Arkeologer fra Cambridge University i England har undersøkt hvor hardt middelalderens briter ble plaget av innvollsorm. Resultatet forbløffet forskerne: Munker var hardest rammet.
Prosjektet startet med at 44 graver fra 1100–1300-tallet i All Saints kirkegård i Cambridge ble identifisert. Forskerne undersøkte deretter jorda rundt skjelettenes bekkenparti – for å avsløre spor av orm i deres indre organer.
Nitten av gravene viste seg å inneholde de menneskelige levningene etter munker, og her regnet forskerne med å finne færre spor etter innvollsorm. Men de ble overrasket.
Selv om middelalderens munker i motsetning til de øvrige britene hadde tilgang til rennende vann, var de hardest rammet. Over halvparten av munkene hadde hatt orm, mens bare en tredjedel av sognebarna deres hadde plager med parasittene.
Avføring ble brukt som gjødsel
«Munkene i middelalderens Cambridge ser ut til å ha vært fulle av parasitter», forklarer dr. Piers Mitchell fra Cambridge University.
Arkeologene leter nå etter en forklaring. De heller mot at munkene gjødslet urtene og grønnsakene sine med så store mengder menneskelig avføring at de konstant var i smittefare.
En annen mulig forklaring er at munkene spiste mer svinekjøtt enn sognebarna sine – og middelalderens svin hadde ofte innvollsorm.