Den gylne horde knekte Europa

I 1241 feier en gigantisk hær mongolske ryttere over Europa, der kampvante korsriddere og en 100 000 mann sterk kristen kjempehær venter. Men khanens krigere har studert europeernes krigskunst.

I 1241 feier en gigantisk hær mongolske ryttere over Europa, der kampvante korsriddere og en 100 000 mann sterk kristen kjempehær venter. Men khanens krigere har studert europeernes krigskunst.

Album History RM/Imageselect

Pavens utsending, Johannes av Plano Carpini, står og måper. Foran ham ligger Kiev, som før var den viktigste byen i de russiske­ fyrstenes land.

«En gang var den en stor by med mange innbyggere, men nå er den nesten ingenting. Knapt 200 hus ligger igjen i byen, der folk holdes i slaveri».

Rester av avsvidde bygninger og sammenraste murer kan ses overalt. Fem år har gått siden Kiev i 1240 ble e­ro­bret av mongoler på vei gjennom Øst-Europa, men landskapet bærer stadig preg av deres herjinger.

«Nedslaktingen av mennesker betyr ingenting for dem.» Pavens diplomat hos mongolene.

«Da vi dro gjennom landet, kom vi over utallige mengder kranier og knokler fra døde menn på bakken», skriver Johannes, som av pave Innocens er sendt til regionen for å møte mongolenes leder, Batu Khan, og finne ut om mongolene også planlegger å erobre den vestlige delen av Europa.

All den død og ødeleggelse overrasker imidlertid ikke Johannes, som flere ganger har stiftet bekjentskap med mongolene fra den såkalte Gylne horde: «Nedslaktingen av mennesker betyr ingenting for dem», skrev han.

Selv ikke Europas sterkeste hærer kunne slå mongolene da de på 1200-tallet veltet inn over kontinentet. For Øst-Europa ble invasjonen et vendepunkt som ikke bare kostet utallige menneskeliv, men også splittet de slaviske folkeslagene for alltid.

Djengis Khan samlet stammene

Opprinnelig hadde mongolene bare vært en samling stammer som holdt til på de vidstrakte steppene nord for våre dagers Kina. Stammene lå konstant i innbyrdes krig, men i 1206 lyktes det høvdingen Temüjin å forene alle mongolene under sin ledelse. Temüjin kjennes i dag best som Djengis Khan.

Djengis Khan grunnla mongolenes imperium. Arvtakerne hans fortsatte erobringene og skapte Den gylne horde.

© Shutterstock

Mongolene var vant til å kjempe, men de hadde aldri ført krig som en sam­let enhet. De var eksperter på snik-angrep og plynd­ring, men å ut­kjem­pe store, ko­or­di­ne­rte slag var en helt ny ut­for­dring for dem.

Djengis Khan organiserte sin nye hær og trente den opp i nye krigs­tak­tik­ker, som vanligvis gikk ut på å lokke fienden i bakhold eller omringe og ut­slet­te den. På kort tid var mongolene klar til å erobre verden.

Et av Djengis’ første mål var Kina, som sendte en hær av leiesoldater mot ham. Men leiesoldatene valgte raskt å skifte side fremfor å kjempe mot Djengis Khans tropper. Mongolhæren rettet deretter blikket mot storbyen Beijing, som etter en lang beleiring ble erobret med et stormangrep 1. juni 1215.

Djengis Khan bestemte seg for å gjøre byen til et eksempel på hvilken straff som ventet de som ikke straks overga seg. I en måned lot han hæren sin plyndre byen. Besøkende diplomater i Beijing kunne året etter rapportere at gatene ennå var «glatte av menneskefett».

Ingenting så nå ut til å kunne stoppe Djengis og hans krigerhorde, og i 1219 var turen kommet til det mektige Khwarezm-imperiet, som blant annet omfattet dagens Iran og Afghanistan.

Khwarezm ble løpt over ende på få år, før mongolene bestemte seg for å utforske regionen nord for de mektige Kaukasus­-fjellene: Europa.

Europas første skjebnetime

I 1221 krysset en mongolsk styrke på rundt 20 000 krigere Kaukasus, der den som det første knuste Georgias hær. I et brev til paven kalte landets sjokkerte konge mongolene for «tatarer» – krigere fra selveste helvete (tartaus på latin).

«Et barbarisk folk av tatarer, djevelske av karakter og glupske som ulver i sin hunger etter bytte, men modige som løver, har invadert mitt land».

Mongol-hæren la det herjede Georgia bak seg og tromlet deretter over kumanerne, et tyrkisk steppefolk som holdt til nord for Svartehavet.

De ellers så krigerske kumanerne flyktet skrekkslagne mot nord og fikk overtalt de såkalte rus-fyrstene – en sammenslutning av fyrstedømmer ledet av viking-etterkommere – til å danne en allianse.

I 1223 tørnet rus-fyrstenes og kumanernes samlede hær på 80 000 mann sammen med rundt 23 000 mongoler ved Kalka-elva i dagens Ukraina – og ble stort sett utslettet. 40 000 rus-krigere mistet livet sammen med hele sju rus-fyrster.

Alt virket tapt, men til alles overraskelse forsvant mongolene rett etterpå like raskt som de var kommet – og etterlot russerne i sjokk: «Bare Gud vet hvem disse folkene er og hvor de kom fra», skrev en samtidig russisk kronikør engstelig.

Mongolenes forsvinning skyldtes nyheten om et opprør i Kina, men i Europa trodde mange at de gåtefulle krigerne hadde gitt opp å erobre regionen. De kunne ikke ha tatt mer feil.

Rus-vikingene utkjempet blodige kriger mot regionens mange steppefolkeslag.

© Album History RM/Imageselect

Vikingenes etterkommere ble ridd i senk

På 1000-tallet var det viking-ledede Rus-riket et av Europas sterkeste, men da mongolene invaderte 200 år senere, var riket svakt og splittet.

Det Russland som de mongolske hordene tromlet inn over på 1200-tallet, besto av en rekke fyrstedømmer. De fleste av rikene var befolket av slaviske stammer som kjempet innbyrdes om makten.

Men i 862 e.Kr. hadde slaverne i det nordvestlige Russland fått nok av de evige krigene og bestemte seg for å velge en felles hersker alle kunne akseptere.

Ifølge en russisk krønike henvendte de seg til de svenske vikingene med ordene: «Vårt land er rikt og stort, men fullt av strid. Kom og led oss, og hersk over oss».

Tre svenske vikinghøvdinger dro til Russland, der de etablerte hvert sitt rike, men da to av høvdingene kort etter døde, ble vikingen Rurik enehersker. De svenske vikingene ble kalt rus og ga navn til dagens Russland.

Vikingene tok raskt både den slaviske kulturen og navnene deres til seg. Under vikingfyrsten Jaroslav den vise opplevde Rus-riket sin gullalder, og i perioden 1019 til 1054 e.Kr. ble riket et av de mektigste i Europa.

Men da Jaroslav døde, begynte sønnene å strides, og riket ble delt i ti fyrstedømmer, heriblant Novgorod, Rostov-Suzdal, Smolensk og Kiev. De splittede fyrstedømmene var derfor et lett bytte for mongolene på
1200-tallet.

Bare fyrstedømmet Novgorod unngikk å bli lagt i ruiner fordi det overga seg. Resten ble nedkjempet. Med rus-fyrstene forsvant også forbindelsen til Vest-Europa.

Den gylne horde oppstår

Da Djengis Khan døde i 1227, strakte mongolenes rike seg fra Stillehavet i øst til Det kaspiske hav i vest. I årene etter bygde sønnene ut riket ytterligere, så det til slutt var umulig å regjere.

På et stort fellesmøte i Kina bestemte Djengis Khans arvtagere derfor å dele imperiet i fire såkalte khanater, som hver for seg skulle styres av en khan. Samtidig ut­nevn­te de en storkhan som skulle ta seg av den overordnede ledelsen av alle mongolenes besittelser.

Det vestligste av de nye khanatene ble kjent som Den gylne horde, og ledelsen av det tilfalt Batu Khan, Djengis Khans barnebarn. Khanatets navn kom muligvis av at Batu Khan bodde i et gyllent telt når han var på felttog.

Etter å ha konsolidert sin makt over Den gylne horde rettet den ambisiøse Batu og hans general, Subutai, blikket mot Europa. Planen var at Batu skulle utvide sitt khanat og trenge helt frem til Atlanterhavet for å sikre Mongol-rikets flanke.

«Prester ble stekt levende, og nonner og ungmøyer ble voldtatt i kirkene foran sine slektninger.» Kronikør om mongolenes herjing i Rjazan

Tolv år etter mongolenes første invasjon av Europa krysset de atter Kaukasus-fjellene, og i 1236 knuste Batu med en hær på 130 000 mongoler først kumanerne og deretter volgabulgarerne, som bodde langs Volga-elva i dagens Russland.

Begge folkeslag var steppekrigere som lett kunne innrulleres i mongol-hæren. Følgen var at Batu Khans hær vokste til opp imot 200 000 krigere.

Deretter rettet khanen oppmerksomheten mot rus-fyrstedømmene. 14 av de største byene ble lagt i ruiner. De innbyggerne som ikke straks overga seg, ble drept.

Byen Rjazan ble inntatt bare tre dager før jul, og deretter gikk mongolene løs på de overlevende: «Noen ble spiddet på påler, andre fikk tresplinter presset opp under neglene. Prester ble stekt levende, og nonner og ungmøyer ble voldtatt i kirkene foran sine slektninger», skrev en kronikør.

Selv Kiev, den største av rus-fyrstenes byer, ble inntatt og stukket i brann slik at enorme røyksøyler steg opp mot den isblå vinterhimmelen og blandet seg med røyken fra de andre brennende byene.

I rus-fyrstedømmet Vladimir-Suzdal – regionens sterkeste rike, som den da vesle byen Moskva hørte under – samlet storfyrsten Jurij 2. desperat en hær til forsvar.

I februar 1238 tørnet storfyrstens soldater sammen med mongolene ved elva Sit. I meterhøy snø kjempet rus-krigerne mot overmakten, men tusenvis av dem ble gjennomboret av mongolenes piler.

Under blodbadet ble storfyrsten drept og hodet hans skilt fra kroppen til skrekk og advarsel. Rus-fyrstedømmene var i kne og underkastet seg mongolenes herredømme.

© Luca Tarlazzi/Historie

Rustning og stigbøyler styrkede kavaleriet

  1. Stigbøylen hjalp mongolene slik at de hadde begge hender fri til å avfyre buen.
  2. Hestens brynje beskyttet i likhet med rytterens brynje mot piler, spyd og sverd.
  3. Brynjen på det tunge kavaleriet besto av tettsittende metallplater som var påsydd en lær- eller stoffdrakt.

Batu var langt ifra ferdig. En av bestefar Djengis’ krigsregler hadde alltid vært å drepe fiendens ledere slik at de ikke kunne samle styrker til en ny krig. Etter nederlaget til mongolene hadde kumanernes leder, Kotian, flyktet til Ungarn sammen med 40 000 krigere.

Ungarerne nektet imidlertid plent å utlevere Kotian til Batu. Fordi Ungarns kong Béla dessuten var i besittelse av en stor hær som kunne true mongolenes nylige erobringer, bestemte Batu seg for å utslette Ungarn og deretter la hæren ri videre inn i Sentral-Europa.

Europas elitekrigere slaktes

I Vest-Europa hadde de færreste ennå oppdaget hvor stor trussel mongolene var. De fleste regenter så mongolenes herjinger som en mulighet for å tilrane seg mer land på bekostning av de beseirede.

Batu Khan tok imidlertid ingen sjanser. I begynnelsen av 1241 sendte han tre store hærer mot de ungarske byene Buda og Pest.

For å unngå angrep i flanken fra tyske eller polske hærer sendte Batu samtidig en mongolsk styrke på rundt 10 000 mann inn i Polen, der den sved av by etter by, blant dem Kraków, en av landets største byer.

Som reaksjon samlet Henrik den fromme, hertugen av Schlesien, en hær for å redde Polen – og Europa. Hertugens styrke skulle etter planen møte en hær på 50 000 mann, som kong Václav av Bøhmen – Henriks svoger – hadde samlet.

For mongolene gjaldt det å hindre de to hærene i å slå seg sammen, og den mongolske hæren red derfor i all hast til den polske byen Legnica. Her ventet Henriks hær på forsterkningene, men da mongolene dukket opp, besluttet hertugen å stille hæren opp til kamp på en slette få kilometer fra byen.

Henrik var overbevist om at han ville vinne. Ikke nok med at hæren hans var tre ganger så stor som den mongolske, den hadde også noen av Europas beste krigere blant rekkene.

Henrik hadde nemlig overtalt en styrke fra Den tyske orden til å følge ham. Med de krigsvante korsridderne ved sin side kunne det ikke gå galt.

Hertugen delte hæren sin i fire styrker. Den første styrken var Henriks egen og besto av schlesiske riddere og leiesoldater. Den andre styrken var Den tyske orden – kledd i sine karakteristiske kapper med svarte kors og under ledelse av stormester Poppo.

Den tredje omfattet en styrke av polske riddere, mens den fjerde besto av schlesisk infanteri. Hertugen satset på sine pansrede riddere som hver for seg – hest, mann og pansring til sammen – veide nesten 1000 kilo.

Under angrep ble hele denne vekten satt bak ridderens lange lanse, som dermed kunne feie enhver forhindring til side.

Uten de hardføre hestene sine kunne ikke mongolene ha erobret verdens største rike. Fra han fylte tre år, lærte en mongol å ri. Opplæringen var det gjerne moren som sto for, ettersom faren ofte var i krig.

Allerede i ung alder var mongolene derfor vant til å leve på hestene sine, og det var forventet at de som ungdommer kunne ta del i felttog. Her skulle de kunne sitte i salen hele tiden og til og med sove mens de red. Slik kunne hæren tilbakelegge store distanser på kort tid.

Hver mongolske kriger hadde mellom 2 og 18 hester til rådighet, slik at han til enhver tid hadde en frisk ganger. Foruten å være mongolens transportmiddel og viktigste våpen var hesten også matfatet hans. Mongolene kunne i lange perioder leve av hoppemelk.

I nødstilfeller åpnet de til og med en vene på hesten og drakk blodet.

Mongolhesten var liten og tøff

  • Hesten kunne tåle temperaturer på ned i minus 40 grader og finne mat selv.
  • Den var liten av vekst, men kunne bære en last tilsvarende sin egen vekt.
  • En mongolsk hest med rytter kunne galoppere­ én mil uten pause.
©

Europeisk hest

Den såkalte destrier-hesten var europeiske ridderes foretrukne. Den var sterk, men ble fort sliten.

©

Mongolsk hest

Dyret var langt mindre enn europeernes krigshester, men var svært utholdende.

Henrik innledet derfor slaget med sine ridderstyrker i et frontalangrep på mongolene, som ble presset tilbake og snart snudde i flukt. Oppildnet av suksessen ga Henriks riddere los – og galopperte direkte inn i mongolenes felle.

Steppekrigernes retrett var et rent bedrag. Mongolsk kavaleri som hadde ligget i skjul, dukket plutselig opp på begge sider av Henriks uorganiserte angrep og sendte byge etter byge av piler mot ridderne.

Deretter snudde også de flyktende mongolske krigerne rundt og angrep de overrumplede europeerne. De tunge ridderhestene var lette mål for mongolenes piler, og de hesteløse ridderne hadde ikke en sjanse mot mongolenes tunge kavaleri. Stort sett hele den europeiske hæren ble utslettet, mens Henrik selv ble halshogd.

Mongolene invaderer Ungarn

Sammen med Den tyske orden var en håndfull tempelriddere blitt drept i slaget ved Legnica, og tempelriddernes stormester underrettet Frankrikes kong Ludvig om tragedien:

«Tatarene har ødelagt og erobret hertug Henriks land», skrev stormesteren og påpekte at ingen nevneverdige styrker nå sto mellom Frankrike og mongolene.

I mellomtiden hadde Batus hovedstyrker krysset Karpatene og nådd inn i Ungarn, der de tre mongolske hærene ble forent. Den ungarske kong Béla samlet på få uker en enorm hær på nesten 100 000 mann og marsjerte ut til det endelige oppgjøret med mongolene, som hadde slått leir ikke langt fra Buda og Pest.

Da ungarerne ankom, trakk mongolene seg imidlertid tilbake, og slik fortsatte det i dagevis helt til den mongolske hæren krysset en steinbro over Sajó-elva og gjorde holdt.

Kong Béla visste at det ville være selvmord å angripe mongolene over elva, og avventet i stedet. Batu og hans generaler visste i likhet med kong Béla at et angrep over elva ikke var ideelt – men de hadde en plan.

Noen kilometer lenger mot nord fantes et vadested der general Sekban ble sendt med en liten styrke. Samtidig dro general Subutai lenger ned elven mot sør, der han med 10 000 mann bygget broer over vannet.

Batu selv ble ved stein­broen med hovedstyrken på godt 20 000 mann og sju kastemaskiner. Ved daggry 11. april 1241 innledet Batu sin plan ved å bombardere de ungarske vaktene på broen med sine kastemaskiner.

Vaktene flyktet tilbake til den ungarske leiren og slo alarm. Imens krysset Batus hær elva og ble kort etter forent med general Sekbans mindre styrke, som hadde krysset elva ved vadestedet mot nord.

Ungarerne ble knust

På den andre siden av elva tørnet mongolene sammen med kong Bélas hær, som med sitt store rytteri ble regnet som en av Europas sterkeste. Selv om Batu Khan hadde fått sin ho­ved­styr­ke over elva, var han stadig i undertall.

Batu kjempet selv i forreste linje, og 30 krigere i hans personlige livgarde ble drept i kamp rundt ham. Akkurat da det så ut til at ungarerne var i ferd med å få overtaket, dukket general Subutai plutselig opp med sine 10 000 krigere og angrep ungarerne i ryggen.

Det overras­kende angrepet knuste un­ga­rer­nes moral, og trop­pene flyktet i panikk tilbake til den befestede leiren.

Men leiren var på ingen måte den trygge havnen de flyktende ungarerne forventet. Mongolene omringet den raskt og begynte å bombardere den med kastemaskiner og byge etter byge av brannpiler.

Snart sto det meste av leiren i flammer. Batu Khan og Subutai la nå en felle for ungarerne ved å åpne en smal korridor i trop­pe­nes rekker som ungarerne kunne flykte gjennom.

Tusenvis av ungarske soldater strømmet gjennom korridoren, men så snart de var ute, omringet mongolene dem. Kong Béla klarte å flykte, men hæren hans ble slaktet ned.

«Dere som bor i hus og har borger og byer – hvordan vil dere slippe ut av mitt grep?» Batu Khan

De neste månedene herjet mongolene Ungarn i en blodrus så voldsom at opp mot hver fjerde av landets innbyggere mistet livet.

I desember 1241 krysset mongolene elva Donau og sto nå få kilometer fra Wien. Ingenting så ut til å kunne stoppe steppekrigerne, og panikken spredte seg ved de europeiske hoffene. Men så – like plutselig som de hadde kommet – vendte mongolene om igjen.

Europeerne takket Gud, som de mente hadde grepet inn. Men i virkeligheten var det noe helt annet som hadde reddet dem.

Storkhanen Ögedei var avgått ved døden i Kina, og nå hastet generalene hans hjem for å velge hans etterfølger. Erobringen av Europa måtte vente.

Mongolene var Europas skrekk

I grenseområdene nær Den gylne hordes land trakk innbyggerne bort. Alle visste at det bare var et spørsmål om tid før horden igjen ville rulle inn over de europeiske rikenes grenser.

I 1264 måtte pave Urban 4. derfor flytte erkediakonen i Szatmár lenger vest, med den begrunnelse at erkediakonen befant seg «i den ytterste delen av det ungarske riket, slik at det ikke bor et eneste menneske mellom ham og tatarenes territorium».

Så utbredt var europeernes frykt for mongolene at da bøndene i den nederlandske provinsen Utrecht i 1274 gjorde opprør, trodde mange av borgerne i byene rundt at det var mongolene som hadde invadert landet.

Noen år senere, i 1286, valgte Den tyske ridderorden å evakuere fire av byene sine, bare fordi ryktene ville ha det til at mongolene var i ferd med å samle styrkene sine igjen.

Konger og fyrster ble ydmyket

I de erobrede landene fikk mange konge- og fyrstedømmer lov til å bestå som de var, men bare på én viktig betingelse, nemlig at regentene hvert år betalte såkalt tributt til mongolene.

I de områdene hvor regentene fra begynnelsen hadde underkastet seg mongolene, innsatte khanen sivile guvernører – darugi – som bare sjelden blandet seg i regentenes gjøren og laden.

I de områdene som mongolene mente var opprørske, innsatte de til gjengjeld strenge militære guvernører – basqaqi – som daglig skulle godkjenne selv regentenes minste handlinger. I de første årene var de fleste russiske fyrster underlagt slie basqaqi.

De mongolske herskerne tillot en høy grad av selvstyre, så lenge undersåttene betalte skatt.

© Heritage Images RM/Imageselect

Freden hersket i mongolenes rike

Mongolene lot folkeslagene de underla seg, beholde en form for selvstyre og egen administrasjon så langt det lot seg gjøre. Mot en årlig skatt sørget mongolene for fred og sikkerhet.

Når Den gylne horde erobret et område, skjedde det med vold og makt, men deretter dro mongolene videre. Områdene ble generelt latt i fred, så lenge de sørget for å betale skatt og levere soldater til mongolenes hærer.

De lokale kunne som regel fortsette med å regjere seg selv etter sine egne regler og lover. I tillegg var trosfrihet utbredt i mongolenes rike, og de forskjellige khanene var ikke redde for å ta til seg en ny tro.

Mongolenes straffer var strenge, men rettferdige, og særlig banditter og tyver i landet ble straffet hardt. Så effektiv var ordenshåndhevelsen at lærde begynte å snakke om en Pax Mongolica – en egen mongolsk fred.

Det ble sagt at «en ung kvinne uantastet kunne gå fra den ene enden av riket til den andre med en gullklump på hodet».

De rundt hundre millioner innbyggerne i riket nøt godt av freden, som sikret handel og rikdom. Da mongolene erobret Silkeveien til Kina, betydde det derfor ikke en nedgang i handelen, men tvert imot en oppblomstring.

Ekstreme straffer sikret ro:

Pavens utsending, Johannes av Plano Carpini, nådde i 1246 helt frem til byen Karakorum i Mongolia, der storkhanen holdt til. Her opplevde han hvordan mongolene sørget for at europeiske fyrster og konger konstant ble minnet om at mongolene var verdens herrer.

«Ved khanens hoff så vi storhertugen av Russland, kongen av Armenias sønn og mange store sultaner som ikke mottok den ære de var verdige», skrev han. «Selv de tatarene som skulle varte opp, gikk foran dem og beordret dem rundt».

Johannes selv overrakte storkhanen et brev der paven oppfordret khanen til ikke å angripe Europa, ellers ville han bli rammet av Guds vrede.

Pavens mann ble sendt hjem med et skriftlig svar der paven ble kalt til storkhanens hoff sammen med Europas konger: «Hvis du ikke adlyder vår befaling, vil vi anse deg som vår fiende. Alle som anerkjenner og underkaster seg Guds sønn og verdens herre, vil bli reddet. De som nekter, vil bli utslettet».

Med god grunn fryktet paven at khanen skulle gjøre alvor av truslene, men selv om mongolene flere ganger gjorde tilløp, ble planene aldri til virkelighet.

Borgerkrig svekket horden

Tross frykten for mongolene var livet under deres åk ikke bare ulykksalig. Det fulgte også lange fredsperioder­ med mongolenes styre og nærmest jevn økonomisk fremgang for de rundt hundre millioner menneskene som bodde innenfor det gigantiske­ rikets grenser.

Allerede få år etter mongolenes inntog i Øst-Europa viste det seg imidlertid at de ofte var sin egen verste fiende. Da storkhanen døde i 1259 uten å ha en arving, kjempet khanene om makten.

Borgerkrigen ble vunnet av Khubilai Khan i Kina, men resultatet var at de fire khanatene bare formelt anerkjente storkhanens overherredømme.

For Den gylne horde ble det begynnelsen på slutten. Det skulle gå flere hundre år før horden gikk i oppløsning, men den gjenvant aldri styrken den hadde hatt før borgerkrigen.

Hordens hærer fortsatte med å plyndre nabostatene, men de store seierne på slagmarken som de hadde nytt før, uteble.

Munken Peresvet ble et symbol på russernes nyfunne mot i kampen mot mongolene.

© heritage Images RM/imageselect

Kirken samlet russerne til motstand

Mongolenes erobring av de russiske fyrstedømmene var en katastrofe som rystet hele samfunnet. Fyrstenes politiske makt var borte, og russerne mente at mongolene var Guds straff.

I stedet vendte russerne seg mot den ortodokse kirken for å finne styrke. Kirken ble symbol på samfunnets religiøse og nasjonale identitet. Da mongolene samtidig fritok kirken for skatt, ble den uavhengig av den politiske makten.

Kirkens støtte var også avgjørende da russiske fyrster i 1382 utfordret mongolene og stilte opp til kamp på Kulikovo-sletten. Konfrontasjonen ble innledet med en tvekamp mellom den russiske munken Peresvet og mongolen Temir-Murza.

De to red mot hverandre med lanser og ble begge drept, men Peresvet ble sittende i salen. Oppildnet av munkens styrker slo russerne mongolhæren på slagmarken.

Til gjengjeld vokste nye sterke, kristne riker frem i mongolenes skygge. I århundrer hadde byene Kiev og Vladimir vært de to hovedbyene i Russland, men Den gylne hordes voldsomme fremferd svekket begge byer.

Moskva derimot gikk fra å være en liten by til å bli Russlands primære fyrstedømme takket være en lang fred med Den gylne horde, som byen betalte tributt til.

Folk flokket seg derfor til Moskva, som vokste seg stor, så stor at fyrstedømmet med tiden ble Den gylne hordes største fiende – og dens endelikt.

Kosakker under ledelse av Jermak slo i 1582 mongolene fra Sibir-khanatet i et slag ved Irtysj-elva i Sibir.

© The State Russian Museum, St. Petersburg & Album History Rm/Imageselect

Moskvas fyrster temmet mongolene

I løpet av 1400-tallet vokste Moskva seg stor og mektig, frem til byen omsider var sterk nok til å utfordre Den gylne horde til kamp og starte gjenerobringen av rus-fyrstenes tapte riker.

Den gylne horde var fryktet i århundrer, men allerede fra slutten av 1200-tallet var horden i realiteten på retrett. De kristne europeerne begynte å yte større motstand, og paven var spesielt raus med økonomiske bidrag
til hordens fiender.

Samtidig med at europeerne begynte å stå sammen, var horden selv i intern splittelse. Maktkamper svekket mongolene innenfra, og helt galt gikk det på 1400-tallet, da Den gylne horde grunnet stridighetene ble splittet i seks mindre khanater.

Mongolenes endelikt ble de russiske fyrstedømmenes oppblomstring. Da storfyrsten av Moskva, Ivan den store, på 1400-tallet fikk samlet mange av de nordrussiske­ fyrstene under seg, begynte han et langt tilbakeerobringstokt av områder fra Den gylne horde.

Samtidig dukket det opp en ny makt: Det osmanske riket, som trengte seg inn over hordens territorier i Svartehavsområdet.

I 1547 utropte Moskvas storfyrste, Ivan den grusomme, seg til «Tsar over alle Russland» og inntok hordens resterende khanater i tur og orden.

Det siste store khanatet lå i Sibir­, som den berømte kosakklederen Jermak­ med tsarens velsignelse innledet­ erobringen av.

Jermak beseiret­ Sibir-khanatets hær i 1582, men riket overlevde frem til 1598, da russerne endelig inntok det. Med erobringen opphørte Den gylne horde i realiteten med å eksistere.

© The State Russian Museum, St. Petersburg & Album History Rm/imageselect

Krim ble hordens siste bastion

Den gylne horde forsvant ut av historien på slutten av 1500-tallet, men hordens siste khanat, Krim-khanatet, ble faktisk først ødelagt av russerne i 1783.

På det tidspunktet hadde khanatet i århundrer fungert som lydstat for Det osmanske­ riket. Den dag i dag kan ruiner fra khanatets tid ses på Krim.