Middelalderjegere var på jakt etter sekret fra beverens analkjertler. 

© British Library

Liste: 7 eventyrlige middelaldermyter om dyr

Elefanten har ingen kneledd, beveren biter av testiklene sine, og hvalen er så stor at sjømenn går i land på den. Middelalderens illustrerte oppslagsverker om all verdens dyr var i popularitet kun overgått av Bibelen, men de var fulle av misforståelser.

28. juli 2017 av Martin Landin

Middelalderens svar på dyreprogram på fjernsynet var bestiarier – illustrerte oppslagsverk om dyr. 

Datidens zoologer hadde riktig nok ikke brukt mye tid på å observere dyrelivet. 

I stedet videreformidlet de misforståelser og myter – også fantasivesener som enhjørninger, griffer og drager fikk rikelig med plass i bøkene.

Pelikanen gjenoppliver ungene sine med blod fra sitt eget bryst

Middelalderens myte:

Zoologiske oppslagsverk, bestiarier, tillegger ofte dyr menneskelige egenskaper. I ett bestiarium står det at pelikanen gjenoppliver de døde ungene sine ved å hakke hull på brystet og la blodet dryppe ned over dem – en allegori til Jesus på korset.

En helt naturlig forklaring:

Beskrivelsen av pelikanens særegne atferd skyldes sannsynligvis at den ofte presser nebbet mot brystet når den skal tømme strupeposen som henger under nebbet.

Den blodige delen av myten skyldes utvilsomt at strupeposen til krøllpelikanen blir rød i parringssesongen.

Hvis pelikanens unger dør, kan den gjenopplive dem ved å gi dem blod fra sitt eget bryst.

© Museum Meermanno

Beveren biter av testiklene for å unnslippe jegere

Myten: Særlig en eldgammel og bisarr historie ble gjengitt flittig i middelalderens bestiarier. Fortellingen om beveren som gnager av seg testiklene hvis den blir jaget av mennesker.

Misforståelsen opptrer første gang på trykk i Æsops fabler fra 500-tallet f.Kr., men den greske forfatteren er ikke mytens opphavsmann.

Forklaringen: I virkeligheten dreier det seg om en dobbel misforståelse. Den første delen av forklaringen er at mennesket i tusenvis av år har jaget bevere for å få tak i sekretet castoreum – på norsk bevergjel. 

Sekretet ble brukt i medisin og parfyme frem til 1800-tallet. Det utskilles fra beverens analkjertler, som til forveksling ligner testikler. Dermed er det lett å se hvordan misforståelsen kunne oppstå.

Forklaringens andre del ligger ifølge språkforskere i beverens greske navn, Castor. Navnet minner om verbet castrare – å kastrere/fjerne testiklene. 

Mennesker med begrenset kjennskap til gresk og latin hadde lett for å koble de to betydningene. 

Grevlinger samarbeider når de graver huler 

Myten: Når grevlinger skal grave ut et nytt hi, er det ifølge middelalderens eksperter gruppearbeid. 

Én grevling legger seg på ryggen og biter rundt en grein. To andre grevlinger heller jord på beverens mage, før de to siste trekker den vekk.

Forklaringen: Det er uvisst hvordan denne myten oppsto. Men forfatterne har sannsynligvis kjent til at grevlinger kan holde sammen i små flokker på opptil 15 individer. Formålet med myten var å fortelle leseren om nytte- verdien i samarbeid.  

Bjørnen former ungerne sine selv 

Myten: Ifølge middelalderens zoologer er nyfødte bjørneunger bare klumper av kjøtt uten øyne og pels. Hunnbjørnen må slikke ungene sine for at de skal få riktig form.

Forklaringen: Myten stammer trolig fra en kombinasjon av to observasjoner. For det første at bjørneunger ganske riktig blir født uten pels.

For det andre at bjørner etter fødselen slikker ungene sine rene. Ungene ligner i grunnen litt på ubestemmelige klumper som må formes. 

Hunnbjørnen former ungene sine ved å slikke på dem slik at kjøttklumpene får bjørneform og øyne.

© Museum Meermanno

Elefanten har ikke kneledd og sover stående

Myten: Ifølge bestiariene kan elefanter bli opptil 300 år gamle. Elefanten har ingen kneledd. Hvis den faller, kommer den seg ikke på beina igjen ved egen hjelp. 

Av samme grunn lener dyret seg opp langs et tre når det skal sove.

Forklaringen: Misforståelsen går igjen i de fleste bestiarier og kan spores tilbake til den romerske naturhistorikeren Plinius den eldre. Han beskrev elefanten i sitt verk Naturalis Historia fra år 77 e.Kr.

Plinius har etter all sannsynlighet opplysningene sine fra Julius Cæsars skrifter om felttoget i Gallia. 

Her forteller Cæsar at elgen «har bein uten ledd eller ligaturer. De kan ikke legge seg ned for å hvile, og de kan heller ikke reise seg igjen hvis de blir tippet. 

Trær fungerer derfor som senger for dem. De lener seg mot dem og hviler stående». I neste avsnitt beskriver Cæsar uroksen. Han sammenligner uroksens størrelse med en elefant. 

Sjøfolk forveksler hval med øyer

Middelalderens myte: 

Ifølge 1200-tallets bestiarier er hvalen en stor, skjellete fisk som sjøens folk ofte forveksler med en øy. 

De fleste bestiarier forteller at hvalen ofte ligger så lenge i havoverflaten at ryggen blir dekket med sand, slik at den ser ut som en øy. 

Forbipasserende skip legger derfor til ved denne ryggen slik at sjøfolkene kan tenne bål for å lage mat. 

Når varmen fra ilden trenger gjennom hvalens tykke hud, dykker den for å kjøle seg ned, og trekker dermed sjømenn og skip med seg i dypet.

En helt naturlig forklaring: Anekdoten opptrer i historien om Sinbad Sjøfareren i

Tusen og én natt, men var også med i bestiariet Physiologus fra 100-tallet e.Kr. Misforståelsen har sannsynligvis oppstått på grunn av gråhvalen. 

Den har flekkete hud som gjør at den kan minne om et skjær når dyret ligger helt stille. Middelalderens zoologer fant støtte for beskrivelsene sine av hvalens enorme størrelse i Bibelen. 

I enkelte eldre oversettelser av historien om Jona i hvalens buk blir det fortalt hvordan Jona blir fanget i magen på en hval som er like stor som helvete.  

Sjømenn tenner ofte bål på ryggen av en hval i den tro at de har landet på en øy. Når dyret dykker, trekker det dem med seg ned i dypet.

© BRitish Library

Gamle ørner forlenger livet ved å fly mot solen og dykke i havet

Myten: Når en ørn blir gammel, blir synet dårligere og vingene tyngre. Ifølge middelalderens eksperter flyr ørnen derfor mot solen, som brenner vekk de gamle fjærene og tåken over øynene.

Deretter dykker den i havet tre ganger og blir ung på ny.

Forklaringen: I middelalderen var ørnen et symbol på mennesket som ved å nærme seg Gud – solen – fikk ny energi. 

Ideen om ørnens foryngelseskur kom opprinnelig fra Bibelens salme 103:5, der det står at Gud «metter ditt liv med det gode, du blir ung igjen som ørnen».

Kanskje du er interessert i