Den gylne horde knekte Europa

«Da vi dro gjennom landet, kom vi over utallige mengder kranier og knokler fra døde menn på bakken», skriver Johannes, som av pave Innocens er sendt til regionen for å møte mongolenes leder, Batu Khan, og finne ut om mongolene også planlegger å erobre den vestlige delen av Europa.

All den død og ødeleggelse overrasker imidlertid ikke Johannes, som flere ganger har stiftet bekjentskap med mongolene fra den såkalte Gylne horde: «Nedslaktingen av mennesker betyr ingenting for dem», skrev han.

Selv ikke Europas sterkeste hærer kunne slå mongolene da de på 1200-tallet veltet inn over kontinentet. For Øst-Europa ble invasjonen et vendepunkt som ikke bare kostet utallige menneskeliv, men også splittet de slaviske folkeslagene for alltid.

Djengis Khan samlet stammene

Opprinnelig hadde mongolene bare vært en samling stammer som holdt til på de vidstrakte steppene nord for våre dagers Kina. Stammene lå konstant i innbyrdes krig, men i 1206 lyktes det høvdingen Temüjin å forene alle mongolene under sin ledelse. Temüjin kjennes i dag best som Djengis Khan.

Mongolene var vant til å kjempe, men de hadde aldri ført krig som en sam­let enhet. De var eksperter på snik-angrep og plynd­ring, men å ut­kjem­pe store, ko­or­di­ne­rte slag var en helt ny ut­for­dring for dem.

Djengis Khan organiserte sin nye hær og trente den opp i nye krigs­tak­tik­ker, som vanligvis gikk ut på å lokke fienden i bakhold eller omringe og ut­slet­te den. På kort tid var mongolene klar til å erobre verden.

Et av Djengis’ første mål var Kina, som sendte en hær av leiesoldater mot ham. Men leiesoldatene valgte raskt å skifte side fremfor å kjempe mot Djengis Khans tropper. Mongolhæren rettet deretter blikket mot storbyen Beijing, som etter en lang beleiring ble erobret med et stormangrep 1. juni 1215.

Djengis Khan bestemte seg for å gjøre byen til et eksempel på hvilken straff som ventet de som ikke straks overga seg. I en måned lot han hæren sin plyndre byen. Besøkende diplomater i Beijing kunne året etter rapportere at gatene ennå var «glatte av menneskefett».

Ingenting så nå ut til å kunne stoppe Djengis og hans krigerhorde, og i 1219 var turen kommet til det mektige Khwarezm-imperiet, som blant annet omfattet dagens Iran og Afghanistan.

Khwarezm ble løpt over ende på få år, før mongolene bestemte seg for å utforske regionen nord for de mektige Kaukasus­-fjellene: Europa.

Europas første skjebnetime

I 1221 krysset en mongolsk styrke på rundt 20 000 krigere Kaukasus, der den som det første knuste Georgias hær. I et brev til paven kalte landets sjokkerte konge mongolene for «tatarer» – krigere fra selveste helvete (tartaus på latin).

«Et barbarisk folk av tatarer, djevelske av karakter og glupske som ulver i sin hunger etter bytte, men modige som løver, har invadert mitt land».

Mongol-hæren la det herjede Georgia bak seg og tromlet deretter over kumanerne, et tyrkisk steppefolk som holdt til nord for Svartehavet.

De ellers så krigerske kumanerne flyktet skrekkslagne mot nord og fikk overtalt de såkalte rus-fyrstene – en sammenslutning av fyrstedømmer ledet av viking-etterkommere – til å danne en allianse.

I 1223 tørnet rus-fyrstenes og kumanernes samlede hær på 80 000 mann sammen med rundt 23 000 mongoler ved Kalka-elva i dagens Ukraina – og ble stort sett utslettet. 40 000 rus-krigere mistet livet sammen med hele sju rus-fyrster.

Alt virket tapt, men til alles overraskelse forsvant mongolene rett etterpå like raskt som de var kommet – og etterlot russerne i sjokk: «Bare Gud vet hvem disse folkene er og hvor de kom fra», skrev en samtidig russisk kronikør engstelig.

Mongolenes forsvinning skyldtes nyheten om et opprør i Kina, men i Europa trodde mange at de gåtefulle krigerne hadde gitt opp å erobre regionen. De kunne ikke ha tatt mer feil.

Den gylne horde oppstår

Da Djengis Khan døde i 1227, strakte mongolenes rike seg fra Stillehavet i øst til Det kaspiske hav i vest. I årene etter bygde sønnene ut riket ytterligere, så det til slutt var umulig å regjere.

På et stort fellesmøte i Kina bestemte Djengis Khans arvtagere derfor å dele imperiet i fire såkalte khanater, som hver for seg skulle styres av en khan. Samtidig ut­nevn­te de en storkhan som skulle ta seg av den overordnede ledelsen av alle mongolenes besittelser.

Det vestligste av de nye khanatene ble kjent som Den gylne horde, og ledelsen av det tilfalt Batu Khan, Djengis Khans barnebarn. Khanatets navn kom muligvis av at Batu Khan bodde i et gyllent telt når han var på felttog.

Etter å ha konsolidert sin makt over Den gylne horde rettet den ambisiøse Batu og hans general, Subutai, blikket mot Europa. Planen var at Batu skulle utvide sitt khanat og trenge helt frem til Atlanterhavet for å sikre Mongol-rikets flanke.

Tolv år etter mongolenes første invasjon av Europa krysset de atter Kaukasus-fjellene, og i 1236 knuste Batu med en hær på 130 000 mongoler først kumanerne og deretter volgabulgarerne, som bodde langs Volga-elva i dagens Russland.

Begge folkeslag var steppekrigere som lett kunne innrulleres i mongol-hæren. Følgen var at Batu Khans hær vokste til opp imot 200 000 krigere.

Deretter rettet khanen oppmerksomheten mot rus-fyrstedømmene. 14 av de største byene ble lagt i ruiner. De innbyggerne som ikke straks overga seg, ble drept.

Byen Rjazan ble inntatt bare tre dager før jul, og deretter gikk mongolene løs på de overlevende: «Noen ble spiddet på påler, andre fikk tresplinter presset opp under neglene. Prester ble stekt levende, og nonner og ungmøyer ble voldtatt i kirkene foran sine slektninger», skrev en kronikør.

Selv Kiev, den største av rus-fyrstenes byer, ble inntatt og stukket i brann slik at enorme røyksøyler steg opp mot den isblå vinterhimmelen og blandet seg med røyken fra de andre brennende byene.

I rus-fyrstedømmet Vladimir-Suzdal – regionens sterkeste rike, som den da vesle byen Moskva hørte under – samlet storfyrsten Jurij 2. desperat en hær til forsvar.

I februar 1238 tørnet storfyrstens soldater sammen med mongolene ved elva Sit. I meterhøy snø kjempet rus-krigerne mot overmakten, men tusenvis av dem ble gjennomboret av mongolenes piler.

Under blodbadet ble storfyrsten drept og hodet hans skilt fra kroppen til skrekk og advarsel. Rus-fyrstedømmene var i kne og underkastet seg mongolenes herredømme.

Batu var langt ifra ferdig. En av bestefar Djengis’ krigsregler hadde alltid vært å drepe fiendens ledere slik at de ikke kunne samle styrker til en ny krig. Etter nederlaget til mongolene hadde kumanernes leder, Kotian, flyktet til Ungarn sammen med 40 000 krigere.

Ungarerne nektet imidlertid plent å utlevere Kotian til Batu. Fordi Ungarns kong Béla dessuten var i besittelse av en stor hær som kunne true mongolenes nylige erobringer, bestemte Batu seg for å utslette Ungarn og deretter la hæren ri videre inn i Sentral-Europa.

Europas elitekrigere slaktes

I Vest-Europa hadde de færreste ennå oppdaget hvor stor trussel mongolene var. De fleste regenter så mongolenes herjinger som en mulighet for å tilrane seg mer land på bekostning av de beseirede.

Batu Khan tok imidlertid ingen sjanser. I begynnelsen av 1241 sendte han tre store hærer mot de ungarske byene Buda og Pest.

For å unngå angrep i flanken fra tyske eller polske hærer sendte Batu samtidig en mongolsk styrke på rundt 10 000 mann inn i Polen, der den sved av by etter by, blant dem Kraków, en av landets største byer.

Som reaksjon samlet Henrik den fromme, hertugen av Schlesien, en hær for å redde Polen – og Europa. Hertugens styrke skulle etter planen møte en hær på 50 000 mann, som kong Václav av Bøhmen – Henriks svoger – hadde samlet.

For mongolene gjaldt det å hindre de to hærene i å slå seg sammen, og den mongolske hæren red derfor i all hast til den polske byen Legnica. Her ventet Henriks hær på forsterkningene, men da mongolene dukket opp, besluttet hertugen å stille hæren opp til kamp på en slette få kilometer fra byen.

Henrik var overbevist om at han ville vinne. Ikke nok med at hæren hans var tre ganger så stor som den mongolske, den hadde også noen av Europas beste krigere blant rekkene.

Henrik hadde nemlig overtalt en styrke fra Den tyske orden til å følge ham. Med de krigsvante korsridderne ved sin side kunne det ikke gå galt.

Hertugen delte hæren sin i fire styrker. Den første styrken var Henriks egen og besto av schlesiske riddere og leiesoldater. Den andre styrken var Den tyske orden – kledd i sine karakteristiske kapper med svarte kors og under ledelse av stormester Poppo.

Den tredje omfattet en styrke av polske riddere, mens den fjerde besto av schlesisk infanteri. Hertugen satset på sine pansrede riddere som hver for seg – hest, mann og pansring til sammen – veide nesten 1000 kilo.

Under angrep ble hele denne vekten satt bak ridderens lange lanse, som dermed kunne feie enhver forhindring til side.

Henrik innledet derfor slaget med sine ridderstyrker i et frontalangrep på mongolene, som ble presset tilbake og snart snudde i flukt. Oppildnet av suksessen ga Henriks riddere los – og galopperte direkte inn i mongolenes felle.

Steppekrigernes retrett var et rent bedrag. Mongolsk kavaleri som hadde ligget i skjul, dukket plutselig opp på begge sider av Henriks uorganiserte angrep og sendte byge etter byge av piler mot ridderne.

Deretter snudde også de flyktende mongolske krigerne rundt og angrep de overrumplede europeerne. De tunge ridderhestene var lette mål for mongolenes piler, og de hesteløse ridderne hadde ikke en sjanse mot mongolenes tunge kavaleri. Stort sett hele den europeiske hæren ble utslettet, mens Henrik selv ble halshogd.

Mongolene invaderer Ungarn

Sammen med Den tyske orden var en håndfull tempelriddere blitt drept i slaget ved Legnica, og tempelriddernes stormester underrettet Frankrikes kong Ludvig om tragedien:

«Tatarene har ødelagt og erobret hertug Henriks land», skrev stormesteren og påpekte at ingen nevneverdige styrker nå sto mellom Frankrike og mongolene.

I mellomtiden hadde Batus hovedstyrker krysset Karpatene og nådd inn i Ungarn, der de tre mongolske hærene ble forent. Den ungarske kong Béla samlet på få uker en enorm hær på nesten 100 000 mann og marsjerte ut til det endelige oppgjøret med mongolene, som hadde slått leir ikke langt fra Buda og Pest.

Da ungarerne ankom, trakk mongolene seg imidlertid tilbake, og slik fortsatte det i dagevis helt til den mongolske hæren krysset en steinbro over Sajó-elva og gjorde holdt.

Kong Béla visste at det ville være selvmord å angripe mongolene over elva, og avventet i stedet. Batu og hans generaler visste i likhet med kong Béla at et angrep over elva ikke var ideelt – men de hadde en plan.

Noen kilometer lenger mot nord fantes et vadested der general Sekban ble sendt med en liten styrke. Samtidig dro general Subutai lenger ned elven mot sør, der han med 10 000 mann bygget broer over vannet.

Batu selv ble ved stein­broen med hovedstyrken på godt 20 000 mann og sju kastemaskiner. Ved daggry 11. april 1241 innledet Batu sin plan ved å bombardere de ungarske vaktene på broen med sine kastemaskiner.

Vaktene flyktet tilbake til den ungarske leiren og slo alarm. Imens krysset Batus hær elva og ble kort etter forent med general Sekbans mindre styrke, som hadde krysset elva ved vadestedet mot nord.

Ungarerne ble knust

På den andre siden av elva tørnet mongolene sammen med kong Bélas hær, som med sitt store rytteri ble regnet som en av Europas sterkeste. Selv om Batu Khan hadde fått sin ho­ved­styr­ke over elva, var han stadig i undertall.

Batu kjempet selv i forreste linje, og 30 krigere i hans personlige livgarde ble drept i kamp rundt ham. Akkurat da det så ut til at ungarerne var i ferd med å få overtaket, dukket general Subutai plutselig opp med sine 10 000 krigere og angrep ungarerne i ryggen.

Det overras­kende angrepet knuste un­ga­rer­nes moral, og trop­pene flyktet i panikk tilbake til den befestede leiren.

Men leiren var på ingen måte den trygge havnen de flyktende ungarerne forventet. Mongolene omringet den raskt og begynte å bombardere den med kastemaskiner og byge etter byge av brannpiler.

Snart sto det meste av leiren i flammer. Batu Khan og Subutai la nå en felle for ungarerne ved å åpne en smal korridor i trop­pe­nes rekker som ungarerne kunne flykte gjennom.

Tusenvis av ungarske soldater strømmet gjennom korridoren, men så snart de var ute, omringet mongolene dem. Kong Béla klarte å flykte, men hæren hans ble slaktet ned.

De neste månedene herjet mongolene Ungarn i en blodrus så voldsom at opp mot hver fjerde av landets innbyggere mistet livet.

I desember 1241 krysset mongolene elva Donau og sto nå få kilometer fra Wien. Ingenting så ut til å kunne stoppe steppekrigerne, og panikken spredte seg ved de europeiske hoffene. Men så – like plutselig som de hadde kommet – vendte mongolene om igjen.

Europeerne takket Gud, som de mente hadde grepet inn. Men i virkeligheten var det noe helt annet som hadde reddet dem.

Storkhanen Ögedei var avgått ved døden i Kina, og nå hastet generalene hans hjem for å velge hans etterfølger. Erobringen av Europa måtte vente.

Mongolene var Europas skrekk

I grenseområdene nær Den gylne hordes land trakk innbyggerne bort. Alle visste at det bare var et spørsmål om tid før horden igjen ville rulle inn over de europeiske rikenes grenser.

I 1264 måtte pave Urban 4. derfor flytte erkediakonen i Szatmár lenger vest, med den begrunnelse at erkediakonen befant seg «i den ytterste delen av det ungarske riket, slik at det ikke bor et eneste menneske mellom ham og tatarenes territorium».

Så utbredt var europeernes frykt for mongolene at da bøndene i den nederlandske provinsen Utrecht i 1274 gjorde opprør, trodde mange av borgerne i byene rundt at det var mongolene som hadde invadert landet.

Noen år senere, i 1286, valgte Den tyske ridderorden å evakuere fire av byene sine, bare fordi ryktene ville ha det til at mongolene var i ferd med å samle styrkene sine igjen.

Konger og fyrster ble ydmyket

I de erobrede landene fikk mange konge- og fyrstedømmer lov til å bestå som de var, men bare på én viktig betingelse, nemlig at regentene hvert år betalte såkalt tributt til mongolene.

I de områdene hvor regentene fra begynnelsen hadde underkastet seg mongolene, innsatte khanen sivile guvernører – darugi – som bare sjelden blandet seg i regentenes gjøren og laden.

I de områdene som mongolene mente var opprørske, innsatte de til gjengjeld strenge militære guvernører – basqaqi – som daglig skulle godkjenne selv regentenes minste handlinger. I de første årene var de fleste russiske fyrster underlagt slie basqaqi.

Pavens utsending, Johannes av Plano Carpini, nådde i 1246 helt frem til byen Karakorum i Mongolia, der storkhanen holdt til. Her opplevde han hvordan mongolene sørget for at europeiske fyrster og konger konstant ble minnet om at mongolene var verdens herrer.

«Ved khanens hoff så vi storhertugen av Russland, kongen av Armenias sønn og mange store sultaner som ikke mottok den ære de var verdige», skrev han. «Selv de tatarene som skulle varte opp, gikk foran dem og beordret dem rundt».

Johannes selv overrakte storkhanen et brev der paven oppfordret khanen til ikke å angripe Europa, ellers ville han bli rammet av Guds vrede.

Pavens mann ble sendt hjem med et skriftlig svar der paven ble kalt til storkhanens hoff sammen med Europas konger: «Hvis du ikke adlyder vår befaling, vil vi anse deg som vår fiende. Alle som anerkjenner og underkaster seg Guds sønn og verdens herre, vil bli reddet. De som nekter, vil bli utslettet».

Med god grunn fryktet paven at khanen skulle gjøre alvor av truslene, men selv om mongolene flere ganger gjorde tilløp, ble planene aldri til virkelighet.

Borgerkrig svekket horden

Tross frykten for mongolene var livet under deres åk ikke bare ulykksalig. Det fulgte også lange fredsperioder­ med mongolenes styre og nærmest jevn økonomisk fremgang for de rundt hundre millioner menneskene som bodde innenfor det gigantiske­ rikets grenser.

Allerede få år etter mongolenes inntog i Øst-Europa viste det seg imidlertid at de ofte var sin egen verste fiende. Da storkhanen døde i 1259 uten å ha en arving, kjempet khanene om makten.

Borgerkrigen ble vunnet av Khubilai Khan i Kina, men resultatet var at de fire khanatene bare formelt anerkjente storkhanens overherredømme.

For Den gylne horde ble det begynnelsen på slutten. Det skulle gå flere hundre år før horden gikk i oppløsning, men den gjenvant aldri styrken den hadde hatt før borgerkrigen.

Hordens hærer fortsatte med å plyndre nabostatene, men de store seierne på slagmarken som de hadde nytt før, uteble.

Til gjengjeld vokste nye sterke, kristne riker frem i mongolenes skygge. I århundrer hadde byene Kiev og Vladimir vært de to hovedbyene i Russland, men Den gylne hordes voldsomme fremferd svekket begge byer.

Moskva derimot gikk fra å være en liten by til å bli Russlands primære fyrstedømme takket være en lang fred med Den gylne horde, som byen betalte tributt til.

Folk flokket seg derfor til Moskva, som vokste seg stor, så stor at fyrstedømmet med tiden ble Den gylne hordes største fiende – og dens endelikt.