Karl den store grunnla Europa

Det var en gammel skikk blant frankere og andre germanske folkeslag å la sønner dele arven etter sin far – også i de tilfellene der han etterlot seg et helt rike.

Derfor fikk ikke Karl makten alene, men måtte regjere sammen med sin lillebror Karloman.

Kongene måtte sammen sette seg i respekt, for Pipins død hadde brakt riket på randen av oppløsning: Provinsen Aquitania var i åpent opprør, tidligere vasaller langs grensene brøt sin troskapsed til frankerne, og paven i Roma tryglet om hjelp mot fiendene sine.

Midt dette kaoset sto to nykronte konger. Begge to var pur unge, og søskenkjærligheten var i beste fall lunken.

Ingenting tydet på at krønikeskriverne ville få bedre nytt å skrive om når de kom til år 769.

Selv uten støtte fra Karloman, var frankerhæren så sterk at Hunald ikke torde å møte den i kamp. Opprørslederen søkte tilflukt hos en nabofyrste, men da Karl truet med krig og ødeleggelse, fikk han fienden sin utlevert.

Opprøret i Aquitania var forbi, og Karl opplevde ikke flere problemer med provinsen. Til gjengjeld fortsatte spenningen mellom ham og Karloman. Det umake parløpet lammet frankernes rike, helt til skjebnen plutselig grep inn i 771.

«Kong Karloman døde i villaen i Samoussy 4. desember», beretter krøniken. To små sønner skulle arve tronen hans, men Karl kom dem i forkjøpet – han samlet sin brors tilhengere og sikret seg deres lojalitet.

«Karlomans kone reiste bort til Italia med noen få frankere. Karl tillot overbærende at de dro til Italia, selv om reisen var unødvendig», skrev kongens trofaste krønikeskrivere.

Enken foretrakk tilsynelatende å la sine barn vokse opp utenfor Karls rekkevidde. Langobardene i Italia ga henne husly, noe de kom til å betale dyrt for.

Inntil videre var Karl likevel fornøyd, for nå slapp han å dele makten med en tverr medkonge. Han kunne samle alle frankerrikets krefter bak seg og begynne erobringstoktet som skulle gjøre ham til Vest-Europas herre.

«Etter å ha inntatt borgen Eresburg, fortsatte han helt til Irminsul, ødela avgudsbildet og tok alt det gull og sølv han fant», fortalte krøniken.

Irminsul var et viktig saksisk kultsted sentrert rundt et tre eller en treformet steinstøtte.

Før dette hadde ikke frankerkonger blandet seg i saksernes tro, og ødeleggelsen av Irminsul antas å ha vært en impulsiv handling fra Karls side.

Men den varslet at religiøs toleranse hørte fortiden til – og bidro til et oppgjør som ble Karls lengste og mest brutale.

I 772 bøyde sakserne seg imidlertid for frankernes overmakt, sverget troskap og ga dem gisler som pant for god oppførsel.

Karl trodde at han hadde vunnet en enkel seier, og han vendte hjem med styrket prestisje og tørst etter nye erobringer.

Nødropet var det siste av mange, for frankernes konger hadde før hjulpet Romas paver og satt langobardene på plass. Det ga Karl et bekvemt påskudd, selv om han også hadde andre grunner til å krysse Alpene med hæren sin.

Karlomans to sønner bodde på andre året hos langobarderkongen Desiderius, og han kunne bruke arvekravet til å skape intern uro blant frankerne, hvis det passet ham.

Derfor samlet Karl troppene sine og satte kursen mot Alpene. Desiderius forsøkte å blokkere veien gjennom fjellene, men frankerhæren delte seg i to og marsjerte gjennom hvert sitt pass.

Langobardene hadde ikke styrke til å forsvare dem begge, og de trakk seg tilbake bak hovedstaden Pavias tykke murer.

Hittil hadde alt falt ut til Karls fordel, men nå arbeidet tiden mot ham.

Pavias murer var for sterke til at hæren hans kunne storme byen, og en beleiring ville forlenge felttoget til utover høsten, og kanskje helt til over vinteren.

Vanligvis førte frankerne bare krig om sommeren, slik at krigerne kunne komme hjem og delta i innhøstingen. I Italia ville hjemveien dessuten bli sperret når snøen stengte fjellpassene.

Karl foretok en rask vurdering og valgte så å bli utenfor Pavia – krigen skulle fortsette til Desiderius kastet seg for føttene på ham og ba om nåde.

Han måtte vente helt til sommeren 774 før langobarderkongen ga opp, men da tok han til gjengjeld en kraftig hevn.

Desiderius ble fratatt kronen og sendt i kloster i frankerriket – en metode Karl senere brukte for å bli kvitt en rekke brysomme personer. Som etterfølger utpekte Karl seg selv.

«Alle langobardene kom fra samtlige byer i Italia og underkastet seg den glorverdige herre kong Karls og frankernes herredømme», triumferte krønikeskriverne.

Beskrivelsen deres av langobardenes begeistring var ikke helt sannferdig, men foreløpig aksepterte de slagne nederlaget, for Karl lot adelen beholde titler og privilegier.

Skjebnen til Karlomans enke og de to sønnene er ikke kjent.

Etter sin totale seier hastet den nye langobarderkongen nordover, for i hans fravær hadde sakserne samlet seg til opprør.

Mens undertvingelsen av Sachsen sto på, utvidet Karl riket i andre retninger.

Han fordrev sin fetter fra bayrernes trone, for å få kontroll over viktige alpepass og veier inn i riket hans. Senere ble trusselen fra det krigerske rytterfolket avarerne eliminert gjennom et felttog inn i landet deres, i dagens Ungarn.

I begynnelsen av 790-årene var Karls erobringstrang endelig tilfredsstilt. Alle vasallstatene langs frankerrikets gamle grenser var fullstendig i hans makt, og han ga seg i stedet til å binde erobringene sammen til et imperium.

Det hjalp pave Leo 3. ham med ved å gi ham en mer passende tittel første juledag i 800. Året før hadde kirkens overhode lagt seg ut med mektige adelsslekter i Roma og blitt kastet ut.

Han søkte straks hjelp hos Karl, og da frankerkongen personlig førte ham tilbake inn i Roma, gjorde paven gjengjeld ved å forfremme sin redningsmann:

«Pave Leo plasserte en krone på hodet hans, og han ble hyllet av alle romerne: til majesteten Karl, kronet av Gud, romernes store og freds-elskende keiser, liv og seier».

Slik gjenfortalte de frankiske krønikeskriverne begeistret den store begivenheten.

Karl var nå arvtager til de vestromerske keiserne, en tittel som hadde ligget i dvale i over 300 år – nesten.

For paven hadde funnet på en liten spissfindighet for å bevare sitt gode forhold til den østromerske keiseren i Konstantinopel: Formelt ble ikke Karl keiser over det romerske riket, men over selve byen Roma.

Karl brydde seg ikke om nyansene. Keisertittelen ga ham økt prestisje overfor utenlandske herskere og sine egne undersåtter.

Fra bare å være en frankisk erobrerkonge hadde han fått status som universell hersker over alle vesteuropeiske folkeslag.

På samme måte som paven hadde autoritet i trossaker i hele den katolske kristenheten, var Karl den øverste verdslige makten heretter.

Arbeidet med å samle landene og undersåttene hans til ett hele kunne starte.

Hertuger ble innsatt som guvernører og hadde det militære ansvaret i provinsene. Grevene sto ett trinn lavere i hierarkiet, og fikk administrative og juridiske oppgaver. Begge var embetsmenn, men siden ble betegnelsene til adels­titler som ble utbredt i hele Europa.

Karls mest betrodde stedfortredere var en gruppe kalt missu dominici – «Herrens utsending».

De ble rekruttert blant hans nærmeste hoffolk, for de skulle kontrollere om de keiserlige befalinger ble adlydt i hele riket.

Mens adelen var rikets administrative ryggrad, fikk kirken ansvar for å skape samhørighet og utbre lærdom blant undersåttene.

Domkirker og klostre skulle opprette presteskoler, slik at sognebarn i hele riket kunne betro sjelefreden sin til vel­utdannede geistlige.

I neste ledd fikk lokale sogne­prester plikt til å undervise bøndene slik at folket som et minimum kunne sin fadervår og trosbekjennelsen. De ble også oppmuntret til å samle skrifter til små bibliotek og lære barna å lese.

I Europa var kirken garantist for lærdom i århundrer og skapte grunnlaget som Vestens senere vitenskapelige og teknologiske fremskritt bygde på.

Som gammel kunne Karl, som alt hadde fått tilnavnet «den store», skue ut over et Vest-Europa som var som forvandlet.

«Mens han tilbrakte vinteren i Aachen, forlot herren keiser Karl dette livet 28. januar, i hans omtrent 71. år». I likhet med dagens historikere visste ikke de frankiske krønikeskriverne nøyaktig når Karl var født.

Den mektigste herskeren i Vest-Europa siden Romerrikets fall var borte, og imperiet hans eksisterte bare som en enhet i 30 år etter hans død. Men minnet om storhetstiden levde videre.

Franske og tyske herskere regnet seg som hans arvtakere og omga seg med kroner, sverd og andre maktsymboler som ble sagt å ha vært hans eiendeler.

Selv Napoleon, som levde 1000 år etter Karl og ble regnet som et symbol på nye tider, hadde den gamle frankeren som forbilde.

Han opphøyde seg til keiser med pavelig velsignelse, besøkte Karls grav i Aachen og smykket seg med langobardenes jernkrone i Nord-Italia.

Og i dag har EU sitt administrative hjerte i området som en gang utgjorde frankerrikets kjerneland.