Scanpix/AKG-Images
Karl den store

Karl den store grunnla Europa

Frankernes konge og hans uovervinnelige hær fyller tomrommet etter antikkens Roma. Karl den store skaper et mektig rike som blir begynnelsen på det moderne Europa.

Da Karl ble konge over frankerne i 768, var han ikke «den store» ennå. Han måtte til og med dele makten med broren Karloman.

Men Det frankiske riket vokste seg mektig under Karl den stores tid på tronen (768–814), og han utmanøvrerte alle som sto i veien for ham.

Følg Karl den stores erobringskriger og hans vei fra konge til keiser.

Karl den store startet med et halvt rike

Ingen hadde grunn til å se optimistisk på fremtiden da Karl ble kronet i 768. Frankerkongenes krønikeskrivere, som vanligvis berettet om årets gang med underdanig hyllest, ofret bare noen få ord på begivenheten:

«Herrene Karl og Karloman ble opphøyd til kongeverdighet; Karl den 9. oktober i Noyon og Karloman i Soissons», het det kortfattet.

Hvis skrivermunkene følte seg nedtrykt, så hadde de god grunn til det, for det hersket stor usikkerhet blant frankerne.

Rikets stormenn hadde nemlig ikke utpekt én, men to konger til å etterfølge den mektige Pipin den lille.

Karloman og Karl den store.

De to delkongene av Det frankiske riket. Til venstre: Karloman den første – statue fra 1800-tallet etter forelegg fra 1200-tallet. Til høyre: Karl den store med sin sønn Pipin av Italia – miniatyr fra 900-tallet.

© Creative Commons & Public Domain

Det var en gammel skikk blant frankere og andre germanske folkeslag å la sønner dele arven etter sin far – også i de tilfellene der han etterlot seg et helt rike.

Derfor fikk ikke Karl makten alene, men måtte regjere sammen med sin lillebror Karloman.

Kongene måtte sammen sette seg i respekt, for Pipins død hadde brakt riket på randen av oppløsning: Provinsen Aquitania var i åpent opprør, tidligere vasaller langs grensene brøt sin troskapsed til frankerne, og paven i Roma tryglet om hjelp mot fiendene sine.

Midt dette kaoset sto to nykronte konger. Begge to var pur unge, og søskenkjærligheten var i beste fall lunken.

Ingenting tydet på at krønikeskriverne ville få bedre nytt å skrive om når de kom til år 769.

Opprøret i Aquitania

Den viktigste oppgaven for den nye herskerduoen var å kvele opprøret i Aquitania.

Provinsen i dagens Sørvest-Frankrike hadde vekslet mellom å være selvstendig og en del av frankerriket gjennom 150 år. Pipin hadde nettopp erobret Aquitania etter en ti år lang krig, og da han døde, blusset motstanden opp igjen.

«En viss Hunald, som ønsket å være konge, oppildnet provinsens folk til fornyede anstrengelser», fortalte den kongelige frankiske krøniken i 769.

«Det var mot denne mannen kong Karl marsjerte med sin hær».

Under forberedelsene til felttoget var samarbeidsklimaet mellom Pipins sønner alt annet enn godt. Karl ba forgjeves Karloman om støtte:

«Han fikk ingen hjelp fra sin bror, som ble avledet av ondsinnede råd fra sine stormenn». Formuleringene i den frankiske krøniken viser at uenigheten ulmet mellom kongene – og at skrivermunkene var på Karls side.

Skrivermunk

Skrivermunker nedfelte årets store begivenheter i frankernes krønike.

© Scanpix/AKG-Images & Bridgeman

Selv uten støtte fra Karloman, var frankerhæren så sterk at Hunald ikke torde å møte den i kamp. Opprørslederen søkte tilflukt hos en nabofyrste, men da Karl truet med krig og ødeleggelse, fikk han fienden sin utlevert.

Opprøret i Aquitania var forbi, og Karl opplevde ikke flere problemer med provinsen. Til gjengjeld fortsatte spenningen mellom ham og Karloman. Det umake parløpet lammet frankernes rike, helt til skjebnen plutselig grep inn i 771.

Karl ble eneveldig

Konge og keiser Karl den store
© Scanpix/AKG-Images

«Kong Karloman døde i villaen i Samoussy 4. desember», beretter krøniken. To små sønner skulle arve tronen hans, men Karl kom dem i forkjøpet – han samlet sin brors tilhengere og sikret seg deres lojalitet.

«Karlomans kone reiste bort til Italia med noen få frankere. Karl tillot overbærende at de dro til Italia, selv om reisen var unødvendig», skrev kongens trofaste krønikeskrivere.

Enken foretrakk tilsynelatende å la sine barn vokse opp utenfor Karls rekkevidde. Langobardene i Italia ga henne husly, noe de kom til å betale dyrt for.

Inntil videre var Karl likevel fornøyd, for nå slapp han å dele makten med en tverr medkonge. Han kunne samle alle frankerrikets krefter bak seg og begynne erobringstoktet som skulle gjøre ham til Vest-Europas herre.

Sakserne ble minnet om ed

De første som fikk kjenne Karls ambisjoner på kroppen, var sakserne i dagens Nord-Tyskland.

Landet deres hadde aldri vært en del av Romerriket, og i motsetning til sine fjerne frankiske slektninger levde de på tradisjonelt germansk vis.

Sakserne dyrket Odin og andre gamle guder, og de var oppdelt i flere stammer med hver sin høvding.

Fraværet av en sterk felles leder gjorde dem sårbare overfor mer organiserte naboer, og derfor hadde sakserne lenge vært de frankiske kongenes vasaller.

I 772 mente Karl at det var på høy tid å minne nabofolket om deres troskap, som de hadde glemt alt om siden Pipins død. Da påsken var forbi, krysset Karl grensen til Sachsen i spissen for en stor frankisk hær.

Plikt til å kjempe for Karl den store

Soldat i Karl den stores hær

Karls beste soldater red i krig, men ingen vet om de kjempet til hest eller fots.

© Osprey

Krig forente folkeslagene

Selv nybeseirede fiender måtte delta i Karl den stores erobringskriger.

Hver vår sendte frankernes konge en sverm av kurerer av gårde for å kalle rikets stormenn til samling. Når de inn­kalte møtte opp, hadde de krigerne sine med, for etter at Karl hadde holdt hoff, dro følget i krig.

Kongens befaling gikk ikke ut bare til det frankiske kjernelandet, men også til de nye provinsene han hele tiden føyde til riket.

Langobarder, bayrere og selv de opprørske sakserne hadde plikt til å kjempe side ved side med frankerne som kort tid før hadde gjort dem til Karls undersåtter.

På den måten skapte krig et bånd mellom rikets mange folkeslag.

Alle fra bonde til hertug hadde plikt til å slåss, men hærens elite var profesjonelle krigere, kalt scara. De var godt utrustet, kunne rykke hurtig frem til hest, og sto til tjeneste året rundt.

Stigbøylen ble først tatt i bruk etter Karls død, og det er ikke kjent om krigerne hans kjempet til hest, eller om de steg av før slag.

«Etter å ha inntatt borgen Eresburg, fortsatte han helt til Irminsul, ødela avgudsbildet og tok alt det gull og sølv han fant», fortalte krøniken.

Irminsul var et viktig saksisk kultsted sentrert rundt et tre eller en treformet steinstøtte.

Før dette hadde ikke frankerkonger blandet seg i saksernes tro, og ødeleggelsen av Irminsul antas å ha vært en impulsiv handling fra Karls side.

Men den varslet at religiøs toleranse hørte fortiden til – og bidro til et oppgjør som ble Karls lengste og mest brutale.

I 772 bøyde sakserne seg imidlertid for frankernes overmakt, sverget troskap og ga dem gisler som pant for god oppførsel.

Karl trodde at han hadde vunnet en enkel seier, og han vendte hjem med styrket prestisje og tørst etter nye erobringer.

Karl den stores erobringskriger

Ingen naboer var trygge

Karl den store førte erobringskriger gjennom hele sin ungdom. Først som gammel slo han seg til ro med det han hadde.

HISTORIE

Aquitania

År 769: Karls første felttog foregikk innenfor grensene i hans eget rike. På kort tid slo han opprørerne i det urolige Aquitania så grundig at provinsen aldri voldte ham flere problemer.

HISTORIE

Sakserne

År 772: Krigen mot sakserne lot til å bli nok en enkel seier for frankerkongen, men de viste seg å være seigere enn aquitanerne.

Karl måtte vende tilbake år etter år for å nedkjempe opprør, og svarte med massakrer og deportasjoner. I 782 slaktet kongen ifølge sine krønikeskrivere hele 4500 hedenske rebeller som hadde overgitt seg til hans nåde. Sakserne måtte enten gjøres til kristne og frankere, eller dø.

HISTORIE

Langobardene

År 773: En nabostrid mellom paven og langobardene ga Karl et påskudd til å rykke inn i Italia med hæren sin. Hans motstandere vågde ikke å møte ham i et slag, og søkte ly bak hovedstaden Pavias murer. Byen falt etter en årelang beleiring, og Karl kronte seg selv til konge av det før så mektige riket.

HISTORIE

Maurerne

År 778: Angrepet på det muslimske Spania ble en av Karls få fiaskoer, og da han dro slukøret hjemover, ble baktroppen hans slaktet av baskere i Pyreneene.

Frankerkongen vendte aldri tilbake til Spania, men lokale frankiske stormenn klarte senere å erobre et belte med land sør for fjellene.

HISTORIE

Benevento

År 787: Karl vant en enkel seier over Beneventos hertug. Men så snart frankerne var borte, glemte de slagne troskapseden de hadde avlagt, og frankerne fikk aldri kontroll over Sør-Italia.

HISTORIE

Bayrerne

År 787: Trusler om krig tvang bayrerne til å underkaste seg, men det var ikke nok for Karl. Han sendte hertugen deres i kloster og delte riket i små provinser.

HISTORIE

Avarerne

År 791: Rytterfolket var fryktet i hele Europa, men riket deres kollapset da frankerne invaderte. Angiperne brukte to år på hente ut alt gullet de fant der.

HISTORIE

Krigen mot langobardene

Allerede året etter krigen mot sakserne kalte Karl sammen store styrker til en ny invasjon. Denne gangen var målet langobardene i Italia – enda et germansk folkeslag som lenge hadde levd i skyggen av det mektige frankerriket.

Det romerske navnet langobarder, senere omskrevet til lombarder (og Lombardia), betyr «de med langt skjegg».

Stammen kom opprinnelig fra Skåne, men vandret sørover til de kom til Italia på 500-tallet. Her ble de en trussel mot halvøyas andre store maktfaktor, paven.

Det var nettopp et sendebud fra Roma som utløste Karls neste krig:

«Han kom for å invitere den glorverdige kongen og hans frankere til å hjelpe kirken mot kong Desiderius og langobardene», meddelte krøniken i 773.

Charlemagne krysser Alpene i 773.

Karl den store krysser Alpene i 773. Detalj av maleri fra den romantiske perioden av Roger Eugene (1807–1840).

© Scanpix/AKG-Images & Bridgeman

Nødropet var det siste av mange, for frankernes konger hadde før hjulpet Romas paver og satt langobardene på plass. Det ga Karl et bekvemt påskudd, selv om han også hadde andre grunner til å krysse Alpene med hæren sin.

Karlomans to sønner bodde på andre året hos langobarderkongen Desiderius, og han kunne bruke arvekravet til å skape intern uro blant frankerne, hvis det passet ham.

Derfor samlet Karl troppene sine og satte kursen mot Alpene. Desiderius forsøkte å blokkere veien gjennom fjellene, men frankerhæren delte seg i to og marsjerte gjennom hvert sitt pass.

Langobardene hadde ikke styrke til å forsvare dem begge, og de trakk seg tilbake bak hovedstaden Pavias tykke murer.

Hittil hadde alt falt ut til Karls fordel, men nå arbeidet tiden mot ham.

Pavias murer var for sterke til at hæren hans kunne storme byen, og en beleiring ville forlenge felttoget til utover høsten, og kanskje helt til over vinteren.

Vanligvis førte frankerne bare krig om sommeren, slik at krigerne kunne komme hjem og delta i innhøstingen. I Italia ville hjemveien dessuten bli sperret når snøen stengte fjellpassene.

Karl foretok en rask vurdering og valgte så å bli utenfor Pavia – krigen skulle fortsette til Desiderius kastet seg for føttene på ham og ba om nåde.

Han måtte vente helt til sommeren 774 før langobarderkongen ga opp, men da tok han til gjengjeld en kraftig hevn.

Karl den store krones i Lombardia.

Karl den store krones til konge av Lombardia i 774.

© Bridgeman

Desiderius ble fratatt kronen og sendt i kloster i frankerriket – en metode Karl senere brukte for å bli kvitt en rekke brysomme personer. Som etterfølger utpekte Karl seg selv.

«Alle langobardene kom fra samtlige byer i Italia og underkastet seg den glorverdige herre kong Karls og frankernes herredømme», triumferte krønikeskriverne.

Beskrivelsen deres av langobardenes begeistring var ikke helt sannferdig, men foreløpig aksepterte de slagne nederlaget, for Karl lot adelen beholde titler og privilegier.

Skjebnen til Karlomans enke og de to sønnene er ikke kjent.

Etter sin totale seier hastet den nye langobarderkongen nordover, for i hans fravær hadde sakserne samlet seg til opprør.

Karl den stores tre kroner

Karl den stores første krone
© Mikkel Juul Jensen

Karls første krone

«Karl den stores krone» ble et arvestykke blant det senere Frankrikes konger, men til tross for navnet hadde klenodiet aldri hvilt på hans hode. Smeder skapte nemlig gullkronen først 26 år etter hans død, da
barnebarnet Karl den skallete skulle innsettes på tronen.

I dag: Ble smeltet om under den franske revolusjon.

Karl den stores jernkrone.
© Bridgeman

«Jernkronen» – Karls andre krone

Den kalles «Jernkronen», men gullklenodiets eneste del av jern er en ring på innsiden, som angivelig er smidd av en nagle fra Jesu kors. Kronen ble laget på 700-tallet eller tidlig på 800-tallet, og tilhørte de nord-italienske langobardenes konger. Da Karl den store hadde slått dem i 774, satte han kronen på sitt eget hode og utropte seg til deres nye hersker.

I dag: Relikvie i Monza-katedralen i Milano.

Karl den stores tredje krone
© Bridgeman

Karls tredje krone

Keiserkronen gikk tidligere for å være den Karl den store bar da han ble opphøyd til keiser i 800. Men kronen ble først smidd i 962, da den tyske kong Otto 1. lot seg hylle som Karls arvtaker. Siden tilhørte keiser­tittelen Tysklands herskere.

I dag: Utstilt på slottet Hofburg i Wien.

Totalkrig i Sachsen

Allerede da Karl innledet sin lange beleiring av Pavia, viste sakserne at de ikke hadde til hensikt å forbli under fremmed herredømme.

En styrke marsjerte inn på frankisk jord, der krigerne brente ned kirken som førte an i det kristne misjonsarbeidet i Sachsen.

Angrepet var en grov provokasjon, og etter at han var hjemme i Italia igjen, planla Karl et passende mottrekk:

«Han bestemte seg for å angripe den forræderske og edsbrytende saksiske stammen, og fortsette krigen til de alle var beseiret og tvunget til å ta til seg den kristne tro, eller fullstendig utslettet», skrev munkene i krøniken.

Sakserne skulle kristnes med sverdet, og strittet de imot, var Karl klar for folkemord. Men det ble en langvarig prosess, for hver gang han trodde at målet var nådd, grep sakserne til våpen bak hans rygg.

De satte fyr på kirkene hans, inntok borger og dro på plyndringstokt inn i naboprovinsene.

Mellom 775 og 785 vendte Karl personlig tilbake til Sachsen med hæren sin hvert eneste år bortsett fra to, da han var opptatt av andre kriger.

Nye opprør ut­løste igjen årlige konge­besøk fra 794 til 799. Selv i 804, da den aldrende herskeren ellers stort sett lot stedfortredere kjempe for seg, fant Karl det nødvendig å stige til hest og selv ri til Sachsen for å rydde opp. Det var 32 år etter hans første invasjon av det gjenstridige landet.

Sakserne fikk snart kjenne på kroppen at Karls metoder ble mer brutale for hver gang han måtte vende tilbake.

En av krigens blodigste begivenheter fant sted i 782, da en frankisk hær marsjerte mot opprørerne uten å vente på forsterkninger.

Den led et knusende nederlag, der fire grever, tjue andre adelige og det meste av hæren ble drept.

Aachen – frankernes nye maktbastion

Karl den stores trone i Aachen

Karls trone står ennå på plassen sin i kapellet.

© Bridgeman

Europas hovedstad ble bygd på varmt vann

Frankiske herskere hadde alltid levd et liv på landeveien, men Karl den store bestemte seg for at han ville ha fast adresse.

Etter 20 år med krig og reiser fant Karl ut at han burde ha en hovedstad, akkurat som paven i Roma og den østromerske keiseren i Konstantinopel.

Rundt 790 ga han derfor arkitekten sin ordre om å bygge et palass som var frankernes konge verdig, i Aachen.

I 794 var byggingen kommet så langt at Karl kunne flytte inn, fra 806 tilbrakte han alle vintrene her. De fire årene før han døde i 814, forlot han aldri byen. Karl regjerte riket sitt fra denne maktbastionen – når han da ikke koste seg med å bade i vannet fra Aachens varme kilder.

Aachen oppfylte alle Karls behov

  • Sentral plassering i rikets gamle kjerneland.
  • Nær ferdselsårer i form av elver og romerske veier.
  • Rikelig med vilt i skogene i Ardennene like ved.
  • Varme kilder.
Karl den stores hjem i Aachen
© Claus Lunau

Rådssalen

Rådssalen ble oppført med form som en romersk basilika. Det var høyt under taket i det nesten 45 meter lange rommet, og her fant møter med
rikets stormenn sted.

Portbygningen

Portbygningens formål er omdiskutert. Noen mener at Karls private residens lå her.

Kapellet

Kapellet er den eneste delen av palasset som har overlevd til i dag. Bygningen utgjør en del av Aachens nåværende katedral fra 1300- og 1400-tallet.

Badet

Badet lå atskilt fra selve palass­komplekset. I bassenget var det plass til hundre menn om gangen.

Straffeekspedisjon til Sachsen

Karl samlet snart en mektig hær og dro av sted på straffeekspedisjon til Sachsen.

Opprørenes leder Widukind flyktet til danenes rike, og resten forsøkte å slutte fred.

Men det ville ikke kongen høre tale om. Han forlangte å få utlevert alle som hadde deltatt i seieren over krigerne hans, og da 4500 saksere overga seg ved byen Verden, sørget han for å få alle henrettet.

Flere hundre år senere reiste nazisten Heinrich Himmler et minnesmerke. Han mente massakren var et fransk-kristent overgrep på ur-tysk kultur.

Blant sakserne førte massedrapet bare til fornyet motstand, og Karl ga ordre om å tvinge gjennom en endelig løsning på det saksiske problemet.

I 884 red frankiske krigere gjennom det saksiske landskapet, der de ødela avlinger, brente ned hus og slaktet beboerne, eller førte dem bort som slaver i frankerriket.

Folkemordet fortsatte gjennom hele vinteren, og ingen ble skånet for kongens vrede.

Da våren kom, sendte Karl ut et tilbud om fred: Hvis opprørslederen Widukind kom til ham på hans eget territorium og lot seg døpe, ville kongen skåne ham og avslutte terroren.

Sakseren bøyde seg, og dermed ebbet krigen i landet endelig ut. Nye kamper blusset opp igjen i 790-årene, men de truet ikke for alvor frankernes herredømme.

Karl hadde vunnet kulturkrigen.

Sakserne ble kristne, og mange av skikkene deres ble erstattet av frankiske.

Paven fikk bruk for en beskytter

Karl den store malt av Albrecht Dürer i 1513.

Karl den store malt av Albrecht Dürer mellom 1511 og 1513. På dette tidspunktet var de tysk-romerske regaliene, inklusive Karl den stores krone, blitt overført til Nürnburg, hvor Dürer bodde. Disse kan derfor ha blitt malt etter forelegget.

© Public Domain

Mens undertvingelsen av Sachsen sto på, utvidet Karl riket i andre retninger.

Han fordrev sin fetter fra bayrernes trone, for å få kontroll over viktige alpepass og veier inn i riket hans. Senere ble trusselen fra det krigerske rytterfolket avarerne eliminert gjennom et felttog inn i landet deres, i dagens Ungarn.

I begynnelsen av 790-årene var Karls erobringstrang endelig tilfredsstilt. Alle vasallstatene langs frankerrikets gamle grenser var fullstendig i hans makt, og han ga seg i stedet til å binde erobringene sammen til et imperium.

Det hjalp pave Leo 3. ham med ved å gi ham en mer passende tittel første juledag i 800. Året før hadde kirkens overhode lagt seg ut med mektige adelsslekter i Roma og blitt kastet ut.

Han søkte straks hjelp hos Karl, og da frankerkongen personlig førte ham tilbake inn i Roma, gjorde paven gjengjeld ved å forfremme sin redningsmann:

«Pave Leo plasserte en krone på hodet hans, og han ble hyllet av alle romerne: til majesteten Karl, kronet av Gud, romernes store og freds-elskende keiser, liv og seier».

Slik gjenfortalte de frankiske krønikeskriverne begeistret den store begivenheten.

Karl den store krones til keiser.

Karl den store krones til keiser av pave Leo den tredje juledag år 800. Maleri av Friedrich Kaulbach fra 1861.

© Public Domain

Karl var nå arvtager til de vestromerske keiserne, en tittel som hadde ligget i dvale i over 300 år – nesten.

For paven hadde funnet på en liten spissfindighet for å bevare sitt gode forhold til den østromerske keiseren i Konstantinopel: Formelt ble ikke Karl keiser over det romerske riket, men over selve byen Roma.

Karl brydde seg ikke om nyansene. Keisertittelen ga ham økt prestisje overfor utenlandske herskere og sine egne undersåtter.

Fra bare å være en frankisk erobrerkonge hadde han fått status som universell hersker over alle vesteuropeiske folkeslag.

På samme måte som paven hadde autoritet i trossaker i hele den katolske kristenheten, var Karl den øverste verdslige makten heretter.

Arbeidet med å samle landene og undersåttene hans til ett hele kunne starte.

Europa ble smeltet sammen

Vestfranken, Mellomfranken og Østfranken.
© HISTORIE

Frankiske arveregler splittet opp riket

Adelen og kirkens rolle

Karl den store på vindu i farger

Fra kroningen av Otto 1. i 962 tilhørte Karl den stores gamle keisertittel tyske herskere.

© Bridgeman

Hertuger ble innsatt som guvernører og hadde det militære ansvaret i provinsene. Grevene sto ett trinn lavere i hierarkiet, og fikk administrative og juridiske oppgaver. Begge var embetsmenn, men siden ble betegnelsene til adels­titler som ble utbredt i hele Europa.

Karls mest betrodde stedfortredere var en gruppe kalt missu dominici – «Herrens utsending».

De ble rekruttert blant hans nærmeste hoffolk, for de skulle kontrollere om de keiserlige befalinger ble adlydt i hele riket.

Mens adelen var rikets administrative ryggrad, fikk kirken ansvar for å skape samhørighet og utbre lærdom blant undersåttene.

Domkirker og klostre skulle opprette presteskoler, slik at sognebarn i hele riket kunne betro sjelefreden sin til vel­utdannede geistlige.

I neste ledd fikk lokale sogne­prester plikt til å undervise bøndene slik at folket som et minimum kunne sin fadervår og trosbekjennelsen. De ble også oppmuntret til å samle skrifter til små bibliotek og lære barna å lese.

I Europa var kirken garantist for lærdom i århundrer og skapte grunnlaget som Vestens senere vitenskapelige og teknologiske fremskritt bygde på.

Karl den store overlevde i ånden

Byste av Karl den store.

Karl den stores byste. Den sies å skulle inneholde frankerkeiserens hjerneskalle. Utstilt i skattkammeret ("Domschatzkammer") i Aachens katedral.

© Creative Commons

Som gammel kunne Karl, som alt hadde fått tilnavnet «den store», skue ut over et Vest-Europa som var som forvandlet.

«Mens han tilbrakte vinteren i Aachen, forlot herren keiser Karl dette livet 28. januar, i hans omtrent 71. år». I likhet med dagens historikere visste ikke de frankiske krønikeskriverne nøyaktig når Karl var født.

Den mektigste herskeren i Vest-Europa siden Romerrikets fall var borte, og imperiet hans eksisterte bare som en enhet i 30 år etter hans død. Men minnet om storhetstiden levde videre.

Franske og tyske herskere regnet seg som hans arvtakere og omga seg med kroner, sverd og andre maktsymboler som ble sagt å ha vært hans eiendeler.

Selv Napoleon, som levde 1000 år etter Karl og ble regnet som et symbol på nye tider, hadde den gamle frankeren som forbilde.

Han opphøyde seg til keiser med pavelig velsignelse, besøkte Karls grav i Aachen og smykket seg med langobardenes jernkrone i Nord-Italia.

Og i dag har EU sitt administrative hjerte i området som en gang utgjorde frankerrikets kjerneland.