Medici-familien terroriserte seg til Firenzes topp

Ryktene om attentatet mot Medici-brødrene spredte seg raskt. De var eiere av den berømte Medici-banken og etterkommere etter den høyt respekterte Giovanni de’ Medici. Familien var blant de rikeste og mektigste i Europa og hadde fått bygget noen av de mest imponerende bygningene i Firenze.

De hadde hentet datidens største kunstnere til byen, slik at hjembyen deres kunne sole seg i Medicienes enorme rikdom. Mordet på Giuliano fikk florentinerne til å strømme ut i gatene – drevet av hevntørst.

Medlemmer av Pazzi-familien – Medicienes økonomiske og politiske rivaler som hadde vært med på å planlegge og utføre mordet – ble enten lynsjet av folkemengden eller måtte flykte ut av Firenze, mens eiendommene deres ble plyndret. En av Pazzi-familien som ikke rakk å slippe unna, ble hengt, og det mishandlede liket ble trukket gjennom gatene før det ble kastet i elven Arno av den rasende folkemengden.

Ullhandlere ble bankfolk

Mer enn 70 menn ble kjent skyldige i mordet på Giuliano de’ Medici og henrettet. Erkebiskop Salviati ble utpekt som bakmann og hengt på rådhusplassen. Pazzi-familien ble slettet fra alle offisielle dokumenter – noe som var den største skammen man kunne oppleve i datidens Firenze.

Budskapet var klart: Ingen fikk legge seg ut med Medici-familien.

Banken som hadde gjort Mediciene til makthavere i Firenze, ble i sin tid grunnlagt av Lorenzos oldefar, Giovanni de’ Medici. Opprinnelig kom slekten Medici fra landsbygda og livnærte seg som beskjedne ullhandlere. Penger var det dårlig med. Giovanni ble født 1360 og vokste opp i trange kår.

Etter farens død var det lite penger til overs, og for å tjene til livets opphold fikk Giovanni jobb i banken til en slektning. Her ble han utlært bankier og ble med tiden så dyktig i faget at han overtok den daglige ledelsen av bankens avdeling i Roma. Etter flere år hadde han tilegnet seg så mye kunnskap at han så seg i stand til å flytte til hjembyen Firenze og åpne sin egen bank.

Italienerne innførte renter

Verdens første banksystem ble etablert av tempelridderne, men da de ble utryddet i 1310, var særlig italienerne raske til å gripe sjansen – og en rekke bankforetak ble grunnlagt i rike byer som Firenze og Milano. Med de nye bankfolkene dukket det også opp nye spilleregler.

Tempelridderne hadde ikke krevd renter, ettersom all åger var i strid med Bibelen. Men da italienerne kom til, begynte de å spekulere i profitt. Og det var ingen sak for italienerne å omgå kirkens regler og tjene penger på å låne ut penger.

En av de mest utbredte metodene var å gi kunden et lånedokument som kunne «veksles» inn i penger i en av bankens andre filialer. I stedet for å betale renter av lånet betalte kunden et gebyr for å få utbetalt pengene, og dermed kunne ikke kirken kritisere banken.

En annen metode var at bankkunder i stedet for å betale renter, ga banken rabatt i forbindelse med andre forretninger. I tillegg til banken drev for eksempel Medici-
familien omfattende handel med ull og tekstiler, og ved å låne penger til leverandørene fikk Mediciene rabatter på innkjøpene sine.

Det var ikke bare Mediciene som benyttet seg av slike krumspring, men de var mer drevne i dette enn de fleste. Samtidig forsto de viktigheten av å knytte allianser som kunne fremme deres egne interesser.

Under en pavelig konflikt på begynnelsen av 1400-tallet var Giovanni forutseende nok til å støtte den siden som kom seirende ut. Medici-bankens nyetablerte avdeling i Roma ble deretter pavens bank. Det var en gigantisk forretning, ettersom Giovanni også tok seg av innkreving av kirkeskatten.

Medici-banken tok seg godt betalt, hele ti prosent av skatten endte i lommen på Giovanni. Med pavens velsignelse ble de borgerne som ikke klarte å betale skatten sin, lyst i bann. De ble altså utelukket fra den katolske kirken, og det var så godt som en enveisbillett til helvete.

Paven selv hadde stor kassekreditt hos Medici-banken, og filialen i Roma utviklet seg til en mobil bank som fulgte paven rundt på reiser. Med tiden fikk Giovanni og paven et nært forhold, og det vennskapet ga uinnskrenket makt. I et tilfelle ble utnevnelsen av en biskop «utsatt» til vedkommendes far hadde betalt gjelden sin til Medici-banken.

Cosimo kunne skaffe alt

Da Giovanni døde i 1429, overtok sønnen Cosimo forretningen og befestet familiens status som en av Firenzes mektigste. Under Cosimo ble Medici-banken den mest lukrative forretningen i Europa, og filialer skjøt opp i blant annet London, Antwerpen, Basel, Lyon og Lübeck. Suksessen skyldtes ikke minst at Cosimo kombinerte bankdriften sin med kjøpmannsforretninger.

I tillegg til penger forsynte han kundene sine i Europa med blant annet krydder og silke fra Østen, olivenolje fra Middelhavsområdet, skinn fra Baltikum, ull fra England og tekstiler fra Italia. Utvalget av varer var så stort at Cosimo også kunne levere hellige relikvier, slaver, sjiraffer og kastrerte korgutter.

Til tross for de store rikdommene hadde Cosimo lært seg å alltid holde en lav profil. «Hold deg alltid unna offentlighetens søkelys», hadde hans far sagt, og Cosimo tok ordene til seg.

Han gjorde aldri noe vesen av seg, kledde seg beskjedent og unnlot å bygge praktpalasser selv om han hadde hatt råd til det. Ingen var imidlertid i tvil om hvor stor makt Cosimo hadde. Etter hvert arbeidet rundt halvparten av mennene i Firenze for ham, og stort sett alle byens innbyggere – både rike og fattige – sto i gjeld til Cosimo.

I forsøket på å holde seg borte fra offentligheten forsøkte Cosimo å skygge unna all politikk. Men i virkeligheten var det umulig, for en så mektig familie måtte nødvendigvis også delta i styringen av byen. Dette kom til å gi ham hovedrollen i en konflikt som illustrerer at Mediciene også kunne kunsten å bestikke, hevne og utnytte det store nettverket som familien med tiden hadde bygget opp.

Flere florentinere skulle gjerne sett at Firenze okkuperte nabobyen Lucca, men det var Cosimo imot helt fra begynnelsen av. Etter fire års krig hadde de ennå ikke lyktes med erobringen, og ad kronglete omveier fikk Albizzi-familien, Medicienes erkefiender, overbevist byrådet om at fiaskoen skyldtes at Cosimo hadde forrådt byen. Dikteren Filelfo – en venn av Albizzi-familien – hadde gjort forarbeidet ved å spre rykter om Cosimo. Ifølge ryktene var Mediciene bare ute etter å utnytte Firenze og tjene penger.

Cosimo ble kalt til rådhuset og fengslet i et trangt tårnværelse. Imens hadde Albizzi-slekten det travelt med å samle støttespillere for å få Cosimo dømt til døden for høyforræderi. Ved hjelp av bestikkelser klarte han å flykte fra fengselet i 1433, og forlate Firenze i ly av nattemørket.

I løpet av et års tid begynte ryktene igjen å florere i byen – satt i gang av Medicienes allierte. Etter sigende var Cosimo i gang med å bygge opp en bank i Venezia, og i frykt for å gå glipp av enorme inntekter ønsket bystyret Cosimo velkommen tilbake. Som hevn sørget Cosimo for å få rundt 90 av sine fiender – inklusive Albizzi-familien – forvist fra byen.

Dikteren Filelfo, som hadde plantet ryktene om Cosimos forræderi, var skrekkslagen over at Cosimo hadde vendt tilbake, og flyktet ut av byen. Men en mørk natt innhentet skjebnen ham i et smug. Han ble overfalt av en gruppe menn og holdt fast, mens den ene av dem skamferte ansiktet hans med kniv.

Filelfos liv ble spart, men resten av livet måtte han bære arrene etter «che brutta figura» – hevn gjennom ydmykelse. Det var det ultimate tap av ansikt i Italia, og det skulle lære ham at Mediciene aldri glemte sine fiender.

Sløsete arving overtok imperiet

Cosimo var ikke interessert i politikk, men han ville svært gjerne spille en fremtredende rolle innenfor kunstlivet. Som så mange andre rikmannssønner hadde Cosimo fått en god utdannelse: Han snakket mange språk, deltok i debattgrupper og var i det hele tatt svært interessert særlig i kunnskapene til de gamle grekerne.

Denne interessen gjorde at Cosimo samlet et overdådig bibliotek med noen av verdens ypperste manuskripter. Han hentet inn lærde til å undervise ved byens universitet og hyrte noen av tidens dyktigste kunstnere og arkitekter til å utsmykke Firenze.

I 1464 døde Cosimo, og dermed ble familieimperiet overlatt til sønnen hans, Piero. Han døde imidlertid av sykdom bare fem år senere, og da tok sønnen Lorenzo over. Han var den første av Mediciene som hadde fått en oppdragelse som var en konge verdig.

Hans mor elsket luksus og sørget for at gutten hennes aldri manglet noe: Lorenzo ble undervist av tidens klokeste lærde, gikk i de lekreste klær og lærte å føre seg som en adelsmann. Borte var den avdempede påpasseligheten som Giovanni og Cosimo hadde satt så høyt.

I stedet lot Mediciene seg nå hylle. Og folket elsket Lorenzo. På tross av at han kledde seg ekstravagant med fløyel i lange baner, glitrende perler og dyre edelstener, så de på ham som en mann av folket, en som hadde arbeidet seg opp fra fattigdom. Tilnavnet hans var «Lorenzo den prektige».

Lorenzo mistet alt

Lorenzo lot familiens store rikdom komme kunsten til gode. Med en enorm formue i ryggen bidro han til at kunsten omsider kom ut av kirkens grep, og gjorde Firenze til sentrum for renessansen.

Berømtheter som Michelangelo, Leonardo da Vinci og Sandro Botticelli ble tatt opp i kretsen rundt Lorenzo, og Medici-familien ble snart ensbetydende med den italienske renessansen. Niccolo Machiavelli, som tilegnet boken «Fyrsten» til Lorenzo, betegnet ham som «tidenes største beskytter av litteratur og kunst».

Der Giovanni og Cosimo satte pris på diskresjon, gikk ikke Lorenzo av veien for å legge seg åpent ut med politiske rivaler. Han styrte Firenze ved hjelp av bestikkelser og marionetter i bystyret, og han brukte skattesystemet til å tvinge motstanderne sine i kne. Men med makten fulgte fiender, og en rekke av byens fremtredende personligheter konspirerte mot ham. Hatet brøt ut i lys lue påskesøndag 1478, da broren Giuliano ble stukket i hjel i domkirken.

Lorenzo hadde ikke arvet forfedrenes talent for å bygge allianser.

Etter attentatforsøket i domkirken oppsto det gnisninger mellom Lorenzo og pave Sixtus 4., fordi paven etter sigende hadde velsignet overfallet på Medici-
brødrene. Paven hevet seg over Mdiciene og svarte på beskyldningene ved å konfiskere all Medici-eiendom i Roma og lyse Lorenzo i bann.

Deretter allierte paven seg med kongen av Napoli og sendte en invasjonsstyrke mot Firenze. Lorenzos allierte hadde mistet troen på ham og var ikke til særlig hjelp.
Krisen ble bare løst fordi Lorenzo i desperasjon reiste til Napoli og fikk i stand en fredsavtale med kongen.

Lorenzo innrømmet åpenlyst at han ikke forsto seg på forretninger, og overlot en stor del av styringen av banken til sine rådgivere og filialsjefer. Det tok ikke lang tid før han mistet kontrollen over store deler av virksomheten, og det gikk raskt utforbakke. Konflikten med paven hadde kostet dyrt, og det ble ikke bedre av at engelske Edvard 4., som banken hadde lånt en formue til, ikke kunne betale tilbake gjelden sin. Flere av bankens avdelinger i utlandet måtte legges ned, og de resterende balanserte på randen av konkurs.

For å dekke inn underskuddet kastet Lorenzo seg i all hemmelighet over betydelige oppsparte midler som tilhørte hans to unge fettere. Byens pengekasse ble også tømt, men ingenting kunne redde Medici-banken. Det var for sent. Lorenzo døde 43 år gammel i 1492, og med ham tok Medici-bankens storhet slutt.

Sønnen Piero overtok de sørgelige restene av banken, men han var en elendig og arrogant leder, og to år senere ble Mediciene kastet ut av Firenze. Medici-bankens siste filialer ble oppløst, og bankens verdier ble betalt ut til kreditorene.

18 år senere, da Mdiciene vendte tilbake til Firenze, lå det en gang så mektige bankimperiet i grus. Gjennom krig og kløkt klarte familien i perioder å få makten over byen og sikre seg titler som fyrster, hertuger, paver og dronninger. Men ingen fikk et ettermæle som Giovanni, Cosimo og Lorenzo.

Medici-slektens mannlige linje døde ut i 1737. Da hadde familien med skiftende hell regjert over både Firenze og deler av Italia i over 300 år.

Takket være en bank.