Guide til Caminoen: Få tips fra middelalderens reisehåndbøker
En halv million mennesker gikk Caminoen hvert år i middelalderen. Akkurat som i dag trengte de mange pilegrimene inspirasjon og hjelp på veien. Les 1100-tallets mest berømte guidebok og få et innblikk i tidens fordomsfulle syn på fremmede land.
Hvert år lar opptil en halv million pilegrimer i middelalderens Europa seg friste av tanken på å vandre 80 mil for et muslingskall.
Ved å gå den såkalte Jakobsveien fra Sørvest-Frankrike, gjennom Nord-Spania til katedralen i Santiago de Compostela, oppnår de retten til å bære muslingskallsymbolet. Det sikrer dem forlatelse for alle synder.
Reisen er ikke ufarlig. Mange fryser i hjel i forsøket på å krysse fjellkjeden Pyreneene mellom Spania og Frankrike. Andre omkommer av sult og sykdom eller blir overfalt av ville dyr og bander av landeveisrøvere.
Heldigvis kan pilegrimene før avreisen konsultere Liber Sancti Jacobi eller St. Jakobs-boken – også kjent som Codex Calixtinus.
Forfatteren av det franske manuskriptet fra 1100-tallet er ukjent, men han har åpenbart gjennomført turen selv. Teksten inneholder detaljerte opplysninger og advarsler mot det fremmede og farlige Spania.
Katedralen i Santiago de Compostela er svært viktig for de troende, fordi graven til apostelen Jakob angivelig ligger her. Ifølge legenden ble Jesu disippel på mirakuløst vis ført over havet til den spanske byen etter sin død.
Her får du middelalderens guide til Caminoen med tips om de beste helgenbesøk, advarsler om nærgående fjellbønder og dos and dont's hos ferjemannen:
Avvisning av pilegrimer utløser storbrann
Ikke alle er like villige til å gi pilegrimer mat og husly. Men St. Jakobs-boken nevner flere eksempler på hvordan Guds straffedom rammer dem som ikke hjelper de troende:
I byen Villenueve 1 påsto en kvinne at hun ikke hadde en brødsmule i huset – tross en tydelig duft av nystekt brød.
«Pilegrimen sa til henne: Måtte det brødet du har bli til stein! En stund etter at han hadde gått fant kvinnen en rund stein i stedet for brødet».
Verre gikk det i Poitiers, 2 der to pilegrimer måtte gå fra hus til hus med uforrettet sak. Endelig, i det siste huset, fikk de husly hos en fattig mann.
«Og ved Guds inngripen brente samme natt den raskeste ild i hele gaten – fra huset der pilegrimene først hadde bedt om gjestfrihet. Det fantes vel rundt tusen hus i byen, men ved Guds nåde unngikk bare hjemmet der Guds tjenere var gjester, flammenes rov».
Noen steder blir pilegrimene invitert på mat, andre steder er det så som så med gjestfriheten.
Se opp for falske helgener!
Jakobsveien passerer flere helgengraver, særlig i Sør-Frankrike, og pilegrimsguiden har en lang liste med graver som de troende bør oppsøke. Særlig kan gravplassen Les Alyscamps utenfor Arles 3 anbefales.
Helgengraver er populære mål, så pilegrimen skal vokte seg for å bli lurt, advarer guiden. For eksempel pågår det en utbredt svindel med helgenen Saint Gilles (St. Egidius).
«Ungarerne, som sier at de har Saint Gilles' kropp, burde rødme. Munkene i Chamalières, som tror de har hele liket hans, skal det gå ille. De fra Saint Seine, som hevder å ha hodet, bør forgå. Likeledes bør normannerne fra Coutances, som hedres for å ha kroppen hans, lammes av frykt».
Guiden forsikrer at Arles har den egentlige helgenen liggende, for Saint Gilles kan nemlig ikke flyttes. Det er allerede forsøkt, uten hell.
St. Egidius er skytshelgen for fattige og tiggere.
Griske ferjemenn drukner kundene
Pilegrimene må ikke bare betale blodpris for overfarten, de risikerer også skruppelløse ferjemenn som lar båtene kantre med vilje.
Før Pyreneene må pilegrimene passere et par elver ved landsbyen Saint Jean de Sorde. 4 Den eneste måten å komme over på, er å seile med de lokale ferjemennene. Men her må pilegrimen virkelig være på vakt, advarer guiden.
«Disse ferjemennene er et problem. Et stort problem. På tross av at begge vannløp er smale, vil de presse opp prisen for tjenesten, enten du har råd eller ei. Hvis du har en hest, vil de bli sinte og forlange fire mynter. Vær forsiktig. Båten er liten og ikke egnet til hester, så du kan lett ende i vannet. Den beste løsningen er å ta
hesten ved tøylene og la den svømme bak båten».
Pilegrimsguiden advarer faktisk mot at enkelte ferjemenn tar livet av passasjerene sine med kaldt blod.
«Uansett hva du gjør, så gå ikke om bord i en overfylt båt, den kan kantre før du vet ordet av det. Disse ferjemennene er kjent for å selge billetter og deretter fylle båten med så mange pilegrimer at båten kantrer og pilegrimene drukner. Disse kjeltringene er så onde at de finner glede i å stjele de dødes eiendeler».
To smale elver nær landsbyen Saint Jean de Sorde i Sør-Frankrike er blant de farligste stedene langs pilegrimsruten.
Ransbander forgriper seg på pilegrimer
Ved Pyreneene 5 går pilegrimene gjennom passet ved fjellet Cize. Passet brukes flittig av kjøpmenn, men i gamle dager var det et beryktet sted, forteller pilegrimsguiden:
«På dette fjellet, før Spania var kristent, ville hedenske baskere ikke bare rane pilegrimer på vei til Santiago, men bestige dem som esler og deretter brutalt drepe dem».
Hedenske baskere var ifølge guiden tyvaktige voldtektsmenn.
Elvevann dreper dyr og mennesker
I Spania skal pilegrimer vokte seg for giftige elver:
«Mot øst, på stedet Lorca, renner elven Rio Salado. Vær forsiktig med å drikke eller gi hesten din vann der, for elven er livsfarlig. Da vi var på vei til Santiago, møtte vi to menn fra Navarra ved elvebredden. 6
De satt og slipte knivene sine og ventet bare på å flå de av pilegrimenes hester som døde etter å ha drukket vannet. Da vi spurte, løy de og sa at vannet trygt kunne drikkes. Dermed vannet vi hestene våre, og to av dem døde med en gang. De ble straks flådd av de to mennene», forteller pilegrimsguiden harmdirrende.
Også det lokale kjøkkenet kan koste en uforsiktig pilegrim livet: «I Spania spises ikke fisken som kalles 'barbus', for enten er du garantert å dø umiddelbart eller så bli du svært syk. Dessuten blir utlendinger syke av alle typer fisk og alt okse- og svinekjøtt i Spania og Galicia».
De lokale har sex med husdyr
Pilegrimene må for alt i verden være på vakt overfor de lokale spanjolene. Folk fra Castilia 7 er «grimme og ondskapsfulle», mens beboerne i Galicia 8 er «mer lik oss franskmenn enn andre spanske ville, men de kan bli hissige og yppe til bråk».
Verst er folk fra Navarra. Språket deres er «så rått at det er som å høre en hund gjø». De lokale går fillete kledd og oppfører seg som matsvin:
«Spise- og drikkevanene deres er udelikate. Hele familien – tjener, herre, tjenestepike og elskerinne – spiser med hendene fra samme trau som der maten blandes sammen».
Med forargelse kan guiden også fortelle at når folk i Vizcaya og Alava «blir lidderlige», vil menn og kvinner «vise sine edlere deler for hverandre», og i Navarra har de sågar sex med husdyrene sine:
«Det sies at de setter låser på bakdelene av muldyrene sine slik at de får ha dem for seg selv.
Guiden advarer om at folk fra Navarra er helt i sine syke lysters vold.
Utro kvinne må kysse sin døde elskers hode
9 Reisens mål, Santiago de Compostela, blir utførlig beskrevet i pilegrimsguiden. Her er opplysninger om alle byens ti kirker, men særlig om katedralen med apostelen Jakobs levninger. Guiden bruker mannslengder til å gi leseren et inntrykk av bygningens formidable størrelse:
«Katedralen i Santiago har en lengde på 53 menn, fra den vestlige døren til alteret, og er 39 menn bred. Innenfor er den fjorten ganger en manns høyde».
Men ikke alt er fryd og gammen, poengterer pilegrimsguiden:
«Vi må heller ikke glemme å se en ekstra gang på kvinnen som står ved siden av Kristi Fristelse. I hendene holder hun hodet av sin elsker. Hennes ektemann har halshogd elskeren og tvinger henne til å kysse den døde to ganger om dagen, hver dag». «Hvilken stor og beundringsverdig straff for en utro kvinne. Det kan vi alle lære av!» konkluderer guiden.
Etter en reise på 800 km er pilegrimene fremme i Santiago – og ved frelsen.