Den 29. desember 1386 stimler pariserne sammen omkring kamparenaen i klosteret Saint-Martin-des-Champs. Vanligvis brukes arenaen til ridderturneringer, men i dag er den rammen om en duell til døden mellom ridderen Jean de Carrouges og hans gamle venn Jacques le Gris.
Noen måneder tidligere hadde Carrouges’ kone Marguerite anklaget le Gris for å ha voldtatt henne, men i stedet for å føre rettssak mot den innflytelsesrike le Gris, utfordrer Carrouges ham til duell. Dermed er utfallet av saken lagt i Guds hender. Den som slipper levende ut av arenaen, snakker sant, slik lyder logikken.
Så sterkt begynner Ridley Scotts storfilm The Last Duel, som kan ses på Disney+. Denne virkelige historien vil ikke bare gi alle fans av mørke middelalderdramaer vann i munnen, historien er også aktuell den dag i dag – mer enn 600 år etter den skjebnesvangre duellen.
Se traileren til The Last Duel
Sannheten forsvinner i siste akt
The Last Duel bygger på boken med samme navn fra 2004, skrevet av den amerikanske eksperten på middelalderlitteratur Eric Jager. Et enormt forskningsarbeid gjorde ham i stand til å lage en overraskende detaljert beskrivelse av duellen mellom Carrouges og le Gris, og forfatteren har også fungert som konsulent for filmen.
I et intervju med avisen Los Angeles Times forsikret Eric Jager at The Last Duel er «minst 75 prosent historisk korrekt». Og det er nok ikke aldeles galt. Filmen er langt mer tro mot historien enn Ridley Scotts tidligere verker som Gladiator og Kingdom of Heaven.
Etter den glimrende starten med duellen – hvis utfall først avsløres i filmens blodige klimaks – spoles tiden tilbake til den gang de to kombattantene kjempet side om side i hundreårskrigen. Filmen forteller først fra Carrouges’ synspunkt og deretter fra le Gris’ hvordan vennskapet deres gikk i oppløsning.
Å se historien fra ulike synsvinkler er et interessant grep, for hvem er det egentlig som snakker sant? Svaret får vi i tredje akt, der vi ser historien gjennom Marguerites øyne. Nå trer den underkuede konen inn i rampelyset og gir sin versjon av begivenhetenes gang.
Herfra utfolder The Last Duel seg som en nyskapende film med klare tråder frem til dagens #metoo-bevegelse. Det er et prisverdig tiltak, som imidlertid ikke støttes helt av historiske kilder.
I motsetning til le Gris og Carrouges vet historikerne nesten ingenting om virkelighetens Marguerite, noe Eric Jager innrømmet allerede i fotnotene til boken sin.
Filmen gjør mye for å tegne et bilde av Marguerite som en handlekraftig kvinne med bein i nesen, men det må anses som en fri tolkning. En av de få tingene historikere vet med sikkerhet, er at hun ikke var til stede under den avgjørende duellen – i motsetning til i filmen. I sine personlige notater beskriver le Gris’ advokat hvordan Marguerite ble vist frem før duellen begynte, men deretter kjørt vekk.
Det er under kampscenen til slutt at filmen tar seg flest friheter. Kongens krønikeskriver Michel Pintoin var sannsynligvis til stede under duellen. Han skriver at kampen begynte med at le Gris og Carrouges angrep hverandre med sine «truende sverd senket». Det sies ikke noe om en innledende lansekamp til hest slik filmen fremstiller det. I filmen kjemper Carrouges også med øks, noe som heller ikke er beskrevet i de historiske kildene.
Flott og aktuell fortelling
Selv om Ridley Scott leker med fakta, fortjener filmen ros for sin realistiske bildeside, hvor spesielt de kaotiske og blodige kampscenene er eminent laget.
Men The Last Duel er mye mer enn en visuell triumf. Med utgangspunkt i et velskrevet stykke faglitteratur skaper filmen en forholdsvis realistisk skildring av overklassens egoer og omgangen med seksuelle overgrep i middelalderens mannsdominerte verden.
