Our website does not support Internet Explorer.

To get the best experience on our website and of our content, please use a more modern browser like Edge, Chrome, Safari or similar.

Englands blodigste dag

Rosekrigene mellom Lancaster-slekten og adelshuset York har rast i fem år, og nå skal det endelige slaget stå. Oppildnet av hat barker 45.000 soldater sammen ved byen Towton, og før dagen er omme, vil halvparten ligge døde i snøen.

Osprey Publishing

Titusenvis av støvler og hestehover tramper i den frostharde jorden sør for Towton i den nordlige delen av England.

Gruppe etter gruppe stiller soldatene seg opp i lange rekker så ringbrynjene deres skraper mot hverandre.

Fargerike faner vaier over den metallgrå soldatmassen – mange av dem med den velkjente hvite rosen som er adelshusets Yorks våpenskjold.

Palmesøndag er vanligvis begynnelsen på en hellig uke der ingen griper til våpen, men den 29. mars 1461 er ingenting som det pleier.

En hatsk stemning henger i den kalde luften over Towtons marker, der York-slektens 20.000 soldater stirrer gjennom snøen for å se fienden Lancaster-slektens hær, som har tatt oppstilling med 25.000 mann på et høydedrag lenger frem i landskapet.

Henrik 6 var notorisk utilpass ved tanken på vold og ville helst bare vie sitt liv til Gud.

© Look and Learn/Bridgeman Images

De to britiske adelsslektene har vært rivaler i generasjoner, og de siste seks månedene har dynastiene kjempet om retten til den engelske tronen i en uforsonlig borgerkrig.

York-hæren anføres av den 18 år gamle og ruvende Edward av March, som av sine tilhengere blir omtalt som kong Edward 4.

Lancaster-slekten ledes av rikets kronede konge, Henrik 6, hvis helse er så skral at det er kona, Margaret av Anjou, som i realiteten svinger taktstokken.

Begge sider er klar over at oppgjøret ved Towton vil avgjøre kongerikets skjebne.

Men ingen på slagmarken er klar over at de om noen få minutter skal kaste seg ut i det blodigste slaget som noensinne er utkjempet på engelsk jord.

Adelshus hatet hverandre

Edward av March fra York-slekten var ikke engang født da Henrik 6 ble gammel nok til å regjere England på egen hånd i 1437.

På dette tidspunktet kontrollerte landet også store deler av Frankrike, men alt gikk galt for den unge Henrik som fikk bank av franskmennene og i 1453 hadde mistet alle besittelser i landet med unntak av Calais.

Nederlaget i Frankrike satte dype spor i Henrik, som fikk et nervøst sammenbrudd.

I over et år vandret han forvirret og handlingslammet rundt i de kongelige gemakker. Han enset knapt nok at kona, dronning Margaret av Anjou, fødte ham en tronarving.

"Folk i nord røver og stjeler og ønsker å plyndre hele dette landet og gi bort folks eiendeler og hjem."
Studenter i London om Lancasterne.

Uroen begynte å ulme på de britiske øyer, for ifølge slekten York var ikke kongen verdig stillingen som monark.

For å skape ro i riket ble derfor Richard Plantagenet, hertugen av York, installert som stattholder, og med sin nyvunne makt samlet han stadig flere støttespillere som gjerne så at Lancaster-monarken ble fratatt kronen.

Snart utgjorde hertugen av York en massiv trussel mot Lancaster-slektens krav på tronen, og mens den syke kongen ignorerte faren fullstendig, væpnet dronningen seg til kamp.

Ifølge krønikeskriver Edward Hall overgikk Margaret "alle andre i skjønnhet og gunst så vel som i kløkt og politikk, og minnet med sitt mot mer om en mann enn en kvinne."

Hun var klar til å kjempe for å beholde tronen på Lancasters hender.

I mai 1455 barket hærene fra York og Lancaster sammen for første gang i slaget om St. Albans.

På den ene siden vaiet Yorks våpenskjold med sin hvite rose, og på den andre blafret Lancasters røde rose. Den 32 år lange engelske borgerkrigen kjent som rosekrigene var i gang.

© Sodacan

To slekter i årelang kamp om England

I 1453 sitter en nervøs pyse på Englands trone. Kongen er fra Lancaster-slekten, men en stattholder fra slekten York er satt inn for å styre landet.

Stattholderen oppdager raskt at han gjerne selv vil være konge.

Konge-familien Lancaster

Slekten York: Utfordrerne

Richards hode endte på påle

I årene frem til 1460 ble det gjentatte ganger utkjempet slag på slagmarker rundt om i England når York og Lancaster-slektene røk i tottene på hverandre.

York gikk seirende ut av de fleste slagene, og i 1460 tok hæren til og med Henrik 6 til fange. Kongen hadde nettopp kommet seg etter sitt nervesammenbrudd og hadde trukket i rustning.

Med Lancaster-kongen bak lås og slå gjorde Richard av York krav på tronen, men den gleden ble kortvarig.

I desember 1460 ble flere tusen York-tropper utslettet under slaget ved Wakefield i det nordlige England.

Lancaster-hæren fikk også has på Richard og hans nest eldste sønn. Hodene deres ble skåret av og fraktet til dronningens residens, hvor hun fikk dem naglet til påler utenfor byporten.

De to mennene som omsider hadde ført Lancaster til seier, var Henrik Beaufort, hertugen av Somerset, og den fryktløse leiesoldaten Andrew Trollope.

Bare få engelske kongekroner fra ­middelalderen ­eksisterer i dag, da stort sett alle ­ble smeltet om under den engelske ­borgerkrigen (1642-51).

© Imageselect

Den unge ridderen og den garvede soldaten sto i spissen for enda en triumf i 1461, da Henrik 6 ble reddet ut av klørne på York.

Ifølge kilder satt den sinnssvake kongen under et tre og sang mens kampene sto på.

Men ikke alt var rosenrødt for Lancasterne. Mens troppene deres marsjerte sørover, hadde Richard av Yorks sønn, Edward av March, utradert en Lancaster-hær nær grensen til Wales.

18 år gamle Edward hadde med sin triumf bevist at han var den rette leder av York-slekten.

Han var ambisiøs, modig og drevet av en uslukkelig hevntørst.

Edward ville hevne sin far

Unge Edward av March lignet ikke sin far.

Der Richard hadde vært innesluttet og reservert, var sønnen utadvendt og sjarmerende.

Hans flotte figur og veldige høyde på 192 cm gjorde at han vakte oppsikt overalt hvor han kom – ikke minst på slagmarken, der han iført rustning lignet en uovervinnelig kriger.

Én egenskap hadde Edward imidlertid til felles med faren: Han var nådeløs når han forfulgte sine mål, og nå øynet han muligheten til både å sikre seg rikets trone samt hevne faren og broren.

Edwards seier ved Wales hadde tvunget dronningen til å trekke seg tilbake nordover, der hun forskanset seg med Henrik og den lille prinsen.

Den durkdrevne Margaret visste at York ville komme til henne, og det var derfor best å dra fordel av et terreng som Lancaster-hæren kjente.

Edward tørstet ganske riktig etter å se Lancaster-blodet flyte, men først marsjerte den nye hertugen av York inn i London, der han ble navngitt Edward 4 – Englands nye konge – av sine støttespillere.

I prinsippet kunne Edward imidlertid bare betraktes som konge av Sør-England, der han hadde oppbakking.

Hvis han ville bli konge over hele riket, måtte Lancasterne beseires for godt.

I begynnelsen av mars rekrutterte Edward tusenvis av soldater i London, der Lancaster var hatet som pesten.

En boklærd la ikke skjul på sin forakt:

"Folk i nord røver og stjeler og ønsker å plyndre hele dette landet og gi bort folks eiendeler og hjem," skrev han i et brev til sin bror.

Edward utlovet også enorme dusører til dem som klarte å drepe fiendens dyktigste krigere.

F.eks. ville mannen som drepte leiesoldaten sir Andrew Trollope kunne innkassere 100 pund – som var mer enn en bueskytter tjente på 10 år.

I midten av mars hadde Edward og York-hæren samlet en styrke på opp mot 20.000 soldater som marsjerte nordover.

York-hærens langbueskyttere sendte opp mot 300.000 piler mot Lancaster-troppene før de to hærene barket sammen.

© Osprey Publishing

På sin vei måtte hæren gjennom områder som støttet Lancaster-slekten, men York-soldatene unnlot å plyndre – noe Lancasterne hadde ry for å gjøre når de dro gjennom fiendtlig territorium.

I stedet betalte York rundhåndet for de forsyningene troppene trengte.

Edward visste nemlig at han etter det altavgjørende oppgjøret med Lancaster-slekten ville trenge støtte i hele landet slik at alle kunne leve med ham som konge.

"Den som vurderer å trekke seg, er fri til å gjøre det før slaget, men så snart slaget begynner, skal den som flykter dø."
Edward av March til sine tropper før slaget ved Towton.

Imens la dronning Margaret sine egne planer. Speiderne hennes hadde fortalt at York-hæren nærmet seg byen York, som nå fungerte som Lancasters hovedsete.

For unge Edward var det opplagt at han måtte erobre byen som bar hans families navn, men Margaret ville møte ham utenfor murene.

Snarere enn en lang beleiring inviterte landskapet sør for byen på en unik mulighet til å beseire York en gang for alle.

Dronningen samlet troppene sine og sendte dem til Towton. Her skulle slaget om kongeriket stå.

Snøstorm og forsinkede tropper ­avgjorde det hatefulle oppgjøret

Slaget ved Towton bølget frem og tilbake i nesten 10 timer. Hevntørsten ga begge parter en nesten over­menne­ske­lig styrke – og ingen ville gi seg. Verken snøstorm, overraskelses­angrep eller tusenvis av døde kunne få York eller Lancaster til å gi opp. Etter 10 timers kaos var snøen rød av blod.

Røde tropper = Lancaster-hæren på 25.000 mann.

Blå tropper = York-hæren på 20.000 mann.

Claus Lunau

Beauforts plan ser perfekt ut

Under ledelse av ridderen Henrik Beaufort tar Lancaster-hærens 25.000 mann oppstilling på platået ved Towton. Hærens flanker er beskyttet av elven Cock på den ene siden og myr på den andre.

Claus Lunau

Snøstorm hjelper Yorks bueskyttere

Alt tyder på at York-hærens anfører, Edward av March, må sende sine 20.000 soldater opp bakken i et risikabelt angrep. Men til hans store hell blåser det kraftig opp fra sør. Det gir hans bueskyttere større rekkevidde.

Claus Lunau

Motvind gjør det umulig å skyte tilbake

Et regn av piler hagler ned over Lancaster-hæren. Da Beauforts bueskyttere forsøker å svare, gjør den kraftige motvinden at pilene ikke når York-troppene. Vinden har nullet ut ­Lancasters fordelaktige posisjon.

Claus Lunau

Lancaster-hæren tvinges til angrep

Etter de alvorlige tapene til fiendens piler blir Lancaster-hæren tvunget til angrep. Elitekrigeren Andrew Trollope dirigerer troppene ned bakken, frem mot York-styrkene.

Claus Lunau

Blodig nærkamp i timevis

Slaget utvikler seg til en blodig nærkamp. Ridderen Beaufort har dog et ess i ermet – en skjult enhet som angriper York-hærens venstre flanke. York presses tilbake, og hærenes posisjon forskyver seg.

Claus Lunau

York-anføreren kjemper i fremste linje

Edward av March oppdager at hans venstre flanke er i fare, og den unge York-anføreren rir over til de pressede soldatene for å styrke deres kampmoral. Hans tilstedeværelse bidrar til å stabilisere linjen.

Claus Lunau

Edwards redningsmann dukker opp

Under slaget har Edward av March manglet de soldatene som hertugen av Norfolk skulle komme med. Men nå når hertugen frem, og timingen kunne ikke ha vært bedre. Hærenes posisjon har forrykket seg, og Norfolk kan tordne rett inn i Lancaster-hærens flanke.

Claus Lunau

Forsinkede soldater sender Lancaster på flukt

Norfolks angrep overrumpler Lancaster-hæren og vender slaget nok en gang. Det økede presset tvinger Lancaster bakover, og snart bryter panikken ut. Brorparten av soldatene befinner seg nå med ryggen mot elven Cock – en særdeles ugunstig fluktvei.

Claus Lunau

Cock-elven blir rød av blod

Edward sender sine ryttere etter dem. Da Lancasters tunge­ styrke av fotfolk forsøker å komme seg over en smal bro, raser den sammen. Hæren har ingen sjanse til å unnslippe – mange drukner eller ­blir stukket ned.

Claus Lunau

Snøstorm ga Edward medvind

Det var bitende kaldt og bakken var dekket av snø da Edwards hær slo leir sør for Towton den 28. mars.

Soldatene sto tett rundt bålene mens lyden av slipestein mot stål skar gjennom leiren. Sverd og stridsøkser måtte være skarpe og klare til å bore seg inn i fienden.

Edward var godt plassert med sin hær, men det var bekymringsfullt at hans nye allierte, hertugen av Norfolk, hadde sakket akterut med sine tropper.

Til gjen-gjeld hadde den unge York-lederen en god støttespiller i Richard Neville, jarlen av Warwick, som sto ved Edwards side mens han talte til troppene før slaget.

"Den som vurderer å trekke seg, er fri til å gjøre det før slaget, men så snart slaget begynner, skal den som flykter dø," lød Edwards advarsel.

Etter talen trakk Richard Neville sitt lange sverd og kysset det mens han sverget på at selv om hele hæren flyktet, ville han "heller dø i kamp enn å forlate kongen."

Til tross for de harde ordene, måtte Edward innrømme at landskapet absolutt ikke var til hans fordel.

Han så hvordan Lancaster-troppene hadde tatt oppstilling oppe på et stort platå, noe som tvang ham til å sende troppene sine ut i et farlig angrep oppover.

Men været kom ham uventet til hjelp. En hylende vind sto rett i ansiktet på motstanderne slik at kaskader av snø blendet dem.

York-lederne beordret bueskytterne frem, og med snøen fykende rundt seg snek de nesten 2000 skarpskytterne seg frem til de hadde de fremre rekkene av Lancaster-hæren innen rekkevidde.

Skytterne la i pilene sine, trakk buestrengene tilbake og lot langbuene peke mot himmelen mens de ventet på ordren.

"Fyr!" lød det omsider, og i samme sekund slapp skytterne pilene sine, som tordnet gjennom lufta i 150 km/t.

På platået rakk Lancaster-troppene knapt å registrere at snøstormen ble overdøvet av susingen fra pilregnet før skytset slo ned blant dem.

Stålspissene boret seg inn i kroppene til soldatene som ikke var i full rustning og naglet seg fast i bein og føtter.

Med ca. 12 skudd i minuttet kunne Yorks bueskyttere sende av gårde et konstant regn av piler, og i flere minutter var det ingen fred å få for Lancaster-hæren.

Hauger av døde og sårede hopet seg opp, og snøen ble rød av alt blodet.

Oppe på platået var det nesten umulig for Lancasters hærførere Beaufort og Trollope å fatte den situasjonen de var havnet i.

Arkeologiske funn viser at mange av de døde ­Lancaster-soldatene var ­blitt rammet i bakhodet – sannsynligvis mens de forsøkte å flykte.

© Osprey Publishing

Strategien deres hadde vært genial: ved å plassere de 25.000 Lancaster-soldatene på et høydedrag som på den ene siden var skjermet av en myr og på den andre av en dal som endte i Cock-elven, ville flankene være perfekt beskyttet og York ville være nødt til å angripe oppover.

Men den sterke vinden var det ingen av dem som hadde forutsett, og nå kunne de to hærførerne høre de desperate ropene fra sine sårede soldater.

Som svar kalte Beaufort og Trollope sine gjenværende bueskyttere frem. Med full styrke sendte mennene pilene sine av gårde, men skytset mistet all fart i motvinden og traff bakken et godt stykke fra Yorks fortropper.

Ifølge engelske krøniker kunne Lancaster-hæren formelig høre York-soldatenes høylytte latter gjennom den hylende stormen.

York-bueskytterne løp til og med fram og hentet fiendens piler, som de deretter sendte tilbake på trygg avstand.

En ny pil-massakre av de fremste Lancaster-soldatene utspilte seg for øynene på hærførerne.

De hadde intet annet valg enn å endre sin defensive strategi. Motvinden innebar at soldatene deres befant seg i en umulig situasjon.

Det var bare én utvei: Lancaster-hæren måtte selv blåse til angrep.

Fem hugg før dødsstøtet

“Towton 25”, som arkeologene kaller det 25. skjelettet i massegraven, vitner om kampenes brutalitet.

Fem ganger ble han rammet av en klinge på venstre side av hodet.

Ekspertene vurderer at han møtte en høyrehendt motstander, men på mirakuløst vis var de fem huggene ikke nok til å drepe ham.

University of Bradford

Ansiktet ble kløyvd

Motstanderen svin­gte deretter våpenet sitt diagonalt over “Towton 25s” ansikt med slik kraft at sverdet treng­te 3,25 cm inn i knokkelen fra ven­st­re øye til høyre hjørnetann. Sverdhugget måler 10,7 cm og delte an­sik­tet hans i to.

University of Bradford

Dødsstøtet kom bakfra

Det sjette hugget var trolig så hardt at “Towton 25” ble kastet i bakken. Motstanderen utnyttet situasjonen og påførte ham et 7,35 cm dypt sår tvers over bakhodet. Det resulterte i et kraniebrudd som nesten med sikkerhet slo ham i hjel.

University of Bradford

Gammel skade

En fraktur øverst på venstre side av hodet viser seg å være en gammel skade som var helet før slaget ved Towton. “Towton 25” var mellom 36 og 45 år og var sannsynligvis en profesjonell soldat som hadde kjempet i ­tidligere slag, kanskje under hundreårskrigen.

University of Bradford

Soldatene trenger et mirakel

Den fryktløse Trollope tordnet frem med sine tungt utrustede riddere. Stridshestene dundret gjennom York-hærens linjer, der soldater nå hadde avløst bueskytterne.

I begge hærene var troppenes foretrukne våpen lange hellebarder utstyrt med både et skarpt økseblad og en dødelig pigg som ble brukt mot krigere i rustning.

Rytterne brølte av smerte når det dødbringende våpenet boret seg inn i kjøtt og knokler.

Fotfolk fra begge hærer kastet seg inn i nærkampen, og når en ridder falt sammen, hev fienden seg over ham med f.eks. en dolk. Riddere ble ofte stukket i øynene, da visiret var en av få åpninger inn i kroppen.

Beaufort hadde gjemt deler av kavaleriet sitt i et skogsområde nær elven Cock.

De styrtet nå frem og braste inn i York-hærens venstre flanke. Ofte ville den slags overraskelsesangrep ha avgjort et slag, men så langt holdt Edwards tropper stand.

Etter flere timer med kaos var tapene store på begge sider, men Beaufort og Trollope var optimistiske.

“Ingen fanger skal tas og ingen fiende reddes!”
Edward av March under slaget om Towton i 1461.

I dette masseslagsmålet kunne de utnytte sin større hær, og Yorks venstre flanke så sårbar ut etter angrepet fra den skjulte enheten.

Også Edward bet seg merke i det svake punktet. Uten å kaste bort et sekund red han rett bort til de hardt pressede styrkene.

Da mennene så sin anfører, fikk de nytt mot. Edward kjempet side om side med sine menn, men presset på York-hæren var fremdeles enormt.

Soldatene trengte et mirakel –og det kom i form av Norfolks tropper.

Da Henrik 7 ble kronet i 1485, var Rosekrigene endelig over og Tudor-slekten satt på makten i England.

© Look and Learn/Bridgeman Images

Rosekrigene fortsatte i 25 år

Etter seieren ved Towton hadde Edward av March svekket Lancaster-slekten betydelig, men den nye kongens regjeringstid ble ingen dans på roser.

I årene etter slaget røk Edward uklar med sin viktige støttespiller jarl Richard Neville.

Den unge kongen hadde i hemmelighet giftet seg med Elizabeth Woodville, som kom fra en ubetydelig adelsfamilie, i stedet for den franske utkårede som Neville hadde valgt av politiske grunner.

Jarlen hadde fått nok og hoppet over til Lancaster-leiren, der han i ledtog med Margaret av Anjou og franske Ludvig 11 fikk Edward avsatt og Henrik 6 gjeninnsatt i 1470.

Edward var dog ikke slått, og to år senere sikret han seg igjen tronen, som han tross stadige opprør beholdt fram til sin død i 1483.

Etter dette ble York rammet av interne stridigheter, og mange av slektens medlemmer gikk over til fienden og støttet nå Lancasters nye håp Henrik Tudor i stedet for å støtte den nye kongen Richard 3.

Med fransk hjelp beseiret Tudorene York-familien i slaget ved Bosworth Field i 1485, og Henrik Tudor ble kronet under navnet Henrik 7.

Året etter giftet han seg med Edward 4s datter Elizabeth av York og forente dermed York og Lancaster under det nye kongehuset Tudor.

Slaget ender i en massakre

Den 45 år gamle hertugen kunne ikke ha timet ankomsten bedre.

I løpet av de mange timene med kamper hadde hærene endret posisjon, og Lancasters flanke lå nå blottet for Norfolks ryttere.

Norfolks angrep kom ut av det blå og knekket Lancaster-hærens slitne tropper, som etter kort tid gikk fullstendig i oppløsning.

Panikken lyste ut av øynene på soldatene, som prøvde å komme seg unna, men de var fanget i en dødsfelle, omgitt av myr, åser og en elv. Og York hadde ingen intensjoner om å vise barmhjertighet.

Senere hevdet Edward 4 at hans æres-kodeks på slagmarken alltid var å "skåne de vanlige soldatene og drepe herrene", men dette ble glemt ved Towton.

Ifølge Halls krønike fra 1548 proklamerte den unge hærføreren på den snødekte slagmarken "at ingen fanger skulle tas og ingen fiende reddes."

Med døden i hælene søkte mesteparten av Lancaster-hæren mot Cock-elven nede i dalen.

Men den spinkle broen kollapset da hundrevis av paniske menn veltet inn over den samtidig.

Ringbrynjene gjorde det også så godt som umulig å bevege seg i det iskalde vannet, og mange kom aldri opp igjen.

Resten var lett bytte for York-rytterne som red ut i elven og hakket på alt som beveget seg.

Likene hopet seg opp, og snart lå det døde kropper fra elvebredd til elvebredd. De gjenværende Lancaster-troppene kunne nå bruke de døde som buffer.

Mennene reddet livet ved å krype over sine falne kamerater.

De fleste overlevende fra Lancaster-hæren var imidlertid kavalerister som kunne flykte raskt.

Blant dem som unnslapp var Henrik Beaufort. 42 Lancaster-ryttere ble tatt til fange og henrettet på Edwards befaling.

Blant dem var sir Trollope, hvis sønn David Trollope også døde ved Towton.

Edward krones i London

Etter 10 timers kamp falt endelig roen over slagmarken ved Towton, og York-troppene kunne begynne å plyndre de falne Lancaster-soldatene – og gi de få overlevende dødsstøtet.

Den senere erkebiskopen av York, George Neville, skrev i et brev noen dager etter slaget at så mange hadde blitt drept at "døde kropper dekket et område som var seks miles langt og tre miles bredt."

Etter sigende fløt blodet i Cock-elven i dagevis etter massakren.

Da huset Tudor kom til makten, laget de et nytt våpenskjold som var en ­kombinasjon av den røde og hvite rosen.

© Sodacan

Nyere historikere anslår at det totale tapstallet var ca. 20.000, noe som betyr at slaget ved Towton er det blodigste på britisk jord noensinne.

Dagen etter slaget ved Towton marsjerte Edward av March seirende inn i York, som dronning Margaret hadde forlatt med sin skrale ektemann og deres lille sønn for å søke sikkerhet i Skottland.

Edwards seier var total, og den 28. juni 1461 ble han salvet og kronet i Westminster Abbey.

Makten var for første gang i hendene på York-slekten, og den unge kong Edward 4 var nå offisielt hele rikets konge.

Men hatet mellom de to slektene vedvarte, og den avsatte Margaret av Anjou var ikke beredt til å gi fra seg makten, for i Nord-England var støtten til Lancasterne fremdeles sterk.

Dronningen var fast bestemt på å få sin elskede sønn plassert på tronen, så krigen mellom den hvite og den røde rosen blomstret raskt opp igjen.

Margarets kamp-iver ebbet først ut da hun mistet sin sønn i slaget ved Tewkesbury i 1471.

Les også:

Middelalderen

Engelsk konge lot sin bror henrette i dessertvin

1 minutt
Middelalderen

Tenåringsjente ble skalpert og fikk nesen skåret av

3 minutter
Hva gikk rosekrigene ut på?
Krig

Hva gikk rosekrigene ut på?

2 minutter

Logg inn

Ugyldig e-postadresse
Passord er påkrevd
Vis Skjul

Allerede abonnement? Har du allerede et abonnement på magasinet? Klikk her

Ny bruker? Få adgang nå!

Nullstill passord

Skriv inn e-postadressen din, så sender vi deg en e-post som forklarer deg hvordan du skal nullstille passordet ditt.
Ugyldig e-postadresse

Sjekk e-posten din

Vi har sendt en e-post til som forklarer deg hvordan du skal nullstille passordet ditt. Hvis du ikke finner e-posten, bør du se i søppelposten (uønsket e-post, «spam»).

Oppgi nytt passord.

Skriv inn det nye passordet ditt. Passordet må ha minst 6 tegn. Når du har opprettet passordet ditt, vil du bli bedt om å logge deg inn.

Passord er påkrevd
Vis Skjul