Bordskikk i middelalderen: Spytting og raping med stil
Mange ser for seg berg av kjøtt, grove manerer og mangel på hygiene når det er snakk om fester i middelalderen. Men på 1100-tallet ble renslighet og høflighet en dyd. Å rape, snyte seg og spytte var fortsatt tillatt, så lenge det ble gjort med stil.
Gjestene ble plassert etter rang. Ved høysetet satt verten med eget saltkar (ytterst til høyre). Nedenfor høysetet - "Under saltet" - satt de mindre viktige gjestene.
«Unngå å klø deg ved bordet. Puss heller ikke nesen, ellers kommer folk til å si at du er av bondeslekt».
Slik lød et av mange råd om bordskikk som adelsfolk fikk i middelalderen. Gode manerer, særlig ved bordet, skilte siviliserte mennesker fra dyr og fattigfolk, mente adelen. I løpet av 1100-tallet var romaner om modige, og ikke minst høflige, riddere blitt populære blant overklassen, og disse riddernes dyder ble umiddelbart overført til spisebordet.
På 1200-tallet ble det mote å holde kong Arthur-temafester.
Bordplan etter rang
Det var imidlertid ikke bare manerer som var underlagt regler. Middelalderens samfunn var delt opp i et strengt hierarki. Kongen og adelen var på toppen, mens bønder og tjenestefolk var rangert nederst. Adelen var dessuten inndelt i forskjellige rangordener, og dette bestemte bordplanen.
I enden av gildesalen sto høysetet på en plattform. Her satt verten og de fornemste gjestene. Jo finere gjesten var, jo nærmere verten satt han. Æresgjestene hadde sine egne saltkar, mens de andre gjestene måtte dele saltkarene. Nedenfor høysetet satt de mindre prominente gjestene.
Alle gjestene satt på den samme siden av bordet, slik at tjenerne hadde plass til å sette frem nye retter. Ved kongens hoff var servitørene unge adelssønner, som lærte høflighet og respekt ved å servere de eldre.
Vask hendene!
De aller fleste retter ble spist med fingrene. Derfor var renslighet en dyd. Alle vasket hendene før og etter hver rett, og det ble ansett som svært upassende å rense ørene, tennene eller neglene, eller å pille seg i nesen ved bordet. Verten kunne som en spesiell gest selv helle vann over gjestenes hender. Vanligvis var det imidlertid tjenere som sto for dette. Noen ganger var det blandet velduftende urter i vannet.
Oppskrift på duftende vaskevann
To liter vann
15 salvieblader
Kok opp alt med appelsinskall
Sil deretter av vannet
Ta med egen kniv!
Gaffelen var ukjent i middelalderen. Som regel spiste folk med fingrene, men ikke før alt var skåret opp i små biter. Til å skjære opp rettene brukte gjestene en kniv de hadde med selv. Bare i spesielle tilfeller kom tjenere med vertens kniver og skar opp maten for gjestene.
Grådighet var en av de syv dødssyndene. Man så derfor ikke med blide øyne på dem som åt mer enn nødvendig.
Glupskhet ble straffet i helvete
I middelalderen var grådighet og ubetenksomhet de verste syndene, både i livet generelt og ved bordet. De viktigste dydene var selvbeherskelse og høflighet. Derfor var det god tone å forsyne seg med små porsjoner fra fellesfatene, spise sakte, ta små biter og vise de andre ved bordet oppmerksomhet ved å by dem de beste lekkerbiskenene fra fatene.
Samtalen skulle også foregå sivilisert. Det var svært upassende å avbryte, snakke med mat i munnen, og å snakke høyt med store armbevegelser. Når folk ble fulle, glemte de ofte de gode manerene. Derfor ble det regnet som svært ille å drikke så store mengder alkohol at gjestene mistet selvkontrollen.
Kleskode: Kong Arthur-rustning!
Sagnkongen Arthur var i middelalderen innbegrepet av den modige, høflige og rettferdige konge. På 1200-tallet ble det derfor høyeste mote blant adelen å holde store Arthur-temafester. I 1306 inviterte for eksempel Edvard 1. av England flere tusen gjester til Arthur-fest i Westminster. Gjestene, som var utkledd som Arthurs riddere, ble benket ved store runde bord som var like det Arthur og ridderne hans satt ved.
Festens høydepunkt var da to utstoppede svaner, symbolet på Camelot, ble båret inn på to sølvfat. Oppildnet av stemningen reiste 267 unge adelsmenn seg og sverget at de ville gjenerobre Skottland og forene England, akkurat som Arthur ifølge sagnene hadde gjort.