Kjedsomhet drev riddere til blodig slagsmål

Bretagne ble en del av hundreårskrigen

Kampen mellom Brandebourch og Beaumanoir var en avlegger av hundreårskrigen mellom Frankrike og England, som brøt ut i 1337. Krigen kunne ikke unngå å spre seg til de omkringliggende hertugdømmene, og i 1341 ble Bretagne i våre dagers nordvestlige Frankrike en sentral kampplass etter at hertugen, Johannes 3, døde uten en klar arving.

Hertugens halvbror Johannes av Montfort grep straks anledningen og erobret hertugdømmets største byer og borger. Men Johannes' niese var gift med den franske kongens nevø, Charles de Blois, som dermed også hadde krav på det lille riket ved kysten.

Da de franske troppene marsjerte inn i Bretagne for å hjelpe de Blois, ble Montfort tvunget inn i en allianse med den engelske kongen, og arvestriden ble dermed en del av den store konflikten mellom England og Frankrike.

I ti år bølget kampene brutalt frem og tilbake, inntil en usikker våpenhvile ble inngått i 1351. Krigen hadde således ingen klar seierherre, og Bretagne lå nå som et lappeteppe av territorier og borger lojale mot den ene eller den andre hertugkandidaten. En løsning var ikke i sikte.

En utfordring som ikke kunne avslås

I det østlige Bretagne lå borgene Ploërmel, kontrollert av engelskmennene, og Josselin, kontrollert av bretonerne. En dag fikk den bretonske kastellanen (borgkommandant) av Josselin, Jean de Beaumanoir, nok av den kjedsommelige hverdagen under våpenhvilen.

Han dro til Ploërmel og insisterte på å få snakke med Robert Brandebourch, den engelske kastellanen. Beaumanoir utfordret engelskmannen til en ridderlig krigsturnering der tre fra hver side skulle bryte lanser med hverandre.

Møtet skulle foregå som en klassisk lanseturnering i fredstid – men med stålspissede lanser, slik at kampene var med livet som innsats. Turneringen skulle avgjøre én gang for alle hvilken side som hadde de beste krigerne – og hvis man samtidig klarte å slå i hjel motstanderen, var det bare en fordel.

Men Robert Brandebourch var ikke av så edel byrd som Beaumanoir og hadde derfor ikke den samme erfaringen fra ridderturneringer. Risikoen var for stor, men engelskmannen kunne umulig avvise utfordringen uten å bli vanæret.

Derfor sendte den garvede soldaten et motforslag tilbake til de adelige bretonerne: “Du velger 30 mann fra din garnison, og jeg vil velge like mange fra vår. Og så drar vi ut til et sted der ingen kan forstyrre eller forhindre oss.”

Beaumanoir ble tatt på sengen. Denne formen for avtalt masseslagsmål med våpen var totalt ukjent for ham og de fleste i [middelalderen] (https://historienet.no/samfunn/middelalderen {"target": "_ blank", "rel": "follow "}). Nå var det ikke bare de to kastellanene og et par ekstra menn, men 60 riddere og væpnere som skulle risikere livet.

De overlevende taperne ville dessuten bli tatt som gisler og måtte betale en klekkelig løsesum for å bli løslatt, i likhet med det som var vanlig i faktiske kamper.

Men bretoneren hadde selv startet affæren, og tidens sterke ridderidealer foreskrev at han var nødt til å ta imot utfordringen hvis han ville beholde æren.

Krigerne samlet krefter i pausen

Den 26. mars 1351 møttes de to ganger 30 mennene ved det store eiketreet mellom Josselin og Ploërmel. Begge sider hadde tatt med seg et stort følge av væpnere, tjenere, tilskuere og vitner som var klar til å overvære den bisarre begivenheten og heie på sin side.

Tjenerne medbrakte forsyninger, ikke minst mengder av flasker med vin. Kampens regler var avtalt på forhånd: Det skulle være en kamp til døden eller overgivelse, det var strengt forbudt å flykte fra slagmarken – og uansett hva som skjedde, måtte tilskuerne ikke blande seg inn.

Etter at franskmennene dukket opp, tok det ikke lang tid før 60 riddere og væpnere skulte mot hverandre med våpen og skjold i hendene. En av engelskmennene bar til og med en stor stridshammer. I sine skinnende rustninger med fargesprakende heraldikk var de et imponerende skue.

De to lederne trådte frem foran sine forsamlede krigere. Brandebourch overøste sin motpart med nedsettende ord:

"Beaumanoir, det er tåpelig at du vil få dine menn drept, for når de er døde, vil du aldri mer finne deres like i dette hertugdømmet."

Slik spott kunne Beaumanoir ikke la gå upåaktet hen. Han måtte forsvare sin ære og tok igjen:

“Jeg har her spesielle riddere som ikke flykter, verken fra livet eller døden. De har alle sverget til Gud, Sønnen og den hellige Maria at du skal dø i vanære foran de forsamlede."

Vred svarte Brandebourch tilbake:

"Jeg regner all din makt og høybårenhet for mindre enn et fedd hvitløk."

Den engelske lederen vendte seg mot mennene sine og ropte:

"Mine herrer, drep dem alle og sørg for at ingen, verken svak eller sterk, unnslipper meg!"

Med et brøl stormet de 60 krigerne mot hverandre.

Ingen av de to sidene hadde lagt en strategi, så kampen utviklet seg raskt til et kaos av stål og blod. Engelskmennene kom best ut fra starten, og snart lå en bretoner død på bakken og en annen var blitt slått bevisstløs. En tredje fikk nærkontakt med den engelske stridshammeren og døde kort tid etter.

I timevis hamret krigerne løs på hverandre, og både smerteskrik og seiersbrøl fylte luften, mens det spilte blodet ble til mørk gjørme på bakken under dem.

Det er ikke lett å få bukt med en ridder i tung rustning. Kreftene svant, og på begge sider ble våpnene svingt stadig saktere. Likevel kjempet begge sider videre og nektet å miste ære ved å stoppe.

Da den sårede Beaumanoir begynte å be om vann, svarte en av hans egne riddere:

"Drikk ditt blod, Beaumanoir, det vil slukke tørsten!"

Til slutt var imidlertid kampånden og energien så liten at partene ble enige om å ta en pause. Fire fra den franske og to fra den engelske siden lå døde på bakken. De fleste av de andre hadde dype sår eller knuste knokler som de brukte pausen til å forbinde. Deretter fikk de forfriskninger, der vinen ble skjenket opp i store mengder for å lindre smertene.

Snarrådig væpner avgjorde kampen

Engelskmennene hadde brukt pausen til å legge en slagplan. Da kampen startet igjen, dannet de en tett formasjon og begynte å kjempe defensivt. Med skjold og spyd holdt de bretonerne unna – hvis de kom for nært, fikk de føle øksene, sverdene og stridshamrene.

Brandebourch ropte spydigheter etter Beaumanoir da det ble klart at bretonerne ikke kunne bryte gjennom den engelske formasjonen.

Men så fikk den bretonske væpneren Guillaume de Montauban en idé. Han begynte å løpe fra slagmarken og over mot hestene. De andre bretonerne trodde at han var i ferd med å flykte, og ropte etter ham. Men væpneren forsøkte ikke å komme seg unna – han svingte seg opp på en hest og galopperte i et vanvittig stormangrep direkte mot engelskmennene.

De lamslåtte ridderne ble fullstendig overrumplet da hesten braket inn i formasjonen deres. Mange ble slått i bakken, og bretonerne kunne storme inn i hullet som den snarrådige væpneren hadde laget. Flere engelskmenn ble drept, blant dem Brandebourch, og resten måtte overgi seg.

Da det ble gjort opp status over slagmarken, var det ni døde på engelsk side og seks på den bretonske. Kampene hadde imidlertid vært så harde at flere døde av kvestelsene de hadde pådratt seg de neste dagene. De tilfangetatte engelskmennene ble først løslatt etter betaling av en betydelig løsesum.

De 60 ble til legender

Kampen ved eiketreet fikk ingen større betydning for den bretonske arvefølgekrigen – den endte med at sønnen til hertug Johannes' bror ble hertug i 1365 – men historien om de kjempende ridderne i gresset ble foreviget av samtidens poesi og krøniker.

"De tredves kamp" ble sett på som toppmålet av ridderlighet fordi det var en avtalt dyst mellom to likeverdige parter og med et felles sett regler. Æren lå ikke i hvem som vant, men at kampen foregikk på en kontrollert måte, til tross for at man kjempet til døden.

Trubadurer over hele Europa sang om de ærefulle riddernes og væpnernes glorverdige kamp, og flere krønikeskrivere, bl.a. franske Jean le Bel og Jean Froissart, skrev ned fortellingen i detalj.

Kampens enorme popularitet lå sannsynligvis i at den blodige hundreårskrigen hadde satt de tradisjonelle ridderidealene under press. I stedet for klassiske nærkamper ​​var 1500 franske riddere blitt felt av de engelske langbuene under slaget ved Crécy i 1346, og den kostbare krigen – spesielt hyren til leiesoldater – ble betalt ved hjelp av en hensynsløs plyndring av lokalbefolkningen.

Monarker og adelsfolk ønsket å styrke de gamle dydene, bl.a. gjennom etableringen av ridderordener inspirert av kong Arthur -myten. Slik oppsto den engelske Hosebåndsorden i 1348 og den franske Stjerneorden i 1351. Monarker og riddere ville bevise at de ikke var avstumpede voldsmenn, men menn av ære.

Kampen ved Halvveis-eika var et perfekt bevis på det, og deltakerne på begge sider, døde så vel som levende, ble hedret ved de kongelige hoffene. 20 år etter masseslagsmålet var riddernes ry fortsatt så stort at franske Karl 5 hadde en av de overlevende bretonerne sittende ved sitt høybord som hedersgjest.

Kampen hadde fortsatt betydning på 1800-tallet, da Napoleon Bonaparte fremhevet den som en stor moralsk seier over de invaderende engelskmennene.

Britiske historikere begynte derimot å forske i om franskmennene ikke egentlig hadde jukset da de vant ved hjelp av et angrep til hest – et spørsmål det fortsatt ikke eksisterer et klart svar på.