Riddere på hester

Kongemorder førte krig med falske mynter

Hærføreren ble i 1287 dømt for drapet på den danske kongen på en mørk låve på Jylland. Det er usikkert om han var skyldig, men hevnen hans gjorde ham til falskmyntner, sjørøver og landssviker.

Hærføreren ble i 1287 dømt for drapet på den danske kongen på en mørk låve på Jylland. Det er usikkert om han var skyldig, men hevnen hans gjorde ham til falskmyntner, sjørøver og landssviker.

Det Nationalhistoriske Museum på Frederiksborg Slot

Idet mørket senker seg over Jylland, beslutter danskekongen, Erik Glipping, å søke ly for natten. Sammen med væpneren Rane Jonsen har den 37-årige monarken brukt dagen på jakt.

Om kvelden 22. november 1286 finner de to mennene en folketom låve ved landsbyen Finderup, sørvest for Viborg. Etter en lang dag i salen vil kongen og væpneren overnatte i den spartanske trebygningen.

Erik Glipping ser frem til en god natts søvn, men midt på natten går låvedøren plutselig opp. Inn strømmer en gruppe bevæpnede menn, og Erik Glipping rekker ikke å sette seg opp i sengen før inntrengerne er over ham.

Med sverd og dolker gjennomborer de kroppen til kongen igjen og igjen. Væpneren Rane Jonsen enser de ikke. Snart forsvinner overfallsmennene ut i natten på hesterygg. Tilbake på låven ligger kongen steindød – badet i sitt eget blod.

«Trofaste dansker, hevn deres konge. Hjelp oss med å straffe dette mord. Meld morderne, og anklag dem på liv og død.» Utdrag fra en sang som kongens enke fikk lagd på bestilling.

Sånn har drapet i Finderup lade blitt fremstilt i de gamle kildeskriftene. En av de viktigste kildene til kunnskap om drapet på kong Erik er en rettssak der drapet beskrives:

«De tok livet av ham på det aller grusomste med utallige og gruelige sår.»

Samtidige klosterårbøker – og senere utmalende folkeviser – beretter at kongen fikk «56 sår». Så mange stikk tyder på at en sammensvergelse sto bak udåden – og at alle i sammensvergelsen skulle være like skyldige.

Kongens etterlatte familie hadde ingen tanker om å la drapsmennene gå fri.

«Trofaste danske, hevn deres konge. Hjelp oss med å straffe dette mord. Meld morderne, og anklag dem på liv og død», lyder ordene fra minnesangeren mester Rumelant i en sang som Eriks enke bestilte etter drapet.

Erik Klipping

Kong Erik Glipping ble drept da han overnattet på en låve på Jylland i november 1286.

© Wikimedia Commons

Snart blir ni menn stilt for retten ved danehoffet i Nyborg, der rikets adel møtes for å drøfte viktige spørsmål. Den mest fremtredende av de anklagede mennene er kongens egen hærleder, marsk, Stig Andersen.

Saken synes klar, og danehoffet kjenner alle skyldige i ved «råd, befaling og gjerning å ihjelslå» Erik, slik munkene skrev det i den såkalte Rydårbogen. De ni blir dømt fredløse, noe som vil si at de mister eiendom, status og alle rettigheter. De får aldri se familien sin igjen, og de er fritt vilt for enhver som vil ta livet av dem.

Men dommen gjenoppretter på ingen måte ro og orden i riket, for de dømte fastholder sin uskyld, og så snart de forlater Nyborg, begynner de å legge planer for en hevn som vil kaste kongeriket ut i kaos.

Dronningen får marsk Stig dømt

Fra drapet og frem til dommen over de ni mennene hadde det gått et halvt år. I den perioden hadde kongens enke, dronning Agnes, arbeidet for å få en rekke innflytelsesrike danske stormenn sendt på anklagebenken – folk som ikke hadde vært ubetinget lojale mot Erik.

Riddere på hester

I kunsten er marsk Stig og resten av de fredløse blitt fremstilt som kong Erik Glippings drapsmenn.

© Det Nationalhistoriske Museum på Frederiksborg Slot

Blant dem var Stig Andersen, som var både kongens hærfører og medlem av regjeringen. Marsk Stig var blant stormennene som ønsket en svak kongemakt og ikke ville at Erik Glippings tolv år gamle sønn Erik, med tilnavnet Menved, uten videre skulle overta tronen.

Derfor var det praktisk for dronningen og hennes allierte ved hoffet å få marsk Stig og hans allierte skaffet av veien.

De fredløse søker hevn

Forbitret over dommen og tapet av eiendommen sin forlot marsk Stig og de åtte andre fredløse Danmark. Turen gikk til Norge, og den norske kongen, Eirik Magnusson, tok vel imot de fredløse.

Eirik lå selv i krig med Danmark, og han kunne se store fordeler ved å få en innflytelsesrik dansk hærfører på sin side. Alliansen gagnet begge parter, siden den ga de fredløse mulighet til å søke hevn – og på lengre sikt vinne tilbake det de hadde mistet.

Marsk Stig sto derfor i spissen for skipene som i 1289 tok seg over Kattegat i retning Danmark, der tenåringskongen Erik Menved nå hersket. Toktet ble en stor suksess. Marskens menn ødela festninger på Samsø og i byen Korsør på Sjælland før de i 1290 slo seg ned på øya Hjelm utenfor den østjyske halvøya Djursland.

«Mynten bar kongens navn, men var ganske undervektig, og bare i form og skikkelse var den lik rikets alminnelige mynt.» En av Erik Menveds jurister om falskmyntneriet.

På Hjelm hugget de fredløse tømmer sammen med sine norske allierte og oppførte et borganlegg over de bratte skrentene på øya. Slik kunne Hjelm fungere som en fremskutt stilling for Eirik Magnusson.

Fra basen på Hjelm stevnet de fredløse ut på Kattegat, der de overfalt og plyndret danske skip. De spedde på sjørøveriet med jevnlige tokt til danske kystbyer, og marsk Stig hadde særlig ett bytte han var ute etter: kobber.

Flere kjeleverksteder ble formodentlig plyndret, helt til marskens skip var tungt lastet med det rødlige metallet. Kobberet spilte en viktig rolle i Stig og Eirik Magnussons plan – en plan som involverte mynter. Mange mynter.

Hjelm blir falsknerhøyborg

Marsk Stig og Eirik Magnussons plan var todelt. I første omgang skulle falskmyntneriet skaffe dem midler til kampen mot den danske kongen. Så skulle falske mynter i store mengder undergrave landets økonomi.

Erik Menveds penninger besto i tillegg til kobber av 8–10 prosent sølv, og det lave sølvinnholdet til tross så de ut som sølvmynter. Marsk Stig og Eirik Magnusson ville så tvil i befolkningen om myntenes verdi ved å sette i omløp falske mynter som nesten bare besto av kobber.

På Hjelm etablerte de fredløse derfor et myntverksted der tjuvegodset ble smeltet om. Fra 1290 gjenlød øya av hamre mot metall idet falsknerne smidde flate stenger som senere skulle formes til mynter.

Forskjellige ting i kobber, kobbermynter

Kongens mynter var sølvfargede, og falskmyntnerne ga sine mynter en sølvlignende overflate. I dag ser man imidlertid at de er lagd av kobber.

© Dansk Mønt & Shutterstock

Falske mynter krevde kobber og urin

På slutten av 1200-tallet krevde fremstillingen av falske danske mynter først og fremst kobber. Ved hjelp av store blåsebelger ble metallet varmet opp til smeltepunktet på knappe 1100 grader, og så har falskmyntnerne på Hjelm sannsynligvis helt det flytende kobberet ned i render trukket i sanden.

Resultatet var kobberbarrer, som ble smidd først til stenger og så til tynnere bånd, som kunne klippes i kvadratiske stykker. Siden ble metallstykkene bearbeidet så de fikk en rund form. Et slikt myntemne, uten motiv, kalles en blankett.

Selve myntpregningen foregikk med stempler av jern. Blanketten ble lagt på et understempel, et overstempel ble lagt oppå der igjen, og med ett hardt hammerslag på overstemplet kunne myntmesteren prege både for- og bakside – med et motiv kopiert fra kongens mynter.

Til sist ble mynten dyppet i en væske bestående av blant annet urin og hornsølv, et voksaktig mineral som inneholder sølvklorid. Dette ga mynten en sølvskinnende overflate.

Den vanskeligste delen av falskneriet var å gjøre selve pregingen så godt at vanlige dansker ikke så forskjell på kongens penninger og kopiene fra Hjelm. Marsk Stig fant en effektiv løsning.

«De fanget og holdt fast på noen av kongens myntmestre», står det i en samtidig kilde.

Og myntmestrene utførte arbeidet sitt med stor suksess. De fremstilte stempler som lignet kongens til forveksling – med symboler som et kors med utflikninger og en kongekrone. Når motivene var på plass, ga falsknerne de rødlige kobbermyntene en sølvglinsende overflate ved å dyppe dem i den sølvholdige væsken.

Falske mynter i omløp

For den jevne danske var det så å si umulig å skjelne de falske pengene fra kongens mynt. De fredløse lyktes derfor med å sette kopiene i omløp da de seilte inn til fastlandet. Ved Erik Menveds hoff visste alle utmerket godt hva som var på ferde.

«Mynten bar kongens navn, men var ganske undervektig, og kun i form og skikkelse var den lik rikets alminnelige mynt», heter det hos en av Erik Menveds rådgivere, som beskrev fusket:

Helt siden de første pengesystemene kom, har kriminelle forsøkt å produsere falske mynter og sedler. Falskmyntnernes mål har vært både personlig vinning og svekking av fienders økonomi.

Keiser Justinian
© Shutterstock

Falskner ble finansrådgiver

I Østromerriket på 500-tallet ble Aleksander – kjent som «Barbereren» – avslørt som historiens første store falskmyntner. I stedet for å henrette Aleksander satte keiser Justinian (527–565) ham til å styre rikets finanser.

Samuel Upham
© Bog: Notes of a Voyage to California via Cape Horn & Shutterstock

Kopier havnet i sørstatene

Under den amerikanske borgerkrigen trykte Samuel Upham falske sørstatssedler og solgte dem som moroartikler i Philadelphia. Forfalskningen var imidlertid så god at sedlene ble brukt som betalingsmiddel flere steder i sørstatene.

Falske pund
© www.psywar.org

Nazistene trykte falske pund

I operasjon Bernhard ville nazistene slippe falske pundsedler over England og ødelegge landets økonomi. Men sedlene, som ble lagd av fanger i konsentrasjonsleirer, var så gode at tyskerne brukte dem som betalingsmiddel i utenrikshandelen.

«Denne falske mynten sendte de med eget sendebud til sine gode venner i riket i de forskjellige landsdelene når de skulle skaffe seg forsyninger, og de lot den blande seg med rikets lovlige mynt og forfalsket dermed hele rikets mynt og bedro folket – særlig fattigfolk.»

Historikere mener at de fredløse på Hjelm kan ha forfalsket mynter i hundretusenvis. Falskneriet var altså så omfattende at inflasjon – helt etter marsk Stig og Eirik Magnussons plan – ble et problem for Erik Menved, siden folket begynte å tvile på myntenes verdi.

Erik brenner borgene

Selv om marsk Stig ville ha nytt å se Erik Menved miste grepet om den danske kronen, fikk de fredløses anfører ikke lov til å oppleve kongens fall. I 1293 – tre år etter at han kom til Hjelm – døde han.

På Hjelm fortsatte de gjenværende fredløse falskneriet frem til 1295, da den 21 år gamle Erik møtte Eirik Magnusson på Hindsgavl slott i Middelfart på Fyn og inngikk en fredsavtale. Her lovet den norske kongen å stoppe myntproduksjonen på Hjelm mot at øya forble norsk.

Med avtalen ga Erik samtidig resten av de fredløse lov til å vende hjem til godsene sine. Det gjorde han bare for å skape ro i riket, for han mente fortsatt at de dømte var skyldige i drapet på faren.

Kors ved Finderup lade

I 1891 reiste en rikmann et 2,7 meter høyt granittkors på stedet der han mente at Finderup lade hadde ligget på 1200-tallet.

© Calvin

Dommen var sannsynligvis justismord

Kongemordet i Finderup lade har utviklet seg til en av danmarkshistoriens største kriminalgåter. Marsk Stig ble dømt, men det hersker tvil om skylden hans. Allerede i samtiden avviste erkebiskop Jens Grand dommen over marsken og de andre fredløse.

Også dagens historikere mener at Stig Andersen og hans meddømte var uskyldige. Sannsynligvis ble de ni mennene ofret som brikker i et storpolitisk spill iscenesatt av den mektige kretsen rundt enkedronning Agnes. Men selv om dronningen utnyttet mordet politisk, planla hun det neppe.

En mulig drapsmann kan ha vært hertug Valdemar av Slesvig. Han hadde et klart motiv, siden han hadde blitt fengslet i en kort periode av Erik Glipping. Ifølge Den jyske krønike fra midten av 1300-tallet rådslo Valdemar kort tid etter soningen «med noen stormenn om kongens død».

Alt i alt er de historiske kildene likevel for sparsomme og mangelfulle til at morderne kan pekes ut med sikkerhet. Danmarks siste kongedrap forblir derfor et mysterium.

Freden varte ikke lenge. Da Eirik Magnusson døde, overtok broren Håkon tronen, og snart blusset kampene mellom Danmark og Norge opp igjen. Denne gangen foregikk slagene først og fremst i Halland, men i 1306 ønsket Erik å eliminere den fiendtlige trusselen på Hjelm. Kongen samlet en stor hær som seilte til øya i Kattegat.

Kongehæren var tallmessig overlegen, og etter innledende kamper med armbrøst og spyd overga øyas innvånere seg og den største borgen uten nevneverdig kamp. Kong Erik stakk så festningsverket i brann.

Marsk Stigs gamle maktbase gikk opp i røyk, og to år senere sluttet Danmark og Norge omsider fred. Marskens navn og meritter overlevde i lokale folkeviser, og enten han nå var kongemorder eller ei, satte marsk Stig sitt stempel på historien.

LES MER OM FALSKMYNTNERNE PÅ HJELM

  • Pauline Asingh & Nils Engberg (redaktører): Marsk Stig og de fredløse på Hjelm, Ebeltoft Museum & Jysk Arkeologisk Selskab, 2002