På 1000-tallet skulle en mann bare være velsignet med en strighingst, en sterk sverdarm og mannsmot. Da hadde han rett til en plass blant rikets beste menn.
Men så enkelt var det ikke for kvinner som ville delta i krig og kamp.
En ridders plikter ble overtatt av familien
Når en ridder døde i middelalderen, gikk pliktene hans videre til familien. I tilfeller der ridderen ikke hadde sønner kunne hans kone eller datter overta oppgavene.
Utenom krigstid hadde en ridder plikt til å inndrive skatter til kongen, reparere veier og broer og sikre lov og orden i lokalområdet.
Ridderens viktigste oppgave var likevel å tjene kongen og fedrelandet i kamp, og en mann som ble slått til ridder, måtte alltid være klar til å trekke i rustning og dra i krig.
Historien omfatter flere kvinnelige riddere
Historikerne kjenner til flere kvinner som har deltatt i kamp som riddere – en av dem var engelske Petronilla de Grandmesnil. Hun deltok i et opprør mot kongen på 1100-tallet.
Også den berømte jomfrukrigeren Jeanne d'Arc, har deltatt i kamp. Jeanne vokste opp i en fransk bondefamilie under Hundreårskrigen mellom England og Frankrike.
Hun var dypt religiøs, og bare 17 år gammel fikk hun audiens ved det franske hoffet. Her overbeviste Jeanne kronprins Karl om at hun var utvalgt av Gud til å befri Nord-Frankrike fra engelsk okkupasjon.
I 1429 slo Jeanne d'Arc engelskmennene og deres franske allierte – hertugdømmet Burgund – i en rekke slag.
Året etter ble hun tatt til fange av burgunderne, som dømte henne til døden for blant annet kjetteri. 19 år gammel ble hun brent levende på bålet.
Stilkes maleri fra 1843 viser Jeanne d'Arc bli brent på bålet. Jomfrukrigerens liv var like dramatisk som det var kort.
Kvinnene fikk sin egen ærestittel
To århundrer senere kunne kvinner også bli tatt opp i offisielle ridderordener, der de fikk ærestittelen «dame».