Røverne til sjøs var en plage for alle hederlige handelsfolk, men kunne brukes av makthaverne til å plage egne fiender. I ettertid har piratene blitt et populært motiv for malere. 

© Ullstein Bild

Europas beryktede pirater herjet løs i Østersjøen

På slutten av 1300-tallet ble arbeidsvilkårene til sjørøverne i Østersjøen betraktelig bedre da to nordtyske byer åpnet havnene for dem. Tyskerne brukte piratene som våpen i krigen mot Danmark-Norge om retten til å regjere Sverige. Men sjørøverne skilte ikke mellom venn og fiende, og angrep snart alt de kom over av skip med verdifull last.

24. september 2018 av Stine Grynberg

I begynnelsen av 1390-årene herjet så mange sjørøvere Østersjøen at det ikke er sett maken verken før eller siden. 

I samtiden regnet man med at piratene rådde over 300 skip, men det tallet er nok i overkant. Siden har historikere anslått antallet til rundt 5000 mann, noe som svarer til vel hundre skip. Piratene i Øster-sjøen hadde usedvanlig gode arbeids-vilkår i denne perioden, for de nordtyske byene Wismar og Rostock hadde åpnet havnene sine for dem. 

Her kunne sjørøverne selge byttet, proviantere og overvintre i sikkerhet. Og best av alt; når våren kom, kunne sjørøverne stevne ut som legitime kapere. De var ikke lenger fredløse forbrytere, men arbeidet i makthavernes tjeneste.

I krig om den svenske tronen

Sjørøverne var hyret av hansabyene Wis­mar og Rostock samt hertugdømmet Mecklenburg. Den nordtyske alliansen lå i krig med Margrete 1. av Danmark-Norge, men manglet krigsskip av betydning. Uten en sterk flåte kom man ingen vei, så sjørøverne ble hyret til å overfalle dansk-norske skip, både krigsflåten og sivile fartøy. 

På den måten ville nordtyskerne avverge at Margrete fikk trumfet gjennom kravet hun hadde gjort på den svenske kronen, en krone tyskerne mente tilhørte Albrecht av Mecklenburg. 

Albrecht hadde vært konge av Sverige siden 1364, men var røket så uklar med den svenske adelen at den hadde bedt Margrete kaste ham ut av landet. 

Nå, i 1391, var Albrecht Margretes fange, og i Sverige var bare Stockholm – der befolkningen var overveiende tysk – på Albrechts side.

Fredelige skip lå dårlig an når piratene­ stevnet­ mot dem. Den eneste­ måten å beskytte seg på var å seile­ i konvoi.

© Ullstein Bild

Fribyttere skulle skade Danmark

Sjørøverne forsto å utnytte de gode betingelsene som de sikre tyske havnene ga. Samtidig strømmet nye folk til. Ikke så rent få av Nord-Tysklands landeveis-røvere dro til sjøs med et kaperbrev som ga dem lov til “å dra ut for å skade Danmark for egen vinnings hensikt”.

Overvintringen i havnene førte til at det oppsto et tett kameratskap mellom sjørøverne, gamle som nye. De begynte å kalle seg vitaliebrødrene. 

Betegnelsen kan være en forvanskning av det franske ordet for fribytter, “vitailleur”. En annen mulighet er at navnet har sammenheng med at de hadde til oppgave å bringe matvarer – viktualier – til Stockholm. 

Andre ganger brukte piratene det plattyske ordet “likedeeler”, fordi de delte byttet likt. Vitaliebrødrene begrenset seg ikke til å overfalle skip. Ved flere anledninger angrep de byer i Danmark og Norge, enten alene eller sammen med mecklenburgske soldater.

I 1393 gikk det ut over Bergen. 18 store skip landsatte tropper som herjet byen i åtte dager, plyndret kirkene og brente ned flere hus.

Til slutt ble byens biskop og lagmann tvunget til å avlegge troskapsed til den innesperrede kong Albrecht. Også Bornholm, Malmø og København ble angrepet med vekslende hell.

Samtidig var sjørøverne travelt opptatt med å seile forsyninger til Stockholm. 

Her holdt kong Albrechts tyske støttespillere stand, og for å forebygge opprør i byen ble en rekke av de mest frem­tred­ende svenske borgerne henrettet i en regulær massakre: Det tysk-dominerte byrådet bandt svensker til et trehus, som deretter ble påtent. 

Siden forlangte byrådet at alle stockholmske borgere som ikke støttet kong Albrecht, skulle forlate byen. Omkring 300 svensker var raske til å flykte.

Slik ble det færre munner å mette under beleiringen av byen som Margrete hadde satt i verk, en beleiring som aldri fikk byen til å overgi seg. Igjen og igjen klarte vitaliebrødrene å komme seg inn gjennom skjærgården med mat og våpen.

Umulig å styre piratene

Nordtyskernes samarbeid med piratene voldte imidlertid også problemer. Rostock og Wismar var hansabyer og dermed allierte med en lang rekke av Nord-Europas viktigste handels­byer. 

Et godt forhold til de andre byene i hansa-forbundet var ytterst viktig – det samme gjaldt forholdet til Den tyske orden, en ridderorden i Østersjø-regionen med mange borger, store jordeiendommer og ikke minst en sterk hær.

Helt fra begynnelsen hadde hansabyene og ridderne fryktet at piratene ville ha problemer med å skille mellom venn og fiende, og forsøkte derfor å snakke de to byene fra å samarbeide med sjørøvere. 

Frykten viste seg snart å være berettiget. Piratene over­holdt ikke spillereglene. De dansk-norske skipene som var piratenes legitime mål, var ikke på langt nær så rikt lastet som de andre handels­skipene som seilte på Østersjøen. 

Piratene overfalt derfor dem de kunne, så kapervirksomheten gikk utover både nederlandske, engelske og hansabyenes skip. Ved minst en anledning ble også et handels-skip fra Wismar sjørøvernes rov. 

I Rostock erkjente byrådet at åpningen av havnen hadde tiltrukket en type borgere man ikke kunne styre. Også Wismar innså at røverbandene var ute av kontroll.

For Mecklenburg, Wismar og Rostock var det imidlertid ikke bare ulemper som fulgte i kjølvannet av de urolige forholdene på sjøen. 

Fordelen var at når det innebar fare å seile på Øster-sjøen også for hansabyenes skip, måtte mange handels­folk gi opp å besøke det store årlige sildemarkedet i Skåne. Dermed mistet fienden Margrete en viktig inntekt. I praksis var altså de to byenes vilje til å begrense piratenes herjinger heller laber.

“Dersom de (handelsskipene og deres mannskap, red.) skulle komme til skade, vil det gjøre oss vondt, men vi kan ikke forhindre det og vil ikke stilles til ansvar for det,” het det for eksempel fra Wismar til en av byene som klaget over å ha blitt overfalt av vitaliebrødrene. 

De nederlandske handelsbyene var langt fra enige i at de to tyske byene kunne fraskrive seg ansvaret. 

Fra 1393 til 1395 ga de nederlandske kjøpmenn minst 19 ganger lov til å tilegne seg verdier fra borgere i Wismar og Rostock, når som helst og hvor som helst – så lenge nederlenderne ikke fikk erstatning for plyndrede skip.

1300-tallets piratflåte i Østersjøen talte tusenvis av menn. De fleste har gått navnløse ut av historien, men enkelte kjenner historikerne til. Den mest berømte av alle er nordtyske Klaus Störtebecker. Piraten Klaus Störtebecker deltok ivrig i krigen mot Danmark og ble først tatt til fange flere­ år senere. Han og hans menn ble ført til Hamburg, der de ble henrettet.

© Ullstein Bild

Tønner holdt sjørøvere i ro

Til tross for at de hadde kamperfaring vant ikke sjørøverne hver gang de overfalt et handelsskip. En krønike fra Lübeck forteller om et mislykket angrep, hvor piratene ble overmannet av besetningen på et handelsskip. 100 mann ble tatt til fange. 

Men seierherrene hadde ikke lenker nok til alle – til gjengjeld var lasten full av tomme tønner. De kunne brukes: Det ble boret et hull til hodet i lokket, og bunnen ble slått ut. 

På den måten ble det plass til en sjørøver i hver tønne, og når bunnen var spikret på plass igjen, var det umulig å flykte. Sjørøverne ble seilt direkte til retterstedet, der de ble henrettet ved halshogging.

Til kamp mot uvesenet

Både dronning Margrete og hansabyene forsøkte å bekjempe sjørøveriet ved å utruste krigsskip for å slå piratene i åpen kamp. I 1393 og 1394 gikk en rekke hansabyer sammen om å skape en flåte av krigsskip for å forsvare handelen sin. 

Det innebar imidlertid at de kom i konflikt med Rostock og Wismar, som i prinsippet var deres allierte i hansaforbundet. Men handelen led så hardt under sjørøveriet at det ikke var annen mulighet.

Hansabyene utrustet en flåte som besto av 36 store skip, dobbelt så mange mindre skip og 3600 bevæpnede menn. Minst tjue prosent av mennene var gode skyttere utstyrt med armbrøster. 

Flåten var så sterk at den lyktes til en viss grad i å redusere antallet vitaliebrødre. Men så lenge Wismar og Rostock stilte beskyttende havner til rådighet for piratene, var det umulig å få gjenopprettet en reell sikkerhet.

Freden kom

Våren 1395 gikk krigen mellom nordtyskerne og Danmark-Norge mot slutten.

Fredsforhandlingene ble innledet, og samtidig ble det klart for Rostock og Wismar at det var på tide å få kontroll med vitaliebrødrene. I Rostock forsøkte man å forhindre sjørøverne i å skape kaos ved å sperre piratskipene inne. 

Det stanset imidlertid ikke piratene, som brøt opp havnebommen med makt, seilte ut og sluttet seg til Wismars piratflåte, som hadde dratt av gårde for å erobre Gotland.

Erobringstoktet hadde sannsynligvis kommet i stand etter en avtale inngått mellom vitaliebrødrene og Albrecht av Mecklenburg for å styrke hans posisjon før fredsslutningen med Margrete. 

Men for Rostock forverret episoden det allerede anstrengte forholdet til de andre byene i hansaforbundet.

Albrecht sluttet fred

I mai 1395 sluttet dronning Margrete fred med Mecklenburg. Kong Albrecht, som hun da hadde holdt som fange i seks og et halvt år, ga ikke formelt opp retten til den svenske kronen. 

I stedet ble det avtalt at han innen tre år skulle betale 60 000 mark sølv, en urealistisk stor sum, til dronningen. Kunne han ikke det – hvilket ingen forventet – mistet han retten til den svenske tronen.

Til gjengjeld fikk han lov til å beholde den strategisk viktige byen Visby på Gotland. 

Stockholm ble satt under hansabyenes administrasjon inntil Albrecht eventuelt hadde betalt de avtalte 60 000 mark. Betalte han ikke, skulle byen over­gis til Margrete.

Med hensyn til vitaliebrødrene var fredsavtalen helt klar: De skulle slutte med sjørøveriet umiddelbart.

Sjørøverne levde livet farlig – og når de ble tatt risikerte­ de den hardeste straffen. Derfor var avtalen­ om trygge havner i Nord-Tyskland en gave for dem.

© Ullstein Bild

Sjørøvere fortsetter sine herjinger

Freden vendte imidlertid ikke tilbake til Østersjøen. I fire år hadde vitalie-brødrene hatt nærmest optimale betingelser for yrket sitt, og sjørøverne var dessuten blitt mottatt som helter i Wismar og Rostock. 

Nå var de igjen fredløse, men de hadde ingen planer om å gi opp. Under mottoet “Guds venner – hele verdens fiender” fortsatte de sjørøveriet.

Nå manglet sjørøverne trygge havner å overvintre i. Men til gjengjeld var de bedre organisert enn noen gang, og de var mange. Stormenn, særlig i Finland, ble tvunget til å åpne havnene sine og sørge for vinterproviant. 

Dessuten hadde vitaliebrødrene en høy stjerne i Visby på Gotland. Byen var på mecklenburgernes hender, og de hilste gjerne sjørøverne velkomne som nyttige brikker i Albrechts spill for å gjen­vinne makten i Sverige. Visby ble et sant sjørøverreir.

Riddere nedkjempet sjørøvere

Situasjonen var uholdbar for både Danmark-Norge og hansabyene, som forsøkte å tvinge sjørøverne vekk fra Østersjøen.

Det skulle vise seg å være en umulig oppgave, for vitaliebrødrene var for sterke. Da grep Den tyske orden, områdets sterkeste militærmakt, inn.

Som alle andre rundt Østersjøen hadde Den tyske orden lidd under det omfattende sjørøveriet, men til nå hadde de holdt seg utenfor konflikten mellom dronning Margrete og kong Albrecht.

Vinteren 1398 ble det for mye for ridderne. I all stillhet utrustet ordenens stormester Konrad av Jungingen en stor skipsflåte, og så snart isen var gått opp, seilte han til Gotland med 4000 mann og 400 hester. Styrken erobret øya på bare tre uker.

400 vitaliebrødre ble nå avtvunget et løfte om å holde seg unna sjørøveri for all fremtid. Deretter ble de satt på skip og tvunget til å seile fra øya med beskjed om aldri å vende tilbake. Ble det storm etter avreisen, fikk de enten gå ned eller finne en annen havn.

I ukene som fulgte fikk piratene som ble værende på Gotland hodet skilt fra kroppen av Den tyske orden, som også sørget for å brenne ned sjørøvernes festninger på øya. 

Deretter forlot ridderne Gotland, med unntak av en mindre styrke som skulle bevare den viktige øya under ordenens kontroll.

Angrep fra alle kanter

En del av de fordrevne vitaliebrødrene dro nordover og slo seg ned rundt Bottenviken.

Avstanden til Stockholm og det ufremkommelige terrenget gjorde at de kunne overvintre noenlunde ufor­styr­ret når isen først hadde lagt seg på sjøen. 

Neste vår var de så mange at dronning Margrete satte inn hæren mot dem. Også hansabyene og Den tyske orden gjorde sitt for å bekjempe sjørøveriet ved å sende ut flåter av krigs­skip.

Rundt 1399 var piratene i ferd med å tape slaget om Østersjøen. Sjørøveriet i farvannet mellom Danmark, Sverige og Tyskland kom igjen ned på samme nivå som før mecklenburgernes krig mot Margrete.

Piratplagen var så stor at alle mistenkte alle på Østersjøen – det kom til å koste feil folk livet.

© Ullstein Bild

I dekning hos lokale stormenn

Sjørøverne søkte i stedet nye jaktmarker – de seilte vestover til Nordsjøen. I Øst-Friesland på den tyske nordsjøkysten lå mange områder utenfor lov og rett. 

Her var lokale stormenn og høvdinger konstant i strid – og de kunne saktens ha nytte av de krigsvante vitaliebrødrene til inn­byrdes oppgjør. 

Sjørøverne fikk innkvartering utenfor seilsesongen mot å hjelpe vertene sine i mer eller mindre lyssky foretagender. Ofte ble verten selv inspirert til å delta i sjørøveriet.

Sett med piratenes øyne var geografien intet mindre enn perfekt. De frisiske øyene lå som perler på en snor langs kysten, og bak dem kunne sjørøver-skipene ligge på lur. 

Klippeøya Helgoland var med sine mange huler og få beboere en glimrende base om sommeren. Skip fra England, Nederlandene og Flandern seilte forbi på vei til Norden og Østersjøen, så det manglet ikke på bytter. 

Dermed forble vitaliebrødrene et enormt problem for hansaforbundet. De forsøkte å beskytte handelsflåten ved å la den seile i konvoi med krigsskip, men det var ikke nok til å unngå piratenes plyndringer.

Hansaen setter inn dødsstøtet

Våren 1400 satte hansaforbundet derfor inn et avgjørende støt. De samlet forbundets krigsflåte og landsatte samtidig soldater flere steder i Øst-Friesland, der vitaliebrødrene holdt til.

De småfyrstene som hadde innkvartert sjørøverne, fikk borgene sine rasert og ble tvunget til å avlegge løfter om aldri mer å huse sjørøvere. Vitaliebrødre som ble tatt til fange, ble henrettet omgående. 

En del av dem klarte imidlertid å flykte vestover til provinsen Holland, der de fikk nye kaperbrev. Holland lå på dette tidspunktet i konflikt med Hamburg. Rundt 200 sjørøvere unnslapp i skipene sine og seilte mot Norge, men de fleste ble tatt til fange og henrettet året etter.

Senere på sommeren sendte Hamburg en flåte under ledelse av kaptein Simon van Utrecht til Helgoland og nedkjempet en gruppe vitalie­brødre der.

De som overlevde ble brakt til Hamburg, der de ble torturert og halshogd. Hodene deres ble satt på staker på en liten øy ved innseilingen til byens havn til skrekk og advarsel for folk som vurderte å følge i vitaliebrødrenes fotspor.

I årene etter 1400 var Simon van Utrecht derfor den store helten i Hamburg. Etter den vellykkede piratjakten fikk han sete i byrådet og mye heder. Men i dag er piratenes banemenn stort sett glemt til fordel for pirater som Klaus Störtebecker, som hedres med romaner, statuer og årlige festivaler.

Les mer

Olaf Olsen: Ufredens hav, Gyldendal, 2003. l Matthias Puhle:­ Die Vitalienbrüder: Klaus Störtebecker und die Seeräuber der Hansezeit, Campus Verlag, 1994.

Kanskje du er interessert i