Ved utgraving av middelalderkirkegårder og analyse av knokkelrester har forskerne konkludert at den gjennomsnittlige levealderen i store deler av Europa var cirka 30-35 år. I våre dagers Vest-Europa er tallet 79 år for menn og 84 for kvinner.
Den lavere gjennomsnittsalderen betydde likevel ikke at middelalderens mennesker ble gamle tidligere enn nå. Men det var større risiko for å dø av sykdom enn i dag, og spesielt den høye dødeligheten blant barn trakk den gjennomsnittlige levealderen sterkt ned.
I 1990 utga den australske legen Henry O. Lancaster en undersøkelse av levealderen blant adelige i England i middelalderen. Ved å trekke alle døde under 21 år ut av statistikken kunne han fafstslå at resten i gjennomsnitt først døde i en alder av 65 år.
Undersøkelser av ikke-adelige i 1400-tallets England viser at personer som hadde fylt 20, hadde utsikt til å leve i enda 21-28 år. Tekster fra middelalderen tyder på at personer som var over 50, ble regnet som gamle.
Mennesker som hadde blitt for gamle til å arbeide, var gjerne respektert i samfunnet og fikk ofte støtte av familien, kirken eller den lokale herremannen.
Med god kost og pleie kunne en bli mye eldre enn gjennomsnittet, spesielt for toppen av samfunnet. Dogen (herskeren) av Venezia, Enrico Dandolo, var 98 år da han døde i 1205.
Den venetianske dogens imponerende 98 år viser at ikke alle døde ung i middelalderen.