Maria Sjökarl grøsser da hun hører rettens dom: 20 dager i fengsel på vann og brød. Den unge svenske kvinnen dømmes i 1793 for å ha hatt et incestforhold til sin far, Nils – til tross for at hun har fastholdt at han tvang henne til samleie.
Faren får 90 piskeslag, men noen vil mene at Marias straff er verre. Vannet var ikke rent som i dag, men fullt av skitt og bakterier. Å bli tvunget til å leve av vann og brød i 20 dager førte ofte til sykdom og i verste fall døden.
Fengsling på vann og brød var en form for straff som ble brukt i hele Europa, og den hadde vært en del av den svenske straffeloven siden 1350. Fangen kunne imidlertid sitte innesperret i maksimalt 28 dager – bl.a. fordi risikoen for å få en dødelig sykdom var for stor.
«Hvis hodepinen din stammer fra alkohol, så drikk vann.» Boken «Regimen sanitatis Salernitanum» fra 1200-tallet.
Også i middelalderen mente noen leger at folk burde sørge for å drikke rent vann. Datidens legevitenskap var basert på teorien om at kroppen besto av fire kroppsvæsker.
Vann ble ansett som en kald væske, og for mye av den ville skape ubalanse i kroppen og gjøre deg syk. Men samtidig anbefalte andre leger det motsatte.
Verket Regimen sanitatis Salernitanum, som ble skrevet på 1200-tallet og handler om menneskets kosthold, anbefaler for eksempel at man drikker vin blandet med vann til måltidene, men slår samtidig fast at «dersom hodepinen stammer fra alkohol, så drikk vann». Og frykten for å bli dømt til å måtte leve av vann og brød ser ut til å ha oppstått først på 1700-tallet.
Så hvor skittent var egentlig vannet i middelalderen – og drakk folk det?
I Tacuinum Sanitatis, en illustrert bok om helse fra 1000-tallet, ble det understreket at vann fra en bekk kunne være glimrende å slukke tørsten med.
For og imot: De lærde var uenige
For
Vann ble drukket, men ofte ble det blandet med enten øl eller vin. En annen populær drikk var vann tilsatt honning, som ofte fikk lov til å stå og gjære, slik at det ble dannet alkohol.
Folk i middelalderen foretrakk utvilsomt å drikke øl eller vin i stedet for vann. Som den engelske abbeden Ælfric av Eynsham fra 900-tallet beskrev sine drikkevaner: «Øl hvis jeg har noe, eller vann hvis jeg ikke har noe øl.»
Noen leger mente den gang at vann var en kald drikk, og at det derfor måtte drikkes med forsiktighet – ellers ville det skape ubalanse i kroppen; f.eks. kunne ikke vann drikkes til maten, og gravide kvinner burde holde seg til vin.
Imot
Vann nevnes ofte i middelaldertekster som en sunn drikk. Da kunstneren Michelangelo led av nyrestein, anbefalte legen hans ham å drikke vann fra en kilde utenfor Roma. Michelangelo skrev tilbake at kuren hadde virket.
Ingenting tyder på at vannet i middelalderen generelt var farlig å drikke. I noen byer kan det ha vært forurensede brønner, men de fleste mennesker levde på landet, i nærheten av kilder med rent vann.
Lærde advarte mot å drikke vann som luktet eller smakte spesielt. Folk visste altså når vann var skittent, og når det var trygt å drikke. Mange kommunestyrer delte dessuten ut store bøter til folk som forurenset drikkevannet.
Konklusjon: Alkohol var best, men vann var ikke farlig
Det er ingenting som tyder på at folk i middelalderen nektet å drikke vann av frykt for at det var forurenset. Tvert imot nevnes vann som en vanlig drikk i mange middelaldertekster.
Det er ingen tvil om at de fleste helst ville drikke vannet sitt blandet med noe, både pga. en bedre smak og pga. flere næringsstoffer. Blant de fattige tok nok mange til takke med rent vann når de ikke hadde noe annet.
Myten om vannet har sannsynligvis oppstått på 1700-tallet, da historikerne begynte å beskrive middelalderen som mørk og skitten. Den økende industrialiseringen betydde nemlig at vannet nå ble mer forurenset og udrikkelig. Selv om fengselsstraffen med vann og brød hadde eksistert i århundrer, var det derfor først her at den for alvor førte til store fysiske lidelser.