Middelalderens riddere var ekstremt godt beskyttet når de gikk i krig. Alt på 1100-tallet hadde ridderne både en tykk, vattert genser – en vams – og en ringbrynje som besto av sammenklinkede jernringer.
De mange sterke ringene beskyttet krigeren mot det meste av stikk og støt han kunne bli utsatt for på slagmarken. Moderne rekonstruksjoner og analyser har vist at en rustning beskyttet spesielt godt mot stikk fra sverd, lanser og piler.
Derfor var det størst sjanse for å kunne få slått i hjel en ridder hvis man klarte å treffe de ubeskyttede delene av kroppen. Et opplagt mål var bena, som ofte ikke var beskyttet av ringbrynje.
Slag med veldig stor kraft, f.eks. fra en krigshammer eller en lanse, kunne også gjøre betydelig skade.
På 1400-tallet gikk ridderne fra å være godt beskyttet til så godt som udødelige da de begynte å iføre seg platerustning.
Tykke jernplater dekket nesten hele kroppen og kunne motstå direkte slag fra nesten hva som helst, også bolter fra en armbrøst og de tidligste skytevåpnene.
En av de få måtene å gjøre det av med en ridder i platerustning på var å få ham ned på bakken og f.eks. stikke ham med en kniv på et sted som ikke var helt beskyttet, så som armhulen eller skrittet.