Blider var middelalderens altødeleggende supervåpen

De første primitive blidene ble mest sannsynlig oppfunnet i Kina på 300-tallet f.Kr. og besto av en bjelke som dreide rundt en aksel på et høyt stativ.

Akselen delte bjelken i en kort og en lang del. Ytterst på den lange delen av bjelken var det en slynge som prosjektilet lå i, mens det i den korte delen av bjelken var festet en rekke tau.

For å skyte med bliden trakk en hær av menn i tauene og tvang den korte enden ned mot bakken, mens den lange enden fór oppover og sendte prosjektilet av gårde.

Moderne forsøk med rekonstruksjoner av denne typen blide har vist at de kunne sende steiner på 60 kilo mot mål opptil 130 meter unna.

Blidetypen ble i tidlig middelalder videreutviklet av ingeniører i det kristne Bysants i dagens Tyrkia. Herfra spredte den seg gradvis til andre kulturer.

På 500-tallet dukket «trekkblider» for første gang opp på Europas slagmarker, der de skapte frykt og redsel.

Ifølge bysantinske kilder hadde en soldat fra Bysants lært avarene – en krigersk stamme av tyrkisk opprinnelse – å bygge trekkblider. Da avarene i 597 beleiret den greske byen Thessaloniki, bombarderte de byen med 50 blider:

«De kastet hele fjell og åser mot oss. For hva annet kan man kalle disse gigantiske steinene?» klaget byens opprørte biskop.

Snart begynte også muslimske hærer i Midtøsten å bruke trekkblider. Og da kristne korsfarere og muslimer kjempet mot hverandre i Det hellige land på slutten av 1000-tallet, spredte bruken av trekkbliden seg for alvor i Vest-Europa.

Da korsfarere i 1147 beleiret Lisboa, gikk de ifølge samtidige kilder løs på byens mauriske forsvarere med to blider bemannet av hundre mann til å trekke i tauene.

Ved å arbeide på skift kom korsfarerne opp i en skremmende avfyringsfrekvens på 5000 steiner i løpet av ti timer, det vil si rundt fire skudd i minuttet fra hver maskin.

Sammenstøtet mellom den kristne og den muslimske verden­ satte i gang et veritabelt blidekappløp mellom øst og vest. Og snart dukket en helt ny type blide opp på slagmarken – et monster som i kraft overgikk alt verden hadde sett.

Men på kastearmens korte stykke var det ikke noe tau å trekke i, men derimot en tung motvekt som før avfyringen ble løftet høyt opp i luften med et spill. Når kastearm og motvekt ble frigjort, sørget tyngdekraften for å kaste prosjektilet i motsatt ende av kastearmen av gårde med voldsom fart.

Når og hvor denne typen blide ble oppfunnet, er uklart. En bysantinsk kilde nevner en motvektsblide som ble brukt under Bysants' beleiring av byen Zevgiminon i 1165. Men korsfarere kan ha brukt blidetypen allerede under det 1. korstog i 1096, muligens inspirert av sine arabiske motstandere.

Da Englands kong Rikard Løvehjerte og hans hær i 1191 beleiret byen Akko i Syria, hadde korsfarerne i hvert fall med sikkerhet motvektsblider.

Hele elleve store kastemaskiner hamret løs på byens forsvarsverker. En av dem var så stor at korsfarerne kalte den «Guds steinkaster». Bliden fikk ifølge samtidige kilder en helt spesiell behandling:

«En prest sto alltid ved siden av maskinen og preket og samlet inn penger til å vedlikeholde den og for å hyre folk som kunne samle steinammunisjon. Maskinen ødela ti meter av muren ved siden av Maledicta-tårnet».

Ifølge samme beretning var blidene avgjørende for Akkos fall samme år: «Kong Rikards blider skjøt dag og natt. Det kan sies med sikkerhet at en av dem drepte tolv mann med en enkelt stein. Ingenting kunne motstå skuddene, alt ble knust eller redusert til støv».

Store blider med motvekt hadde en ladetid på mellom et par minutter til en halv time, og var dermed betydelig tregere enn de hånddrevne – men til gjengjeld langt mer effektive.

Selv det mest rutinerte tautrekkerlaget kunne ikke trekke med samme kraft hver gang, og trekkblidene var derfor notorisk vanskelige å treffe presist med.

En motvekts-blide skjøt derimot hver stein av gårde med samme kraft så lenge motvekten og prosjektilets tyngde forble uendret, og med ekstra vekt og justering av slyngens lengde kunne artilleristene finjustere skuddene.

Men enda viktigere: De nye blidene kunne sende tyngre steiner. Franske Villard de Honnecourt laget på 1200-tallet en detaljert blidetegning der motvekten – ifølge forskernes beregninger – må ha veid cirka 30 tonn.

Med en slik motvekt kunne et steinprosjektil på 250 kilo treffe mål 160 meter unna. En moderne rekonstruksjon av samme type blide har kastet en bil på 476 kilo (uten motor) hele 80 meter.

Under krigen mot katarene i SørFrankrike tok korsfarerlederen Simon­ de Montfort i bruk blider til å erobre fiendens byer, deriblant Minerve, og det med stor suksess. I 1211 fikk Montfort imidlertid selv merke blidens kolossale kraft da en katarhær beskjøt hans hær i byen Castelnaudary:

«Med den første steinen smadret de et tårn. Med den neste knuste de et borgrom. Ved tredje skuddet gikk steinen i stykker, men ikke før den hadde forvoldt stor skade på de som befant seg i byen», forteller den samtidige historikeren Guilhem de Tudela.

Simon de Montfort overlevde katarenes beleiring, men skjebnen innhentet til slutt adelsmannen. Da hæren hans i 1218 beleiret katarene i Toulouse, ble Montfort truffet av en stein avfyrt av en blide inne i byen. Frankrikes store blide- strateg var drept på stedet.

Det var ikke bare europeerne som brukte blider på slagmarken. Da sultan Saladin beleiret korsfarerne i Jerusalem i 1187, lot han ifølge samtidige kilder sine menn angripe byens såkalte Damaskus-port.

Korsfarerne gjorde igjen og igjen utfall fra porten, og til slutt måtte Saladin avbryte angrepet. I stedet lot den muslimske hærføreren sine blider bombardere et stykke av bymuren som ikke hadde noen port.

Etter tre dager kollapset en seksjon av muren, og selv om korsfarerne var i stand til å slå tilbake de første stormangrepene mot åpningen, måtte de til slutt overgi seg.

Hundre år etter Jerusalems fall hadde antall blider på slagmarken eksplodert.

I 1291 avsluttet araberne korsfareræraen ved å innta den sterkt befestede korsfarerbyen Akko i Syria ved hjelp av et batteri av kastemaskiner. Ikke færre enn 92 blider hamret løs på byens murer, frem til den falt etter 43 dager.

Når det gjaldt ammunisjon til blidene, utviste middelalderens krigsherrer stor oppfinnsomhet i løpet av de 250 årene de store kastemaskinene dominerte Europas slagmarker.

I et manuskript av den toscanske oppfinneren og ingeniøren Mariano Taccola fra midten av 1400-tallet opptrer en tegning med flere former for brannbomber – sannsynligvis tønner med brennende olje eller tjære.

Også såkalte «bikuber» – brostein bakt inn i porøs leire som splintret i alle retninger – og sågar avhogde fiendehoder til skrekk og advarsel ble kastet inn over bymurene. Andre ganger ble blider brukt til å fylle vollgraven rundt en beleiret borg ved å bombardere graven med tønner fulle av jord.

Da franske beleiringsstyrker i 1335 tok en engelsk budbringer fra borgen Auberoche til fange, sendte de ham i retur over bymuren med en blide – med et svarbrev til de beleirede rundt halsen.

Når blider ofte ble brukt til å sende skytset over murene i stedet for gjennom dem, skyldtes det at middelalderens borgbyggere forsvarte seg ved å gjøre murene stadig høyere og tykkere. Selv ikke den kraftigste bliden kunne knuse de mest solide borgmurene.

I løpet av 1300- og 1400-tallet gled fordelen derfor langsomt fra beleirerne til de beleirede. Først med kanonens inntog forandret vilkårene på slagmarken seg på ny i samme målestokk som den bliden hadde medført.

Selv om blider og kanoner inngikk på lik linje i beleirende hærers arsenaler i første halvdel av 1400-tallet, var det først med en hendelse i 1453 at kanonens posisjon som fremtidens våpen ble befestet for godt.

Det året fikk den osmanske sultan Mehmet fraktet to gigantiske kanoner frem til Konstantinopels murer. Hver av de to bronsekolossene ble slept av 60 okser og 200 mann, ledsaget av tømrere som kunne bygge broer sterke nok til å bære den enorme vekten.

Kanonene måtte stabiliseres med enorme kampesteiner for å skyte i en bare rimelig forutsigbar retning. Løpene deres ble så varme ved hvert skudd at de bare kunne avfyres hver tredje time, men de hadde en enorm kraft.

I ukevis lot sultanen artilleriet dundre løs mot den gamle keiserbyens metertykke murer frem til osmanene endelig brøt igjennom 29. mai. Konstantinopels fall ble også blidens, for fra nå av investerte Europas konger, keisere og fyrster bare i kanoner.

Men bliden ble ikke helt glemt. Da den spanske conquistadoren Hernan Cortes i 1521 gikk tom for krutt under sin beleiring av aztekerhovedstaden Tenochtitlan, satte han folkene sine til å bygge en blide. Uheldigvis kunne ikke ingeniørkunnskapene deres måle seg med middelalderens blidebyggere.

Maskinen kastet en stein loddrett opp i luften slik at den falt rett ned og knuste bliden. Tenochtitlan falt til slutt, men det var ikke takket være bliden.