Englands blodigste dag

De to britiske adelsslektene har vært rivaler i generasjoner, og de siste seks månedene har dynastiene kjempet om retten til den engelske tronen i en uforsonlig borgerkrig.

York-hæren anføres av den 18 år gamle og ruvende Edward av March, som av sine tilhengere blir omtalt som kong Edward 4.

Lancaster-slekten ledes av rikets kronede konge, Henrik 6, hvis helse er så skral at det er kona, Margaret av Anjou, som i realiteten svinger taktstokken.

Begge sider er klar over at oppgjøret ved Towton vil avgjøre kongerikets skjebne.

Men ingen på slagmarken er klar over at de om noen få minutter skal kaste seg ut i det blodigste slaget som noensinne er utkjempet på engelsk jord.

Adelshus hatet hverandre

Edward av March fra York-slekten var ikke engang født da Henrik 6 ble gammel nok til å regjere England på egen hånd i 1437.

På dette tidspunktet kontrollerte landet også store deler av Frankrike, men alt gikk galt for den unge Henrik som fikk bank av franskmennene og i 1453 hadde mistet alle besittelser i landet med unntak av Calais.

Nederlaget i Frankrike satte dype spor i Henrik, som fikk et nervøst sammenbrudd.

I over et år vandret han forvirret og handlingslammet rundt i de kongelige gemakker. Han enset knapt nok at kona, dronning Margaret av Anjou, fødte ham en tronarving.

Uroen begynte å ulme på de britiske øyer, for ifølge slekten York var ikke kongen verdig stillingen som monark.

For å skape ro i riket ble derfor Richard Plantagenet, hertugen av York, installert som stattholder, og med sin nyvunne makt samlet han stadig flere støttespillere som gjerne så at Lancaster-monarken ble fratatt kronen.

Snart utgjorde hertugen av York en massiv trussel mot Lancaster-slektens krav på tronen, og mens den syke kongen ignorerte faren fullstendig, væpnet dronningen seg til kamp.

Ifølge krønikeskriver Edward Hall overgikk Margaret "alle andre i skjønnhet og gunst så vel som i kløkt og politikk, og minnet med sitt mot mer om en mann enn en kvinne."

Hun var klar til å kjempe for å beholde tronen på Lancasters hender.

I mai 1455 barket hærene fra York og Lancaster sammen for første gang i slaget om St. Albans.

På den ene siden vaiet Yorks våpenskjold med sin hvite rose, og på den andre blafret Lancasters røde rose. Den 32 år lange engelske borgerkrigen kjent som rosekrigene var i gang.

Richards hode endte på påle

I årene frem til 1460 ble det gjentatte ganger utkjempet slag på slagmarker rundt om i England når York og Lancaster-slektene røk i tottene på hverandre.

York gikk seirende ut av de fleste slagene, og i 1460 tok hæren til og med Henrik 6 til fange. Kongen hadde nettopp kommet seg etter sitt nervesammenbrudd og hadde trukket i rustning.

Med Lancaster-kongen bak lås og slå gjorde Richard av York krav på tronen, men den gleden ble kortvarig.

I desember 1460 ble flere tusen York-tropper utslettet under slaget ved Wakefield i det nordlige England.

Lancaster-hæren fikk også has på Richard og hans nest eldste sønn. Hodene deres ble skåret av og fraktet til dronningens residens, hvor hun fikk dem naglet til påler utenfor byporten.

De to mennene som omsider hadde ført Lancaster til seier, var Henrik Beaufort, hertugen av Somerset, og den fryktløse leiesoldaten Andrew Trollope.

Den unge ridderen og den garvede soldaten sto i spissen for enda en triumf i 1461, da Henrik 6 ble reddet ut av klørne på York.

Ifølge kilder satt den sinnssvake kongen under et tre og sang mens kampene sto på.

Men ikke alt var rosenrødt for Lancasterne. Mens troppene deres marsjerte sørover, hadde Richard av Yorks sønn, Edward av March, utradert en Lancaster-hær nær grensen til Wales.

18 år gamle Edward hadde med sin triumf bevist at han var den rette leder av York-slekten.

Han var ambisiøs, modig og drevet av en uslukkelig hevntørst.

Edward ville hevne sin far

Unge Edward av March lignet ikke sin far.

Der Richard hadde vært innesluttet og reservert, var sønnen utadvendt og sjarmerende.

Hans flotte figur og veldige høyde på 192 cm gjorde at han vakte oppsikt overalt hvor han kom – ikke minst på slagmarken, der han iført rustning lignet en uovervinnelig kriger.

Én egenskap hadde Edward imidlertid til felles med faren: Han var nådeløs når han forfulgte sine mål, og nå øynet han muligheten til både å sikre seg rikets trone samt hevne faren og broren.

Edwards seier ved Wales hadde tvunget dronningen til å trekke seg tilbake nordover, der hun forskanset seg med Henrik og den lille prinsen.

Den durkdrevne Margaret visste at York ville komme til henne, og det var derfor best å dra fordel av et terreng som Lancaster-hæren kjente.

Edward tørstet ganske riktig etter å se Lancaster-blodet flyte, men først marsjerte den nye hertugen av York inn i London, der han ble navngitt Edward 4 – Englands nye konge – av sine støttespillere.

I prinsippet kunne Edward imidlertid bare betraktes som konge av Sør-England, der han hadde oppbakking.

Hvis han ville bli konge over hele riket, måtte Lancasterne beseires for godt.

I begynnelsen av mars rekrutterte Edward tusenvis av soldater i London, der Lancaster var hatet som pesten.

En boklærd la ikke skjul på sin forakt:

"Folk i nord røver og stjeler og ønsker å plyndre hele dette landet og gi bort folks eiendeler og hjem," skrev han i et brev til sin bror.

Edward utlovet også enorme dusører til dem som klarte å drepe fiendens dyktigste krigere.

F.eks. ville mannen som drepte leiesoldaten sir Andrew Trollope kunne innkassere 100 pund – som var mer enn en bueskytter tjente på 10 år.

I midten av mars hadde Edward og York-hæren samlet en styrke på opp mot 20.000 soldater som marsjerte nordover.

På sin vei måtte hæren gjennom områder som støttet Lancaster-slekten, men York-soldatene unnlot å plyndre – noe Lancasterne hadde ry for å gjøre når de dro gjennom fiendtlig territorium.

I stedet betalte York rundhåndet for de forsyningene troppene trengte.

Edward visste nemlig at han etter det altavgjørende oppgjøret med Lancaster-slekten ville trenge støtte i hele landet slik at alle kunne leve med ham som konge.

Imens la dronning Margaret sine egne planer. Speiderne hennes hadde fortalt at York-hæren nærmet seg byen York, som nå fungerte som Lancasters hovedsete.

For unge Edward var det opplagt at han måtte erobre byen som bar hans families navn, men Margaret ville møte ham utenfor murene.

Snarere enn en lang beleiring inviterte landskapet sør for byen på en unik mulighet til å beseire York en gang for alle.

Dronningen samlet troppene sine og sendte dem til Towton. Her skulle slaget om kongeriket stå.

Snøstorm ga Edward medvind

Det var bitende kaldt og bakken var dekket av snø da Edwards hær slo leir sør for Towton den 28. mars.

Soldatene sto tett rundt bålene mens lyden av slipestein mot stål skar gjennom leiren. Sverd og stridsøkser måtte være skarpe og klare til å bore seg inn i fienden.

Edward var godt plassert med sin hær, men det var bekymringsfullt at hans nye allierte, hertugen av Norfolk, hadde sakket akterut med sine tropper.

Til gjen-gjeld hadde den unge York-lederen en god støttespiller i Richard Neville, jarlen av Warwick, som sto ved Edwards side mens han talte til troppene før slaget.

"Den som vurderer å trekke seg, er fri til å gjøre det før slaget, men så snart slaget begynner, skal den som flykter dø," lød Edwards advarsel.

Etter talen trakk Richard Neville sitt lange sverd og kysset det mens han sverget på at selv om hele hæren flyktet, ville han "heller dø i kamp enn å forlate kongen."

Til tross for de harde ordene, måtte Edward innrømme at landskapet absolutt ikke var til hans fordel.

Han så hvordan Lancaster-troppene hadde tatt oppstilling oppe på et stort platå, noe som tvang ham til å sende troppene sine ut i et farlig angrep oppover.

Men været kom ham uventet til hjelp. En hylende vind sto rett i ansiktet på motstanderne slik at kaskader av snø blendet dem.

York-lederne beordret bueskytterne frem, og med snøen fykende rundt seg snek de nesten 2000 skarpskytterne seg frem til de hadde de fremre rekkene av Lancaster-hæren innen rekkevidde.

Skytterne la i pilene sine, trakk buestrengene tilbake og lot langbuene peke mot himmelen mens de ventet på ordren.

"Fyr!" lød det omsider, og i samme sekund slapp skytterne pilene sine, som tordnet gjennom lufta i 150 km/t.

På platået rakk Lancaster-troppene knapt å registrere at snøstormen ble overdøvet av susingen fra pilregnet før skytset slo ned blant dem.

Stålspissene boret seg inn i kroppene til soldatene som ikke var i full rustning og naglet seg fast i bein og føtter.

Med ca. 12 skudd i minuttet kunne Yorks bueskyttere sende av gårde et konstant regn av piler, og i flere minutter var det ingen fred å få for Lancaster-hæren.

Hauger av døde og sårede hopet seg opp, og snøen ble rød av alt blodet.

Oppe på platået var det nesten umulig for Lancasters hærførere Beaufort og Trollope å fatte den situasjonen de var havnet i.

Strategien deres hadde vært genial: ved å plassere de 25.000 Lancaster-soldatene på et høydedrag som på den ene siden var skjermet av en myr og på den andre av en dal som endte i Cock-elven, ville flankene være perfekt beskyttet og York ville være nødt til å angripe oppover.

Men den sterke vinden var det ingen av dem som hadde forutsett, og nå kunne de to hærførerne høre de desperate ropene fra sine sårede soldater.

Som svar kalte Beaufort og Trollope sine gjenværende bueskyttere frem. Med full styrke sendte mennene pilene sine av gårde, men skytset mistet all fart i motvinden og traff bakken et godt stykke fra Yorks fortropper.

Ifølge engelske krøniker kunne Lancaster-hæren formelig høre York-soldatenes høylytte latter gjennom den hylende stormen.

York-bueskytterne løp til og med fram og hentet fiendens piler, som de deretter sendte tilbake på trygg avstand.

En ny pil-massakre av de fremste Lancaster-soldatene utspilte seg for øynene på hærførerne.

De hadde intet annet valg enn å endre sin defensive strategi. Motvinden innebar at soldatene deres befant seg i en umulig situasjon.

Det var bare én utvei: Lancaster-hæren måtte selv blåse til angrep.

Soldatene trenger et mirakel

Den fryktløse Trollope tordnet frem med sine tungt utrustede riddere. Stridshestene dundret gjennom York-hærens linjer, der soldater nå hadde avløst bueskytterne.

I begge hærene var troppenes foretrukne våpen lange hellebarder utstyrt med både et skarpt økseblad og en dødelig pigg som ble brukt mot krigere i rustning.

Rytterne brølte av smerte når det dødbringende våpenet boret seg inn i kjøtt og knokler.

Fotfolk fra begge hærer kastet seg inn i nærkampen, og når en ridder falt sammen, hev fienden seg over ham med f.eks. en dolk. Riddere ble ofte stukket i øynene, da visiret var en av få åpninger inn i kroppen.

Beaufort hadde gjemt deler av kavaleriet sitt i et skogsområde nær elven Cock.

De styrtet nå frem og braste inn i York-hærens venstre flanke. Ofte ville den slags overraskelsesangrep ha avgjort et slag, men så langt holdt Edwards tropper stand.

Etter flere timer med kaos var tapene store på begge sider, men Beaufort og Trollope var optimistiske.

I dette masseslagsmålet kunne de utnytte sin større hær, og Yorks venstre flanke så sårbar ut etter angrepet fra den skjulte enheten.

Også Edward bet seg merke i det svake punktet. Uten å kaste bort et sekund red han rett bort til de hardt pressede styrkene.

Da mennene så sin anfører, fikk de nytt mot. Edward kjempet side om side med sine menn, men presset på York-hæren var fremdeles enormt.

Soldatene trengte et mirakel –og det kom i form av Norfolks tropper.

Slaget ender i en massakre

Den 45 år gamle hertugen kunne ikke ha timet ankomsten bedre.

I løpet av de mange timene med kamper hadde hærene endret posisjon, og Lancasters flanke lå nå blottet for Norfolks ryttere.

Norfolks angrep kom ut av det blå og knekket Lancaster-hærens slitne tropper, som etter kort tid gikk fullstendig i oppløsning.

Panikken lyste ut av øynene på soldatene, som prøvde å komme seg unna, men de var fanget i en dødsfelle, omgitt av myr, åser og en elv. Og York hadde ingen intensjoner om å vise barmhjertighet.

Senere hevdet Edward 4 at hans æres-kodeks på slagmarken alltid var å "skåne de vanlige soldatene og drepe herrene", men dette ble glemt ved Towton.

Ifølge Halls krønike fra 1548 proklamerte den unge hærføreren på den snødekte slagmarken "at ingen fanger skulle tas og ingen fiende reddes."

Med døden i hælene søkte mesteparten av Lancaster-hæren mot Cock-elven nede i dalen.

Men den spinkle broen kollapset da hundrevis av paniske menn veltet inn over den samtidig.

Ringbrynjene gjorde det også så godt som umulig å bevege seg i det iskalde vannet, og mange kom aldri opp igjen.

Resten var lett bytte for York-rytterne som red ut i elven og hakket på alt som beveget seg.

Likene hopet seg opp, og snart lå det døde kropper fra elvebredd til elvebredd. De gjenværende Lancaster-troppene kunne nå bruke de døde som buffer.

Mennene reddet livet ved å krype over sine falne kamerater.

De fleste overlevende fra Lancaster-hæren var imidlertid kavalerister som kunne flykte raskt.

Blant dem som unnslapp var Henrik Beaufort. 42 Lancaster-ryttere ble tatt til fange og henrettet på Edwards befaling.

Blant dem var sir Trollope, hvis sønn David Trollope også døde ved Towton.

Edward krones i London

Etter 10 timers kamp falt endelig roen over slagmarken ved Towton, og York-troppene kunne begynne å plyndre de falne Lancaster-soldatene – og gi de få overlevende dødsstøtet.

Den senere erkebiskopen av York, George Neville, skrev i et brev noen dager etter slaget at så mange hadde blitt drept at "døde kropper dekket et område som var seks miles langt og tre miles bredt."

Etter sigende fløt blodet i Cock-elven i dagevis etter massakren.

Nyere historikere anslår at det totale tapstallet var ca. 20.000, noe som betyr at slaget ved Towton er det blodigste på britisk jord noensinne.

Dagen etter slaget ved Towton marsjerte Edward av March seirende inn i York, som dronning Margaret hadde forlatt med sin skrale ektemann og deres lille sønn for å søke sikkerhet i Skottland.

Edwards seier var total, og den 28. juni 1461 ble han salvet og kronet i Westminster Abbey.

Makten var for første gang i hendene på York-slekten, og den unge kong Edward 4 var nå offisielt hele rikets konge.

Men hatet mellom de to slektene vedvarte, og den avsatte Margaret av Anjou var ikke beredt til å gi fra seg makten, for i Nord-England var støtten til Lancasterne fremdeles sterk.

Dronningen var fast bestemt på å få sin elskede sønn plassert på tronen, så krigen mellom den hvite og den røde rosen blomstret raskt opp igjen.

Margarets kamp-iver ebbet først ut da hun mistet sin sønn i slaget ved Tewkesbury i 1471.