Fryktet snikmorder-sekt måtte kjempe for livet

Hassan-i Sabbah danner en sekt

Assasinene oppsto som en religiøs sekt rundt år 1080. De var muslimer som dyrket en egen sjiittisk tradisjon.

Derfor lå assasinene i konstant strid med de herskende seldsjukkene. Seldsjukkene var sunnimuslimer, og undertrykte alle andre folkeslag i området.

Misnøyen med seldsjukkene ulmet i hele Midtøsten, og på få år klarte derfor den karismatiske Hassan-i Sabbah å samle en stor gruppe tilhengere.

De ble grunnstammen i hans «Orden av assasiner», som på bare ti år vokste seg så stor at den kunne innta borgen Alamut (Ørneredet) i den nordvestlige delen av våre dagers Iran.

Med base i fjellborgen Alamut underla Hassan-i Sabbah og hans tilhengere seg landsbyene rundt borgen, og riket deres, «Nizari Ismaili-staten», vokste frem.

Helt nøyaktig hvordan Alamut har sett ut, kan ikke arkeologene si i dag, men den venetianske oppdagelsesreisende Marco Polo har etterlatt en beskrivelse av borgen og den tilhørende hagen.

På sin vei til Kina på slutten av 1200-tallet reiste han gjennom området, og fikk høre om assasinene.

Selv om Marco Polos skildring inneholder flere feil, er det neppe tvil om at Hassan-i Sabbah bygde ut Alamut på imponerende vis:

«Han hadde skapt en dal mellom to fjell, og gjort den til den største og vakreste hagen som noensinne var sett. Hagen var full av alle slags frukter, og hadde paviljonger og palasser mer elegante enn man kan forestille seg».

I sine erindringer forteller Marco Polo om bekker som «fløt med melk og honning», og om «de vakreste jomfruer i verden, som danset og sang med de mykeste stemmer».

Ifølge Marco Polo var hagen helt bevisst skapt ut fra profeten Muhammeds beskrivelse av muslimenes paradis, for stormesteren ønsket at folk skulle tro at hagen var det virkelige paradis.

Trening i snikmord og spionasje

Det var imidlertid ikke alt på Alamut som summet av fred. Hassan-i Sabbah underviste nemlig sine unge, mannlige tilhengere i spionasje, utpressing, kampteknikker og snikmord.

For å vinne deres lojalitet brukte han den paradisiske hagen. Stormesteren samlet jevnlig en gruppe lovende rekrutter og lot dem drikke en euforiserende drikk – muligens brygget på cannabis – som fikk dem til å falle i dyp søvn.

«Når de våknet og befant seg på et så fortryllende sted, mente de at de var kommet til paradis», beretter Marco Polo, som også avslører stormesterens triks:

Når de unge mennene falt i søvn igjen, ble de båret inn i borgen og presentert for oppdraget sitt. Bare ved å fullføre det kunne de vende tilbake til paradis, forkynte stormesteren, som var både religiøs, politisk og militær leder for assasinene.

Oppholdet i hagen hadde vært så fantastisk at alle rekruttene hans ville gjøre hva som helst for å slippe inn igjen.

Selv ikke tortur og en voldsom død skremte dem. Og ryktene om paradis fikk nye rekrutter til å valfarte til Alamut, der de gjennomførte den beryktede treningen for deretter å bli sendt tilbake til sin vanlige tilværelse.

Her ventet de som «sovende agenter», til de ble aktivert og sendt på snikmordoppdrag.

Med tiden kom assasinenes nettverk av agenter og kampklare mordere til å strekke seg helt fra Kina i øst til europeiske hoff i vest.

Assasinene hadde øyne og ører overalt, og de fulgte også nøye med da mongolske stammer på begynnelsen av 1200-tallet samlet seg under Djengis Khan og underla seg enorme landområder i Sentral-Asia.

Hassan-i Sabbahs barnebarn Jalal al-Din Hasan hadde arvet tittelen som stormester i 1210, og han forutså at mongolene kom til å bli en trussel for assasinene.

Hittil hadde mongolene konsentrert seg om Asia, men i 1218 vendte de blikket mot Midtøsten, der de sunni-muslimske khvarezmidene hadde overtatt makten fra seldsjukkene.

Stormesteren hjelper mongolene

Jalal al-Din Hasan så straks en mulighet for å utslette khvarezmidene, som lenge hadde vært assasinenes fiende, og han tilbød seg derfor å inngå et partnerskap med de fremrykkende mongolene.

Dessverre for assasinene var ikke mongolene innstilt på en allianse, og etter at mongolene hadde nedkjempet khvarezmidene, bevegde de seg frem mot assasinenes territorium.

I mellomtiden døde stormesteren Jalal al-Din Hasan, og hans unge sønn Ala al-Din arvet både tittelen og den mongolske trusselen.

I flere år forsøkte Ala al-Din forgjeves å få en avtale med mongolene, men en reell mulighet oppsto først i 1231. Mongolene var på jakt etter khvarezmidenes sjah, som hadde klart å slippe unna dem, og gjennom sitt vidstrakte nettverk av assasiner fant Ala al-Din snart frem til gjemmestedet hans i Kurdistan.

Ala al-Dins hjelp med å ta sjahen til fange gjorde imidlertid bare situasjonen verre.

Etter khvarezmidenes nederlag var assasinene nemlig blitt den sterkeste makten i området, og de sto nå selv i veien for mongolenes fremrykning.

I et desperat forsøk på å redde forholdet til mongolene sendte Ala al-Din i 1240 en stor diplomatisk delegasjon til Karakorum.

Men ryktet om assasinenes listige snikmordere hadde gått foran dem, og de utsendte diplomatene fikk ikke engang foretrede for mongolske embetsmenn.

Möngke Khan overtar makten

På denne tiden ble mongolene rammet av en arvefølgestrid, og offensiven gjennom Midtøsten gikk i stå.

Stridighetene varte i ti år, og i den perioden holdt mongolene seg i ro. Men freden i Midtøsten endte brått i 1251, da Möngke Khan – et av Djengis’ mange barnebarn – grep makten.

Möngke Khan var en ambisiøs hersker, og han begynte straks å konsolidere makten sin. Han sendte sin bror Hulagu til Midtøsten for å utslette assasinene.

I Alamut svarte stormester Ala al-Din med å beordre 400 av sine beste snikmordere mot Karakorum, der de skulle infiltrere det mongolske hoffet og myrde Möngke Khan.

Ryktet om de mange snikmorderne som var på vei, nådde mongolene, og det skapte ifølge munken broder William av Rubruck, som besøkte det mongolske hoffet på denne tiden, stor panikk.

«Vi ankom til Karakorum søndagen før Kristi himmelfartsdag. Den neste dagen ble vi tilkalt av Bulgai, som var den øverste ministeren og en stor dommer. Vi ble ført inn til Bulgai hver for oss, og de spurte oss hvor vi kom fra, hvorfor vi var kommet, og hva vi ville. De fortsatte å spørre oss ut, for det var blitt rapportert til Möngke Khan at 400 forkledde assasiner var sendt av sted for å drepe ham», skrev han senere.

Til Ala al-Dins store skuffelse klarte ikke en eneste av de 400 krigerne hans å gjennomføre oppdraget.

Mongolene lider nederlag

I 1253 begynte Hulagu å marsjere mot dagens Iran med hæren sin.

De fleste kilder anslår at Hulagus hær besto av rundt 17 tumen, som er en mongolsk hærenhet på 10 000 mann – altså til sammen rundt 170 000 soldater.

Til sammenligning rådde assasinene bare over rundt 60 000 mann, og i en borg var det sjelden mer enn 200 soldater.

Til tross for den enorme styrkeforskjellen kunne ikke mongolene hevde seg mot de veltrente og velorganiserte assasinene da de i begynnelsen av 1256 trengte inn på assasinenes territorium.

Ved borgene Quhistan og Gird­kuh endte angrepene med at mongolene måtte trekke seg tilbake.

Nederlagene ble en hard lærepenge for de selvsikre mongolene.

Den persiske historikeren Juvayni, som var med på mongolenes tokt, beskrev senere hvordan mongolene sendte bud etter både katapulteksperter og nafta-kastere som kunne kaste brennende råolje mot fienden.

Den siste stormesteren

Da mongolene angrep assasinene i 1256, var Ala al-Din død, og sønnen Rukn al-Din hadde bare vært stormester i litt under et år.

På den tiden hadde han ikke vært i stand til å konsolidere sin stilling som leder – og han nøt ikke forgjengernes respekt.

Da mongolene angrep borgen Quhistan, sendte han skremt bud til Hulagu om at han ville forhandle. Han ba ydmykt om unnskyldning for sin fars motstand, og tilbød mongolene total underkastelse.

Hulagu svarte at stormesteren måtte stille personlig i den mongolske leiren og kaste seg på kne for Hulagus føtter. Da Rukn al-Din vegret seg for å forlate den trygge borgen, angrep Hulagu områdene rundt Alamut.

Da angrepet mislyktes, sendte han beskjed til Rukn al-Din om at mongolene ikke ville holde ham ansvarlig for farens ugjerninger, og at de ville la ham være vasall, så sant assasinene overga seg.

Rukn al-Din beordret nå borgene Girdkuh og Quhistan til å overgi seg, men krigerne her nektet å følge ordrene fra den unge stormesteren sin. I mellomtiden nådde flere mongolske styrker frem, og assasinene var snart helt omringet.

Selv befant Rukn al-Din seg i borgen Maymundiz, som nå også ble beleiret. Og selv om mongolene ikke kunne trenge gjennom borgens tykke murer, skapte angrepet deres uro og splittelse blant assasinene i borgen.

19. november 1256 kastet Rukn al-Din seg omsider på kne for Hulagu, men da han deretter sendte sin ordre om overgivelse ut til assasinene, var det langt ifra alle som etterkom den.

Krigerne på borgene Lamasar, Girdkuh og Alamut kjempet videre mot de mongolske beleirerne.

Til slutt sendte Hulagu personlig Rukn al-Din til Girdkuh for å få assasinene til å legge ned våpnene, men de nektet fortsatt, og nå visste ikke Hulagu lenger hva han skulle gjøre med stormesteren.

Derfor sendte han ham like godt videre til sin bror Möngke Khan i hovedstaden Karakorum.

I Karakorum nektet Möngke Khan imidlertid å gi Rukn al-Din audiens før han hadde fått borgene Lamasar og Girdkuh til å overgi seg.

Stormesteren måtte derfor snu og begynne på den lange reisen tilbake til Midtøsten.

Rukn al-Din nådde imidlertid aldri frem, for den mongolske eskorten førte ham, ifølge Juvayni, vekk fra veien så snart de var ute av Karakorum. Her ble han drept med sitt eget sverd.

Striden var imidlertid langtfra slutt. Først da Girdkuh overga seg etter 17 års beleiring, ble den siste assasiner drept.