnet, er uklart. En bysantinsk kilde nevner en motvektsblide som ble brukt under Bysants' beleiring av byen Zevgiminon i 1165. Men korsfarere kan ha brukt blidetypen allerede under det 1. korstog i 1096, muligens inspirert av sine arabiske motstandere.

Da Englands kong Rikard Løvehjerte og hans hær i 1191 beleiret byen Akko i Syria, hadde korsfarerne i hvert fall med sikkerhet motvektsblider. Hele elleve store kastemaskiner hamret løs på byens forsvarsverker. En av dem var så stor at korsfarerne kalte den «Guds steinkaster». Bliden fikk ifølge samtidige kilder en helt spesiell behandling:

«En prest sto alltid ved siden av maskinen og preket og samlet inn penger til å vedlikeholde den og for å hyre folk som kunne samle steinammunisjon. Maskinen ødela ti meter av muren ved siden av Maledicta-tårnet».

Ifølge samme beretning var blidene avgjørende for Akkos fall samme år: «Kong Rikards blider skjøt dag og natt. Det kan sies med sikkerhet at en av dem drepte tolv mann med en enkelt stein. Ingenting kunne motstå skuddene, alt ble knust eller redusert til støv».

Motvekt økte treffsikkerheten

Store blider med motvekt hadde en ladetid på mellom et par minutter til en halv time, og var dermed betydelig tregere enn de hånddrevne – men til gjengjeld langt mer effektive.

Selv det mest rutinerte tautrekkerlaget kunne ikke trekke med samme kraft hver gang, og trekkblidene var derfor notorisk vanskelige å treffe presist med.

En motvekts-blide skjøt derimot hver stein av gårde med samme kraft så lenge motvekten og prosjektilets tyngde forble uendret, og med ekstra vekt og justering av slyngens lengde kunne artilleristene finjustere skuddene.

Men enda viktigere: De nye blidene kunne sende tyngre steiner. Franske Villard de Honnecourt laget på 1200-tallet en detaljert blidetegning der motvekten – ifølge forskernes beregninger – må ha veid cirka 30 tonn.

Med en slik motvekt kunne et steinprosjektil på 250 kilo treffe mål 160 meter unna. En moderne rekonstruksjon av samme type blide har kastet en bil på 476 kilo (uten motor) hele 80 meter.

Under krigen mot katarene i SørFrankrike tok korsfarerlederen Simon­ de Montfort i bruk blider til å erobre fiendens byer, deriblant Minerve, og det med stor suksess. I 1211 fikk Montfort imidlertid selv merke blidens kolossale kraft da en katarhær beskjøt hans hær i byen Castelnaudary:

«Med den første steinen smadret de et tårn. Med den neste knuste de et borgrom. Ved tredje skuddet gikk steinen i stykker, men ikke før den hadde forvoldt stor skade på de som befant seg i byen», forteller den samtidige historikeren Guilhem de Tudela.

Simon de Montfort overlevde katarenes beleiring, men skjebnen innhentet til slutt adelsmannen. Da hæren hans i 1218 beleiret katarene i Toulouse, ble Montfort truffet av en stein avfyrt av en blide inne i byen. Frankrikes store blide- strateg var drept på stedet.

Blidebygger ble ridder

Blidenes effektivitet gjorde de store kastemaskinene uhyre verdifulle, og det samme gjaldt den tekniske kunnskapen om hvordan de ble bygd.

I 1249 kunne blidebyggeren Jocelin de Cornaut, som sto bak konstruksjonen av hele 18 blider, smykke seg med tittelen «sjefingeniør». En annen blidebygger, Jean de Mézos, ble slått til ridder.

Konstruktørenes status vitner om at blidebygging hadde stor betydning. Derfor brukte Europas herskere gjerne også enorme summer på maskinene. Da Englands kong Edvard 1. i 1287 beleiret borgen Dryslwyn i Wales, brukte han 14 pund på å konstruere en blide. Det tilsvarte dagslønnen til nesten 600 beredne bueskyttere.

Bare til uthogging og transport av de store steinprosjektilene hyret Edvard tjue steinhoggere og fire kjerretrekkere. Da gigantmaskinen siden skulle videre til en ny beleiring, måtte det 40 okser og fire store vogner til for å flytte den.

Saladin var blidemester

Det var ikke bare europeerne som brukte blider på slagmarken. Da sultan Saladin beleiret korsfarerne i Jerusalem i 1187, lot han ifølge samtidige kilder sine menn angripe byens såkalte Damaskus-port.

Korsfarerne gjorde igjen og igjen utfall fra porten, og til slutt måtte Saladin avbryte angrepet. I stedet lot den muslimske hærføreren sine blider bombardere et stykke av bymuren som ikke hadde noen port.

Etter tre dager kollapset en seksjon av muren, og selv om korsfarerne var i stand til å slå tilbake de første stormangrepene mot åpningen, måtte de til slutt overgi seg.

Hundre år etter Jerusalems fall hadde antall blider på slagmarken eksplodert.

I 1291 avsluttet araberne korsfareræraen ved å innta den sterkt befestede korsfarerbyen Akko i Syria ved hjelp av et batteri av kastemaskiner. Ikke færre enn 92 blider hamret løs på byens murer, frem til den falt etter 43 dager.

Budbringer kom med blide

Når det gjaldt ammunisjon til blidene, utviste middelalderens krigsherrer stor oppfinnsomhet i løpet av de 250 årene de store kastemaskinene dominerte Europas slagmarker.

I et manuskript av den toscanske oppfinneren og ingeniøren Mariano Taccola fra midten av 1400-tallet opptrer en tegning med flere former for brannbomber – sannsynligvis tønner med brennende olje eller tjære.

Også såkalte «bikuber» – brostein bakt inn i porøs leire som splintret i alle retninger – og sågar avhogde fiendehoder til skrekk og advarsel ble kastet inn over bymurene. Andre ganger ble blider brukt til å fylle vollgraven rundt en beleiret borg ved å bombardere graven med tønner fulle av jord.

Da franske beleiringsstyrker i 1335 tok en engelsk budbringer fra borgen Auberoche til fange, sendte de ham i retur over bymuren med en blide – med et svarbrev til de beleirede rundt halsen.

Blide skjøt pesten til Europa

Også bakteriologisk krigføring ble bliden brukt til, og det med skremmende konsekvenser.

I 1346 hadde tatarherskeren­ Jani Beg Khan lagt en jernring rundt den genovesiske handelsposten Kaffa ved Svartehavet, da en mystisk sykdom plutselig fikk khanens krigere til å dø i fleng. Den italienske notaren Gabriele de’ Mussi beskrev hendelsen:

«Da tatarene, stadig mer svekket av kamp og pest, opprørte og rådville innså at de var uten det minste håp om å unngå døden, plasserte de lik på kastemaskiner og sendte dem av gårde inn i byen Kaffa slik at alle der inne skulle gå til grunne av den ulidelige pesten».

Sykdommen ble senere kjent som svartedauden, pestepidemien som utslettet halve Europas befolkning i perioden 1347 til 1352. Og med stor sannsynlighet var det genovesere på flukt fra nettopp Kaffa som brakte sykdommen til Europa i 1347.

Tatarherskeren Jani Beg Khan sto dermed bak historiens kanskje mest dødelige bakteriologiske angrep – men det var verken det første eller det siste som skulle bli utført med blide.

Middelalderens europeiske styrker skjøt gjerne bedervede dyre- eller menneskelik inn over beleirede byer for å spe sykdommer bak murene.

I 1332 drepte soldater fra Strasbourg for eksempel 48 av sine fiender, plasserte likene i tønner med avfall og skjøt hele sulamitten inn i borgen Schwanau. Og i 1422 brøt det ut en epidemi i det beleirede Karlstein i Tsjekkia etter at byen var blitt beskutt med lik og 2000 lass ekskrementer.

I 1453 ble Konstantinopels kjempemurer knust av primitive­ kanoner – såkalte bombarder.

© AKG Images

Kanoner utkonkurrerte blidene

Når blider ofte ble brukt til å sende skytset over murene i stedet for gjennom dem, skyldtes det at middelalderens borgbyggere forsvarte seg ved å gjøre murene stadig høyere og tykkere. Selv ikke den kraftigste bliden kunne knuse de mest solide borgmurene.

I løpet av 1300- og 1400-tallet gled fordelen derfor langsomt fra beleirerne til de beleirede. Først med kanonens inntog forandret vilkårene på slagmarken seg på ny i samme målestokk som den bliden hadde medført.

Selv om blider og kanoner inngikk på lik linje i beleirende hærers arsenaler i første halvdel av 1400-tallet, var det først med en hendelse i 1453 at kanonens posisjon som fremtidens våpen ble befestet for godt.

Det året fikk den osmanske sultan Mehmet fraktet to gigantiske kanoner frem til Konstantinopels murer. Hver av de to bronsekolossene ble slept av 60 okser og 200 mann, ledsaget av tømrere som kunne bygge broer sterke nok til å bære den enorme vekten.

Kanonene måtte stabiliseres med enorme kampesteiner for å skyte i en bare rimelig forutsigbar retning. Løpene deres ble så varme ved hvert skudd at de bare kunne avfyres hver tredje time, men de hadde en enorm kraft.

I ukevis lot sultanen artilleriet dundre løs mot den gamle keiserbyens metertykke murer frem til osmanene endelig brøt igjennom 29. mai. Konstantinopels fall ble også blidens, for fra nå av investerte Europas konger, keisere og fyrster bare i kanoner.

Men bliden ble ikke helt glemt. Da den spanske conquistadoren Hernan Cortes i 1521 gikk tom for krutt under sin beleiring av aztekerhovedstaden Tenochtitlan, satte han folkene sine til å bygge en blide. Uheldigvis kunne ikke ingeniørkunnskapene deres måle seg med middelalderens blidebyggere.

Maskinen kastet en stein loddrett opp i luften slik at den falt rett ned og knuste bliden. Tenochtitlan falt til slutt, men det var ikke takket være bliden.

Les også:

pest døden middelalder
Middelalderen

Myrslam sladrer om svartedaudens utbredelse

2 minutter
Roseroman, middelalder, frekk
Middelalderen

Vovet middelalderroman lå skjult i arkiv

2 minutter
Middelalderen

Top 10: Historiens beste riddere

4 minutter

Logg inn

Feil: Ugyldig e-postadresse
Passord er påkrevd
VisSkjul

Allerede abonnement? Har du allerede et abonnement på magasinet? Klikk her

Ny bruker? Få adgang nå!