I 1259 opplevde munken Justin noe merkelig og uforklarlig. Innbyggerne i den italienske byen Perugia ble rammet av et kollektivt vanvidd og begynte å piske seg selv.
«De var så påvirket av gudsfrykt at både adelige som uadelige, unge og gamle, selv barn ned i femårsalderen gikk nakne rundt i gatene uten noen skamfølelse. De holdt i hver sin svepe med lærstrimler, og pisket seg selv på ryggen mens blod og tårer rant», skrev munken forferdet.
Justin hadde aldri sett noe lignende. Han beskrev selvpiningen som en fanatisk mani som hadde oppstått på grunn av økende lovløshet og uorden. Først hadde hysteriet grepet Perugias innbyggere og derfra spredt seg til nesten hele den italienske halvøya.
Bevegelsen bak massehysteriet fikk navnet «flagellantene» – fra det latinske ordet flagellare, som betyr «å piske».
«I det Herrens år 1263 begynte folk overalt å løpe rundt og piske seg selv», lyder teksten til dette bildet fra det ungarske manuskriptet «Chronicon Pictum» fra 1358.
Pisken tiltalte alle
Selvpining var ikke ukjent i middelalderens Europa. I århundrer hadde kristne munker og eremitter pint og plaget seg selv for å vise fromhet og anger. For eksempel beskriver biskop Theodoret av Kyros religiøse eneboere som gikk med lenker eller jernharnisk med innvendige pigger. Piggene skulle til enhver tid minne dem om Kristi lidelser. Helgenen Dominic Loricatus, som bodde i en italiensk skog på 1000-tallet, skal ha svingt pisken flere ganger i uken – ifølge overleveringer slo han seg hele 50 000 ganger om dagen i fasten.
Men i motsetning til de tidligere, ensomme selvpinerne viste 1200-tallets flagellanter seg å ha bred appell – også på mennesker utenfor kirken og klostrene. Og ikke bare fattige og bønder, men også besteborgere og adelige grep til pisken eller stokken for å slå seg selv foran store forsamlinger mens de sang salmer og kastet seg til bakken.
«Det har ikke vært godkjent av noen kirkefar, ei heller anbefalt av noen religiøs leder, men har oppstått blant helt vanlige mennesker.» Munken Justin av Perugia.
Den katolske kirken så med økende forvirring og bekymring på at den herskende verdensordenen ble snudd på hodet. Flagellantene fikk tyver til å angre og levere tilbake tyvegods, og lokale myndigheter ble grepet av en plutselig medmenneskelighet som fikk dem til å åpne fengslene, mens forviste fikk lov til å vende hjem.
«De (kirken, red.) har undret seg over hvordan et slikt pasjonert utslag av fromhet kunne oppstå. Det har ikke vært godkjent av noen kirkefar, ei heller anbefalt av noen religiøs leder, men har oppstått blant helt vanlige mennesker, og eksempelet følges av både lærde og ulærde», skrev Justin.
Hvert år den 15. februar ble festen «Lupercalia» avholdt i Romerriket. Menn løp rundt i gatene og pisket kvinnene lett for å øke deres fruktbarhet.
Pisken smalt i oldtiden
Konkurranse, religiøs seremoni og fruktbarhetsritualer – flere av oldtidens kulturer henga seg til selvpining.
Selvpisking fant sted allerede i mange av oldtidens kulturer. For eksempel feiret innbyggerne i den greske bystaten Sparta hvert år festivalen Flagellantenes dag. Her ble gutter og menn pisket, og det ble konkurrert i å holde ut flest slag.
«Gutter blir pisket dagen lang, ofte til døde, foran gudinnen Dianas alter, og de lider med munterhet og glede. De konkurrerer med hverandre om seieren, for han som bærer smerten lengst og har vært i stand til å ta flest slag, vinner dagen», skriver historikeren Plutark (46-120 e.Kr.).
Også romerne svingte pisken under fruktbarhetsfesten Lupercalia, der unge adelsfolk løp nakne gjennom gatene. Under festlighetene lot unge kvinner seg frivillig piske på magen med strimler av lær for å øke fruktbarheten.
Blant datidens mysteriekulter inngikk selvpisking som et religiøst ritual. For eksempel nevner historikeren Herodot en seremoni i Isis-kulten der både menn og
kvinner pisket seg selv. Ritualene var imidlertid strengt hemmelige. «Det er ikke tillatt å avsløre hvorfor disse piskingene fant sted», skriver Herodot.
Også jødiske, egyptiske og syriske prester pisket ivrig seg selv under religiøse opptog for å oppnå en transetilstand som skulle gi dem innsikt i det guddommelige.
Titusener løp rundt i gatene
Fromheten ble snart til en flammende religiøs fanatisme. I løpet av noen få år fikk flagellantene tusenvis av tilhengere fra alle deler av samfunnet, og de deltok i selvpiningen med en utholdenhet man knapt hadde sett maken til. Belønningen var etter sigende Guds tilgivelse av alle synder, utsettelse av dommedag og et forkortet opphold i skjærsilden.
«Det var ikke bare i dagtimene, men også om natten at hundre, tusenvis og titusener av disse angrende løp – uten å ense vinterens strenghet – rundt i gatene med tente vokslys i hendene. De samme scenene utspant seg i landsbyer og byer, også fjellene og markene syntes å gjenlyde av menneskets bønnfallende røst til Gud», beretter munken Justin.
Også kvinnene deltok i den nye religiøse manien – dog innendørs, som seg hør og bør, bemerket munken.
Til tross for at flere konger erklærte flagellantismen for ulovlig, fortsatte selvpiskingen i Spania i flere hundre år. Her et opptog malt av kunstneren Francisco Goya på begynnelsen av 1800-tallet.
Huleboer samlet over 10 000
Kirken aksepterte massehysteriet en stund, men på midten av 1200-tallet nådde selvpiningen alarmerende høyder. Etter en periode med dårlig vekst var store deler av Europa plaget av hungersnød. Og når kornet ikke vokste og sulten sto for døren, måtte det være Guds straff, mente de fleste bønder og borgere. Mange av dem begynte å sette spørsmålstegn ved kirken og søkte nye måter å mildne Guds vrede.
Hos flagellantene var alle velkommen. Bevegelsen hadde ingen formell leder, ingen forskrifter og intet hierarki, og bare en enkelt, karismatisk person kunne samle enorme folkemasser bak seg. I Perugia ble bølgen startet av hule-eremitten Raniero Fasani. Han kunngjorde at en engel hadde fortalt ham at byen ville bli ødelagt hvis ikke innbyggerne sonet, og snart begynte selvpiningen. Han dannet raskt et brorskap som fikk tilhengere i alle deler av Italia. Og snart var over 10 000 mennesker på marsj i det italienske landskapet.
De som ikke deltok ble anklaget for å være i pakt med djevelen, og hele områder ble avfolket fordi befolkningen sluttet seg til flagellantenes opptog. Flagellantene utgjorde nå en trussel mot den sosiale orden.
For kirken var imidlertid det verste at sekten hevdet at medlemmene kunne sone sine synder ved hjelp av pisken alene. Tradisjonelt var det bare prestene som kunne gi syndsforlatelse, og dermed truet flagellantene plutselig kirkens posisjon. Paven følte seg nødsaget til å gripe inn, og i 1261 utstedte han et forbud og stemplet flagellantene som kjettere.
Flagellantenes storhetstid varte bare litt over 100 år, men den spontane bevegelsen gjorde voldsomt inntrykk i middelalderen og nevnes ofte av historieskriverne, bl.a. i Nürnbergkrøniken.
Tyskerne var ville med pisken
Etter pavens inngrep mistet sekten gradvis grepet i Italia, men fortsatte utbredelsen inn i Østerrike og Frankrike samt nordover til blant annet dagens Tsjekkia, Tyskland og Polen, der nye tilhengere fortsatte den omfattende selvpiningen.
Da svartedauden rammet Sør-Tyskland i slutten av 1340-årene, fikk flagellantene en ny oppblomstring. Kronikøren Matthias von Neuenburg beskriver hvordan 200 selvpinere marsjerte inn i byen Speyer, der de ble mottatt av store folkemengder.
«De plasserte seg selv innenfor en opptegnet sirkel på bakken og tok av seg alle klærne unntatt et lendeklede. Så vandret de rundt og rundt i sirkelen med armene strakt ut til siden som et kors, før de kastet seg strekk ut på bakken. Deretter reiste de seg og begynte å slå sidemannen med en svepe – utstyrt med knuter og fire spisse jernpigger – i takt med salmesangen. På et bestemt signal kastet de seg på kne, og deretter flatt på bakken mens de stønnet og hulket».
Midt på 1300-tallet hadde flagellantene så stor suksess at de kunne gjennomføre store opptog. Spesielt i Tyskland sluttet tusenvis av troende seg til sekten.
Sekten stilte krav
Særlig i området rundt Speyer og Strasbourg oppsto det flere flagellantsekter, og de fikk tusenvis av medlemmer. Hos en av sektene, Korsbrødrene, var tilslutningen så stor at den kunne tillate seg å stille betingelser for opptak. Hver mann måtte ha fire pfennig å bruke om dagen til egne nødvendigheter, ha bekjent alle sine synder, tilgitt sine fiender og fått medhold fra sin kone.
Flagellantene hadde en klippefast tro på at det lå en guddommelig inspirasjon bak gjerningene deres. De skal ha vært overbevist om at instruksene de hadde fått stammet fra et hellig brev fra Jesus og at en engel hadde levert det. I brevet uttrykker angivelig Guds sønn sin store misnøye med synderne – særlig blasfemikerne, helligdagsbryterne og de utro. Ifølge brevet kunne angrende sone sin skyld ved å leve i eksil i 34 dager og disiplinere seg selv daglig.
VIDEO: Se filippinske menn piske seg selv
Under «Holy Week» (uken før påske) går filippinske menn gjennom gatene mens de pisker seg til blods for å få tilgivelse for sine synder. Den katolske kirken fordømmer den gamle praksisen, som likevel finner sted hvert år.
Flagellantene ville gjenopplive død
Flagellantenes popularitet var tett knyttet til pestens herjinger. Og jo flere ofre svartedauden krevde, desto sterkere ble sekten. Da pesten var på sitt verste mellom 1347 og 1349, ble flagellantene mottatt av store, jublende folkemengder i mange tyske byer.
«De marsjerte gjennom byene i velorganiserte rekker med ledere og sangere. Hodene deres var dekket ned til øynene, og blikkene var festet til bakken. Det hele var ledsaget av den dypeste formen for deltagelse og sorg. Overalt ble de mottatt av kimende klokker og store grupper av mennesker som kom langveisfra for å høre deres hymner og se deres botsgang», skriver den tyske historikeren J.F.C. Hecker.
«På et bestemt signal kastet de seg på kne, og deretter flatt på bakken mens de stønnet og hulket» Kronikør Matthias von Neuenburg om flagellantene.
I den italienske byen Guardia Sanframondi soner innbyggerne hvert syvende år sine synder ved å gå som flagellanter. De slår seg symbolsk med pisker av metall.
Snart ble bevegelsen så stor at den inntok kirkene og spredte budskapet gjennom folkelige salmer. I Strasbourg prøvde en gruppe flagellanter å demonstrere sin åndelige makt ved å gjenopplive et dødt barn og drive ut onde ånder. For den katolske kirken fløt begeret for alvor over da flagellantene besluttet å gjenopplive den hellige romerske keiser Fredrik 2., som hadde vært død i nærmere hundre år.
Gjenopplivingsforsøket kunne bare ses på som kjetteri, og i 1349 sendte pave Clemens 6. (1291-1352) ut en bannbulle mot flagellantene. Han fikk støtte fra Tysklands biskoper, og i en årrekke syntes bevegelsen å være oppløst.
Dronning Katarina av Medici var en ivrig selvpisker.
Fransk dronning svingte pisken
Selv om flagellantenes masseopptog ble bremset mange steder i Europa i løpet av 1400-tallet, fortsatte den offentlige selvpiskingen i Frankrike og Portugal. Og det med rojal velsignelse.
Den franske dronningen Katarina av Medici (1519-1589) og hennes sønn, Henrik 3. (1551-1589), støttet åpenlyst de ulike franske flagellantsektene. I 1574 stilte dronningen seg offisielt i spissen for flagellantene og deltok i flere seremonier i blant annet Lyon og Toulouse. Samme år ledet hun de såkalte svarte flagellantenes prosesjon gjennom Avignon. Dronningen gikk så langt at hun organiserte sammenkomster der hoffets fine damer ble tvunget til å piske hverandre som straff for sine synder. Dronningen var ikke imot å svinge pisken selv.
Tross rojal velvilje nøt flagellantene likevel ikke like bred popularitet som før. I 1601 nedla parlamentet i Paris et forbud mot flagellantene, og det endte med at de langsomt forsvant fra Frankrike.
Enkelte steder i Spania, Portugal og Italia fortsatte selvpiskere med å arrangere store prosesjoner – særlig i påsketiden – til langt inn på 1800-tallet.
Bevegelsen ebbet ut
Overtroen og hysteriet var imidlertid ikke så lett å avlive, og tross kirkens fordømmelse fortsatte flagellantene å komme sammen i ny og ne. For eksempel mottok en italiensk bonde i 1399 en visjon som skulle bli begynnelsen på en ny, men kortvarig suksess for flagellantene. Over 15 000 selvpiskere samlet seg i byen Modena, men den katolske kirken slo nok en gang ned på fenomenet, og de ledende medlemmene ble brent som kjettere.
I Tyskland begynte en mann ved navn Karl Schmidt å samle en stor flokk rundt seg. De var overbevist om at Schmidt var en gjenfødt gammeltestamentlig profet som ikke kunne dø. Den troen skulle det bli en brå og ugjenkallelig slutt på da inkvisisjonen kastet både Schmidt og følget hans på bålet i 1414.
På slutten av 1400-tallet var flagellantene så godt som borte.