Hvor langt tilbake går den moderne standups røtter?
En ny analyse fra en engelsk professor på University of Cambridge tyder på at de går betydelig lenger tilbake enn vi trodde.
I det såkalte Heege-manuskriptet har dr. James Wade funnet atskillige humoristiske historier som trolig ble fremført av en såkalt «leger» (en slags spillemann) for et publikum bestående av alt fra bønder til adelsfolk.
Materialet er unikt fordi middelalderens spillemenn sjelden skrev ned materialet sitt. Og ingen slipper uskadd fra den skarpe satiren som håner både konger, prester og bønder, og som oppfordrer publikum til å drikke seg fulle.
«Heege gir oss et sjeldent glimt av en middelalderverden rik på muntlige fortellinger og underholdning», sier Wade, hvis forskning nettopp har blitt utgitt i tidsskriftet «The Review of English Studies».
Forskerne har kjent til manuskriptet i nesten 100 år, men tidligere analyser har vært mest opptatt av hvordan det ble skrevet, og mindre av selve innholdet.
Kopiert fra jukselapp
Wade ble nysgjerrig på manuskriptet da han så at forfatteren hadde underskrevet med ordene: «Skrevet av meg, Richard Heege, fordi jeg var i et festmåltid og ikke engang fikk noe å drikke.»
Heege var lærer hos en adelsfamilie og altså ikke den spillemannen som opprinnelig fremførte de morsomme numrene. Men gjennom sin forskning konkluderer Wade med at Heege kopierte tekstene fra en slags jukselapp skrevet av en ukjent spillemann som dukket opp i grenselandet mellom Derbyshire og Nottinghamshire i England omtrent år 1480.
Så Heege har kanskje vært nødt til å holde seg edru under en fest slik at han kunne få kopiert spillemannens materiale før han reiste videre til neste kro eller herregård for å underholde.
Humoren og historiene i materialet er svært kompliserte og fulle av ordrim og lange nonsensavsnitt. Det er dessuten uvanlig at det eneste formålet ser ut til å ha vært å få folk til å le. Mange spillemenn hadde ellers et stort repertoar der de fremførte folkeviser og klassiske fortellinger.
Legere hadde mye til felles med de mer kjente hoffnarrene, men de reiste gjerne rundt i landet og var ikke tilknyttet et hoff.
Monty Python-humor i middelalderen
Selv om mye av humoren kan være vanskelig å få med seg i dag, ettersom standup-manuset er skrevet på middelengelske vers og det vrimler av mer enn 500 år gamle hentydninger, er det fortsatt mange deler som er forståelige.
Diktet «Slaget ved Brakonwet» er bygget opp som middelalderens klassiske ridderfortellinger, men hvor det absurde står i høysetet, og dyr inntar mange av rollene. Det er ridderturneringer der bjørner med lanser rir på hester og griser danser.
Men diktet driver også gjøn med en rekke gårder og landsbyer, som alle lå innenfor en radius på 12 km i Derbyshire og det vestlige Nottinghamshire. Det er ikke usannsynlig at spillemannen har byttet ut disse stedsnavnene når han kom til et nytt område, slik at opptredenen fikk et lokalt preg.
Men eliten går heller ikke fri. Et sted utgir spillemannen seg for å være en prest som holder en preken om fordelene ved å drikke voldsomme mengder alkohol.
Et annet sted drives det tilsynelatende ap med kongers grådighet da tre konger spiser så enormt mye at magen eksploderer og tolv okser hopper ut av dem.
Diktet «Jakten på haren» har et avsnitt som er som tatt ut av scenen med drapskaninen i «Monty Python og ridderne av det runde bord»:
«Jack Wade var aldri så lei seg / Som da haren tråkket på hodet hans / I tilfelle den skulle rive ut strupen hans.»
«Middelaldermanuskripter regnes ofte som eksempler på stor kunst. Dette er noe annet. Det er sprøtt og støtende, men like verdifullt», sier Wade til avslutning.