Ingen vitner? Da må sverdet være dommer

Hvis middelalderens dommere manglet vitner til forbrytelser som drap og voldtekt, kunne saken avgjøres med duell. Gud ville sikre at den som hadde rett, vant.

Hvis middelalderens dommere manglet vitner til forbrytelser som drap og voldtekt, kunne saken avgjøres med duell. Gud ville sikre at den som hadde rett, vant.

Shutterstock
© 20th Century Fox

Berømt ridderduell utkjempes på filmlerretet

Det historiske dramaet The Last Duel, instruert av Ridley Scott, kommer på kino den 15. oktober.

I filmen krysser ridderen Jean Carrouges (Matt Damon) klinger med vennen og væpneren Jacques Le Gris (Adam Driver) etter at Carrouges kone har anklaget Le Gris for voldtekt.

Franskekongen gir den indignerte ridderen tillatelse til å avgjøre tvisten med duell.

Faktisk var Carrouge og Le Gris verken venner eller ridder-væpnerpar, og du kan lese den sanne historien nedenfor.

🎬 Se en forsmak på filmen

... Og bli litt klokere på historien her:

Blodet frøs til is i årene på hertug Pierre av Alençon da ryktene om en voldtektssak blant hans vasaller kom ham for øre i 1386. Jean de Carrouges – en ridder med et frynsete rykte – anklaget godseier Jacques Le Gris for å ha forgrepet seg på Carrouges’ kone.

Og den anklagede Le Gris var ingen annen enn hertugens personlige favoritt blant vasallene. Som hertug hadde Alençon ansvar for å innta rollen som dommer, og etter en rekke avhør erklærte hertugen godseier Le Gris’ uskyld.

«Kvinnen må ha drømt det», konkluderte hertugen. Men den forurettede Carrouges hadde ikke tenkt å gi seg så lett. Han ville få selveste kongen og deretter Gud til å se nærmere på saken.

“Jeg vil bevise anklagen med min kropp mot hans og etterlate ham død eller beseiret”. Jean Carrouges

Våren 1386 la ridderen ut på den lange reisen fra Normandie til Paris og oppsøkte kong Karl 6. på et av slottene hans.

Da Carrouges sto ansikt til ansikt med den bare 17 år gamle monarken, visste han at anken kunne koste både ham og hans gravide kone livet, samt hele familiens eiendom, rykte og deres sjelers frelse.

På sine knær foran kongen ba han likevel om lov til å avgjøre striden om voldtekten med en duell til døden: «Jeg vil bevise anklagen med min kropp mot hans og etterlate ham enten død eller beseiret».

Carrouges måtte imidlertid smøre seg med tålmodighet. Først i september møtte sakens to hovedpersoner opp i Paris for å høre myndighetenes avgjørelse: «Retten beordrer rettergang ved duell mellom de to partene», proklamerte parlamentet, som var bedt om å ta stilling i saken.

Som ritualet tilsa, kastet Carrouges en hanske foran føttene på rivalen, og etter å ha sverget sin uskyld tok Le Gris opp hansken. Utfordringen var mottatt!

Normanner innførte duellen

I middelalderens Vest-Europa kunne rettslige tvister avgjøres med våpen i hånd. Fantes det ingen øyenvitner eller fellende bevis i en rettssak, kunne saken avgjøres ved duell med selveste Gud kalt inn som dommer.

Hvis begge partene i striden hadde sverget at de snakket sant, måtte minst én av dem naturligvis ha løyet, og dermed forbrutt seg mot Gud.

Når partene stilte opp i en duell til døden, ville Gud – sett med middelalderske øyne – blande seg i kampen og føre den som hadde snakket sant, til seier.

Tradisjonen med å avgjøre tvister ved tvekamp hadde røtter hos germanske stammer og i vikingenes holmgang. En germansk lovsamling fra 700-tallet beskrev for eksempel hvordan uenighet om eierskap til jord ble løst med tvekamp.

En håndfull jord fra det aktuelle stykket land ble lagt mellom de to partene, som så lot sverdene sine hvile på jorden, mens de sverget eierskap. Og så begynte kampen.

På 800-tallet brakte nordboerne – også kalt normannerne – skikken med seg på tokt ut i Europa. Da de slo seg ned i det nordvestlige Frankrike, Normandie, spredte rettslige dueller seg derfra til det meste av Vest-Europa.

Duellanter skulle ifølge reglene kjempe i en lukket arena kalt champ clos.

© Granger/Polfoto

Opptakt til slåsskamp

Duellanter ba om tillatelse før en strid kunne avgjøres i kamp.

  1. Duellanter ba om tillatelse før en strid kunne avgjøres i kamp.
  2. Myndighetene undersøker først om saken kan avgjøres på annet vis.
  3. Hvis det ikke fins vitner eller bevis, gis tillatelse. Hansken kan kastes.

Hodene rullet i blodige dueller blant fattige bønder, kjøpmenn og ikke minst adelen. Selv kvinner kunne kaste hansken og utfordre en mistenkt gjerningsmann til duell.

Det ble kjempet med alle slags våpen – fra elegante sverd, lanser og skjold når adelige kjempet, til køller, hamrer, trestokker eller på bare nevene blant vanlige folk.

Felles for de juridiske duellene var at de ble innledet med en rekke formelle ritualer, før all høflighet ble opphevet, og skitne knep overtok. Tvekampene ble store attraksjoner, og folk reiste gjerne langt for å skaffe seg en plass på tribunene rundt kampplassen.

Når myndighetene først hadde gitt tillatelse til rettergang ved duell, måtte de to duellantene vanligvis regne med omtrent halvannen måneds ventetid før kampen skulle stå.

Under forberedelsene oppsøkte mange kombattanter en trener for å bli rustet til kamp. I spesielle tilfeller utpekte den ene parten en profesjonell kjemper som stedfortreder i duellen, en såkalt champion.

Denne ordningen var imidlertid først og fremst forbeholdt syke, gamle og kvinner.

Kamp krevde spesielle klær

Duellen mellom Carrouges og godseier Le Gris ble fastsatt til 29. desember på kamparenaen i det parisiske klosteret Saint-Martin-des-Champs. Arenaen var en 20 ganger 80 meter stor slette øst for klosteret, vanligvis brukt til ridderturneringer. Høsten 1386 begynte arbeidsfolk å bygge tribuner og forberede arenaen til duell.

Loven påbød at duellen skulle utkjempes på en såkalt champ clos, det vil si en lukket plass med minst 2,3 meter høye vegger slik at rivalene ikke kunne flykte og tilskuerne var beskyttet mot eventuelle flygende våpen eller oppskremte hester.

Plassens solide treverk skulle utstyres med tre porter: én til hver duellant og én til dommerne.

Da dagen for duellen endelig opprant, trakk duellantene i kampdrakt. Alle retterganger ved duell hadde detaljerte regler for påkledning.

Ifølge saksisk lovgivning påbød noen typer dueller at kombattantene kjempet barføtt og bare iført en drakt av lær eller lerret, men den prominente duellen mellom Carrouges og Le Gris kalte på den virkelig store utrustningen.

© Bridgeman, Getty Images & Shutterstock

Knyttneve

I en brytekamp kunne de kjempende slå eller kvele hverandre med nevene.

Så farlig var neven: Duellanter rev blant annet av motpartens testikler slik at han blødde ihjel.

© Bridgeman, Getty Images & Shutterstock

Spyd

Til fots og til hest, med og uten rustning, spiddet duellanter hverandre med spyd.

Så farlig var spydet: Spissen kunne bore seg gjennom rustningens panser med et dødbringende stikk.

© Bridgeman, Getty Images & Shutterstock

Sverd

Den klassiske fekteduellen ble ofte brukt til å avgjøre en rettslig strid. Partene ble trent av en fektemester.

Så farlig var sverdet: Et hardt slag kunne kløyve hodet.

© Bridgeman, Getty Images & Shutterstock

Morgenstjerne

Køllen med et kantete hode av tre eller jern ble kombinert med andre våpen, som for eksempel kampskjoldet.

Så farlig var morgenstjernen: Et hogg kunne knuse en hodeskalle.

© Det kongelige Bibliotek

Langskjold

Mannshøye treskjold med sylkvasse ender fungerte både som forsvar og til angrep.

Så farlig var skjoldet: Skjoldets spisser kunne bores inn i torsoen.

Over en tunika hadde rivalene en kraftig lerretsdrakt med ekstra beskyttelse på utsatte steder. Over denne spente hjelpere på en rustning nedenfra og opp, slik at mennene slapp å bære det tunge panseret altfor lenge før kampen.

De hadde en lang dag foran seg, og hvis ikke duellen ble avgjort før solnedgang, måtte de ifølge tradisjonen stille opp igjen neste morgen.

Begge duellantene bevæpnet seg med lanse, sverd, øks og daggert, før hestene deres ble ført frem. Nå ventet en duell som måtte avgjøres ved døden.

Hvis en av duellantene ga opp underveis, ville han ikke slippe unna med å få kappet hånden av som i enkelte mindre alvorlige saker. Møtte han ikke opp eller kapitulerte, ventet galgen.

I ridder Carrouges’ tilfelle ville hans elskede kone Marguerite også bli brent på bålet og dermed ville deres nyfødte sønn bli foreldreløs.

«Denne dagen skal avgjøre vår strid»

Ryktet om duellen hadde spredt seg i hele riket, og folk kom så langt som fra Normandie for å overvære oppgjøret. Tribunene var stappfulle, og på æresplassen tronet kong Karl 6.

I motsetning til romernes gladiatorkamper var ikke en duell et sirkus som innbød til huiing og heiing.

En såkalt herold – seremonimester – leste opp publikumsreglene: Tilskuerne fikk ikke bære våpen, se kampen fra hesteryggen eller på annen måte sperre for sikten, heller ikke bryte inn på kampplassen eller «snakke, gestikulere, hoste, spytte eller rope».

Under publikums årvåkne blikk entret duellantene arenaen og gjentok at de snakket sant. Utrustningen deres ble omhyggelig gjennomgått for å sikre at våpnene var likeverdige, og at partene ikke hadde skjult forbudte amuletter på seg.

Duellantene kjempet i stram trikot og en hette av lær eller lerret.

© Det kongelige Bibliotek

Hull i bakken skulle gi kvinner en sjanse

Like duellanter leker best. For å kompensere for de fysiske forskjellene i en tvekamp mellom mann og kvinne, ble mannen satt til å kjempe for sitt liv fra et hull i bakken. Noen menn fikk også den ene armen bundet bak ryggen.

Kvinnen:

  • Kledd i lær.
  • Våpen: slynge med to-kilos stein.
  • Kan bevege seg fritt på bakkenivå.

Mannen:

  • Kledd i lær.
  • Våpen: trekølle.
  • Må kjempe i et hull i bakken som rekker ham til livet

Ingen fordel å overleve kampen

Tvekampen kunne avgjøres på flere måter. Ideelt sett skulle kampen fortsette helt til en av partene drepte den andre. Men hvis kvinnen fikk trukket mannen opp av hullet, eller han fikk trukket henne ned, var kampen også avgjort, og taperen ble henrettet – enten ved henging eller på bålet. I milde saker fikk taperen hånden hogd av.

«Gjør deres plikt», ropte heroldene. Startskuddet til duellen hadde gått.

Som en sterk kontrast til den formelle innledningsseremonien hadde duellen ingen spilleregler. Kjemperne kunne stikke motstanderen ned bakfra, kaste grus i øynene på hverandre, kjøre våpenet gjennom visiret på hjelmen eller trampe på og sparke en rival som lå nede.

I år 1127 hadde en innbitt duellant til og med lirket hånden inn under rustningen og revet testiklene av motstanderen slik at han blødde i hjel.

Lansene sang da Carrouges og Le Gris i galopp slo de lange våpnene mot hverandre. Publikum holdt pusten.

I kampens hete knakk lansene, og de to duellantene steg av hestene for å fortsette duellen med sverd. Et grøss steg opp fra tribunene da Le Gris traff Carrouges i den kjøttfulle lårmuskelen, og blodet fosset ut av rustningen.

Le Gris trakk sverdet fra motstanderens lår – en avgjørende feil, skulle det vise seg. For i samme øyeblikk slengte Carrouges Le Gris i bakken, mens han ropte: «Denne dagen skal avgjøre vår strid».

Ridderen kastet seg over godseieren, fant låsemekanismen til visiret i hjelmen og kjørte daggerten inn gjennom Le Gris’ ansikt og hode. Gud hadde talt.

Tortur avløste dueller

Allerede i 1215 hadde paven forbudt å oppfordre Gud til å dømme i rettssaker, men i praksis fortsatte duellene.

Flere europeiske konger forsøkte å stoppe blodsutgytelsene, fordi de selv ville ha monopol på rettssaker, og fordi duellene gjorde store innhogg i skaren av krigsdyktige vasaller.

Men til tross for en rekke fordømmelser og forbud løste europeerne rettssaker med sverdet helt frem til 1500-tallet.

Som avløser for den blodige duellen kom myndighetene opp med andre effektive måter å avgjøre saker på.

En av dem var tortur. Ingenting var mer effektivt enn knuste tommelfingre, pisk og glødende jern for å få den tiltalte til å innrømme alle sine forbrytelser.

En innrømmelse var et bedre bevis enn en hær av øyenvitner, og når den skyldige selv angret, slapp de høyere makter å bli kalt inn som dommer.