Pestbakterien Yersinia pestis tok i middelalderen livet av en tredjedel av Europas befolkning. Men den beryktede bakterien var langt fra den eneste mikroorganismen som florerte blant datidens folk.
Bakterier hadde nemlig fritt spillerom både på landsbygda og i de raskt voksende byene. Mangelen på kloakk og dårlige sanitære forhold skapte en ideell grobunn for bakterier, mens trange boforhold og smale gater gjorde spredningen mellom mennesker og dyr lettere.
Resultatet var at sykdommer som dysenteri, spedalskhet og tuberkulose herjet, med lidelse og død som følge.
HÅNDHYGIENE
Håndvask med såpe ble først vanlig i Europa på 1700-tallet.
Såpe var et ukjent fenomen i middelalderen
Toalettpapir fantes ikke i middelalderen. I stedet brukte folk strå, mose eller biter av tekstiler, og alt dette førte hendene i kontakt med tarmbakterier.
Håndvasken foregikk vanligvis i kaldt vann. Bare de rikeste hadde råd til såpen som korsfarere brakte fra Midtøsten til Europa på 1100-tallet.
Muslimenes skikk med å reservere venstre hånd for toalettbesøk og høyre hånd til bespisning tok aldri helt av i Europa.
Mangelen på håndhygiene førte til sykdommer som dysenteri, en alvorlig tarminfeksjon.
UVITENHET
Sykdommer skulle helbredes gjennom bønn og frelse, mente kirken.
Overtro hindret kampen mot bakteriene
Bakterier og deres sykdomsfremkallende virkning var fortsatt ukjent i middelalderen.
Epidemier ble forklart med tilstedeværelsen av dårlig luft, ubalanse i kroppsvæskene eller rett og slett som et uttrykk for Guds vilje. De fleste behandlinger - bl.a. årelatinger - hadde ingen virkning, og bakterier kunne derfor herje fritt.
Enkelte former for folkemedisin utgjorde riktignok et unntak. Moderne studier viser for eksempel at en populær middelalderoppskrift med løk, vin, hvitløk og oksegalle bidrar til å bekjempe stafylokokker.
KJØKKENHYGIENE
Sprukne treskåler var rene bakteriesamlerne, men de færreste hadde råd til å skifte ut kostbart kjøkkentøy.
Mennesker vasset i møkk
Middelalderens mennesker tok lett på kjøkkenhygienen.
Spiseredskapene ble bare skylt i kaldt vann mellom måltidene. Bakteriene florerte i sprekkene som oppsto i skåler og andre kjøkkenredskaper av tre.
Matrester ble kastet på gulvet, der halmstrø skulle suge opp skitten, men strøet ble sjelden skiftet.
«Det nederste laget ligger uforstyrret i tjue år med sikkel fra hunder og mennesker, ølskvetter, fiskerester og andre vederstyggeligheter som det ikke passer seg å nevne», beretter den nederlandske filosofen Erasmus på 1500-tallet.
FEKALIER
De fleste toalettene lå over en oppsamlingsgrav hvorfra avføringen ble hentet om natten. Bildet er fra en borg.
Dynger av avføring hopet seg opp
De 100 000 innbyggerne i middelalderens London produserte til sammen ca. 5000 kg avføring hver dag. Byen hadde ikke noe kloakksystem, så ekskrementene ble kjørt bort fra byen og helt ut i Themsen.
Stanken ble så sjenerende at borgermesteren i 1357, med trussel om fengselsstraff, forbød innbyggerne å bruke elven til dette formålet.
Loven ble imidlertid ikke overholdt, og snart fylte dyngene så mye at skip ikke kunne passere.
Bakteriene trivdes i den forurensede elven, og epidemier herjet gjentatte ganger i den møkkete byen.
HUSDYR
Sauer, kyr og griser bodde ofte sammen med sine eiere i samme hus.
Dyrehold svekket motstandskraften
I middelalderen levde husdyr som høner, sauer, kyr og griser under samme tak som bondefamilien.
Nærheten ga varme og beskyttet de verdifulle dyrene mot å bli stjålet eller spist av ulv, men økte også risikoen for at farlige bakterier spredte seg fra dyr til mennesker.
Det skjedde på 1300-tallet, da epidemier forårsaket av bl.a. bakteriene E. rhusiopathiae og streptokokker herjet i saue- og kvegbesetninger.
Sykdommene reduserte befolkningens motstandskraft overfor svartedauden, som brøt ut noen år senere.