Our website does not support Internet Explorer.

To get the best experience on our website and of our content, please use a more modern browser like Edge, Chrome, Safari or similar.

El Cid: Krigens mester tapte aldri et slag

I oktober 1094 beleirer en enorm muslimsk hær den spanske byen Valencia, men forsvaret ledes av ridderen Rodrigo Díaz de Vivar (El Cid), en hærfører som aldri har tapt et slag.

Prisma Archivo/Alamy/Imageselect

I ti dager og netter har det stått på. Tusenvis av krigstrommer buldrer døgnet rundt fra muslimenes teltleir utenfor Valencia i oktober 1094. Kamprop og skjells­ord slynges etter de kristne oppe på byens hvite forsvarsmur.

Hundrevis av bueskyttere til hest galopperer rett som det er frem og sender brann­piler over muren i håp om å skape frykt og forvirring inne i byen.

Den 13. oktober står Rodrigo Díaz de Vivar og speider ut fra toppen av muren. Han har holdt Valencia i fire måned­er etter at han inntok byen i juni.

Beleiringshæren er sendt ut av almoravidene – et muslimsk dynasti i Nord-­Afrika. Fra plassen sin oppe på muren har Rodrigo utsikt til fiendens leir, som er svart av kamelskinntelt.

Muslimene har med seg krigselefanter, og i utkanten av leiren rager nybygde beleiringstårn høyt opp over det flate landskapet.

Rodrigos hær er i undertall seks mot én – dårlige odds på en slagmark. Nederlaget synes uunngåelig.

Selv Rodrigos mest erfarne riddere, som har fulgt ham gjennom hele hans militære karriere, har vanskelig for å se hvordan de kan vinne.

Men Rodrigo står fast som en klippe. Han vet at tall ikke er nok til å vinne et slag – og han har funnet den muslimske hærens svakhet: Tunge, mørke skyer trekker opp ute i horisonten.

Med dårlig vær, trofaste soldater og en dristig plan vet Rodrigo at han kan knekke sin motstander. Som han alltid gjør.

Landsbygutt ved kongens hoff

Rodrigo Díaz de Vivar – av ettertiden kjent under navnet “El Cid” (Herren) – kom til verden i 1043. Han ble født inn i en lavadelig familie som bodde i den lille byen Vivar i det kristne dobbeltmonarkiet Castilla-Leon på Pyrenéhalvøya.

Fra ung alder viste Rodrigo stort talent for krigskunster som ridning og sverdkamp. Dette var trolig årsaken til at han fikk æren av å bli sendt i tjeneste hos kongens eldste sønn, prins Sancho.

14 år gammel kom gutten fra Vivar til kong Ferdinand 1s hoff.

Rodrigo og Sancho trente ofte sammen, og de to ungdommene ble etter hvert nære venner. Sammen med Sancho opplevde Rodrigo for første gang kampens hete i 1063 da han red i krig ved prinsens side.

“Han (morderen, red.) stakk ned kongen bakfra med et spyd, og han utøste kongens liv og blod”
Om drapet på kong Sancho (fra Den spanske krøniken “Historia silense”).

Kongen hadde satt Sancho i spissen for en hær som skulle beskytte hans muslimske vasallstat Zaragoza mot en invasjon fra det kristne Aragon. Krigen endte med seier til Sancho.

Kongen av Aragon, som var Sanchos egen onkel, døde på slagmarken.

Krigen ga unge Rodrigo en viktig lekse i den komplekse politiske situasjonen på Pyrenéhalvøya: Religion og blodsbånd var ikke alltid et avgjørende skille mellom venn og fiende.

I år 1065 døde Ferdinand 1, og riket ble delt mellom kongens tre sønner. Men ingen av dem var villig til å dele.

I 1072, etter syv år, klarte Sancho med Rodrigo som øverstbefalende for hæren å beseire begge sine brødre og ta makten over hele Castilla-Leon.

Blått blod flyter under opprør

Ikke før hadde Sancho sikret seg makten før det brøt ut opprør i Zamora i oktober måned. Opprørslederne krevde at Sanchos bror Alfons skulle få tronen.

Sancho 2 dro straks av sted for å beleire byen, og Rodrigo var med ham. Under beleiringen inntraff en tragedie i kongens leir. Sancho må ha vært veldig opptatt, og vaktene må ha blitt distrahert.

Ingen så ridderen fra Zamora som snek seg gjennom leiren og nærmet seg kongen bakfra. Med sikker hånd og et hardt støt boret inntrengeren spydet sitt gjennom ryggen på Sancho.

Kongen døde på stedet, og ingen i nærheten rakk å reagere før draps­mannen flyktet fra gjerningsstedet. I den spanske krøniken Historia silense sørger man over kongens død:

“Kongen ble uventet naglet bakfra med et spyd av ham (drapsmannen, red.), og han utgjøt kongens liv og blod.”

Nyheten om Sanchos død spredte seg fort, og beleiringshæren gikk i oppløsning. Rodrigo var en av de få av kongens riddere som ble igjen for å føre Sanchos legeme hjem til begravelsen.

I ettertid svirret det rykter om at det var broren Alfons som sto bak udåden, men drapet ble aldri oppklart.

Rodrigo Díaz de Vivar (El Cid) var en av 1000-tallets dyktigste riddere og hærførere. Gjennom sin lange karriere kjempet han både for kristne og muslimer.

© Look and Learn / Bridgeman Images

Erkerival tvinger Rodrigo i eksil

Ettersom Sancho ikke hadde sønner, var Alfons den første i rekken til å arve sin avdøde bror. Sanchos lik hadde knapt rukket å bli kaldt i graven før Alfons 6 satte seg på tronen.

Den nye kongen hadde planer om å erobre resten av Pyrenéhalvøya – og han hadde bruk for dyktige strateger.

Rodrigo ble regnet for en sterk hær­fører, og han valgte å tjene Alfons selv om han hadde vært en av Sanchos nærmeste venner.

Historikerne vet dette med sikkerhet fordi Rodrigos signatur er å finne på flere kongelige dokumenter.

Forholdet mellom kongen og Rodrigo var tilsynelatende så godt at Alfons lot en kvinne fra sin egen slekt, Jimena, gifte seg med ridderen.

Alfons’ tiltro til Rodrigo betydde at han ofte ble sendt på viktige oppdrag for kongen – f.eks. oppkreving av den årlige tributten fra flere muslimske emirater, deriblant Sevilla.

Innkrevingen forløp normalt uten gnisninger, men da Rodrigo ankom Sevilla høsten 1079, klaget byens emir, al-Mu’tamid, sin arme nød.

Emiren visste at han snart ville bli angrepet av emiren av Granada, som hadde kristne allierte. Blant dem grev García Ordóñez – Rodrigos største rival ved kongens hoff.

Granada betalte også tributt til kong Alfons, så på papiret var dette en sak mellom de to muslimske emiratene. Men på denne tiden var det ganske normalt at kristne riddere lot seg hyre av rike muslimske emirer som leiesoldater.

Emirene var villige til å betale store summer for det tunge kristne kavaleriet som deres egne hærer manglet. Rodrigo lot seg overtale til å hjelpe al-Mu’tamid. Han samlet mennene sine og dro ut for å møte invasjonsstyrken.

Hærene tørnet sammen, og Rodrigo vant en knusende seier. Som en ekstra bonus tok han rivalen sin til fange, og en ydmyket García måtte betale løsepenger for å bli satt fri.

García oppildnet nå flere stormenn ved hoffet til å spre rykter om Rodrigos manglende ære. Kong Alfons lyttet til løgnene og lot seg til slutt overtale til å bann­lyse ham fra Castilla-Leon.

En vanæret Rodrigo måtte dra i eksil og etterlate kone og barn i et kloster så de var trygge mens han søkte etter en ny herre å tjene.

Grensene på Pyrenéhalvøya endret seg hele tiden på 1000-tallet.

© Shutterstock

Kristne og muslimer delte halvøya

På 1000-tallet var Pyrenéhalvøya et lappeteppe av kristne og muslimske stater der allianser og fiendskap gikk på tvers av slekt og religion.

Situasjonen på Pyrenéhalvøya på 1000-tallet var innfløkt. Halvøya var tilholdssted for et vekslende antall kristne kongedømmer – fra tre til syv – alt etter hvem som arvet og erobret hvilket land. Og i nordøst lå det katalanske hertugdømmet.

En viktig årsak til de mange konfliktene var at alle de kongelige familiene tilhørte det samme dynastiet. Herskerne gjorde derfor til stadighet krav på hverandres titler og landområder.

På 1000-tallet var det meste av halvøya på muslimske hender. Disse stat­ene omtales som oftest som emirater, og de fikk ofte navn etter den viktigste byen i området.

Men selv om de muslimske statene kontrollerte mye land, var de svak­ere militært sett enn de kristne kongerik­ene på 1000-tallet.

Dette hadde ført til at størstedelen av emiratene betalte pairas – en form for tributt eller beskyttelsespenger – til en av de kristne kongene.

Ordningen skulle sikre dem mot de andre kristne kongene og ambisiøse muslimske naboer som sto klar til å invadere.

Takket være betalingen av pairas var de kristne kongene på halvøya noen av Europas rikeste monarker.

Det meste av pengene gikk til hæren, for de kristne herskerne lå nesten alltid i krig, enten med hverandre eller med muslimene.

Eksil-krigeren velkommen hos emir

Til Rodrigos store hell ble han mottatt med åpne armer av emiren al-Muqtadir i Zaragoza. Emiren døde allerede i 1082, og Rodrigo gikk deretter i tjeneste hos sønnen, al-Mu’tamin.

Zaragozas nye hersker skulle dele arven etter faren med broren Mundhir al-Hayib, men det gikk ikke lang tid før det brøt ut krig mellom de to brødrene.

Al-Hayib hadde arvet den sørøstlige delen av emiratet med byene Dénia, Tortosa og Lérida, og han ønsket å innlemme Zaragoza i riket sitt.

Sommeren 1082 invaderte al-Hayib brorens område – støttet av det kristne kongeriket Aragon. Men al-Mu’tamin hadde Rodrigo til å forsvare riket. Hans strategi gikk ut på å foreta raske overrask­elsesangrep – helst om natten.

Rodrigos styrker angrep med full kraft og trakk seg tilbake før fienden rakk å reagere. Taktikken svekket fiendens styrker, men før Rodrigo hadde vunnet en avgjør­ende seier, besluttet hertugen av Catalonia å stille seg på al-Hayibs side.

Sammen beleiret de tre fyrstene byen Almenar på grensen mellom Catalonia og Zaragoza. Situasjonen var prekær. Rodrigo fryktet at det var umulig å beseire fiendens hær nå.

Det ble sendt en bønn om hjelp til Nord-Afrika, der det mektige muslimske almoravidedynastiet hersket. Bønnen ble hørt.
De muslimske emirene på Pyrenéhalvøya sendte bud etter hjelp.

Han overtalte al-Mu’tamin til å tilby broren en enorm pengesum for å slutte fred, men al-Hayib avviste tilbudet. Derfor måtte Rodrigo igjen dra i felten for å slå den overtallige hæren. Historik­erne kjenner ikke slagets gang.

Verket Historia Roderici, som ble skrevet av en ukjent munk, sier at fiendens adelsmenn flyktet ved synet av Rodrigo på slag­marken. Så lett gikk det neppe, men det man sikkert kan si, er at Rodrigo vant en overraskende seier.

Hjemme i Zaragoza ble Rodrigo mottatt som en helt. Han hadde beseiret en overlegen fiende, og al-Mu’tamin overdynget ham med rikdommer.

Aragon, Catalonia og al-Hayib forsøkte flere ganger å invadere Zaragoza, men Rodrigo slo dem tilbake hver gang. Seir­ene gjorde at eksilridderen ble viden kjent som den dyktigste hærføreren på Pyrenéhalvøya.

Muslimsk dynasti knuser de kristne

I 1085 besluttet Alfons 6 av Castilla-­Leon å utvide riket sitt. Først invaderte han sin egen tributtstat Toledo, som hadde vært plaget av uroligheter og vanstyre under emiren al-Qadir.

Emiratet ble raskt oppslukt av det kristne kongedømmet, og kongen innsatte i stedet al-Qadir som emir i vasallstaten Valencia. For selv om emiren var udugelig, betalte han alltid tributten i tide.

Etter Toledos fall ble flere av emirene på Pyrenéhalvøya redd for at turen også ville komme til dem. En bønn om hjelp ble sendt til Nord-Afrika, der det mektige muslimske almoravid-dynastiet hersket. Bønnen ble hørt.

Under hærføreren Jusuf Ibn Tasjfin krysset en enorm hær Gibraltarstredet for å kjempe mot de kristne.

I november 1086 møtte Alfons 6s hær almoravidene i åpen kamp ved lands­byen Sagrajas utenfor Badajoz. Kongen led et knusende nederlag, og mange av hans stormenn og generaler mistet livet.

Det er uvisst om Alfons selv tok initiativet, men kort etter slaget ved Sagrajas begravde han og Rodrigo strids­øksen – og ridderens eksil ble opphevet.

Ifølge Historia Roderici ga kongen dessuten Rodrigo rett til alt land og alle borger “som han selv tok fra sarasenerne (muslimene, red.)”, og dette landet ville være “absolutt i hans eierskap, ikke bare hans, men også hans sønners og døtres og alle hans etterkommeres.”

Vilkårene var usedvanlig gode, men historikerne mener at kongen var ivrig etter å få Rodrigo tilbake.

Krigen ble gjenopptatt i 1089. Denne gangen beleiret almoravidene festningsbyen Aledo nordøst for Almería.

Alfons sendte straks bud etter Rodrigo og ga ham ordre om å angripe kongens hær ved Villena sørvest for Valencia. Rodrigo satte av sted med det samme og ventet tett på Villena med hæren sin på flere tusen mann.

Kongen selv tok en annen vei som viste seg å være langsommere, og før han nådde frem, hadde almoravidene alt oppgitt beleiringen.

Straks Alfons mottok nyheten, gjorde han vendereis. Rodrigo fikk ikke vite at Alfons hadde tatt en alternativ rute før kongen var på vei hjem igjen.

Men onde tunger ved hoffet hvisket i kongens ører at Rodrigo bevisst hadde tatt en annen vei og prøvd å lokke Alfons i et bakhold der almoravidene kunne drepe ham. Påsto de.

Alfons trodde på sladderen, og alle Rodrigos besittelser ble beslaglagt. For annen gang i livet gikk han i eksil.

Julius Cæsar og Aleksander den store var El Cids forbilder.

© Shutterstock

God planlegging skulle sikre seier

Ifølge middelalderens kilder tapte ridderen Rodrigo Díaz de Vivar (El Cid) aldri et slag. Noe av hemmeligheten bak hans suksess var at han studerte historiens dyktigste hærfør­ere.

Med Aleksander den store, Julius Cæsar og andre klassiske hærførere som forbilder tenkte Rodrigo gjennom slagene i god tid før de begynte.

“Det sies at bøker ble studert der han var: De gamle arabiske heltenes krigsmeritter ble lest opp for ham,” skrev den samtidige historikeren Ibn Bassam.

Men det var like viktig at Rodrigo rådførte seg med sine nærmeste soldater forut for et slag. Under disse møtene kunne alle komme med forslag, og ulike strategier ble drøftet.

Ved å benytte seg av soldatenes erfaringer sikret Rodrigo seg at han ikke overså noen svakheter hos fienden – eller farlige fordeler som kunne koste ham dyrt på slagmarken.

Seier gir penger i kassen

I motsetning til sitt første eksil hadde Rodrigo vinteren 1089 en personlig hær på flere tusen mann som hadde svoret ham troskap. Men soldatene var ikke mer lojale enn at de forlangte betaling for sin støtte.

Rodrigo plyndret derfor områdene rundt byene Dénia, Tortosa og Lérida våren 1090. De tilhørte hans gamle fiende, emiren al-Hayib. Til slutt ga emiren opp å forsvare territoriet.

I stedet tilbød han Rodrigo penger for å stoppe plyndringene og lovet også å betale ham tributt for fremtiden. Eksilridderen godtok tilbudet.

Deretter dro Rodrigo sørover til Valencia. Byen var en tributtstat under kong Alfons, men denne var fullt beskjeftiget med trusselen fra almoravidene.

Emiren av Valencia, den udugelige al-Qadir, var dessuten blitt så upopulær blant de lokale stormennene at de hadde reist seg mot ham i åpent opprør.Bare én mann kunne hjelpe den hardt pressede emiren – Rodrigo.

Al-Qadir ønsket hærføreren velkommen til Valencia sommeren 1090, og opprøret ble raskt slått ned. Emiren fikk deretter lov til å beholde sitt embete, men nå tjente han i realiteten Rodrigo.

To år senere forsøkte Alfons 6 å gjenerobre Valencia, men som motsvar plyndret Rodrigo store områder i Castilla. Alfons måtte oppgi beleiringen og trekke hjem styrkene sine.

Kongen forsøkte aldri mer å ta fra Rodrigo Valencia.

Etter Sancho 2s død skal El Cid ha tvunget den drepte kongens bror, Alfons 6, til å legge hånden på Bibelen og sverge på at han ikke hadde drept Sancho.

© Album / Oronoz / Imageselect

Leiesoldaten blir prins av Valencia

Kort etter angrepet på Castilla mottok Rodrigo dårlige nyheter fra Valencia. Stormennene i byen hadde igjen reist seg i opprør mot al-Qadir.

De var preget av religiøs fanatisme og hevdet at emiren forrådte dem ved å underkaste seg en kristen herre.

Al-Qadir prøvde å flykte fra byen forkledd som kvinne, men han ble tatt til fange og henrettet. Deretter sendte stormennene bud til almoravidenes herre, Jusuf Ibn Tasjfin, og ba ham om hjelp.

Rodrigo ble rasende. Han hadde nettopp forsvart Valencia mot Alfons, og likevel hadde han tapt byen. Hærføreren samlet besluttsomt alle mennene sine og marsjerte mot Valencia.

Etter å ha sikret seg en base i Cebolla nord for byen, raserte Rodrigo området rundt Valencia. Hæren hans var langt fra stor nok til å beleire byen, så han valgte en annen strategi.

Med små enheter plyndret Rodrigo Valencias forsynings­linjer så byens befolkning sultet.

Strategien virket. Forsvarerne holdt ut i et års tid før de måtte overgi seg. Den 15. juni 1094 red Rodrigo inn i den erobrede byen i et triumftog. Han var nå forvandlet fra leiesoldat til prinsen av Valencia.

Men byens nye hersker hadde ikke tid til å hvile på tronen. Den nordafrikanske hærføreren Jusuf Ibn Tasjfin hadde hørt Valencias rop om hjelp, og han hadde sendt en veldig hær av sted mot byen for å innta den.

Rodrigo hadde bare noen få tusen mann til å forsvare Valencia og visste at oppgaven var nesten umulig.

Enorm hær beleirer Valencia

En hær sendt av det nordafrikanske almoravidedynastiet beleirer Valencia i oktober 1094. Bak bymuren er hærføreren Rodrigo Díaz (El Cid), og han planlegger et angrep: Rodrigo vil slå til dagen etter at ramadan er slutt. Da er muslimene trette fordi de har festet kvelden før.

Lanmas/Alamy/Imageselect, Shutterstock & Världens Historia

De kristnes hær

Rodrigo rådde over 4000 tunge kavaler­ister i full utrustning. 130 av dem ble brukt til fots under den første avledningsmanøveren.

Lanmas/Alamy/Imageselect, Shutterstock & Världens Historia

Almoravidenes hær

Muslimenes styrke var på ca. 25.000 mann. Av dem var ca. 20.000 til hest eller på kamelryggen. Hæren hadde ca. 20 krigselefanter som skulle skremme de kristne. I tillegg var det et følge på flere tusen kvinner og barn.

Lanmas/Alamy/Imageselect, Shutterstock & Världens Historia

Stort skybrudd

Et stort skybrudd starter omtrent samtidig med slaget og får bl.a. vannveiene rundt almoravidenes leir til å gå over sine bredder.

Lanmas/Alamy/Imageselect, Shutterstock & Världens Historia

Dobbelt bedrag innleder slaget

For å avlede almoravidenes oppmerksomhet sender Rodrigo 130 mann av sted ved daggry. Med fakler og halmballer setter de fyr på fiendens beleiringstårn. Straks etter rir en liten styrke tungt kavaleri frem mot muslimenes leir. Rytterne skal tiltrekke seg fiendens oppmerksomhet – og sam­tidig har det begynt å regne fra mørke skyer på himmelen.

Lanmas/Alamy/Imageselect, Shutterstock & Världens Historia

Muslimene går i de kristnes felle

Almoravidene tror at de kristnes hovedangrep er i gang – og at ødeleggelsen av beleiringstårnene var en avledningsmanøver. De sender en stor styrke frem mot de kristne angriperne. Som svar trekker de kristne ridderne seg tilbake mot byen i en falsk retrett. Manøveren lokker de muslimske krigerne lenger vekk fra leiren.

Lanmas/Alamy/Imageselect, Shutterstock & Världens Historia

Hovedstyrken angriper

Rodrigos hær når uoppdaget frem til byen Cuarte. Herfra ser han avledningsstyrken gjøre helomvending. Kort etter gir han ordre til angrep.

Lanmas/Alamy/Imageselect, Shutterstock & Världens Historia

Regn og riddere avgjør kampen

Regnet har falt tungt hele morg­enen, og vannveiene omkring almoravidenes leir går over sine bredder. Vannet skyller vekk menn og telt, og da Rodrigos riddere helt overraskende angriper, bryter panikken ut blant muslim­ene. Almoravidenes hær går i oppløsning. Så følger en kaotisk flukt. Rodrigos seier er total.

Lanmas/Alamy/Imageselect, Shutterstock & Världens Historia

Lokale muslimer hjelper de kristne

Første punkt på Rodrigos dagsorden etter erobringen av Valencia var å henrette de opprørske stormennene. Samtidig konfiskerte han alle metallgjenstander i byen for å produsere våpen.

Rodrigo visste at verken Aragon eller Castilla-Leon ville komme ham til unnsetning i den kampen som lå foran ham – nå sto han alene. Med bare 4000 riddere skulle han forsvare Valencia mot almoravidenes enorme hær.

Og Jusuf Ibn Tasjfins styrker hadde ennå ikke tapt et slag på Pyrenéhalvøya. Til Rodrigos hell var mange av egnens muslimer lite begeistret for å bli underlagt almoravidenes strenge herredømme.

De tilbød å hjelpe ham med å utnytte det helt spesielle terrenget rundt byen under kampene:

De forklarte ham at somrene der på stedet som regel var lange og tørre mens høsten førte med seg kraftige skybrudd. I den hensikt å kontrollere de store vannmengd­ene hadde innbyggerne gravd et sinnrikt system av kanaler og diker.

Hvis bestemte kanaler ble stengt og enkelte diker brutt, kunne regnet føre til voldsomme oversvømmelser – f.eks. nær byen Cuarte vest for Valencia.

Her hadde det oppstått en liten, flat øy mellom to forgreininger i elven Turia.

For en uvitende nordafrikansk hærfører lignet øya umiddelbart et perfekt sted å slå leir – omgitt av vann på alle kant­er og med kanaler inn i landskapet som ga vann til frodige gressganger for hester og kameler.

Stedets folk sa at denne øya var det verste stedet man kunne oppholde seg når regnet og oversvømmelsene kom. Og derfor lovet de at de ville anbefale sine trosfeller blant almoravidene å slå leir nettopp der.

Rodrigo Díaz skydde ingen midler når han dro i krig.

© Album / Prisma / Imageselect

Feide endte i total ydmykelse

I sine unge år ved hoffet i Castilla-­Leon tjente Rodrigo Díaz (El Cid) under Sancho 2. Her ble han kjent med den kastiljanske greven García Ordóñez.

Ifølge kildene kom de to godt ut av det med hverandre, helt til kongen døde og broren Alfons overtok tronen.

Grev García innyndet seg hos den nye kongen og ble utnevnt til hans personlige hærfører. Men kongen roste også Rodrigos evner på slagmarken, og García ble syk av misunnelse.

Han innledet en svertekampanje mot Rodrigo og fikk ham bortvist fra hoffet i 1081.

Mange år gikk, men Rodrigo tilga aldri García. I 1092 besluttet han at hevnens time var kommet og invaderte erkerivalens land. García samlet en stor hær for å møte Rodrigo i kamp, men han fikk kalde føtter i ellevte time:

“Sky og redd for å komme i kamp med Rodrigo vendte han skremt om uten å nøle,” står det i verket Historia Roderici.

Rodrigo raserte sin ydmykede rivals land og plyndret løs med bål og brann til hevntørsten omsider var slukket.

Beleiringen av Valencia starter

Almoravide-hæren nådde frem til Valencia den 4. oktober 1094. Styrken på cirka 25.000 mann sto under ledelse av Abu ’Abdullah Muhammad – Jusuf Ibn Tasjfins nevø.

Muslimene hadde med seg krigselefanter som de hadde fraktet over Gibraltarstredet på tømmerflåter laget av palmestammer. Da Muhammads hær ankom, ble den mottatt av muslimer som var lojale mot Rodrigo.

De rådet Muhammad til å slå leir på den flate øya ved byen Cuarte. Hærens ankomst falt sammen med ramadan – muslimenes årlige faste­måned. Almoravidene fulgte islams lover og regler, og selv under beleiringen ble fasten overholdt.

Derfor stormet de ikke byen med det samme – for soldater slåss dårlig på tom mage. Men dag og natt lød krigstrommene utenfor Valencias murer, og Muhammad red daglig opp til byporten og forlangte at byen skulle overgi seg.

Rodrigo avslo begjæringen.

“Enhver som i dag dør med ansiktet mot fienden, vil få syndenes forlatelse og bli mottatt av Herren i Paraids".
Biskopen av Valencia forut for El Cids kamp mod almoravidene.

For å skremme forsvar­erne lot Muhammad krigselefant­ene bringe frem store beleiringstårn av tre så de kunne ses fra bymuren. Men det var til Rodrigos fordel at almoravid­ene ventet med å angripe. Tiden ga ham mulighet til å finpusse strategien.

Han forhørte seg hos de mest erfarne soldatene og offiserene om hvilke muligheter de hadde. Krigskunstens lover foreskrev en defensiv strategi som utnyttet Valencias høye mur. Men Rodrigo var en utålmodig mann.

Slik han så det, ville det beste forsvar være et angrep. Etter mange drøftinger og mye overveielse besluttet han å angripe den 13. oktober – dagen etter at ramadan var slutt.

Muslimene kom til å feire begivenheten om kvelden og være trette morgenen etter. Det at høstens første regnskyer samlet seg ute i horisonten dagen før angrepet, styrket bare Rodrigo i hans forsett. Tiden var inne.

Jimena og Rodrigo er gravlagt sammen i katedralen i Burgos.

© Photononstop / Alamy / Imageselect

Enken arvet Valencia etter sin mann

Rodrigo Díaz (El Cid) døde i 1099 uten en sønn som kunne arve riket hans med sentrum i Valencia. Byen tilfalt i stedet hans kone, Jimena Díaz.

Dessverre for enken var almoravid­ene slett ikke redd for henne. Bare noen år etter Rodrigos død sendte de en ny hær mot Valencia og beleiret byen i 1102.

Jimena sendte bud etter hjelp fra sin slektning kong Alfons 6 av Castilla-­Leon. Han kom henne til unnsetning og brøt beleiringen.

Men Alfons innså at Valencia var umulig å forsvare siden byen var omring­et av muslimsk territorium.

Han evakuerte byens kristne innbyggere til Castilla-­Leon og brente Valencia ned til grunnen. Almoravidene bygget opp byen igjen.

Etter dette levde Jimena i Castilla-­Leon frem til sin død. Først i 1238 kom Valencia igjen på kristne hender.

Brennende tårn vekker fienden

Tidlig om morgenen den 14. oktober innkalte Rodrigo soldatene til en spesiell gudstjeneste. Dagen var kommet da hans dristige plan skulle settes ut i livet. Biskop­en av Valencia velsignet de kristne soldatene med ordene:

“Enhver som dør i dag med ansiktet mot fienden vil få syndenes forlatelse og bli mottatt av Herren i Paradis.”

Etter gudstjenesten ble Rodrigos menn delt i tre grupper. To av enhetene var riddere til hest – mens den siste gruppen besto av 130 mann til fots.

Ved daggry sto fotfolket samlet ved vestporten i Valencia. Mens regnet så smått begynte å falle som enkelte tunge dråper, snek de seg ubemerket ut av byen.

Soldatene hadde med seg fakler og halmballer. I friskt tempo satte de av sted mot utkanten av fiendens leir, der beleiringstårnene sto.

De fikk det travelt. Oppdraget gikk ut på å sette fyr på tårnene, men regnet ville snart gjøre både halmballer og tårn så våte at det var umulig.

Heldigvis sto tårnene på den nærmeste bredden av den forgreiningen av elven som skjermet fiendens leir mot angrep fra byen.

“For Gud og Santiago!”
El Cids kamprop.

Fiendens døsige vaktposter myste med øynene mot soloppgangen og kunne så vidt skimte noen skikkelser som nærmet seg med solen i ryggen. De forvirrede muslimske vaktpostene forsøkte å slå alarm, men det var for sent.

Halmballene tok fyr, og kort etter sto tårn­ene der som brennende søyler. Først da våknet den muslimske leiren for alvor. Mens de 130 kristne krigerne skyndte seg tilbake mot Valencia, ble soldatene revet ut av teltene sine.

Men almoravidenes offiserer rakk knapt å få sine morgentrette soldater på beina før de fikk se et skremmende syn som kom stadig nærmere. Fra Valencias vestre byport galopperte den minste av de to kristne rytterstyrk­ene ut.

Det tunge kavaleriet var et fryktinn­gytende syn for de muslimske soldatene. Visst var den kristne styrken liten, men den som sto i forreste rekke mot et slikt stormløp var så godt som sikker på å dø.

De rustningkledde ridderne braste inn i muslimenes forsvarslinje med full styrke, og de kristne klarte å drive fienden tilbake over elveforgreiningen og inn i hovedleiren.

Ridderne kjempet med slik villskap at de muslimske offiserene trodde de var anført av Rodrigo selv. I så fall måtte rytt­erne være de kristnes hovedstyrke, vurderte de – en feilvurdering som skulle koste dem dyrt.

Historien om El Cids ritt etter døden er en myte.

© Look and Learn / Bridgeman Images

Bakholdsangrep overrasker

Rodrigo befant seg et helt annet sted. Mens avledningsmanøveren skapte kaos i fiendens rekker hadde han ført hovedstyrken av ryttere ut gjennom Valencias sørlige byport, og nå red han i en stor bue utenom muslimenes leir.

Målet hans var et lite vadested over vannveien sørvest for fiendens leir, nær den lille byen Cuarte. Nå regnet det for fullt, og de tunge dråpene trommet mot riddernes hjelmer.

Da Rodrigo og folkene hans nådde frem til vadestedet, oppdaget de at fiendens hovedleir var i hektisk aktivitet.

Stadig flere av muslimenes soldater ble sendt av sted for å gå til angrep på den lille gruppen kristne riddere som fortsatt hakket seg vei fremover.

Rodrigo så at den kristne ridderstyrken vendte om og flyktet tilbake mot Valencia. Almoravidene var overbevist om at seieren var sikret og stormet etter – slik Rodrigo hadde forutsett.

I virkeligheten var retretten signalet til at Rodrigos hovedstyrke skulle slå til. Hærføreren ga tegn, og sekunder etter stormet rytterne over vadestedet.

Av sine lungers fulle kraft brølte Rodrigo det kampropet som i århundrer kom til å stå som symbolet på den kristne gjenerobringen av Pyrenéhalvøya: “For Gud og Santiago!”

Oversvømmelse avgjør slaget

Almoravidenes hær ante ikke hva det var som traff den. Rodrigos kampkledde riddere kom galopperende bakfra gjennom leiren og hogg ned alle mens frykten spredte seg i de muslimske rekkene.

I et desperat forsøk på å stå imot Rodrigos voldsomme angrep vendte hæren ryggen mot Valencia og gikk til angrep på bakholdsangrepet.

Men almoravidene rakk bare så vidt å stille opp nye rekker vendt mot Rodrigo før ridderstyrken ved Valencia gjorde helomvending og angrep dem bakfra.

Nå spredte panikken seg for alvor blant de muslimske styrkene. Og bedre ble det ikke av at regnværet hadde utviklet seg til et veritabelt skybrudd.

Takket være de lokale innbyggernes omdirigering av kanaler, gikk elvene som omkranset leiren over sine bredder og oversvømte kampplassen.

Vannmengden var flere steder så voldsom at den trakk med seg både telt og menn.

De kristne riddernes tunge rustninger ga dem en viss ballast å stå imot med, men mange av de lettere utrustede muslimske krigerne – både til fots og til hest – ble tatt av vannet.

Muslimenes krigselefanter fikk panikk midt i vannmassene. De store dyrene løp forvirret rundt i leiren og trampet ned folk og knuste dem under seg.

Slaget utviklet seg til et veritabelt blodbad. Rodrigos menn viste ingen nåde og drepte både soldater og det følget av kvinner og barn som hadde kommet sammen med fiendens hær.

Resten av de muslimske krigerne oppga kampen og flyktet for vannmass­ene og den pansrede hæren.

I etter­tidens kristne seiersskrifter heter det hånlig at hærføreren Muhammad var den første som tok beina på nakken.

For første gang noensinne var de nordafrikanske almoravidene blitt beseiret på Pyrenéhalvøya, og beretningene om slaget ga gjenlyd over hele det kristne Europa.

Rodrigo hadde enda en gang vunnet et slag mot ufattelige odds – hans største seier til dato.

Mytene lever videre

Rodrigo blir legende

De siste årene av sitt liv fortsatte Rodrigo stimen av seire på slagmarken. Men tragedien rammet ham i 1097. Da falt hans eneste sønn og arving i kamp.

To år senere døde Rodrigo av sykdom, og kort tid etter gikk Valencia tapt til almora­videne. Men selv etter sin død ble ikke Rodrigo glemt.

Hans legendariske bedrift­er sikret ham mytologisk status i det kristne Europa og ga ham tilnavnet han huskes for: El Cid – Herren.

Les også:

Logg inn

Ugyldig e-postadresse
Passord er påkrevd
Vis Skjul

Allerede abonnement? Har du allerede et abonnement på magasinet? Klikk her

Ny bruker? Få adgang nå!

Nullstill passord

Skriv inn e-postadressen din, så sender vi deg en e-post som forklarer deg hvordan du skal nullstille passordet ditt.
Ugyldig e-postadresse

Sjekk e-posten din

Vi har sendt en e-post til som forklarer deg hvordan du skal nullstille passordet ditt. Hvis du ikke finner e-posten, bør du se i søppelposten (uønsket e-post, «spam»).

Oppgi nytt passord.

Skriv inn det nye passordet ditt. Passordet må ha minst 6 tegn. Når du har opprettet passordet ditt, vil du bli bedt om å logge deg inn.

Passord er påkrevd
Vis Skjul